Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Vi lever i et samfunn, hvor alle har rett til å ytre seg, men ytringsfriheten er ikke jevnt fordelt, og i alle fall ikke hvis vi ser internasjonalt på det. Mennesker blir truet til taushet eller til og med fengslet for sine meninger, i land som i dag også ønsker å diktere hvordan vi i Norge skal opptre. Hendelsene i Ukraina, og terroranslagene i Paris og i København den siste tiden har vist at vi ikke lever i en så trygg verden som mange av oss kanskje er blitt vant til å tro. Slike tilstander roper på felles kamp og innsats for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken er et stridstema i Norge, som i mange andre land.

Ett av de store spørsmålene er hva slags lovgivning vi skal ha på narkotikaområdet. Legaliseringsbevegelsen ønsker – som navnet sier – en legalisering. Internasjonalt sett har de hatt betydelig gjennomslag. Lengst er de kommet i USA hvor to delstater, Washington og Colorado allerede har legalisert cannabis, takket være enorm pengestøtte til valgkamp fra bl.a. George Soros, en milliardær som finansierer legaliseringsbevegelsen mange steder i verden, og hvor en rekke andre stater har godtatt ordninger for s.k. «medisinsk marihuana». USAs regjering, med president Barack Obama i spissen, har ikke satt foten ned for dette bruddet på FNs narkotikakonvensjoner, hvor landene er forpliktet til å holde cannabis og andre narkotika forbudt og straffbart.

Neste år skal FN igjen diskutere den internasjonale narkotikapolitikken på en spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016, og den norske regjeringen sier at den vil stille seg i en mellomposisjon mellom «skyttergravene». Den som står mellom skyttergravene risikerer å bli skutt. Vi må kreve at regjeringen viser en klar støtte til FNs narkotikakonvensjoner og det internasjonale forbudet mot cannabis og andre narkotika, og kreve at USA opprettholder de forpliktelsene landet har underskrevet på at de vil påta seg i narkotikapolitikken.

Situasjonen er naturligvis en stor inspirasjon for legaliseringsbevegelsen også her i landet, og FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor mer aktuell enn noen gang. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. skadereduserende tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Massemedia er også drivkrefter i denne sammenhengen. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen.

Vi har sagt at et fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika er et godt verktøy for å holde narkotikabruken nede. Dette betyr ikke at vi ønsker narkotikaavhengige brukere satt i fengsel. Tvert i mot, de trenger, og bør få behandling. Alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, prøveløslatelse og påtaleunnlatelse på vilkår,  ungdomskontrakter, motivasjonssamtaler og et mer omfattende intervensjonsprogram er noen av de reaksjonsmulighetene som samfunnet har under nåværende lovverk. Disse forutsetter at alt innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart.

Akkurat nå ser det ut til at mye av aktiviteten i legaliseringsbevegelsen går ut på å få til en avkriminalisering eller legalisering av cannabis. Argumentet er at omsetningen av cannabis er i hendene på organiserte kriminelle, og at det er bedre at staten tar over kontrollen og omsetningen, som med alkohol. Vårt hovedsynspunkt er at dette argumentet er naivt. For det første er det jo hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. For det andre foregår det jo en betydelig svart omsetning også av alkohol. I den siste tiden er det gjort betydelige beslag av smugleralkohol. Her snakker vi ikke om liter, her snakker vi om tonn. Dette til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag. Juventes ølkjøpsaksjoner har for eksempel vist at en rekke dagligvarebutikker selger alkohol til mindreårige.  En legalisering av narkotika vil ikke hindre at det fortsatt vil være en svart omsetning for eksempel til ungdom under 18 år, som er en foreslått aldersgrense, og det vil være en svart omsetning av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville omsette.

Men det viktigste er at en legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis – og dermed også av problemene med cannabis – i tillegg til det alkoholproblemet vi allerede har.

En ny trussel som har dukket opp de siste årene er de s.k. syntetiske narkotika,  dvs. stoffer som produseres i illegale laboratorier, og selges via internett. Det er påvist at disse stoffene er langt sterkere enn de tradisjonelle narkotika, at de er vanskelige å dosere og det har kommet flere dødsfall i kjølvannet, også i Norge. FMR krever derfor at tollvesenet får utstyr og ressurser til å stoppe importen av disse stoffene fra utlandet, og at de innenlandske internettsidene som tilbyr slike stoffer blir etterforsket og stengt. Norge må presse på for at internettsider som selger narkotika internasjonalt blir stengt. 

Hva har så FMR gjort? Vi tror mye av motstanden mot narkotikaliberalismen må komme fra de unge. For fjorten dager siden arrangerte FMR i samarbeid med Juvente og Ungdom Mot Narkotika et stort nordisk kurs om narkotika for unge rusgiftmotstandere i Norge og Sverige. Entusiasmen for å støtte opp om den restriktive narkotikapolitikken var stor, og det er å håpe at legaliseringsbevegelsen etter hvert vil møte større motstand i den offentlige debatten.

