I dag trues arbeidet mot rusgifter fra to kanter: Vi mangler gjennomslag i vår framskriving av historisk lærdom, og vi har vansker med å formulere visjoner som virker mobiliserende. Derfor gjør en betydelig slitasje seg gjeldende i store deler av den rusgiftpolitiske opinionen. Dette burde skape bekymring hos langt flere enn de som har vært direkte involvert i arbeidet mot rusgiftene så langt.

På alkoholsida har situasjonen vært en annen. Her har en sloss mot forklaringsmodeller som plasserer "skylda" på egenskaper eller holdninger hos den enkelte bruker. Til tross for iherdig innsats har en ikke lykkes i å formidle folkehelseperspektivet eller forebyggingsparadokset til folk flest. Folk lener seg fortsatt til troen på at alkoholproblemet er noe som rammer en gruppe avhengige, og at deres avhengighet skyldes spesielle gener eller traumatisk barndom. Rusgiftmotstanderne har derfor ført en nidkjær kamp for å få folk til å forstå at det bildet de har av narkotika, nemlig at utbredelse med nødvendighet medfører ulykker og vold, at noen blir avhengige og utslått og at bruken vil prege det sosiale livet, og da i særdeleshet livet i gatene, også gjelder for alkohol. Resultatet av at en ikke har nådd gjennom har vært et klima der alkoholnæringen har kunnet styrke sine posisjoner betraktelig.

Om vi ser tilbake på de siste 20 års historie er det ingen tvil om at alkoholnæringa har hatt store framganger på det norske markedet. Fra å være et land med en klart restriktiv alkoholpolitikk, har vi beveget oss raskt til å tillate en distribusjon som begynner å ligne turistgatene på kanariøyene. Med unntak av vinmonopolordningen, er det i dag rikelig tilgang på alkohol nær sagt på et hvilket som helst gatehjørne og i en hver avkrok. Særlig alkoholskjenkingen har økt sterkt. Fra 1980 til 1996 steg antall skjenkesteder med 130%. I tillegg har mange av de opprinnelige stedene vokst i antall sitteplasser, åpningstid og omfang av bevilling. Dermed er den reelle økningen i skjenketilbudet langt større enn det økningen i antall bevillinger skulle tilsi.

På salgssida har antallet salgssteder gått ned i takt med butikkdød og sentralisering. Poenget her er imidlertid at langt flere i dag finner alkohol i de butikkene der de handler melk og brød, og at salgstiden er utvidet. Resultatet er også her økt tilgang. Også på markedsføringssida har næringen lykkes i å utnytte smutthull, internasjonalisering og pengetørste reklamekanaler, til å kunne sette reklameforbudet til side. Næringa er til de grader synlige i mediebildet og er i ferd med å skaffe seg mektige allianser gjennom økonomisk avhengighet.

Framfor alt betyr denne utviklinga at alkoholnæringa har vokst kraftig. Antall personer som er involvert i alkoholhandel gjennom eierskap eller arbeid har økt. Dessuten fører den sterke konglomoreringen innen bransjen (dvs. at eierne har virksomheter i mange ulike bransjer) til at båndene til annen kapital og andre samfunnsområder styrkes. I dag er det således klare bånd mellom offentlige trygdefond, mediaselskaper, næringsmiddelindustri og alkoholnæringa. Resultatet er at den alkoholpolitiske kampen blir tyngere og tyngere å føre, siden flere og flere føler at en restriktiv politikk går ut over deres pengepung.

Dette er i seg selv en svært uheldig utvikling, som vil prege samfunnet negativt i årene som kommer. En annen side ved saken er at alkoholnæringas framgang utgjør en viktig forutsetning for narkotikadistributørenes frammarsj.

Det er verdt å merke seg at det ikke finnes noen skarpe grenser mellom den utvidelsen av narkotikatrafikken som har foregått de siste åra, og det øvrige næringslivet. Selv om et klart flertall innen berørte næringsvirksomheter er klare i sin avstandstagen fra narkotika, har verken myndigheter eller næringene selv klart å hindre at mange legale næringsvirksomheter i dag fungerer som dekkvirskomheter, brohoder eller snyltere på den profitable stoffkulturen. Et nærliggende eksempel er hvordan serveringsnæringa har grepet ravebølgen og gjort den til sitt eget produkt. Rave og stoff er ikke synonymer, men det er likevel klart at denne kulturen har vært med på å bryte nytt land for narkotikaselgerne. Serveringsnæringen har kastet seg med i dansen mens de toet sine hender og framstått som naive og godvillige.

