Dette er en bok om ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer, der skolen inngår som en sentral del. I tillegg til en gjennomgang av forskningsmessige og teoretiske tilnærminger til skolens betydning for barn med atferdsvansker, er bokens hovedtema en retrospektiv intervjuundersøkelse av 23 unge mennesker mellom 18 og 27 år, som alle befant seg i en risikosituasjon som 14-15-åringer, dvs. de hadde problemer i forhold til skole, hjem og fritid, brukte rusgifter og begikk kriminelle handlinger. Hensikten med studien har vært å undersøke mulige sammehenger mellom skoleerfaringer og kriminalitet. Den ene halvparten av de intervjuede, ”de lovlydige”, hadde sluttet med kriminalitet og var i skole eller arbeid. Den andre gruppen hadde fortsatt med kriminalitet og var i fengsel på intervjutidspunktet.

Risiko og beskyttelsesfaktorer

Boken innleder med en teoretisk og historisk oversikt over utviklingen av skoleverket, barnevernet, ungdomspsykiatrien og kriminalomsorgens tilnærming overfor unge lovbrytere, og ser også på hvilke risikofaktorer som kan beskrives. Slike individuelle faktorer er skader og dysfunksjoner, vanskelig temperament, manglende selvregulering, lav sosial kompetanse og manglende sosiale ferdigheter. Miljømessige faktorer er for eksempel foreldre- og familiepåvirkning og påvirkning fra venner og skolemiljø. Belastende livsbetingelser som en problematisk oppvekst, dårlige boforhold, dårlig ernæring og sosiale traumer innebærer alle en risiko for negativ utvikling. Det gjør også samspillet mellom barn og foreldre hvis tilknytningen er utrygg, ambivalent, uorganisert eller preget av omsorgssvikt. Det understrekes også at barn og unge som utsettes for flere risikofaktorer samtidig har økt sannsynlighet for problemutvikling.

Beskyttelsesfaktorer kan defineres som faktorer hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med redusert sannsynlighet for framtidig negativ psykososial utvikling hos risikobarn. Av slike faktorer kan nevnes det å ha sosial kompetanse, en trygg tilknytning til minst en nær omsorgsperson, gode kognitive ferdigheter og planer for framtiden. Det samme er positive familierelasjoner med god tilknytning og foreldre med oppdragelseskompetanse. En skolesituasjon preget av gode sosiale relasjoner, mulighet til å oppleve mestring og til å inngå i et miljø med nettverk som innebærer uformell sosial kontroll, kan også fungere beskyttende.

Boken inndeler beskyttelses- og risikofaktorene på følgende måte:

  1. Faktorer knyttet til individet
  2. Faktorer knyttet til familien
  3. Faktorer knyttet til jevnaldringsgruppen
  4. Faktorer knyttet til skolen
  5. Faktorer knyttet til nærmiljø/samfunn.

Rusgifter nevnes som en risikofaktor i tilknytning til familien, og i tilknytning til nærmiljø/samfunn. Det nevnes ikke eksplisitt som risikofaktor når det gjelder jevnaldringsgruppe, men jeg antar rusgiftbruk, og spesielt illegal rusgiftbruk, kan gå inn under betegnelsen ”andre barns og unges forsterkning av antisosial atferd”.

Rusgifter og kriminalitet

Selv om hensikten med boken først og fremst er å beskrive skolens rolle, har forfatterne i den empiriske delen også skrevet et kapittel om informantenes erfaring med rusgifter. Alle de intervjuede hadde i 14-15-årsalderen brukt noen form for rusgifter. For de flestes vedkommende var det snakk om en kombinasjon av hasj og alkohol. For de som brukte rusgifter hver dag, dreide det seg om hasj. En av grunnene til at de begynte var nysgjerrighet, en annen var sosialt press. Flere av de intervjuede sier at rusgiftbruken i utgangspunktet var en sosial affære, men at det blir en mer og mer ensom sak etter hvert som omfanget og avhengigheten øker. Flere av informantene ser også en klar sammenheng mellom sin egen rusgiftbruk og det at de sitter inne. For noen handler lovbruddene om å skaffe seg penger til stoff. Andre sier at de lovbruddene de sitter inne for, har de gjort i påvirket tilstand.

Av dem som ikke har fortsatt med kriminalitet, beskriver halvparten at de gjorde lovbruddene under påvirkning, mens halvparten mener de ikke gjorde det. Det er først og fremst vold og slåssing som knyttes til påvirkning. Også blant ”de lovlydige” hadde det vært spenningen som var en viktig drivkraft bak kriminaliteten, mens noen oppgir at de trengte tingene eller pengene. For noen ble det også nødvendig å begå kriminalitet for å skaffe penger til stoff.

Ved sammenligning med undersøkelser blant gjennomsnittsungdom dokumenterer forfatterne at det blant ”de lovlydige” er et langt høyere rusgiftforbruk enn blant ungdomsgruppen ellers. I motsetning til hva en kanskje skulle forvente, er det en mer begrenset rusgiftbruk blant de fengslede. Forfatterne antyder som en forklaring at her er det flere med minoritetsbakgrunn, hvor bruk av rusgifter er mindre akseptert. Men noen av de fengslede har utviklet et omfattende avhengighetsproblem, selv om mange av dem startet rusgiftbruken senere enn ”de lovlydige”. Forfatterne konkluderer med at sen rusgiftdebut ikke nødvendigvis beskytter mot utvikling av kriminelle atferdsmønstre.

Forskjellen mellom de to gruppene, når det gjelder rusgiftbruk, er at blant ”de lovlydige” er de fleste tidligstartere, de brukte først og fremst alkohol og hasj og det er få av dem som har et omfattende avhengighetsproblem. Blant de fengslede er de fleste senstartere. Men flere av disse utvikler likevel et omfattende avhengighetsproblem som også inkluderer bruk av stoffer som heroin, amfetamin osv. Noen av de fengslede, primært de med minoritetsbakgrunn, brukte ikke rusgifter som ungdommer, og bruker heller ikke nå. Sammenhengen mellom deres stoffbruk og kriminalitet er at lovbrudd er begått under påvirkning eller for å skaffe penger til stoff.

Det empiriske grunnlaget i denne boken er alt for lite til å kunne trekke sikre konklusjoner om forholdet mellom risikoungdom det går bra for, og de som fortsetter på en kriminell løpebane. Men det gir et godt utgangspunkt for problemstillinger som kan studeres på et mer omfattende materiale. Den historiske gjennomgangen av utviklingen av skolesystemet i Norge, syns jeg er informativ, sammen med beskrivelsen av hvordan alternativskolene, skolene for elever med atferdsvansker og mindre teoretiske evner er vokst fram, og hvordan barnevern, barne- og ungdomspsykiatri og i siste instans tiltak i kriminalomsorgen er blitt avtakere for elever som ikke kan rommes i den integrerte enhetsskolen. En oversikt over barn og unges historie i rettssystemet er opplysende. For de av oss som er interessert i forebygging i et bredt perspektiv burde denne boken være obligatorisk. Her settes søkelyset på skolen, men også på samspillet med familie, jevnaldringsgruppe, samfunn, hvor også rusgiftene er trukket inn som en av flere risikofaktorer.

Hilde Larsen Damsgaard og Erling Kokkersvold: ”Ungdom på ville veier. Skoleerfaringer og kriminalitet”. Unipub 2011, 224 s.

Anmeldt av Knut T. Reinås