Abonner
Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas
Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no
Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr
Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no
"Mot en ny narkotikapolitikk?"
Tirsdag den 24. august var undertegnede invitert til å sitte i et panel for å diskutere ovenstående, sammen med Åslaug Haga (medlem av Stoltenbergutvalget), Anette Gultvedt (Norsk Narkotikapolitiforening), Marit Myklebust (Medlem av Stoltenbergutvalget) og Willy Pedersen (sosiologiprofessor og nyomvendt avkriminaliseringstilhenger).
Arrangørene ønsket å fokusere diskusjonen på følgende tre punkter:
1. Utdeling av heroin
2. Avkriminalisering av narkotika
3. Reduserte strafferammer med fokus på behandling
Ca. 100 studenter hadde funnet veien til Chateu Neuf for å høre på og delta i diskusjonen, som ble akkurat så variert som man kunne vente med det panelet.
Det nedenstående er mitt første innlegg i diskusjonen.
Stoltenbergutvalget og heroin.
Jeg takker for invitasjonen til å delta i denne diskusjonen. Jeg representerer Forbundet Mot Rusgift, som er en spesialorganisasjon i alkohol- og narkotikaspørsmål. En av målgruppene våre er studenter og ansatte ved universiteter og høgskoler.
I boka “Memoires of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds” sier forfatteren Charles Mackay:
”Det blir ofte sagt at menneskene tenker i flokk, man vil se at de blir gale i flokk, mens de bare sakte gjenvinner sine sansers sunnhet, og bare en og en”
Dette sitatet kan karakterisere den stemningen som oppsto i massemedia og i en del fagkretser og partipolitiske miljøer etter at Bjarne Håkon Hanssen hadde lansert sitt forslag om å dele ut heroin til opiatavhengige. Han mente det ville være et signal om nytenking og handlekraft i narkotikapolitikken. Man kan imidlertid stille spørsmålstegn ved hans vurderingsevne i den saken, på samme måte som det også er blitt gjort nå i sommer i forbindelse med hans nye rolle som lobbyist.
Men selv om massemedia var begeistret over forslaget, og brakte fargerike reportasjer fra hans studiereise til Sveits, vakte også forslaget relativt sterk motbør. Noen strateger i Arbeiderpartiet gjenvant gradvis ”sine sansers sunnhet”, som Mackay sier, og fant ut at et slikt forslag ikke ville være gangbart i fjorårets valgkamp. Det kunne like gjerne gå den ene som den andre veien. Utveien var å sette ned et utvalg, Stoltenbergutvalget, som også er blitt kalt ”heroinutvalget”, og som hadde som sitt viktigste oppdrag å foreslå utdeling av heroin på et mer passende tidspunkt, dvs. ikke i en valgkamp. Med knappest mulig margin (5 mot 4) fremmet også Stoltenbergutvalget forslag om heroinforskrivning i Norge.
Hvorfor får vi en diskusjon om heroinforskrivning?
Det er konstatert store mangler i LAR- legemiddelassistert rehabilitering i Norge, mangler som skyldes at pasientene ikke får tilstrekkelig oppfølging i form av bolig, skole, jobb, fritidsmuligheter og stoff-frie nettverk. Dette er en stor del av årsaken til at mange LAR-pasienter ikke lykkes godt nok i LAR.
Dersom dette hadde vært på plass, ville diskusjonen om heroin vært langt mindre aktuell. Men det ville ha kostet mange penger. Stoltenbergutvalget sier at deres samlede forslag vil koste 5 milliarder kroner, i tillegg til de 5 milliardene som allerede brukes.
Jeg sier at alternative investeringer i LAR, i stoff-frie behandlings- bo- og ettervernstilbud også vil koste 5 milliarder kroner årlig, eller mer. Men er regjeringen og politikerne villige til å bruke penger på denne gruppen? Den s.k. ”opptrappingsplanen” for rusgiftfeltet, som går ut i år, har bare resultert i mindre beløp .
