Menneskesyn og samfunnsverdier

Inga Marte Thorkildsen
Forebygging av rusgiftproblemer handler også om å ta et oppgjør med hvilke verdier vi verdsetter i samfunnet og hva det vil si å "lykkes" sa Thorkildsen på FMRs fagseminar.

Thorkildsen tok utgangspunkt i utfordringen om å være visjonær og ønsket å fokusere på menneskesyn og samfunnsverdier. Men hun annonserte også at hun ville være konkret i forhold til enkelte rusgiftpolitiske spørsmål og ikke minst kritisk til enkelte av de tiltak som ikke virker og hvorfor vi skal gjøre mer av det samme, når det ikke virker. Hun stilte også spørsmålet om hva som virker, og hvorfor vi ikke gjør mer av det.

I tillegg til et utkikkspunkt fra justiskomiteen har Thorkildsen også, på linje med mange andre en masse små og store erfaringer med rusgifter. Dette er både selvopplevd, men også som familiemedlem, venninne og medborger. De aller fleste familier i Norge har vel hatt erfaringer knytta til rusgiftrproblematikk og/eller psykiatri på et eller annet nivå. Likevel er dette fremdeles ganske vanskelige greier for de fleste, det er vanskelig å snakke om det, ofte skamfullt og dessuten veldig smertefullt. Og selv om vi nok er blitt et mer tolerant samfunn på mange måter, så blir vi mer og mer opptatt av hva vi DRIVER med, og hva andre DRIVER med, med andre ord hva slags jobb de har og hva de gjør på fritida. Foreldre spør hverandre hva ungene deres driver med, og alle vil helst ha barn som har lyktes, dvs. fått en god jobb.

Det er sterkt å snakke med foreldre til barn som virkelig har mislyktes - ut fra en sånn målestokk -, foreldre som for eksempel har barn som sitter i fengsel, bor på gata som stoffavhengig, eller som ikke har noen jobb og må be sosialkontoret om penger. Thorkildsens innfallsvinkel til rusgiftpolitikken er at hvis vi vil at folk skal klare seg uten å bruke rusgifter, hvis vi vil at medborgerne i det norske samfunnet skal ha god livskvalitet og trygghet i hverdagen sin, da må vi starte med samfunnsverdiene og menneskesynet.

Vanskelig å være annerledes

Thorkildsen tror at samfunn som først og fremst er opptatt av det materielle og av ytre suksesskriterier, gjør det vanskeligere å være annerledes. Hun tror at et samfunn som det norske, hvor de fleste klarer seg bra, har bra med penger og hvor de fleste mener at de jobber altfor mye og hvor det er status å være sliten, er et ganske tøft samfunn å leve i for den som ikke har, enten det er penger, arbeid, venner eller utdanning man snakker om. Hun tror at forebygging av rusgiftproblemer også handler om å ta et oppgjør med hvilke verdier vi verdsetter i samfunnet og hva det vil si å "lykkes". Knallhard konkurranse om å være best, penest, flinkest og kulest må nødvendigvis skape en god del tapere.

Ensretting av det akseptable, stempling av avvikere og manglende aksept og respekt for forskjellighet, er farlige trekk ved et samfunn. Thorkildsen annonserte derfor at hun vil kjempe livet ut for et tolerant, mangfoldig og inkluderende samfunn, fordi hun er hellig overbevist om at dette gir flest lykkelige mennesker. Motsatt skaper frykt for forskjellighet, intoleranse, forakt for svakhet og annerledeshet et kaldt samfunn med mange tapere. Hun advarte mot tendensen at Norge er på glid i retning av ideen om at enhver er sin egen lykkes smed, og at den som mislykkes først og fremst har seg selv å takke. Hun advarte også mot at man skal måtte leve på bestemte måter for å bli akseptert.

