www.fmr.no

Alt du vet om heroin er galt

– Introduksjon til boken ”Romancing Opiates”

Av Guro Bråthen

Publisert 2010-02-19

”Det blir ofte sagt at menneskene tenker i flokk, man vil se at de blir gale i flokk, mens de bare sakte gjenvinner sine sansers sunnhet, og bare en og en”
Charles Mackay
Memoires of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds.

Mennesket er den eneste skapningen som er i stand til å ødelegge seg selv, og bare et menneske kan ved full bevissthet bestemme seg for å gjøre det som er negativt eller til og med dødelig for det. Freuds dødsønske er kanskje en ren spekulasjon, en abstrakt konstruksjon, grepet ut av luften, men ingen med den minste kjennskap til menneskeslekten kan på noen måte være enig i at mennesker alltid følger sine objektive interesser ved hjelp av rasjonell tankevirksomhet. Veien til fortapelse slutter aldri å lokke oss.

Blant tiltrekningsobjektene på den brede vei finnes ikke minst rusgiftene. Dette har alltid vært slik, og vil alltid være slik. Fristelsen til å tilsløre livets eksistensielle vanskeligheter, misnøyer og farer ved hjelp av kjemikaliepåført glemsel har alltid vært og vil alltid være stor, i det minste inntil meningen med livet er funnet en gang for alle. Romancing Opiates trekker den riktige konklusjonen av dette: avhengighet av opiater er mer en påstand enn en riktig sykdom, og avhengighetsbehandling er heller en skinnbehandling enn en riktig behandling. Hvordan og hvorfor avhengige begynte å lyve for leger, og hvordan og hvorfor leger begynte å returnere komplimentet, og hvordan og hvorfor samfunnet generelt svelget disse løgnene fullstendig, blir undersøkt i denne boken.
 
Men ikke alle gir etter for fristelser, og andelen av befolkningen som gjør det er heller ikke konstant til alle tider og alle steder. Våre latente engstelser i livet er kanskje alltid de samme (hvis ikke, ville litteraturen fra fortiden neppe ha hatt noen mening for oss), men vårt svar på dem er ikke alltid det samme. Det er blant annet påvirket av den mening vi velger å gi våre liv.

Heroinavhengighet – fra sjeldenhet til masse­fenomen

I løpet av de siste fjorten årene har jeg arbeidet som lege på et stort allmensykehus i et britisk slumområde, og i et enda større fengsel like i nærheten. I dette tidsrommet har jeg sett opiatavhengighet – først og fremst heroinavhengighet – øke fra et sjeldent forekommende problem til et massefenomen. Det er i virkeligheten blitt så utbredt at byrådet nå har sendt ut en anmodning om at innbyggerne ikke legger sine brukte sprøyter i de svarte søppelsekkene som blir omdelt til befolkningen. Og ingen trappeoppgang i et offentlig boligtiltak er komplett uten de kastede, brukte etterlatenskapene etter intravenøs sprøytebruk.

Drøm – fulgt av glemsel

Den plutselige økningen i antallet heroinbrukere i byen min var multifaktorisk, for å bruke det ordet epidemiologene bruker når den antatte årsaken til et fenomen fortsatt er ukjent for dem og alle andre. Etter all sannsynlighet ble tilførselen av heroin mye større og sikrere, men ingen tilgjengelighet kunne ha ekspandert så fort med mindre det også var en tilsvarende etterspørsel. Etterspørselen skrev seg hovedsakelig fra misfornøyde tenåringer og unge voksne som var blitt oppdratt til å tro at den umiddelbare tilfredsstillelse av personlige lyster var det høyeste – endog det eneste gode, men hvis økonomiske framtidsutsikter var mørke, relativt sett, og som aldri ville bli i stand til å oppfylle sine fantasier om en luksustilværelse. Slike mennesker var uten spirituell trøst i religion, eller atspredelse fra en dyp og tilfredsstillende kultur. Drøm, fulgt av glemsel var derfor deres utopi. Til og med blant unge briter fra høyere sosialklasser og med bedre karriereutsikter enn de mest typiske stoffavhengige, er det nå vanlig å høre opplevelsene kvelden før hevet i skyene som en vidunderlig, sosial anledning, fordi personen som tolker var så full at han nå ikke er i stand til å huske noe som helst av det som skjedde. Dette antyder en Sub-buddhistisk pessimisme når det gjelder menneskehetens fortsatte eksistens.