Ellers er vi aktive på sosiale medier. FMRs facebookside blir oppdatert så å si daglig, med informasjon fra den rusgiftpolitiske fronten. I løpet av året vil vi gjennomføre en møteserie på Litteraturhuset i Oslo, hvor flere narkotikarelevante temaer vil bli tatt opp til debatt.

Hva så med alkoholpolitikken?

Fra regjeringen er det lite å håpe. FMRs krav er fortsatt at skjenketiden skal innskrenkes, men verken den forrige eller den nåværende regjeringen ønsker å gå inn på dette. SIRUS la for fire år siden fram en rapport som viste at med en times endring i skjenketiden var det en gjennomsnittlig endring i sentrumsvolden nattestid i helgene på 16%; dvs en utvidelse av skjenketiden var forbundet med en økning i volden og en innskrenking i skjenketiden var forbundet med en reduksjon i volden. Sammenhengen var tilnærmet like stor ved en utvidelse av skjenketiden som ved en innskrenkning av skjenketiden. Det ser derfor ut til at selv relativt små endringer i skjenketiden kan ha betydelig effekt på vold.  Den siste timen med alkoholserving nattestid har store menneskelige og samfunnsmessige kostnader. Mange skades eller blir utsatt for vold. Innskrenking av skjenketiden kan forebygge noe av dette. Kommunene har fortsatt muligheten til å innskrenke skjenketiden lokalt. FMR oppfordrer dem til å ta lærdom av de kommunene som allerede har gjort dette, og hvor volden er blitt redusert med opp til 20-30 prosent.

Vi har merket oss at Statens Pensjonsfond, Oljefondet har investert i alkoholaksjer for mer enn 26 milliarder kroner.

De internasjonale øl- og spritselskapene har en aggressiv markedsføringsstrategi i mange utviklingsland, og de negative helseresultatene viser seg. Alkohol forårsaker nå nær fire prosent av verdens dødsfall – flere enn aids eller tuberkulose.

WHO vedtok for fem år siden en global alkoholstrategi. Et hovedelement i strategien er at landene må iverksette politikk som regulerer priser, tilgjengelighet og markedsføring av alkohol. Dette er tiltak som er i aktiv bruk i Norge, men som industrien internasjonalt motsetter seg. Skal vi da bruke oljeformuen til å støtte slike selskaper?

Da de etiske retningslinjene for Pensjonsfondet ble revidert i 2008 ble tobakksprodusenter utelukket. I neste omgang bør man i tillegg fjerne alkoholprodusentene. I påvente av en ny revisjon av retningslinjene bør Statens Pensjonsfond selge seg ut av tunge alkoholinvesteringer. Norge kan ikke være bekjent av å investere oljepengene i folkehelsenedbrytende industri.

Jeg mener den offentlige opinionssatsingen bør framholde betydningen av alkoholfrie fritids-, fest-, og idrettsmiljøer, og av at det alltid skal finnes tilfredsstillende alkoholfrie drikkealternativer der hvor det serveres alkohol, enten dette skjer i privat eller offentlig sammenheng. I den sammenheng kan det igjen være aktuelt å reise kravet om at statlig og kommunal representasjon skal være alkoholfri.

I tillegg er det naturligvis viktig fortsatt å fokusere på at totalforbruket av alkohol må reduseres. I regjeringens nylig framlagte stortingsmelding om folkehelse heter det at målet er å redusere omfanget av skadelig alkoholbruk med 10 prosent innen 2025. Dette er vel og bra. Men det sitter tydeligvis langt inne å innrømme at skal man redusere det skadelige forbruket, må man også redusere gjennomsnittsforbruket. Dette påpekte FMR overfor helse- og omsorgskomiteen i Stortinget i går, da det var en offentlig høring om folkehelsemeldingen.

Jeg mener også at offentlige kampanjer bør henvise til de helsebringende sidene ved å avstå fra enhver bruk av alkohol, og at det bør lanseres som en offentlig målsetting å øke andelen av befolkningen i Norge som ikke drikker alkohol. I en uttalelse til Statsminister Erna Solberg fra FMRs årsmøte i mars i år heter det:

«I tillegg vet vi at folks egne holdninger til alkohol er viktige. Forskning viser at disse har utviklet seg i mer liberal retning. Dette er ugunstig for alle som ikke vil, kan, tør eller bør drikke alkohol, men som omgis av en stadig våtere alkoholkultur. For å kunne etablere et holdningsmessig motpress, vil det være ønskelig at den alkoholfrie befolkningssektoren øker.

  • Forbundet Mot Rusgift vil på denne bakgrunnen foreslå som en offentlig målsetting at den alkoholfrie befolkningssektoren skal være på minst 25 prosent. Dette må inn i offentlige dokumenter som den kommende opptrappingsplanen for rusgiftfeltet, i statsbudsjettet og i tildelingsbrevene til kommunene og helseforetakene.

  • Vi vil be om at det blir iverksatt en offentlig utredning av hvor mye samfunnet ville tjene på at det alkoholfrie befolkningssegmentet øker til det dobbelte av hva det er i dag.»

Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.