Det er sannsynligvis ikke tid til å gå inn i en grundig diskusjon om heroinforskrivning her i kveld, så la meg bare peke på at erfaringer fra land som har innført/er i ferd med å innføre heroinforskrivning, viser at de mest langtkomne og hardest rammede opiatavhengige ikke makter å oppfylle kravene til å delta i heroinforskrivningstiltakene. Et heroinprosjekt vil derfor ikke oppfylle ønsket om å komme de hardest rammede i møte.
• Heroin er lite egnet som substitusjonslegemiddel fordi:
• Heroin inntas som injeksjon, den farligste og mest skadelige måten å innta et stoff på.
• Heroin har kort halveringstid, noe som gir en opp-ned-effekt og krever opp til 3-4 injeksjoner pr. døgn, (alternativt 2 injeksjoner, pluss metadon til å holde abstinensene unna om natta).
• Heroinprogrammer har en høyere frekvens av komplikasjoner enn metadon- og buprenorfinprogrammer. Det er derfor et sterkere behov for helsepersonell (Ny kunnskapsoppsummering viser flere overdoser og epileptiske anfall blant deltakere i heroinutdelingsprogrammer, sammnelignet med LAR-programmer).
• Heroin skaper større avhengighet av hjelpeapparatet.
• Heroin vedlikeholder avhengighet i større grad enn metadon og subutex.
• En opprettelse av et heroinprogram vil svekke den nødvendige utbyggingen av LAR i Norge.
• En akseptering av et heroinprogram vil ytterligere svekke viljen til behandlingsarbeid med stoff-frihet som mål.
• Heroin bygger opp under behandlingspessimisme
• Heroin svekker fronten mot narkotika som illegale stoffer.
På denne bakgrunnen vil jeg for min del støtte mindretallet i Stoltenbergutvalget som ikke ønsker opprettelse av et heroinprosjekt i Norge.
Mer om heroinforskrivning kan leses her
Narkotikaforbud, liberalisme og demokrati.
I lys av den pågående legaliseringsdebatten, kan det være nyttig å reflektere over hvilke perspektiver debatten skal foregå under, det individuelle eller det kollektive.
Demokratiets utgangspunkt er at vi lever i et samfunn, vi må finne sammen, leve sammen og styre sammen. Derav ordet samfunn. Liberalismens utgangspunkt er personligheten, dvs.- det som skiller oss fra hverandre. Dette er den politiske liberalismens evige dilemma: Den inneholder i seg selv intet som holder et samfunn sammen. Et samfunn må holdes sammen av sosiale overenskomster, ellers splittes samfunnet opp eller det utvikler totalitære trekk. Demokratiet forutsetter at man ikke får gjøre som man vil. Individet må underkaste seg begrensninger for å oppnå kollektive fordeler.
Det kan kanskje hevdes at en eksperimentering med narkotika skjer som et resultat av individets frie valg. Men når et stoffbehov og en stoffavhengighet har utviklet seg, eksisterer ikke lenger noe slikt fritt valg. Det eksisterer heller ikke noe valg for de foreldre som har et stoffavhengig barn, for den stoffavhengiges søsken, for ikke å snakke om for de barn som har en eller to stoffavhengige foreldre. For et samfunn som ønsker å legge til rette for størst mulig personlig utfoldelse, utvikling og vekst for den enkelte samfunnsborger, blir det dermed naturlig å begrense eller bekjempe fenomener som krenker enkeltmenneskers og omgivelsenes frihet. Stoffbruk er et slikt fenomen. Og det blir naturlig å gripe inn på et tidlig tidspunkt, ved å sette og håndheve et generelt forbud, og ved å gripe inn overfor enhver eksperimentering med illegale stoffer så tidlig som mulig.
Til og med den økonomiske liberalismens far, John Stuart Mill, setter grenser for individets utfoldelse[1].
I hans liberale beskrivelse av statens rolle har regjeringen rett til å blande seg opp i en persons avgjørelser, nettopp for å berge hans frihet. Frihet kan bli avgrenset, selv i en liberal stat, med det formål å sikre en større frihet i fremtiden. Staten kan f. eks. nekte en person å selge seg selv som slave. Følgelig er det grunnlag for statsinngrep dersom det kan bevises at narkotikabruk kan føre til avhengighet, d.v.s. at en person blir ute av stand til å ta frie avgjørelser for seg selv i fremtiden.