Tilsvarende har deler av musikk- og moteindustrien, deler av pressen og tobakkssjapper på hjørnet kastet seg på, og tatt ut sin lille andel i form av spekulativ reklame, spekulative produkter og rekvisita til stoffbruk. Denne manglende evnen til å sette grenser er med på å knytte båndene mellom den illegale narkotikanæringa og lovlig næringsvirksomhet stadig sterkere. Den dagen du gjør deg selv til salgskanal for hasjpiper eller til annonseorgan for firmaer som spekulerer i stoffbrukerimage, legger du grunnstenen for et byggverk av bagatellisering, resignasjon og misforståtte frihetsidealer. Derfor er slike grenser som den som er trukket av en samlet reklamebransje i Norge, når de har sagt at de ikke ønsker å selge på spekulativ image omkring stoffbruk, så forferdelig viktig. Reklamebransjen fortjener honnør så lenge de kan holde denne skansen.

Introduksjonen av nye narkotiske stoffer og brukssammenhenger skjer i dag i et helt annet klima enn for 10 ­ 20 år tilbake. Stoffene blir introdusert i nær tilknytning til et overetablert, pengesugent og moralsk frynsete uteliv. Også innen andre næringer er sperrene mot å ta ut fortjeneste i forlengelsen av stofftrafikken svekket. Resultatet er at vi er blitt sårbare på en helt annen måte enn tidligere.

Bildet er dessverre ikke spesielt positivt. Liberaliseringstilhengerne, både på alkohol- og narkotikasida, vinner gehør for sin fortolkning av frihet, av hva som nytter, hva som er humant, osv. Det verste er kanskje ikke at disse kommer fram med sine meninger, men hva hele utviklingen gjør med den rusgiftpolitiske opinionen. I min kontakt med ildsjeler og idealister landet rundt, dukker tvilen stadig oftere opp. De tviler ikke på at vi ville få et bedre samfunn om vi hadde mindre alkohol og narkotika. Det de tviler på er om det er mulig å stå imot markedskreftene og de som oppleves som motkrefter i arbeidet mot narkotika. I kjølvannet av utspill fra Nome, Christie og andre liberalere, er det mange som gir uttrykk for tvil om at deres lille stemme lenger har noen nytte. For Nils Christie får stadig sendetid og spaltemeter for det han har hevdet gjennom flere tiår. Og media makter ikke å stille kritiske spørsmål til Christie når han gjentar sine tirader om mislykket narkotikapolitikk. I medievirkeligheten står liberalerne fram som sentrale debattanter. En får en opplevelse av at spørsmålet i dag handler om avkriminalisering og legalisering. Budskapet som formidles til de mange tusen foreldre, lærere, ungdomsledere og organisasjonsaktive som har gjort den viktigste delen av narkotikamotstanden, nemlig å bygge og pleie en mur mot akseptering av narkotika, er at krigen er tapt. De har så visst ikke kriget med noen som helst, men rammes likevel av liberalernes dom. For i kjølvannet av debatten dreies fokus vekk fra visjoner om en god framtid, et godt oppvekstmiljø og solidaritet. I stedet må de bruke tid på å drøfte stoffenes relative farlighet, metadon for langtkommende stoffbrukere og andre ting som ligger langt unna den hverdagen ungdom møter og skal forholde seg til.

Hva kan hindre en videre negativ utvikling? Hvis vi fortsetter å endre alkoholpolitikken i samme fart og retning som vi har gjort de siste 15 åra, kommer vi til å være Europas våteste marked i løpet av få år. Hvem skal hindre at dette skjer? Skal avholdsbevegelsen, som de siste 70 åra har strevd med en stadig tilbakegang reise fanen. Har dagens pragmatiske avholdsledere en mobiliseringskraft som kan matche næringsinteressene? Det er alltid en fare for at avholdsbevegelsen blir en nyttig idiot, som heller avleder enn mobiliserer motstanden mot en sterk alkoholnæring. Det vil være urimelig å legge skylda for manglende oppslutning om alkoholpolitikken på avholdsbevegelsen. Likevel er det en påtrengende problemstilling, både for bevegelsen og for andre med snev av sympati for en restriktiv politikk, å analysere hva som kan mobilisere folk mot markedskreftenes raske frammarsj.

