Trender i alkohol- og narkotikabruken i Norge

Den dårlige familie

Alkoholindustrien er en ganske spesiell industri. Det er en ganske spesiell arena vi arbeider i forhold til. Og alkohol er ikke noen ordinær vare, sier Kari Lossius.

En av de største mytene er at det er alltid noe galt med familien. Lossius refererte til en av sine aller beste venninner, som har en stoffavhengig datter på 25 år. Til tross for at de to venninnene hadde fulgt hverandre fra barnsben av og hadde barn på samme alder, gikk det likevel galt med denne ene. De har brukt mye tid på å finne ut hva som var forskjellig. Til tross for at venninnen var flinkere med ungene enn Lossius, og bakte bedre julekaker, var det likevel venninnens datter som fikk problemer, og ikke Lossius' barn.

Hvis de fleste av oss andre skulle være så uheldig å få noe galt med ungene våre, og noen begynte å se oss i kortene, så ville det være veldig lett å finne feil i barneoppdragelsen hos oss alle sammen, og det ville være svært lett å si at det kom nok av at ungen hadde en dårlig mor eller far, hevdet Lossius.

Men årsakene er mer sammensatte. Rusgiftproblemer kan ramme ganske tilfeldig. Det handler ikke bare om dårlige oppvekstvilkår og dårlige familieforhold, selv om det også er viktig, men også om risikosituasjoner. Det finnes ikke noe gen som disponerer for rusgiftproblem. Riktignok er de ikke like sikre på det i andre land. I USA for eksempel. Der har de den tanken at man kan ha et slikt gen, og at man er forutbestemt til å få rusgiftproblemer. Man har ikke en sjanse. Den ideen er kjempeskummel.

Lossius sa seg enig med dem som mener at selv om man får et rusgiftproblem, så går det ofte bra, det går ikke bestandig galt. Og det finnes mange gode forebyggingstiltak, selv om det ikke er sikkert at SIRUS greier å påvise signifikante virkninger. Men hvis de ikke hadde vært der, hva hadde alternativet vært da? Og i behandling finnes det heldigvis mange eksempler på at det går bra. Og selv om det er vanskelig å få pasientene til å følge opp hundre prosent, så gjelder dette også mange andre pasientgrupper, astmatikere for eksempel. Det er vanskeligere å behandle dem enn å behandle alvorlig rusgiftavhengige. Astmatikerne fusker ofte med medisinene sine, de nekter å trene, de pådrar seg hjerte- og karsykdommer i tillegg, som følge av manglende innsats. Det er altså ikke slik at de rusgiftavhengige er en veldig spesiell og håpløs gruppe. Det er en gruppe som behandling nytter i forhold til og det lønner seg å investere i slik behandling.

Alkoholindustri og strategier

Lossius refererte til at hun i sitt virke et par ganger i året reiser til Sør-Afrika. Sist hun var der fikk hun med seg en grønn to liters seidel. Disse muggene var veldig populære på det tidspunktet, store flotte mugger, produsert av et hollandsk bryggeri, som ikke har lov å drive slik markedsføring i Europa. Så da flytter de all markedsstrategi sørover Og denne muggen får du hvis du bruker 195 norske kroner i restauranten/puben/baren. Men i tillegg må man ha kjøpt minst to halv-litere med øl. Og dette gjelder kun i lunsjtid, som det står helt nederst, mellom kl 1200 og kl 1500.

Vi vet, og det vet også denne industrien, at det ikke er HIV som er det farligste i Sør-Afrika, den årsak som folk dør mest av akkurat nå, det er heller ikke malaria, men det er faktisk trafikken i Sør-Afrika som er det farligste. Det er faktisk fyllekjøring som er den største dødsårsaken. Da blir det ganske nifst når vi ser det nabolandene våre lenger sør i Europa systematisk driver med. Alkoholindustrien er en ganske spesiell industri. Det er en ganske spesiell arena vi arbeider i forhold til. Og alkohol er ikke noen ordinær vare.

Rusgift-trender

Det er nok sånn at norsk ungdom har truffet vinnerloddet i verden. De er født inn i verdens rikeste land med verdens beste helsesystem og utdanningsmulighet. Men likevel må vi se med bekymring på en del utviklingstrekk. Likestillingsarbeidet går bra på alle felt, unntagen det ene feltet som handler om rusgifter. Her ser vi at det er en utfordring både å være mann og å hanskes med et stadig større marked av rusgifter. Men enda viktigere blir det å forhindre at unge jenter oppfatter at å drikke like mye alkohol som gutta er en del av likestillinga. Her har vi en utfordring. Kjønnsforskjellene viskes ut. Og jentenes bruk av ulike rusgifter, spesielt alkohol, øker.