Fra ”rare” mennesker til normalfenomen

Før den plutselige ekspansjonen i opiatavhengighet i byen min var mitt kjennskap til fenomenet overfladisk, og min interesse enda mindre. Jeg hadde kjent et par avhengige fra samfunnets høyere lag, men det hadde vært opplagt rare mennesker også før de hadde lagt ut på sin avhengighetskarriere. Jeg hadde svært kortvarig ledet en stoffavhengighetsklinikk i en kjent universitetsby, på et tidspunkt da jeg ukritisk aksepterte det jeg nå vet er myter om opiatavhengighet. Som en person med litterære interesser hadde jeg lest De Quincy, men han hadde gjort lite inntrykk på meg, bortsett fra å skape aversjon mot utbrodert prosastil. Opiatavhengighet virket for meg verken viktig eller interessant.

Antallet narkoklinikker økte dramatisk

Men etter hvert som jeg ble oppmerksom på flere og flere avhengige mens jeg gjorde tjeneste i fengslet, - jeg kunne se så mange som tjue nye avhengige på en dag – begynte jeg å tenke mer på det. Det medisinske perspektivet, som falt sammen med deres eget, at disse menneskene var syke og hadde behov for behandling, virket for meg mindre og mindre tilstrekkelig eller overbevisende. Antallet narkoklinikker i byen vokste dramatisk, noe også mengden av forskrevne medikamenter til avhengige gjorde, men langt fra å bli bedre ble problemet bare forverret.

Friheten – en konsentrasjonsleir

Tilstanden de avhengige var i når de ankom fengslet var ynkverdig. Jeg hadde i min tid reist i mange land som var ødelagt av massakrer og borgerkrig, men fremdeles var jeg likevel sjokkert av hva jeg så. I en tid med økonomisk velstand, var det mange unge menn som bokstavelig talt var på randen til å sulte i hjel. Det ville ikke være en overdrivelse, men den enkleste av enkle beskrivelser, å si at mange av dem så ut som de akkurat var blitt løslatt fra en konsentrasjonsleir. Hul-brystede og stive var de, ettersom de også led av vitaminmangel. Tungene deres var magenta-purpurrøde av mangel på vitamin B, munnvikene hadde sprekker. Huden var arrete etter sår. Hvis noen regissør skulle ønske statister til en film om en konsentrasjonsleir, ville han ikke ha behov for å lete lenger bort enn blant de daglig innkomne i britiske fengsler. Jeg brukte å bemerke overfor slike unge menn at hvis de ble løslatt fra fengselet i den tilstanden de ankom i, ville alle konkludere – og med rette – at vi ikke drev et fengsel, men en konsentrasjonsleir. Derfor – sa jeg – var det bare fornuftig å konkludere med at for dem var friheten en konsentrasjonsleir, deres egne lyster fungerte som konsentrasjonsleirvakter. Dårlig utdannet som de var, med mangel på nesten all kunnskap om historie eller interesse for nåtidige begivenheter, misforstod likevel ikke en eneste en av dem hva jeg mente, og de lo alltid og var enige i det jeg sa. Friheten var dårlig for dem, fordi de ikke visste hva de skulle bruke den til.

En underlig verden

Faktisk sluttet mange av dem å bruke opiater i fengselet, også når tilgjengeligheten var der. (Stoffene ble smuglet inn på ulike vis, de mest hensynsløse og representative var å plassere små pakker av heroin i rectum til små babyer som var med på fengselsbesøk sammen med den innsattes kjæreste, pakker som ville ha drept babyen dersom de hadde gått i stykker. I dette miljøet vil det selvsagt alltid være andre babyer tilgjengelige på omtrent samme sted der denne kom fra.)
De avhengige kom inn i fengselet utsultet og elendige, og forlot det sunne og glade. Men innen et par måneder var mange av dem tilbake til den tidligere tilstanden, og ikke så få av dem bønnfalt retten, når de igjen sto tiltalt, om å fengsle dem heller enn å la dem gå. Det er virkelig en underlig verden når fengsel blir å foretrekke framfor frihet.