Opinionen mot narkotika er nært beslektet med alkoholopinionen, ved at den hviler på folkelig mobilisering (langt ut over organisasjonene) og på grunnteser om at samfunnet har rett og plikt til å sette seg over markedet. Derfor vil de to frontene (som langt på veg faller sammen) dele skjebne. Trusselbildet i første omgang er at opinionen rakner ved at aktivistene mister troen på at arbeidet nytter.

Fra debatten om integrering og identitetsbygging har vi lært oss en del om at respekt for, og stolthet av, egen kultur er nødvendige deler av en plattform for videre vekst. Mon om ikke den norske rusgiftpolitikken kan forstås i lys av de samme mekanismene. Hva har vi å forsvare, og hvilke kvaliteter skal vi verne, hvis vi har et dårlig og ubevisst forhold til den kulturen vi er født inn i? Hva vil vi bevare i det norske samfunnet? Uten et bevisst forhold til verdiene i den norske kulturen er vi uten evne til å forstå hva som skjer eller til å mobilisere et forsvar mot endringene.

Først og fremst skiller vår nordiske kultur seg ut i synet på styringsmodeller. Det norske samfunnet har bygd seg opp på ideer om velferd, likhet og rett og plikt i forhold til fellesskapet, forankret i et offentlig ansvar som inkluderer alle. Vi har erkjent at frihet er et resultat av samvirke, og at friheten har beveget seg innen det rommet som samfunnet enes om å skape. Slik sett er for eksempel en frihet til å velge seg vekk fra helse, utdanning eller beskyttelse absurd. Her ligger også kjernen i forhold til mobilisering for rusgiftpolitikken: Aksepterer vi at vi må ha felles mål for utvikling av helse, trygghet, samværskultur og personlig utvikling (dvs. de områdene som berøres direkte av rusgiftbruk)? Er vi i stand til, gjennom analyse eller ved historisk arv, å definere rusgiftpolitikkens nødvendighet?

Fortolkningene av verdiene i vår kultur og visjonene for framtida er ingen enkel sak. Men her ligger det enorme oppgaver foran oss om vi skal lykkes i å styre samfunnsutviklingen, og ikke bare bli et marked som endres ved at næringslivet skaper nye produkter og forutsetninger.

Den norske kulturen er i endring. Rusgiftene har fått en viktig plass i denne endringsprosessen: Endringene skaper nye betingelser for hvor, når, i hvilken form, hvor mye og av hvem rusgiftene brukes. Dernest virker rusgiftene tilbake på samfunnet i form av helse, kriminalitet, ny samværskultur, nye symboler og oppfatninger, nye grenser for individuelt og kollektivt ansvar osv. Endringene skjer i dag så raskt at vi verken er i stand til å mobilisere et rasjonelt beskyttelsessystem, eller dra nytte av de historisk og kulturelt overførte reguleringsmekanismene.

I denne situasjonen trenger vi en god analyse. Da er det viktig å se at selv om noen liberalere står fram og får stor oppmerksomhet, går den egentlige kampen langs andre skillelinjer. Rusgiftkampen er egentlig en kamp mellom de som vil tjene penger på rusgifter og de som vil prioritere verdier som ikke lar seg forene med økt rusgiftbruk. Vi skal på ingen måte bagatellisere den rollen liberalere spiller i debatten, men huske at deres innsats først og fremst er farlig fordi det finnes økonomiske interesser som griper hver anledning som byr seg til å utvide markedet. Spørsmålet er om vi makter, gjennom analyse og agitasjon, å finne en klangbunn for en folkelig opinion og mobilisere en fornyet motstand mot markedskreftene. Uten en slik motstand vil det norske samfunnet bli dramatisk endret. �