Lossius spådde en økning i alkoholforbruket framover. Og det blir en utfordring å håndtere det. Det blir spennende å se hvordan det nordiske initiativet for en felles nordisk alkoholfront mot Europa utvikler seg. Lossius trodde det etter hvert ville bli større internasjonal oppmerksomhet på skadevirkningene av alkohol i høykonsumerende land, men at tilfanget av alkohol vil komme til å øke i vårt eget land. Etter Lossius' mening er dette urovekkende. Hun håpet at vi i alle fall må få lov å beholde polet.

Hasj og nye rusgifter

Vi vil også få en liberalisering av hasj, spådde Lossius. Så kan man stille seg spørsmålet om det er en rusgift ungdom kommer til å bruke noe særlig mye av. Noen kommer til å bruke det, noen kommer ikke til å fikse det, det ser ut som om det er mer akseptert enn tidligere å bruke hasj, men det ser også ut det er ikke så mange som blir hengende ved denne rusgiften over lengre tid. Men det kan hende at vi får en økning etter hvert.

Og så ser man - heldigvis - fremdeles ikke den store eksplosive økningen av designer drugs (ecstasy, GHB etc. ) Disse stoffene er der fortsatt, men egentlig er det slik at de aller fleste ungdommene i Norge foretrekker alkohol. Og ved siden av alkohol er hasj den mest utbredte rusgiften.

Innenfor hollandsk virkelighet ser man at det hele tiden kommer nye rusgifter. En slik utvikling av forbruk av ikke-polvarer må vi forberede oss på kommer i Norge også. Smugling over grensene blir mer og mer utbredt. Man bestiller over internett for eksempel. En episode gjaldt et nyhetsoppslag om ruspulverbrus på Fagrådet for rusfeltets hjemmeside. Derfra kunne man klikke seg inn på selve saken i Dagbladet, og derfra igjen til selve annonsen om ruspulverbrus, hvor man også kunne foreta bestilling. Vi må være forberedt på at de tradisjonelle måtene våre ungdommer skaffer seg rusgifter på muligens vil forandre seg kraftig.

Det kan bety at vi kommer i den situasjon at ikke bare er pekefingeren umulig, fordi det blir oppfattet som moralisme, men vi voksne vil heller ikke ha kunnskap om situasjonen. Slik at når vi ønsker å advare våre unge mot designerdrugs, så har ungdommene vært innom en internettside og lest om det for lenge siden, og kan fortelle at det er helt andre ting som gjelder. Slik at du som voksenautoritet med kunnskap nødvendigvis ikke lenger er det. Her sitter yngre mennesker og vet mye mer om det stoffet, det vil si like lite som oss, men de vet i alle fall navn og betegnelser. Men vi vet at de aner ikke om det er kjempefarlig, litt farlig, eller halvfarlig. Er vinklingen at du blir psykotisk eller er vinklingene at du ikke blir det? Kunnskapen om hva vi må forberede oss på blir på denne måten også mindre sikker, og vi får trøbbel med å kontrollere.

Lossius hevdet hun kunne lukte røyk på en mils avstand, hun kunne kjenne igjen alkohol umiddelbart, og muligens at hun kunne identifisere hasj. Men hvis de håpefulle grafser i seg en ecstasytablett tidlig på lørdagskvelden og kommer hjem i ett-tida - da ville hun være i trøbbel.

Ny virkelighet - nye begreper

På denne bakgrunnen hilste hun også velkommen at Forbundet Mot Rusgift ønsker å tenke nye begreper, nye innfalsvinklinger, nye metaforer, slik at en får til en dialog i mye større grad enn tidligere. Vi må få til en dialog, det vi veldig klart ser at kunnskapen er jevnt fordelt, bekymringen ligger hos oss voksne, og utprøvingen ligger hos ungdommen.

Vi vil sannsynligvis også etter hvert få kombinasjonspreparater, som er nye for oss. Da Lossius startet i rusgiftfeltet for tyve år siden, var det nesten ingen som snakket om angst. Altså ble vi kvitt rusen, så ble vi kvitt problemet, trodde man. Og så ser vi i dag at økende rusgiftbruk kan hende produserer flere psykiske lidelser. Hvis du ser på psykiske lidelser på verdensbasis, så er en av de verste byene en kan bo i New York. Der får mange mennesker psykiske lidelser, ganske alvorlige angst. Her har vi også en utvikling der vi i forhold til de som er behandlingstrengende skulle hatt mye mer komplisert sammensatte tiltak, og vi må ha ny kunnskap. Men det er alkoholen som gjelder Men det er på en måte alkoholen som fremdeles er gjeldende i Norge. Og det er den vi skal konsentrere oss om. Sånn sett har vi på en måte kunnskapen, og litt makt og myndighet. Lossius mente at når vi skal starte med forebygging så skal vi starte med dette. Det er veldig få unge mennesker som tenker på sunt eller ikke sunt når de drikker alkohol. De tenker at er en 40 så er en mumie, og da er helsen irrelevant. Lossius trodde at vi må begynne å tenke trendkultur og markedsføring i forhold til hva som er gyldig og ikke gyldig. Antirøykekampanjen har vært vellykket fordi det er utrendy å røyke. En alkoholkampanje vil muligens ikke få samme gjennomslag. Det er ganske trendy å være alkoholdrikkende.