Ikke veldedighet - men solidaritet

Thorkildsen henviste til at Margaret Eckbo, byråd i Oslo, i Dagsavisen 5. juni skrev at hun er "opptatt av å drive veldedighet blant dem som har det verst". Etter Thorkildsens syn er dette en farlig ideologi. Hun er opptatt av at samfunnet skal være solidarisk. De som har det verst fortjener medmenneskelighet, respekt og inkludering - ikke veldedighet. Solidaritet dreier seg om å stille opp for hverandre, i gjensidighet. Veldedighet er derimot en ensidig handling som gjør noen til snille og noen til stakkarer.

Når myndighetspersoner - særlig når byråder eller statsråder med arbeid, rusgifter, bolig eller sosiale tjenester som ansvarsområde - sier at de er opptatt av at "flest mulig mennesker i dette samfunnet skal kunne ta ansvar for sitt eget liv", så er det grunn til å spisse ørene. Hva betyr det å "ta ansvar for sine egne liv" når slike personer snakker om det? Betyr det å legge til rette for at menneskene kan ta ansvar gjennom satsing på arbeidsplasser, varige og billige boliger, bedre sosiale ytelser og flere behandlingsplasser? Eller betyr det snarere kutt i velferdsordninger, kombinert med mer straff og kontroll?

Noen tror at folk er fattige eller rusgiftavhengige fordi de ønsker å leve sånn og at de derfor må motiveres til et nytt liv ved hjelp av tvang, trusler og lave sosiale ytelser. Når det snakkes om at folk skal "ta ansvar for sitt eget liv", så lurer Thorkildsen ofte på om de mener at folk som sliter i dag ikke tar ansvar fordi de ikke må. Ved å gjøre det litt vanskeligere for dem å leve som de gjør, vil de i følge denne logikken til slutt gjøre noe med livene sine. Ved ensidig å gi enkeltindividene skylda for sin egen situasjon og ved å ha som utgangspunkt at fattige og utslåtte i stor grad er late og må motiveres, blir det helt logisk å kutte i arbeidsledighetstrygd, sykepenger, sosialstønad og andre ytelser som utsatte grupper er så avhengige av.

Thorkildsen tror dette er feil. Hun tror ikke at fattiges motivasjon stiger i takt med regningsbunkene, på samme måte som jeg ikke har noen tro på at trusler om straff og bøter gjør rusgiftavhengige mennesker motiverte til behandling. Hun tror at folk motiveres best av positive virkemidler som viser at samfunnet har tro på dem og derfor gir dem tillit og handlingsrom. Man må gjerne snakke om at folk skal "ta ansvar for sitt eget liv", men da må også samfunnet stille opp sånn at de faktisk kan ta dette ansvaret! Det betyr blant annet at rustiltaksapparatet må stille opp med en gang folk er motiverte, ikke tre måneder eller et år etter at motivasjonen er gått over.

Thorkildsen nevnte et eksempel fra sist sommer, da hun siste gang besøkte Plata i Oslo (åpen narkotikascene ved Oslo S. Red. anm.) før den ble stengt. Der møtte hun ei ung, heroinavhengig jente som fortalte at hun måtte vente i ett år på behandlingsplassen hun ønsker seg i et kollektiv som har kompetanse både på rusgiftavhengighet og psykiatri. Vi risikerer altså at et ungt liv går tapt fordi det norske rustiltaksapparatet ikke evner å stille opp i tide. I stedet jager man dem rundt og gremmer seg over at de er så synlige.

Amerikanske tilstander - ingen bryr seg

Inga Marte Thorkildsen
"Men er det grunn til å slå seg sånn på brystet da? Hva gjør vi egentlig med disse menneskene her i Norge?" spurte Thorkildsen.

Thorkildsen var ganske nylig kommet hjem fra et månedslangt opphold i New York, som delegat til FNs generalforsamling. Det var et fantastisk opphold, særlig for en som hadde penger og kontakter. Amerikanerne er vennlige og ofte selvkritiske, men de er også vanvittig fokuserte på straff og på den amerikanske drømmen. De fleste på Manhattan var rike og hvite, men det lå også noen rusgiftavhengige, bostedsløse mennesker, ofte svarte, rundt omkring. En kveld hun og noen andre var ute og gikk, så de en mann ligge helt stivt på bakken, han så helt død ut. Ungdommer sto rundt og skrålte og pekte, noen sendte en spyttklyse i retning mannen som lå så hjelpeløst på fortauet. Jeg ba dem ringe ambulanse, men de hadde allerede ringt - til politiet. I USA koster helsetjenester skjorta, men politiet er fortsatt gratis.

