RolfBromme_kopi.jpgFor mange mangler kunnskap om det katastofale eksperimentet som ble gjennomført i Sverige i toårsperioden 1965-1967. Medicinalstyrelsen (tilsv. Helsedirektoratet) ga da tillatelse til legal forskrivning via noen leger av narkotika (sentralstimulerende midler og opiater) til stoffavhengige først og fremst i Stockholm. I løpet av disse

Eksperimentet ble drevet fram av Riksförbundet för hjälp åt läkemedelsmissbrukare (RFHL) som fikk en enorm støtte fra presse og radio/TV. Forgrunnsfigurene, Frank Hirschfeldt og Ingemar Rexed ble jeg kjent med på en konferanse i Uppsala rundt nyttår 1965/66, der de ledende personene i RFHL medvirket. Svensk narkotikapolitikk gikk da fra en tradisjonell restriktiv politikk til en svært permissiv (liberal) politikk. Resultatene kan leses av i den s.k. stikkmerkeundersøkelsen (avhandling ved Karolinska Institutet) ved politiarresten i Stockholm, som bli påbegynt andre kvartal 1965.

Mest bemerkelsesverdig er den dramatiske økningen i andelen injeksjonsbrukere under den liberale perioden. Ved starten av undersøkelsen var 18,5 prosent av de mannlige arrestantene injeksjonsbrukere. Da den liberale forskrivningsvirksomheten ble avviklet to år senere etter tre svært omtalte dødsfall, var den relative andelen injeksjonsbrukere fordoblet til 35,8 prosent. Men det absolutte antallet arrestanter med stikkmerker i armene var mer enn tredoblet, fra 150 til 507 personer. I aldersgruppen 15-19 år dreide det seg om en tidobling av andelen injeksjonsbrukere, fra 3 til 30 prosent.

Denne hyperraske økningen i narkotikabruken i de yngre aldersgruppene førte til kraftfulle mottiltak. 1. januar 1969 ble en ekstra restriktiv narkotikapolitikk innledet, i og med at rikspolisstyrelsen startet en omfattende offensiv mor den illegale narkotikaomsetningen. Personellressursene til narkotikabekjempelse ble tidoblet i løpet av et halvår. Fra halvårsskiftet 1970 gikk den svenske narkotikapolitikken tilbake til en tradisjonell restriktiv posisjon.

Denne utviklingen er også blitt inngående belyst av advokat Stefan Karlmark (1977) som beskriver hvordan grensen for påtaleunnlatelse ved innehav av narkotika gradvis ble høyere. Et intervju med den daværende Riksadvokaten som jeg gjorde med de samme spørsmålsstillingene bekreftet det som Karlmark hadde beskrevet. Den smygende, gradvise liberalseringen av narkotikapolitikken ble i praksis en passiv akseptering av langningsvirksomheten på gateplan.

Etter politioffensiven i 1969 falt ikke bare andelen injeksjonsbrukere i arrestklientellet, men også innen kriminalomsorgens anstalts- og friomsorgsklientell, og også på barnevernsskolene og ved mentalsykehusene, dvs. ved alle de institusjoner der stoffavhengige rimeligvis burde finnes. Dette viser at den restriktive narkotikapolitikken hadde både kortsiktige og langsiktige positive effekter.

Senere ble den restriktive politikken ytterligere utviklet og ble fullført i 1978 da nulltoleranse ble tatt inn i loven.

Påstanden at narkotikapolitikken er årsaken til den økende dødeligheten blant stoffavhengige etter 2005 er helt feilaktig. Den restriktive narkotikapolitikken redder liv ved at færre blir brukere og avhengige. Den økende dødeligheten avhenger av hvilken type narkotika som brukerne selv velger å benytte seg av.

Et verdig liv gir man ikke stoffavhengige gjennom å skaffe dem mer narkotika, eller la dem holde på med sin bruk uten å gripe inn. Et verdig liv gir man dem ved å hjelpe dem ut av bruken til et stoffritt liv. Det kan mange venner som tidligere var stoffavhengige, bevitne. De fleste har gitt opp stoffbrukerlivet fordi det til slutt ble uutholdelig for dem.

Samfunnets behandlingstiltak har sjelden vært av avgjørende betydning i reisen tilbake til et narkotikafritt liv.

NYE MYTER OM NARKOTIKAPOLITIKKEN

Høy dødelighet har ikke sammenheng med nulltoleranse.

valmue-400.jpgDet er en nykonstruert myte at «nulltoleranse mot narkotika fører til økt dødelighet». Det blir ikke mer sant ved at myten gjentas. Ikke en eneste undersøkelse støtter dette. Det er en påstand helt uten evidens. Det finnes derimot undersøkelser som viser at det forholder seg akkurat motsatt.

Stikkmerkeundersøkelsen ved politiarresten i Stockholm er bare en av dem. Den har gitt opphav til to doktoravhandlinger ved Karolinska Institutet. Som det er blitt påpekt i DrugNews er det valget av narkotika som avgjør om en overdose av narkotika fører til pustestans. Den som velger et sentralstimulerende stoff risikerer ikke en dødelig overdose. Men det gjør den som velger heroin, metadon eller noe annet narkotisk stoff som er bedøvende, beroligende eller smertestillende. Dette har intet med narkotikapolitikken å gjøre. Det avhenger helt og holdent av stoffbrukerens valg av narkotisk stoff.

Narkotikapolitikken skal ikke bygge på myter eller kunnskapsløshet. I andre spørsmål er vi nøye med at politikken skal bygge på saklighet og evidens. Hvorfor gjøre et unntak for narkotkapolitikken?