Jeg må slutte, jeg har ikke noe valg

Når jeg, kort tid etter deres ankomst i fengselet, spurte dem om de planla å slutte med heroin, svarte noen av dem: ”Jeg må, jeg har ikke noe valg”. Jeg brukte da å spørre dem hvordan det kunne ha seg, og de svarte: ”Fordi jeg akkurat har blitt far til en baby, og kjæresten vil ikke la meg se den, dersom jeg ikke slutter”. I virkeligheten førte dette sjelden til forlenget avholdenhet, hovedsakelig fordi den aktuelle jenta snart fant seg en annen kjæreste, som hadde innvendinger mot hennes fortsatte kontakt med barnefaren. De fleste av de avhengige kom fra en sosial verden der relasjonene mellom foreldre, mellom foreldre og deres barn, mellom barn og deres steforeldre, mellom søsken og halvsøsken, mellom kjærester både blant gutter og jenter, mellom venner og mellom naboer, var ustabile og ofte voldelige, uansett om noen av partene var stoffavhengige eller ikke.

Kan en sykdom nøytraliseres av en vilje?

Ikke desto mindre var svaret de avhengige ga merkelig – at fødselen av babyen deres skulle medføre at de måtte slutte med opiatene- dersom de oppriktig trodde at de var syke og hadde behov for behandling. De mente klart at en hensikt i livet deres var en tilstrekkelig betingelse for at de skulle kunne avholde seg fra heroin. Det er ikke på denne måten lungebetennelse blir behandlet. Ingen ville si: ”Jeg må slutte å ha brystsmerter hver gang jeg puster dypt fordi jeg akkurat har fått en baby.” Noen ganger erkjenner de avhengige (ikke alltid – av grunner jeg skal forklare senere) at deres tilstand er spirituell heller enn medisinsk, hvor ”spirituell” blir brukt i en løs betydning.

Ikke et moralsk spørsmål?

Jeg oppdaget fort at de medisinske tjenestene som ble opprettet for å hjelpe avhengige inntok en teknokratisk holdning overfor dem og deres problemer. De fokuserte på de fysiske aspektene av opiatavhengighet, siden disse i det minste i teorien var tilgjengelige for medisinsk intervensjon, noe som i praksis betydde forskrivning av et medikament ganske likt det medikamentet den avhengige allerede var avhengig av. Og det var en energisk, nesten voldsom avvisning av ideen at avhengighet i bunn og grunn skulle være et moralsk problem, eller til og med at det medførte noe moralsk spørsmål i det hele tatt.

Noe som bare hender – ikke noe man gjør

Den avhengige skulle rett og slett ansees som en syk person. Og det betydde at å ta heroin var noe som bare hendte med mennesker, og ikke noe som de gjorde. I prosessen med å gjøre den avhengige om til en uskyldsren pasient gjorde derfor legene, sykepleierne, psykologene, rådgiverne og sosialarbeiderne den avhengige om til noe mindre enn en fullt ut ansvarlig person, til en som ikke hadde ansvar for sin egen atferd, en skapning eller robot helt uten valgmuligheter, hensikter eller til og med svakheter. Så usikre på sin egen menneskekjærlighet var disse omsorgsfunksjonærene at de unngikk alle moralske og spirituelle aspekter ved avhengighet, siden bare å nevne dem i forbifarten innebar en risiko for å bli oppfattet som fordømmende og ha onde hensikter. I denne merkelige, lille subkulturen (som ikke desto mindre gjenspeiler allminnelige holdninger utenfor seg selv) kan bare de som godkjenner eller i det minste ikke gir uttrykk for mistro til andre menneskers atferd, betrakte seg selv eller bli betraktet av andre som rause og generøse.