"Men er det grunn til å slå seg sånn på brystet, da? Hva gjør vi egentlig med disse menneskene her i Norge?", spurte Thorkildsen. Vi kan se på hvem som sitter i fengsel. De er nemlig kartlagt av Fafo. Det viser seg at de som sitter inne har et mangfold av svært alvorlige problemer. Minst seks av ti fanger er avhengige av rusgifter. Nesten ingen får tilbud om hjelp. 3 av 10 var uten bolig da de ble satt inn. Hva slags botilbud får de når de slipper ut? 3 av 10 var uten arbeid, 4 av 10 befinner seg under fattigdomsgrensa. 4 av 10 har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, faktisk er innsattes utdanningsmønster nærmest motsatt av hva det er for befolkningen forøvrig. Likevel mangler det minst 26 millioner kroner i 2004 for å kunne tilby tilfredsstillende skolegang, et nivå som videreføres til neste år.

I Norge stapper vi fengslene fullere og fullere av slitne, utslåtte mennesker, gjenoppliver løsgjengerloven og satser på ytterligere kontroll - og straffetiltak i fengslene fordi det sitter så mange rusgiftavhengige der, som gjør det vanskelig å gjennomføre en fredelig og lovlydig soningsproduksjon.

Samtidig skjer det heldigvis også positive ting mange steder. Sist sommer hospiterte Thorkildsen hos Stifinner´n, et rustiltak innafor murene i Oslo fengsel, et samarbeid mellom fengselet og Tyrili. Stifinner´n har 20 plasser og en ideologi som handler om at fellesskap, kameratstøtte, høy kompetanse, grensesetting og en ukuelig tro på endring, kan utrette mirakler. Hun synted det var fantastisk å se hvordan de jobber, hvor stor pris gutta som gikk i behandling satte på det, hvor tøffe de var med hverandre og hvor reflekterte de var i forhold til sine egne problemer, mangler og muligheter. De som sprekker på perm, kan godt få en ny sjanse, forutsatt at man tror at de er motiverte. Sprekk betyr ikke automatisk manglende motivasjon, i motsetning til oppfatningen mange andre steder. Men det stilles knallharde krav, mye tøffere enn det en vanlig celleplass kan medføre i et hvilket som helst fengsel i Norge. Så hvorfor bygger vi da vanlige celleplasser? Hvorfor stapper vi to og to fanger inn på flere og flere celler? Hvorfor bygger vi midlertidige lukka plasser og slipper flere og flere fanger rett ut på gata fordi vi holder dem på fulltid? Thorkildsens stalltips var at minst 1/3 av dem som soner på lukka avdelinger, kanskje halvparten, kanskje enda flere, kunne ha gjort opp for seg på en langt mer meningsfylt måte under helt andre regimer. Men frykten for senasjonshungrige medier og populistiske politikere gjør at man velger det tryggeste. Det som egentlig er mest utrygt.

Det er viktig å ta med seg dette i diskusjonen fordi det ikke går an å diskutere rusgiftpolitikk uten å diskutere kriminalpolitikk.

Legemiddelassistert rehabilitering - LAR

Det har skjedd et kjempeskifte i norsk rusgiftpolitikk. Fra en tidligere hovedinnretning med medikamentfri behandling, er det nå sånn at LAR-behandling er blitt en hovedinnretning. Mange ønsker at denne skal bli ytterligere prioritert og at fastlegene skal spille hovedrollen.

