Tida vi lever i

Av Eivind Jahren

Publisert 2003-01-10

Postmodernismen kalles av og til den tida vi lever i. Først kom modernismen (etter den siste verdenskrigen) som var til å bli klok på. Det handlet om politiske ideologier som innbyrdes hang sammen, det handlet om forbruk og statussymboler. Hverdagen var forståelig og folk trodde på ett eller annet. Journalist Eivind Jahren forsøker seg på en oppklaring.
Postmodernismen er preget av fragmenter. Supermarkedet er postmodernismens fremste symbol. Det er nemlig supermarkedet som er forbildet for de postmodernes valg av verdier og livsstil – og selvsagt forbruk. Plukke litt her og litt der. Blande hummer og kanari. Politisk plukker velgeren synspunkter fra øverste hylle i hvert parti. Dermed blir det ikke så avgjørende hvilket parti en stemmer på, bare mixen stemmer. Fremskrittspartiets framgang er et godt eksempel.

Bort med dogmene

Det handler ikke lenger om dogmer og –ismer, ideologiene synes helt døde. En kan dermed godt være for økt arbeidsinnvandring, for et desentralisert landbruk og likevel stemme Fremskrittspartiet på grunn av velferdspolitikken. Og det samme partiet kan godt kjempe mot skatter og avgifter og samtidig redde subsidieringen av sjøfolk. Det greieste utgangspunktet for å forsøke å forstå tida vi lever i, kan være å slå fast at den ikke lar seg forklare eller at det ikke er noe å forstå. Det er i alle fall ikke noe krav til indre sammenheng. Handlingsplaner mot rus er definitivt ikke noen postmodernistisk greie. Når regjeringa likevel legger fram en slik, er det fordi KrF har lovt sine velgere at det skal skje. For mange framstår edruskapspolitikk i seg selv som en anakronisme. Det å legge bånd på seg, eller la andre gjøre det, er ikke i vår tids ånd. For første gang er det fullt ut akseptabelt at et popband i Norge lager sang om hvordan bakrusen river. Og ingen reagerer når våre humørspredere møter i underholdningsprogrammer og klager over at de er litt bakfulle. Torkjell Berulfsen gir fylla et ansikt ved å drikke seg fra kontinent til kontinent for lisensbetalernes penger.

Fragmentert debatt

Rusgiftdebatten preges, som alt annet, av fragmentering. På den ene sida kan en la seg overmanne av at utspilla kommer så tett at ingen har mulighet til å ta til motmæle. Det er det da heller ingen som gjør. Verken når TV2 lager et program om hvor upålitelig den internasjonalt anerkjente norske alkoholforskningen er eller når buprenorfin plutselig blir et vidundermiddel mot narkomani. Til gjengjeld har vi kanskje også en følelse av at det ikke er så farlig – det er jo ingen som tror på det som serveres likvel… Gerhard Helskog er helt på linje med FrPs Siv Jensen som uttaler at «all alkoholforskning har en feilmargin på cirka 90 prosent. Det sier noe om troverdigheten. Når man opererer med så store feilmarginer og bruker resultatene som skremselspropaganda, blir det helt søkt.» Til å begynne med stusset vi over at en akademiker kunne få seg til å si noe slikt. Men så kom vi til å tenke på at Jensen har sin bakgrunn fra Norges Handelshøyskole, og der kan det, for alt vi vet, være en selvfølge at all forskning er «kjøpt og betalt». Svenskene har av en eller annen grunn ikke latt seg bergta i like stor grad av postmodernismen, selv om analytikerne der bort har lagt atskillig større vekt på fenomenet enn her hjemme. Det kan rett og slett skyldes at det er kortere vei tilbake til krisa i Sverige enn i Norge. Sverige er fortsatt under gjenoppbygging, mens vi er på full fart mot neste krakk.

