Knut T. Reinås

Rus kan defineres som en kjemisk prosess i hjernen. Moderne neurobiologisk forskning har vist at alle psykoaktive stoffer har den egenskapen at de i hvert fall påvirker visse deler av vår hjerne. Hver gang man bruker et psykoaktivt stoff, vil disse områdene aktiveres. Det blir økt aktivitet i de millioner av nerveceller som finnes her. Og det er ganske typisk at det skjer når psykoaktive stoffer tilføres. Andre stoffer som virker på hjernen, og som ikke har ruseffekt, vil ikke i samme grad virke på disse områdene. Aktiviseringen av disse områdene vil for de aller fleste ledsages av en følelse av velvære, av belønning, av glede. Man har kalt disse områdene av hjernen for hjernens lystsenter. Frigjøring av dopamin i dette lystsenteret blir økt i faser hvor disse dopaminsystemene er aktivisert. En enkel teori er at de psykoaktive stoffene ganske enkelt kaprer disse områdene i hjernen og stimulerer dem kraftigere enn det naturlige stimuli kan gjøre. Den kjemiske rusen blir på en måte et altoverskyggende fenomen som utkonkurrerer de naturlige stimuli.

Er naturlige stimuli også rusmidler? Kan de framkalle rus? Det er sannsynlig at f.eks. de nye pengespillautomatene skaper neurobiologiske endringer i hjernen som frigjør dopamin, skaper rus og framkaller også avhengighet. Det drives forskning på chatteavhengighet, hvor stimuliene fra samværet på Internett faktisk skaper en svært dyptgripende avhengighet. Og PC-spill skaper også kjemiske endringer i disse delene av hjernen. En rekke undersøkelser har også vist at musikk kan frigjøre store mengder endorfiner i hjernen.

Rusens normale funksjon i menneskelivet

Vi bør kanskje også se på hva som er rusens normale funksjon i menneskelivet. Menneskets naturlige rusbehov har vært dekket på mange måter opp gjennom historien, og blir det også i dag, slik mange av artiklene i denne utgaven av tidsskriftet viser. Livet byr på mange rusframkallende situasjoner, som dans, sex, musikk, seiersopplevelse, naturopplevelse, forelskelse osv. Alle disse rusopplevelsene korresponderer med kjemiske endringer i hjernen, dopamin blir frigjort og man kommer i løftet eller til og med ekstatisk stemning, rus. Dersom noen aktiviteter oppleves som særlig tilfredsstillende for et menneske, vil man kunne få en særlig dragning mot disse. Man får fenomener som for eksempel spilleavhengighet, nymfomani, spising i overmål osv., som i dag psykologisk sett blir vurdert som former for rusavhengighet. Generelt kan man si at jo mer tilfredsstillende aktiviteten oppleves, og jo lettere dragningen kan tilfredsstilles, jo større fare vil det også være for at den skal få avsporende innvirkning på individets liv. Det kan altså se ut som om det er en sammenheng mellom en aktivitets evne til å tilfredsstille et rusbehov og hvor farlig den er for et individ. Det er her viktig å opprettholde et balansert syn, hvor man anerkjenner det positive i menneskets rusbehov, og i rusframkallende aktiviteter, samtidig som man anerkjenner farene. La oss slå fast at mennesket ikke er født med noe naturgitt behov for tilførte, psykoaktive stoffer som alkohol eller narkotika.

I daglig tenkning og omtale har alkohol - og etter hvert også illegale stoffer - mer og mer kommet til å representere rusen. Når vi i dag snakker om rus, tenker mange automatisk på sinnstilstander framkalt ved bruk av alkohol eller andre kjemiske rusmidler. Derfor får vi for eksempel velmente, men paradoksale forebyggingsslagord som "rock mot rus", noe som i utgangspunketet er like meningsløst som "rock mot sex" eller "rock mot tørst", eller - for den saks skyld - "rock mot naturen"

De psykoaktive stoffenes prinsipielle virkning er at de stimulerer de samme områder av hjernen som også blir stimulert ved aktiviteter som ikke forutsetter inntak av kjemiske stoffer. Og de stimulerer dem sterkere og mer tilfredsstillende enn det naturlige stimuli vanligvis kan klare, og i alle fall med langt mindre anstrengelse. Den naturlige rusen blir utkonkurrert av den kjemikalieframkalte.

Konklusjonen er at den naturlige, ikke-kjemiske rusen, til tross for PC-spill og spilleavhengighet, må ha en positiv definisjon, siden behovet for oppløftede sinnstilstander, rus, er naturgitt. Vi trenger imidlertid negative begreper for å beskrive de fenomener vi har mest problemer med, først og fremst kjemikalier (alkohol og narkotika), som mest utbredt forstyrrer denne rusbalansen i hjernen. Det blir da viktig å skape et skille mellom de to hovedtyper av rus:

  1. Den naturlige, positive rus, som framkalles av sansestimuli, og
  2. Den kjemiske rus, som oppnås ved inntak av rusframkallende kjemikalier.

Ikke rusmiddel - men rusgift

Dersom man også skal ha en tilsvarende opprydding på årsakssiden, bør man skille mellom endogene (produsert av kroppen selv) rusmidler og kjemiske rusmidler. Siden rusmiddelbegrepet alene blir for vidt til å dekke de psykoaktive stoffene, bør man vurdere andre begreper. Rusgift er et slikt begrep. Med "gift" tenkes her på stoffer som i forholdsvis liten mengde virker skadelig på den levende organisme (Arbeidernes leksikon), eller i større mengder virker skadelig på det sosiale miljøet. Det blir viktig å ha et negativt ladet begrep, siden rusbegrepet i seg selv er positivt og naturlig.

En positiv rusdefinisjon, og en definisjon av de psykoaktive kjemikaliene som rus-gifter, baner faktisk veien for en annen og virkelighetsnær tilnærming til forebygging og behandling av rusproblemer i Norge. Tør noen bli med på det paradigme- skiftet?

Knut T. Reinås
Forbundsleder i FMR