Ulf Jansen i Tyrili spurte på et møte SV arrangerte om medikamentfrie tiltak er blitt det dyre supplementet som er på vei ut. Thorkildsen håper ikke det. Men man registrerer jo også at i stedet for at individuelle behov blir styrende for hvilke tiltak man bygger ut, om det er LAR, om det er kort - og eller langtidsplasser, så er det behovet for såkalt "effektive løsninger" som vinner fram. Den rusgiftavhengige står i fare for kun å bli en pasient, det sosialfaglige risikerer å tape. Fra en ensidig sosialfaglig og medikamentfri vektlegging har medisinsk orientert behandling tatt over. Det var etter Thorkildsens mening sprøtt å lese narkotikameldinga fra 1996 og se hva som er skjedd siden den gang. Ved årsskiftet 2003/2004 var det 2431 som fikk LAR-behandling. I juni var det ca. 2500, og nærmere 400 sto i kø. Paradoksalt nok var det ledige plasser i medikamentfrie tiltak på den tida.

Pasientrettigheter

På den positive sida kan vi skrive pasientrettighetene som nå blir innført for rusgiftavhengige. Vi skal få bedre krav til dokumentasjon, kvalitetssikringer osv. Og godkjenningsordninger for barnevernsplasseringer. Thorkildsen pekte på at dette dessverre går hånd i hånd med negative endringer innenfor regelverket for rehabiliteringspenger, yrkesretta attføring og tidsbegrensa uføreytelser, og med en konkurranseutsetting som dessverre ofte verdsetter pris høyere enn kvalitet og hvor prisen stiger, avhengig av diagnose. Det gjenstår dessuten å se om rusgiftavhengige i behandling vil bli likeverdige med andre pasientgrupper. Her har man fortsatt en kamp å kjempe.

Å balansere psykososialt perspektiv opp mot helseperspektivet

Den største utfordringa framover vil etter Thorkildsens mening sannsynligvis bli om vi klarer å balansere det psykososiale arbeidet opp mot helseperspektivet, se det hele mennesket og ikke enda en gang havne i ei grøft. Vi må heller ikke stirre oss blinde på nullvisjonen. Viktige skadereduserende tiltak må ikke avfeies som en liberalisering eller legalisering, sa hun, men de må heller ikke bli ei sovepute. I tillegg må vi altså ta diskusjonen om straff og synet på mennesket. Om dobling av strafferammene for gjengangere er veien å gå, om de bør sitte tida ut, uten oppfølging etterpå, om flere urinprøver og narkotikahunder er det vi trenger. Eller om vi heller burde satse pengene på helseretta og sosiale tiltak for å inkludere.

Uten å investere i helheten, uten å ta med brukerperspektivet, uten å samordne og tenke tid og kontinuitet, så vil en ny rusgiftpolitikk ende som et slag i lufta.

Thorkildsen ga deretter et eksempel på hvordan vi ofte ender med å slå et slag i lufta.

Oslo kommune lanserte i 2003 en storstilt plan for hjelp til Oslos rusgiftavhengige. Byrådsleder Erling Lae innrømmer i Aftenposten at kommunen hittil har sviktet dem, men lover nå bedring av situasjonen. I debatten forut for lanseringen av "nye" rustiltak, gikk det en interessant avisdebatt. Utgangspunktet var uttalelser fra ansvarlige politikere om at nå skulle Plata ryddes. I tillegg gikk et vaktselskap ut og tilbød seg å rydde Kvadraturen for horer. De skulle flyttes ned til Vippetangen. Avisoverskrifter som dette var daglig kost: "Skal splitte narkomiljøet ved Oslo S.", " - Få dem vekk fra gata.", " - Skal tvinge de narkomane bort fra Plata" , " - Tvangsinnlegg Plata-narkomane ", "- Oslo sentrum er blitt en sumpmark av narkotika". En av gatestoffbrukerne på Plata svarte: "Hvorfor ikke heller innføre dødsstraff"?