SPREDNINGEN AV NARKOTIKABRUKEN

Hvordan narkotikabruk oppstår og spres.

Det kan være mange ulike grunner til at et menneske begynner å bruke narkotika. Men det foregår nesten alltid på den måten at en person som allerede har skaffet seg kunnskap om hvordan man inntar narkotika og hvor mye man skal ta for å unngå en overdose, er akkurat den personen som initierer en nybegynner i disse kunnskapene og teknikkene. Altså, en allerede etablert stoffbruker er den personen som lærer opp en nybegynner i kunsten å innta narkotika slik at det blir en nytelse på en behagelig måte. Denne etablerte stoffbrukeren er nesten alltid en nær venn av nybegynneren, dvs. en person som nybegynneren ser opp til og har tillit til. Hvis ikke, tør som regel ikke nybegynneren prøve den første gangen. Den etablerte stoffbrukeren er dermed en nøkkelperson som bidrar til at spredningen til flere nybegynnere kan foregå.

Mange tror feilaktig at det er den profesjonelle langeren som initierer mennesker til å begynne med narkotika. Dette skjer svært sjelden. Derimot er det ikke uvanlig at etablerte stoffbrukere selv er smålangere for å holde seg med penger på en enkel måte, med en aktivitet som vedkommende allerede er fortrolig med, nemlig håndtering av narkotika. Dette betyr at i en normal restriktiv narkotikapolitikk greier ikke politiet å få oversikt over den finmaskede spredningen av narkotikabruken. Men i en mer strikt restriktiv narkotikapolitikk – som den svenske – kan politiet gripe inn ikke bare mot innehav av narkotika, men også mot bruk.

Uten denne muligheten kan brukeren selv sørge for at den mengden narkotika han har på seg ikke overstiger det som trengs for egen bruk. Skulle politiet innfinne seg, kan brukeren hevde at innehavet utelukkende er ment for eget konsum. Når saken kommer til påtaleadvokaten blir mengden narkotika betraktet bare å være til eget bruk og ikke som ulovlig innehav. Da blir det påtaleunnlatelse, saken henlegges og brukeren går fri. Dette innebærer definitivt at den svenske, strikte narkotikapolitikken er langt mer forebyggende enn i de fleste andre land.

Det som er beskrevet her gjelder den illegale befatningen med narkotika, den som fører til det man kaller «gjengnarkomani» eller «gatenarkomani». Men det finnes også andre veier inn i narkotikaavhengighet som det er viktig å kjenne til, men som som oftest har helt andre sosiale og legale aspekter.

ULIKE VEIER INN I STOFFBRUK

Sosialmedisinsk inndeling av typer stoffbruk.

Før 1965 delte man stoffbruken og stoffbrukerne bare inn etter type rusgift, f.eks. heroinister, amfetaminister osv. Etter 1965 er det også kommet en sosialmedisinsk inndeling av narkomaniene etter hvilke mekanismer som fører inn i stoffbruken og avhengigheten: Enkelttilfeller som er terapeutisk betinget, epidemisk stoffbruk og endemisk stoffbruk. Dette gir en bedre forståelse av hvordan spredningen foregår.

1. Enkelttilfeller er tilfeller av narkotikaavhengighet som har oppstått uten hjelp fra andre stoffbrukere. Her finnes det tre hovedtyper:

a. Ved legebehandling bevisst akseptert stoffavhengighet (lindring for smerteplagede, dødssyke mennesker). Disse tilfellene innebærer ikke problemer for samfunnet rundt.

b. Ikke med hensikt framkalt stoffavhengighet gjennom medisinsk behandling, f.eks. morfinisme. Dette kan av og til skje gjennom overdosering av beroligende medisiner og sovemidler som blir forskrevet til nervøse eller angstplagede pasienter. Dette er et voksende problem.

c. Selvetablert stoffavhengighet – et velkjent fenomen når det gjelder medisinsk personell som har lett tilgang til narkotika på sin arbeidsplass. Dette skjer ofte i forbindelse med stressende eller smerteplagende situasjoner, der man tyr til kraftige medikamenter, og deretter går seg fast i en avhengighet.

De ovenstående tre typene av enkelttilfeller har det til felles at de ikke fører til spredning av stoffbruk til andre personer. Tendensen til å dra inn andre er i alle fall meget liten. Den vanskeligste gruppen i denne sammenhengen er ofte narkomaniserte leger, hvor man regner med at hver femte også drar inn sin samlivspartner i narkotikabruken, og for øvrig omgås skjødesløst med narkotika i sitt arbeid.

2. Epidemisk stoffbruk. Denne oppviser en lang rekke velkjente fenomener fra andre epidemier, som rask spredning, klar geografisk avgrensning, sterkt varierende motstandskraft og mottakelighet i ulike aldersgrupper og befolkningsskikt med store individuelle variasjoner i samme alder og miljø. Den epidemiske stoffbruken forutsetter en direkte kontakt fra etablerte brukere til nybegynnere. Spredningen av den epidemiske stoffbruken går nesten utelukkende via nære, personlige vennekontakter.

3. Endemisk stoffbruk. Dette er slik stoffbruk som hele tiden forekommer innen et land, og som har oppstått som følge av mer eller mindre tolrerert bruk av visse stoffer. Eksempler er opiumsrøyking i det gamle Kina, hasjrøyking i Nord-Afrika og kokatygging blant sydamerikanske jungelindianere.

Påstanden at narkotikapolitikken er årsaken til den økende dødeligheten blant stoffavhengige etter 2005 er helt feilaktig.