Opiatavhengighet har medisinske konsekvenser

Det kan selvsagt ikke benektes at opiatavhengighet har medisinske konsekvenser, mange av dem svært alvorlige. For eksempel kunne jeg ofte se avhengige som når de ankom fengselet hadde dyptliggende blodpropper i vener eller lunger. Når de kom hadde de ofte flerfoldige abcesser, de hadde tuberkulose på grunn av livsstilen, de var underernærte, de var smittet med hepatitt B eller C eller begge deler, og HIV, de kunne til og med ha alvorlige skader som de ikke hadde søkt behandling for. Det var vanskelig å hente nødvendige blodprøver fra årene i armene eller bena fordi de hadde injisert så ofte i dem at årene var blitt omgjort til harde strenger, de kunne ha stikkmerker på baksiden av hendene, i lysken og halsen. En mann som injiserer seg selv i halspulsåren er sannsynligvis ikke mye bekymret for sin egen helsetilstand. Jeg har til og med kjent avhengige som har injisert i øyet og blindet seg selv heller enn å fortsette uten injeksjonen, en handling så forferdelig at en normal persons sinn instinktivt snur seg bort fra den og ikke kan orke å tenke på den lenge av gangen.

Medisinske konsekvenser skaper ikke en sykdom

Men medisinske konsekvenser, selv om de er forferdelige, skaper ikke en sykdom. Mange fjellklatrere brekker benet eller får frostskader, men fjellklatring er ikke en sykdom. Idrett er nå en av hovedårsakene til skader i den vestlige verden, men hvor tåpelig en sport enn er, den er ikke en sykdom. Å oppfatte opiatavhengighet som en sykdom, virker for meg, etter erfaring fra tusenvis av stoffavhengige som å gå glipp av hovedpoenget med den: det at det er en moralsk og spirituell tilstand som aldri vil bli overvunnet av såkalt medisinsk behandling. Etter at jeg selv hadde hatt som utgangspunkt en vag oppfatning om at den medisinske tilnærmingen til avhengighet måtte være riktig og medlidende, fordi det var det jeg hadde blitt opplært til av personer som jeg hadde respekt for, kom jeg litt etter litt til en svært annerledes konklusjon: at en slik tilnærming som uten tvil hadde begynt som et ærlig forsøk på å hjelpe avhengige, nå representerte en kombinasjon av moralsk feighet, renovasjonsaktivitet og jobbmuligheter. Det er få sosiale problemer i et moderne, byråkratisk samfunn, som ikke kan bli omgjort til profesjonell eller personlig fordel.

Forklaring på manglende suksess – ikke nok ressurser

Men det terapeutiske monsteret rullet, og fortsetter å rulle, hvor den eneste forklaringen som blir gitt på mangelen på suksess er at behandlingsapparatet fortsatt ikke er stort nok. Hvis det bare var en halv gang til så stort, eller dobbelt så stort, da ville problemet være overvunnet. Pussig nok har de som sitter på pengepungen vært mer enn villige til å tro dette, og har betalt for en konstant utvidelse. Når alt kommer til alt er det lettere å gi folk en dose medisin enn å gi dem en grunn til å leve. Det er noe pasienten må sørge for selv.
Jeg begynte å føle at jeg levde i en underlig verden, hvor den enkleste sannhet foran ens øyne verken kunne bli uttalt høyt eller på noen måte bli erkjent. Det var som i Kafkas atmosfære. Hver dag så jeg avhengige som misbrukte sine forskrevne medikamenter fra klinikkene som var opprettet for å hjelpe dem, avhengige som solgte dem til andre personer eller som fortsatte å bruke heroin, og enhver annen illegal rusgift de kunne få fatt i, til tross for og i tillegg til de forskrevne medikamentene, avhengige som til tross for den såkalte behandlingen viste åpenlys forakt for alle forsøk på å hjelpe dem, som løy overfor og manipulerte sine antatte hjelpere på en skamløs og lett gjenkjennelig måte, avhengige som uten noen som helst hjelp og uten vanskelighet fullstendig kunne oppgi sin stoffvane, avhengige med en skuespillerkunst som var åpenbart og demonstrativt uærlig, og framfor alt la jeg merke til det trivielle ved abstinenssymptomene fra opiater.