Lossius pekte på at det moderne mennesket er mer androgynt enn før. Menn har feminine trekk og jenter har maskuline. Vi får mer sosialt kompetente gutter, vi ser at det er blitt en del av mannskulturen i ungdomsmiljøene å være litt "femy". Og det er kjempebra i et rusgiftperspektiv. Hvis alle blir litt mer feminine, vil også alkoholforbruket blir lavere.

Trøbbelet er den maskuliniseringen som jentene samtidig gjennomgår. De jentene og kvinnene som drikker mest i dag er de med høyeste utdannelse. Kvinnelige sjefer drikker mye mer enn mannlige sjefer, de som har høy utdannelse, de som har høy inntekt og som på en måte er de utradisjonelle kvinnene det er de som drikker mest. Lossius tok til orde for at det må være lov å være stor og sterk, være sjef og ha innflytelse uten å måtte gå på fylla eller røyke sigaretter. Det er to grupper nå i Norden som røyker, det er kvinner fra Norge og det er danske menn.

Grunnen til at kvinner fra Norge gjør det, er at det er kult å røyke akkurat når du er fjortis. Når vi dem med forebyggingstiltak akkurat i fjortisalderen, har vi oppnådd mye av hensikten. Hvis vi er opptatt av gode forebyggende tiltak og er bekymret for rusgiftutviklingen, skal vi ha et særlig fokus på unge jenter. Å investere mye i dem nå, vil trolig lønne seg.

Bekymret for behandlingssiden

Lossius var også bekymret for utviklingen på behandlingssiden. Rusgiftfeltet har ikke vært klar over alt som følger med rusreformen, Nå er det for eksempel in med pasientrettigheter. Men problemet er at det hjelper ikke å lage gode lovverk i Norge, hvis du ikke lager gode tiltak. Lossius, som selv er en del av behandlingsapparatet, pekte på en mer og mer dominerende helseforetakstenkning. Hun lanserte som første mai-parole: "Blårussen ut av helseforetakene!" Årsaken er at økonomitenkning ser ut til å få en stadig sterkere plass innenfor rusgiftfeltet. Nå gjelder næringslivsprinsippene for fullt, de samme prinsippene som var utrangert av næringslivet for ti år siden. Men nå får vi dem inn i helsevesenet, det er billig produksjon som gjelder, det er kompetansedreining. Man sier at alt skal være evidensbasert, som om det er en selvfølge at ting er normalfordelt. De vil telle, måle og veie. Lossius etterlyste begreper. I gamle dager snakket man om pasienter, så ble det klienter i tråd med at rusgiftfeltet ble lagt til lov om sosiale tjenester. Nå trodde de fleste at det skulle hete pasient igjen, helt til Lossius leste virksomhetsplanen for et helseforetak. Her fant man nye begreper. Noen av begrepene var:

Pasienten kan være vare. Det kan også terapien være. Spottsenger er ekstremt viktig i markedet nå, det samme er spotplasser, produkter, biomassen, det er personer som står i kø for å få behandling i et av helseforetakene våre. Vi snakker om å bestille, vi snakker om volum, vi er partnere og vi er konkurranseutsatt og vi går på anbud.

Fremmedgjøring av behandlingsarbeidet

Dette er en fremmedgjøring av å jobbe med folk. Vi skal huske, sa Lossius, at de vi jobber med er noen av de mest krevende, de som ofte er vanskeligst å handtere, fordi de roter til ting. Det er ikke sikkert at de stiller opp på alle avtaler, selv om de har sagt det slik. Dette er de utfordrende pasientene våre. Det er kjempelett å la seg fremmedgjøre og si "I couldn't care less". Men disse begrepene her er de farligste vi nå kan se innenfor behandling av rusgiftavhengige. For det vi får inn etter hvert er økonomi heller enn terapi. Altså, du kan lage tykke kvalitetsbeskrivelser, men siste side er som regel en tallmessig oppsummering, og det er som regel den politikere og administratorer starter med. Og det er jo ikke fordi det sitter dumme folk oppe i helseforetakene, Det sitter folk med budsjettrammer der, og økonomer. På den bakgrunnen skjønte Lossius veldig godt, at de tar i mot det som kan telles, og veies og måles. Men terapi har alltid vært så mye annet enn det Og mens disse folkene tumler med "kundene" eller "varene" eller "biomassen" som det heter, så kreves det mye mer etikk, mye mer folkelighet og mye mer langsiktig tenkning.