Tanken er at man ønsker å tilby noe som er bedre enn det Plata kunne tilby. Dette skal bl.a. gjøres ved å tilby tilhold og hybel på et lavterskel hybelhus med plass til 60 beboere og med ti ansatte. Men for å få plass må søkerne få time på sosialkontoret som skal garantere økonomisk for oppholdet. De må fylle ut et søknadsskjema på hele seks sider og de må legge fram en klar plan for oppholdet. Både rusgiftbruk og medisinbruk skal beskrives, samt opplysninger om helsetilstand og hjelpebehov. Foruten å dokumentere kontaktpersoner i tjenesteapparatet, ansvarsgruppe og koordinator, må avtaler om oppfølging fra sosialkontoret i botiden beskrives i søknaden� Søkeren skal også være med å fylle ut hvilken type bolig han/hun ønsker seg etter oppholdet, egen bolig, bofellesskap, samlokalisert bolig, institusjon eller annet. Videre spørres det om vurdering av behov for bistand i framtidig bolig som hjemmehjelp, hjemmesykepleie, aktivitør, støttekontakt, oppsøkende tjeneste eller annet. Søkerens rettslige handleevne, arbeid og økonomi er også med i skjemaet, hvor blant annet barnebidrag og kapitalinntekt har fått sine rubrikker. (Embla nr. 2/2003)

Er dette svar på disse menneskenes behov?, spurte Thorkildsen. Har vi spurt dem? Hvorfor er aldri eller sjeldent de rusgiftavhengige selv med i de råd og utvalg som skal formulere politikk på deres område? Ingen kommer vel utenom kreftforeningen når Norge skal utforme strategier på det feltet.

De rusgiftavhengige på sin side formulerte selv et opprop som ble delt ut til politikere, sosialarbeidere og kirkefolk under en minnegudstjeneste i februar i 2003. Thorkildsen siterte fra enkelte av punktene:

"Vi trenger

  • Anstendige bo-alternativer, bort med hybelhus og hospitser!
  • Vi vil ikke samles i kommunale ghettoer.
  • Fleksibilitet i forbindelse med utdanning.
  • Fleksibilitet i forbindelse med arbeidserfaring.
  • Mer fokus på enkeltindividet - vi er ikke alle hverandre!
  • Aksept for egne valg, støtte og hjelp i denne prosessen.
  • Frihet til større egenomsorg under veiledning.
  • Selvhjelpsgrupper /samtalegrupper �Motiverende�. Vi klarer oss bare ikke alene!
  • Anstendig beh-andling når vi oppsøker helse- og sosialvesenet.
  • Få sjansen til å vise at vi kan være nyttige samfunnsborgere.
  • Positivt fokus på miljøet betyr mye.
  • Langsiktighet og helhetstenkning på alle nivå.
  • Som pasienter krever vi å få pasientrettigheter på lik linje med alle andre, også ved trygdekontorene.
  • Hjelp til brobygging, vi kan brukes!"

De ber om fleksibilitet, spillerom og andre holdninger, ikke flere hospitser, ghettoer og særtiltak. Altså ikke mer av det samme. Er disse kravene eller ønskene for mye å be om? Det er ikke vanskelig å se at på mange punkter planlegger kommunene stikk i strid med gruppas behov. Den storstilte satsingen bygger på ideen om at "vi vet best hva du trenger". Du er uansvarliggjort, sa Thorkildsen.

Menneskerettigheter

Thorkildsen mener samfunnet har store utfordringer når det gjelder vårt syn på både kvinner/menn i prostitusjonen og mennesker som har problemer med rusgifter. Hun har mye med begge gruppene å gjøre og ser mange fellestrekk. Hun mener at vi må lytte til dem, ta dem med i beslutninger. Vi må klare å se nyansene i fenomenene og tilby variert hjelp, uten å invadere. Vi må ha respekt for deres valg selv om det går på tvers av det vi selv mener er riktig.

Menneskerettighetserklæringen sier:
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi må lære å handle deretter. Som Liv Jessen sier: Kanskje er det slik at de som sier nei takk til hjelp på våre premisser - er de som kan fortelle oss om hvem vi er.

Forfatteren Lars Ramslie skreiv et bestillingsverk til Norsk Litteraturfestival i 2003 som heter Bird of Pray. Han leste det opp i Oslo fengsel, og aldri har det vært så stille der som akkurat da:

"Fordømte er de som tror at mennesket ikke kan forandre seg. Fordømte er de som tror at alle allerede er dømt til å gjenta sine feil".