Som i Kafkas verden

Likevel så ikke mine observasjoner ut til å være viktige for noen. Det var nesten uhøflig, og politisk ukorrekt å nevne dem for mine kolleger, som også hadde ansvar for stoffavhengige, enda de må ha observert de samme sakene selv, kanskje til og med oftere enn meg. Jeg følte meg i økende grad ikke som en lege som hadde verdifull klinisk erfaring å bidra med, et utgangspunkt for refleksjon og debatt, men som en kjetter som heller burde ha holdt sin tro for seg selv av redsel for å tiltrekke seg ortodoksiens institusjonelle vrede og gjøre seg til et mål for inkvisisjonen. Dersom jeg ikke hadde vært heldig nok til også å arbeide sammen med tre eminente og høyt kompetente leger på mitt hospital, som hadde sett det samme som jeg og trukket de samme slutningene, tror jeg at jeg kanskje hadde brutt sammen. For som enhver politisk propagandist vet, er det ikke noe mer ødeleggende for det menneskelige sinn enn å bli tvunget til å tvile på sannheten i det ens egne elementære observasjoner viser, bare fordi de kommer i konflikt med en framherskende og uangripelig ortodoksi. Under slike omstendigheter blir man tvunget til å velge mellom å betrakte seg selv som ført bak lyset, eller å betrakte verden som gal, man er enten ved sine fulle fem i en sinnssyk verden, eller sinnssyk i en normal verden. Ingen av alternativene er helt tilfredsstillende.

Avvik fra ortodoksien

Jeg bestemte meg for å uttrykke mitt økende avvik fra ortodoksien som hadde blitt en doktrine, ikke bare for den medisinske profesjon, men for regjeringen og befolkningen (i den grad den hadde en oppfatning om saken). Hvordan og hvorfor hadde tvilsomme forslag – ingen direkte usannheter – blitt så allment, nesten universelt godtatt, spesielt i en tidsepoke som var stolt av sin skepsis og motvilje mot å ta noe for gitt. Hvorfor var de mest elementære sannheter avvist fullstendig, og hvorfor ble ingen slutninger trukket fra dem?

Å tenke klart, ærlig og modig

Jeg tar selvsagt for gitt at opiatavhengighet på ingen måte er det største eller alvorligste problemet som vårt samfunn står overfor, at på ett eller annet tidspunkt vil spredningen av heroinavhengighet avta, og at den aldri vil få tak i mer enn en liten andel av befolkningen. Den kan til og med gå noe tilbake. Men hvis vårt samfunn ikke kan tenke klart, ærlig og modig uten bedrag eller selvbedrag om et lite, sosialt problem, hvilket håp er det da for at det vil møte større problemer klart, ærlig og modig? Romancing Opiates søker å avdekke de forsettlige misoppfatningene, løgnene og unnvikelsene som har vært framherskende de siste to hundre årene når det gjelder opiatavhengighet. Dette er da en kasusstudie, det er en advarsel om hva som hender når usannhet framhersker, og det er også min personlige djevleutdrivelse eller katarsis, etter i så mange år å ha levd i en atmosfære av løgner, halvsannheter og unevnelige fakta om noe som i utgangspunktet var enkelt som fot i hose.
Historien om oppdagelsen av sannheten er viktig, men historien om fortsettelsen av å gjøre feil er like instruktiv på sin måte.
 
Oversettelse: Knut T. Reinås.
Mellomtitler satt til av redaksjonen.
 
Theodore Dalrymple: ”Romancing Opiates. Pharmacological Lies and the Addiction Bureaucracy”
Encounter Books New York 2006
Address: Encounter Books, 900 Broadway Suite 400, New York, New York, 10003.
Web: www.encounterbooks.com
 
Theodore Dalrymple er et pseudonym for Anthony Daniels, en engelsk forfatter, psykiater og lege. Han er en kritiker av liberal og utopisk tenkning.