FMRs leder på organisasjonens 1. mai-arrangement

Oppgjør med avkriminaliseringstankegangen

1

Når politikerne går inn for avkriminalisering av narkotika, har de ikke tatt høyde for at FNs narkotkakonvensjoner uttrykkelig står i motsetning til dette, sa FMR-leder, Knut T. Reinås, på FMRs 1. mai-arrangement. Også FNs barnekonvensjon har bestemmelser om at barn har krav på å vokse opp i et narkotikafritt miljø. Nå må de mange som er mostandere av legaliseringstankegangen samle seg, før politikerne fjerner seg fullstendig fra folkets beste i narkotikapolitikken. FMR hadde, sammen med Ungdom Mot Narkotika også en fyldig seksjon i LOs 1. mai-tog i Oslo. Reinås' tale gjengis nedenfor.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. I daværende Kristiania gikk 3600 mennesker i tog fra Youngstorget. Men mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner. I år har den internasjonale metoo-bevegelsen også gjort at alkoholen er kommet i søkelyset. Vi har sett at svært mye av seksuelle overgrep og krenkelser har skjedd under påvirkning av alkohol, og også blir forsøkt bortforklart eller unnskyldt som fyllerør og påfunn i fylla. Slik sett er det blitt lettere å snakke kritisk om alkohol nå enn bare for et par år siden. Flere politiske partier og ungdomspartier har vedtatt at de heretter skal ha alkoholfrie møter og samlinger, mens noen har vedtatt at de i alle fall ikke lenger skal kjøpe alkohol til sine medlemmer. Også innen idrettsbevegelsen, som har som motto at idrett og alkohol ikke hører sammen, er det blitt avslørt til dels stort forbruk av bevegelsens penger på alkohol på diverse internasjonale sammenkomster, som f.eks. OL. Også her er det lovet bot og bedring. Studentavisa Studvest avslørte nylig at det også i akademiske kretser konsumeres alkohol på skattebetalernes bekostning. Som ett av mange eksempler viste de at 374 glass prosecco ble kjøpt på Cafe Opera til et møte for UiB-ansatte. Totalsum: 37.716 kroner. Samtidig med disse eksemplene på at alkoholen gjennomsyrer samfunnet, ser vi at blant de yngste, tenåringene og unge voksne er ikke alkohol så kult lenger. Her har forbruket gått ned de siste årene, debutalderen har gått opp, og i en undersøkelse Opinion har gjort for FMR og DNT-edru livsstil i 2016 viste det seg at 26,5 prosent av alle i aldersgruppen 18-22 år ikke hadde drukket alkohol det siste året.

Den internasjonale situasjonen er usikker. Ytringsfriheten er under press i mange land. Også i Norge bør man helst være politisk korrekt for å slippe til med synspunkter. Slike tilstander roper på felles kamp og innsats for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken er et stridstema i Norge, som i mange andre land.

Ett av de store spørsmålene er hva slags lovgivning vi skal ha på narkotikaområdet. Helse- og omsorgskomiteen i Stortinget la i sin innstilling til statsbudsjettet for 2018 inn bl.a. følgende merknader:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ønsker å overføre ansvaret for samfunnets oppfølging for bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk fra justissektoren til helsetjenesten».

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, og anser ikke dette som til hinder for en tilnærming med mer vekt på skadereduksjon. Flertallet har derimot som mål å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika, fra straff til hjelp, behandling og oppfølgning».

Jeg deler flertallets ønske om at tunge stoffbrukere skal få hjelp. Vi forstår bekymringen for at disse ikke får god nok hjelp i dag. Vi er også enige i at innehav og bruk av narkotika til eget bruk fortsatt skal være forbudt.

Samtidig ligger det i kortene en misforståelse, nemlig at stoffavhengige, etter flertallet i komiteens mening, blir straffet for sin avhengighet. Alle stoffavhengige fikk imidlertid pasientrettigheter allerede ved rusreformen i 2004. At man ikke gjennom spesialisthelsetjenesten og kommunen har greid å gi disse et godt nok og raskt nok behandlings- og oppfølgingstilbud, er en annen sak som vi gjerne er med på å diskuter, og som også de politiske myndighetene bør diskutere enda mer, og gjøre mer med.. Helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten har i dag sin fulle hyre med å oppfylle oppgavene sine overfor personer med avhengighetsproblemer. Her er det ikke bare snakk om ressurser, men også om kompetanse og gode behandlingsmetoder. I tillegg er rusgiftavhengighet en svært vanskelig tilstand å behandle, og drop-out, tilbakefall og nye behandlingsforsøk er det vanlige, selv om det ofte går godt til slutt med mange. Men heldigvis er det «bare» ca. 10 prosent av alle narkotikabrukere som har behov for behandling.