Thorkildsen sa at noe av det sterkeste hun har opplevd, hendte i Oslo fengsel. Det var da fanger og elever ved en videregående skole i fellesskap satte opp Les Miserables, De fordømte, og viste alle som ville se hvilke ressurser som er gjemt i noen av landets mange straffedømte. Da forestillingen var over og Jean Valjean gikk fram på scenen for å motta den stående applausen, kasta en liten guttunge seg fram og viste med all tydelighet at dette var hans pappa. Han sto og klynga seg rundt beinet til faren sin og smilte om kapp med sola - og jeg husker jeg tenkte at han kanskje ikke hadde hatt muligheten til å være stolt så veldig ofte. Sannsynligvis fungerte det i tillegg kriminalitetsforebyggende både for far og for sønn.

"Her haster det med å håpe"

Det er de seks ordene som Odd Cato Kristiansen, fengselspresten på Ila, har sagt at bør henge over inngangen til hvert eneste fengsel i Norge. Fordi han har erfart at ingen vil forandre seg hvis alle rundt viser tydelig at de mangler håp og tro på at det er mulig å få til forandring.

I Vestfold, Thorkildsens hjemfylke, bor det en bonde som heter Per. Han skrev brev til henne, fordi han ville fortelle om noen unge gutter han hadde utplassert hos seg noen dager i uka, fordi de ikke fungerte særlig bra på skolen. Per skrev: "Dette er ungdommer som taper på mange fronter i livet, faglig på skolen og sosialt både på skolen og i fritida. Derfor er det viktig at de får gjøre noe de trives med og som de mestrer og får ros for. De står ofte utafor og er tilskuere til livet så derfor gjør de "mye" for å bli sett og hørt".

Dette er gutter skolen ikke takler, noen lærere er faktisk engstelige for å ha med dem å gjøre. Trange budsjetter gjør ikke akkurat situasjonen noe lettere, det paradoksale er at det nettopp derfor ser mørkt ut for utplasseringstiltaket denne bonden kunne tilby. Per hadde funnet ut noe grunnleggende: At dersom mennesker skal fungere i et fellesskap, bli motiverte, engasjerte og lykkelige, så må de ha noen mestringsopplevelser å spare på - og noen medmennesker å støtte seg til. Det bonden Per fra Vestfold skrev, mente Thorkildsen kunne gjelde oss alle sammen. Vi trenger noen som gir oss tilbakemeldinger på at vi kan noe, ikke bare opplevelser av å mislykkes. Hvis ikke, går det ikke bra med noen av oss. Det er elementært. At det fins voksne som bryr seg, som har tid og som ikke gir opp, men som formidler tro, håp og kjærlighet, det er helt uvurderlig. Jeg har en grunnleggende tro på at vi kommer lengst med det gode, ikke med det vonde, for det er altså sånn at de færreste vender det andre kinnet til når de blir slått, de slår tilbake.

Skolepolitikk

Thorkildsen fortalte at hun blir mer og mer opptatt av skolepolitikk. Hun tror at mye av kriminalpolitikken, sosialpolitikken og rugiftpolitikken utspiller seg her. Hun tror det viktigste vi kan gjøre med skolen er å sørge for at skolens hovedoppgave skal være å oppdage og dyrke fram barnas ressurser, å være mer opptatt av hva ungene kan enn av hva de ikke kan, å gi sjøltillit og omsorg sånn at barna blir trygge og får tro på seg sjøl. Hvis et barn får helt hetta av matte, så ikke press mer matte på den ungen, gi den heller noe den kan få motivasjon og selvtillit av å drive med. Eller sørg for å ta i bruk andre læremetoder som ikke innebærer at matte blir ensbetydende med nederlag. Når selvtilliten er på plass, er det ganske utrolig hva folk kan lære. Men når selvtilliten er fraværende, er det vanskelig å skjønne noe som helst, sa Thorkildsen. Hun er overbevist om at skolepolitikere, lærere og fagforeningsfolk i større grad burde snakke med fanger i fengslene. For de kan fortelle hva skolen gjør feil, og hva den burde gjøre i stedet.