Kvalitetssikring av helsebyråkratiet

Kvalitetssikring er å opplære helsebyråkrater til å forstå hva rus og avhengighet er. Det kan ikke være slik at du bare skal ha én sjanse i behandling, og etter det skal du ut. Alle vet at det eneste som nytter i avhengighetsbehandling er gjentagelse, gjentagelse og atter gjentagelse. Hvis du har vært lagt inn syv ganger i behandlingsinstitusjon, øker prognosen din for å greie det.

Vi ser at det blir vanskeligere - mye vanskeligere - for rusgiftpasienter og for ansatte å fortelle at de har gjort en feil. Gjør du feil, kommer du nederst på rankinglista, som er utlagt på nettet. Du forteller om svakhetene dine. Derfor vil du heller ikke ha de pasientene som har problemer eller skader. Lossius mente hun kunne ha bygd opp en suksessklinikk i Bergen, hvis hun hadde villet det, og silt vekk de vanskeligste pasientene på forhånd, og bare tatt inn dem som var motivert til behandling, som lovte aldri mer å ruse seg, som ikke hadde psykiske problem, hvor kona var tilstede og passet på når han kom ut fra behandling, og hvor jobben fremdeles var der. 100 % rehabilitering skulle behandlingsresultatet ha blitt da.

"Rottestyrt" forskning

Lossius advarte mot at rusgiftfeltet nå skal splittes opp, og at man etter hvert begynner å bli konkurrenter. I gamle dager var man samarbeidspartnere. I gamle dager dro man på studiebesøk til andre tiltak for å lære av det de hadde gjort. Nå begynner det å bli yrkeshemmeligheter, og man holder kortene tett. Dette er alvorlig. Og det er ikke rusgiftfeltet som har villet det slik. Dette er noe som kommer fra et system som tror at det går an å tenke næringslivsprinsipper på et område hvor de ikke passer.

Lossius ville ikke si så mye om den evidensbaserte forskningen, unntagen at den stort sett er "rottestyrt". Mens det er vanskelig å styre om en gruppe rusgiftpasienter man forsker på drikker eller ikke, vet man ved rotteforsøk nøyaktig når og hvor mye de drikker, hvor mye mat de har spist, hvordan de beveger seg, det er sann forskning. Det blir så sant at vi kan si med 100 % sikkerhet at rotter fungerer sånn og sånn. Men hjelper det oss til å forstå rusgiftpasienter?

80 % av forskningskunnskapen om rusgifter fra Amerika skriver seg fra forskning på rotter eller på andre dyr, eller på kjemiske løsninger på avhengighetsproblemet. Da mister vi mye av det det handler om. Det handler om at når vi tar vekk et ungdomstiltak et sted, så er det ikke sikkert at vi kan måle effekten av det om tre år eller fire år, når kommunestyreperioden går ut. Men kanskje om ti år ser man effekten. Den kunnskapen vi har er så komplisert at vi ikke må la enkle medisinske løsninger styre oss.

Vi må tenke langsiktig på forskning. Stort sett er det sånn at du får lov å forske i tre år. Forskningsverdenen har treårige prosjekter som standard. Men jo lenger forskning får lov å pågå, jo bedre blir den. Den er ikke så bra til å begynne med. Den sier ikke så mye til å begynne med som rottene gjør, men jo lenger den går, jo klokere blir vi av den. Men langsiktig forskning gir ikke utslag i politisk gevinst i år, ikke neste stortingsperiode heller, men om noen år blir den kanskje nyttig.

Forbered en økning i behandlingsbehov

Vi må gjøre mange ting samtidig, sa Lossius. Den 25 prosent reduksjon i alkoholforbruk vi skulle ha innen år 2000, den fikk vi ikke til. Og nå øker alkoholforbruket sterkt. Det eneste vi med sikkerhet kan si til bevilgende myndigheter er at resultatene av det økende konsumet også på ett eller annet tidspunkt vil komme inn i behandlingsverdenen. Og da må vi dimensjonere apparatet vårt slik at det blir i stand til å ta i mot. Det er det ene vi må gjøre.

Det andre vi må gjøre er øyeblikkelig å gå i gang med en Rusreform III. Det er lett å vise forskningsmessig at "behandling nytter ikke", når vi mangler den oppfølgningen kommunalt og lokalt som gjør at spesialisthelsetjenesten heller ikke får det til. Samarbeidet mellom første- og andrelinjetjeneste må bli mye bedre og tettere, og dette vil også kreve en ressursøkning i førstelinjen.