Møter europa i døra

Det gjør det ikke akkurat noe enklere at resten av Europa er på vei mot den alkoholpolitikken vi er i ferd med å forlate. Det er selvsagt langt igjen, og sjansen for at alle møtes i en harmonisert virkelighet er stor. Vi får trøste oss med at noen tusen flere dødsfall i Norge oppveies mange ganger i Sør-Europa dersom harmoniseringen noen gang skulle bli en realitet. Verre er det dersom harmoniseringen også får et likestillingsperspektiv – dersom kvinnene i sør begynner å ta etter drikkevanene og –trendene til kvinnene i nord, blir det sosial katastrofe i land som har alkoholproblemer nok å stri med. Kjemiske stimuli er en postmoderne greie. Nordmenn er fortsatt ikke noe for narkotika. Men de er for rus, både ekte og kjemisk rus. Motstanden mot narkotika synes å gå mer og mer i retning at en er imot at folk dør av heroin-overdoser. Den motstanden mot narkotika som kommer til uttrykk i alle slags statistikker virker hul: Det er ikke mange som sier ifra når politikere og fagfolk bytter ut det ene narkotiske stoffet med et annet og kaller det behandling. Og begge de toneangivende TV-kanalene presenterte nesten samtidig et ensidig krav om Subutex til folket. Som om det ikke skulle finnes noe alternativ. Det skjedde nesten samtidig med at Oslos gater var fylt av hundrevis av tidligere narkomane som med sitt liv som eksempel viste at det nytter å komme ut av misbruket uten medikamentstøtte. Det aller mest postmodernistiske som finnes er trolig at vi ser det vi vil se og hører det vi vil høre.

Harm reduction

Skade-be-grens-ning passer langt bedre til det postmoderne lynne enn aboslutter som avhold og forbud. John Alvheim, FrPs leder av Stortingets sosialkomité, er derfor helt på høyden når han går ut og sier at folk må få mulighet til å teste hjemmebrent og smuglersprit for å forsikre seg om at den ikke inneholder metanol. Ikke en eneste journalist synes å reagere på for-skyvingen av fokus – de er jo selv postmodernister (jornalister har vel alltid egentlig vært det…). Og på forsida av Dagbladet advarer helsemyndighetene folk fra å drikke brennevin på skjenkestedene i julebordstida, de bør holde seg til øl.

Sekstiåtternes svik

Det største problemet for oss som sitter fast i modernismen eller i andre –ismer, er sekstiåtternes svik. De har enten latt seg rive med av tidsånden og/eller blitt kjøpt opp. Borte er de i alle fall. Det eneste kampropet som jaller er «mindre skatt på grensehandelsutsatte varer» – og det er et kamprop som egner seg dårlig for demonstrasjonstog… Er det likevel håp? Dessverre tror vi ikke det vil være håp om på kort sikt at samfunnet kommer tilbake på skinnene og blir forståelig for oss som henger etter og forlanger indre sammenheng og logiske strukturer. Det eneste -isme vi kan stole fullt og helt på (bortsett fra postmodernismen selv) i overskuelig framtid er egoismen. Den trenger ingen teser eller dogmer. På den annen side er det langt fra sikkert at ego-bølga bare vil bringe negative resultater, sett fra et rusrestriktivt synspunkt. I dyrkingen av «seg selv» ligger nemlig også egen helse, eget selvbilde, egen fortreffelighet. Og når sant skal sies, er det ikke alltid at rusgiftbruk bidrar til å fremme disse. Riktignok representerer budskapet om «vin for helsa» et tilbakeslag for det tørre gemytt. Det er litt vanskelig å tenke seg hvordan et stoff som tar livet av rundt regnet 1,8 millioner mennesker verden over hvert år skal kunne betraktes som helsekost. «Jeg-dyrkingen» vil utmerket godt kunne bidra til at både alkohol- og narkotikabruk går tilbake. Noen solidarisk rusgiftmotstand blir det derimot vanskelig å forestille seg. At særlig mange skulle kunne tenke seg å avstå fra bruk eller til og med kjempe for et samfunn med mindre bruk, synes rimelig fjernt.