Om samfunnet syn på ungdom

Thorkildsen ville til slutt si litt om ungdom, og om samfunnets syn på dem. Hun mener vi må slutte å snakke om problemer med en gang vi snakker om ungdom. I følge tabloidene blir ungdommen bare verre, de reiser seg ikke for eldre mennesker, men stjeler og tagger, røyker og ruser seg, og blir feitere og feitere og latere og latere. Hvis det bygges fritidsklubber for ungdom, så er det for å holde dem borte fra dop, sex og fyll. Eldre får derimot opera fordi de fortjener det, ikke fordi de skal holdes borte fra gata eller noe liknende.

Ungdommen har sin pris, sies det. Men hvor høyt setter vi den prisen? Hva er ungdommens verdi i dag? Med dagens kommuneøkonomi, står ungdommen lavt i kurs. Fritidsklubber, skoler og skolefritidsordninger får smake sparekniven og det kreves egenandeler på stadig flere fronter. Samtidig er minst 26 000 barn fattige i Norge, mange flere har veldig dårlig råd og opplever at de må si nei til å delta på det andre barn deltar på. Mobbing, utestengelse og ensomhet er noe av det aller verste barn kan utsettes for. Det er alvorlig at det er nettopp dette de fattige norske barna opplever. I tillegg merker barna veldig godt at foreldrene deres sliter, med selvtilliten, med manglende overskudd og med å få endene til å møtes. De tar på seg skammen og fortvilelsen og de lærer seg tidlig kunsten å bløffe og dekke over sannheten. Det er fælt å høre barna fortelle hvordan skolen behandler dem dårligere enn "pene barn", at de gruer seg til å våkne om morgenen og at "ingen vil være sammen med ei fattiglus".

Orker vi å ta disse barnas følelser inn over oss?, spurte Thorkildsen. Kan vi leve med et Norge som tilbyr ensomhet og skam til flere titusen barn? Hvor viktig er disse barnas situasjon når bensinprisen er krøpet over 10 kroner literen og alkoholavgiftene, ja, tør vi tenke tanken ut�?

De siste ti åra har Norge opplevd en formidabel velstandsøkning som er kommet de fleste av oss til del. Samtidig kan man lese i utredningen "Oppvekst med prislapp?" at "Det er mange forhold som klart viser at den økende velstanden ikke har gitt barna tilsvarende uttelling i økt livskvalitet. Mange barn har viktige udekkede behov for voksenkontakt og omsorg, og for hjelp på ulike områder. Barneombudet fikk i 1999 30.000 henvendelser til "Klar Melding Inn", et forum der barn og unge kan stille spørsmål eller lufte sine problemer. Mange av disse henvendelsene dreiet seg om usikkerhet omkring seksualitet, skole og karakterer - men også om merkevarepress, penger og mobbing".

Hva med rusgiftpolitikken?

Thorkildsen mente hun kunne ha sagt mye mer om selve rusgiftpolitikken, om viktigheten av høye alkoholavgifter, vinmonopol og fortsatt forbud mot alkoholreklame. HUn kunne ha sagt mye om kommunenes ansvar for en fornuftig skjenkepolitikk, og at politiet burde ha mer innflytelse på denne. Hunh kunne ha snakket om behandlingsgaranti for unge rusgiftavhengige, om statsbudsjettet og om stortingsmeldinger. Hun kunne ha snakket om at behandlingsinstitusjoner blir presset inn i et anbudsopplegg med avtaler som kun har et og et halvt års varighet og bare et halvt års oppsigelsestid, betalingsopplegg for tjenestene som skal skje etterskuddsvis og med anbudsforpliktelser som kan medføre at avgjørelser ikke blir fattet før eksisterende avtaler er utgått. Men hun hadde lyst til å fokusere på verdier og menneskesyn, først og fremst. Hun tror nemlig at den største rusgiftpolitiske utfordringa ligger der.

Thorkildsen avsluttet med å ønske Forbundet Mot Rusgift fortsatt lykke til med de neste hundre årene.

Det blir travle tider.