Noen svakheter ved dagens ordning:

  • Svært byråkratiske inntaksordninger
  • Ventetider som er for lange
  • Svært høy drop-out
  • For korte behandlingstider i institusjon
  • Like mange selvmord i psykiatrien som det er narkotikarelaerte dødsfall på utsiden
  • Brudd på relasjoner ved utskrivning
  • Mangel på oppfølging i kommunene

Forbundet Mot Rusgift peker i sitt narkotikapolitiske program på i alle fall noen forbedringspunkter.

Men, hvis innsatsen skal økes, skal pengene da tas fra justissektoren? Skal det overføres ansvar, må det vel også overføres penger?

Noen tror at narkotika i dag er politiets viktigste arbeidsoppgave, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i fengsel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, innbrudd, biltyveri etc. også et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre for å kunne hjelpe disse. Og politiet trenger, sammen med andre instanser, å forsterke sitt narkotikaforebyggende arbeid, både i skolen, på gata og ved de fysiske og postale grensene.

Ca. 60-70 prosent av alle innsatte har et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen forsøker å gi disse et tilbud. Det som gjøres i dag er helt utilstrekkelig. Her trengs det etter vår mening større innsats, og ikke mindre ansvar.

Hva er så problemet med kriminalomsorgens tilbud?

Gjennomsnittlig soningstid er ca. 4 måneder. Vi i FMR mener at alle rusgiftavhengige som blir dømt til soning i fengsel, skal som alternativ få et tilbud om soning i institusjon. Og dette må skje fra dag en. I dag tar søknader om alternativ soning så lang tid at de fleste dette er aktuelt for har sont ferdig før søknaden om overføring til behandling utenfor fengselet er ferdigbehandlet. Her tenker vi oss en mye smidigere samhandling mellom spesialisthelsetjenste og kriminalomsorg.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på de nye alternative soningsalternativene som er tatt i bruk, som Narkotikaprogram med domstolskontroll, som soning med fotlenke, som Ungdomsstraff og Ungdomsoppfølging. Dette er relativt nye ordninger, og de trenger å få satt seg, før man nok en gang går til drastiske endringer.

FMR mener vi trenger et samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren om de tyngste stoffbrukerne, ikke at man skal ta penger og ansvar fra den ene og overføre til den andre..

Den største misforståelsen ved et avkriminaliseringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstrengende.  De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet?

Etter min mening skal bruken av narkotika blant alle de rekreasjonelle brukerne først og fremst holdes nede ved at forbudet håndheves, og det er først og fremst politiets jobb. Vi har lyktes ganske godt med å holde forbruket nede blant de aller yngste, ja best i Europa. Vi må altså ha gjort noe riktig. At cannabisbruken blant de aller yngste har gått ned de siste årene er også gledelig.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for barnevern er ikke nevnt av helse- og omsorgskomiteen, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak - det vil si ikke-aksepterbarhet av ikke-medisinsk (rekreasjons-) bruk av narkotika og kriminalisering. Helse- og omsorgskomiteens uttalelser ser ut til å gå i motsatt retning.

Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å "avkriminalisere" (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet "avkriminalisering" i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at "avkriminalisering" (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive Helse- og omsorgskomiteen at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. Som nevnt står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

Hele avkriminaliseringstankegangen er inspirert av legaliseringsbevegelsen i USA, med en ny cannabisindustri i spissen, og kanskje også av enkelte stoffbrukeres egne ønsker om å slippe å måtte stikke seg unna når de skal røyke en joint. Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå dersom vi gir etter for den slags ideologi. Bruken av cannabis der i landet er den høyeste i verden, og overdosedødeligheten ligger mange ganger høyere enn i Norge. Det er ikke slik vi vil ha det.

FMR ønsker også at det utvalget som skal utrede en ny rusreform, skal få et videre mandat, hvor også forebygging og kontrollpolitikk blir tatt med som premiss for utredningen.

Situasjonen er naturligvis en stor inspirasjon for legaliseringsbevegelsen også her i landet, og FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor mer aktuell enn noen gang. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. skadereduserende tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Massemedia er også drivkrefter i denne sammenhengen. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen.

Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.