I et slikt perspektiv kan det diskuteres om ikke også Hassela-kollektivets gamle parole "Tvang til frihet" har noe for seg. Det som kan oppfattes som tvang og represjon, ut fra den enkelte stoffavhengiges subjektive vurdering av situasjonen, kan på lengre sikt virke frigjørende for individet selv, og i alle fall for foreldre og pårørende, hjelpeapparat og samfunn.
Narkotika og straffbarhet.
Denne artikkelen er trykket som kronikk i Klassekampen med tittelen "Straff er nødvendig".
Da Klassekampen bare sjelden legger kronikker ut på nettet, legger jeg den isteden ut her på bloggen min. Den trenger også fornyelse.
Da Klassekampen bare sjelden legger kronikker ut på nettet, legger jeg den isteden ut her på bloggen min. Den trenger også fornyelse.
I kronikken ”Narkotika og straff” (Klassekampen 11/8) fremmer David C. Vogt synspunkter som oppsummert innebærer at han vil avkriminalisere bruk og innehav av narkotika. Dette skal ikke rammes av straffebestemmelser, og de stoffbrukere som er blitt avhengige skal håndteres av helsevesenet, og ikke av politiet og kriminalomsorgen. Han mener imidlertid straff fortsatt skal ramme smugling og salg av narkotika. Dette samsvarer også med underliggende tanker i Stoltenbergutvalgets rapport.
Effekten av straff
Jeg mener, i likhet med Vogt, at innførsel og omsetning av store partier narkotika er meget straffeverdig. Når det gjelder innførsel og omsetning av store partier opiater, skulle de høye dødsratene vi har hatt i Norge siden 90-tallet tale sitt tydelige språk om denne trafikkens straffverdighet. Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere.
Det er imidlertid vanskelig å følge Vogt når han mener at straffetrusselen ikke har noen effekt for brukere på gateplan. Norge har siden 60-tallet greid å holde utbredelsen av narkotikabruk nede på et lavere nivå enn i de fleste andre sammenlignbare land. De høye strafferammene vi har i Norge for narkotikalovbrudd er utvilsomt et viktig signal om at det norske samfunnet ser alvorlig på enhver befatning med illegale rusgifter. Signaleffekten av en avkriminalisering vil være at befatning med narkotika ikke er så klanderverdig som samfunnet en gang mente.
De store ”haiene”
Tankegangen bak vedtaket om de høye strafferammene for de mest alvorlige narkotikalovbruddene i 1984 var sannsynligvis at det er de store ”haiene” som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Imidlertid vil enhver bakmann som blir tatt, straks bli erstattet av en ny, fordi et lukrativt marked fortsatt er tilstede. Slik sett vil en strafferettslig strategi som bare går ut på å ramme bakmenn, være feilaktig. Den vil også være feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere bekjente, venner og ukjente inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. Så lenge denne virksomheten får foregå uforstyrret, vil narkotikamarkedet og etterspørselen bestå, nyrekrutteringen fortsette og problemet øke. Jeg er derfor opptatt av at også innehav og bruk av narkotika i liten skala skal møtes med en reaksjon, og at strafferammene for mindre alvorlige narkotikalovbrudd skal være som i dag.
Offerløs kriminalitet?
Vogt går inn for en avkriminalisering av innehav og bruk fordi en kriminalisering etter hans mening først og fremst skal ha til hensikt å forhindre skader som rammer andre enn gjerningspersonene selv, mens de direkte skadevirkningene ved bruk av narkotika utelukkende rammer brukerne.
Dette er en undervurdering av de skader som en avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Narkotikabruk og narkotikakriminalitet er absolutt ikke ”offerløs kriminalitet”. Jeg mener samfunnets behov for beskyttelse mot en akselererende narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet absolutt må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering av narkotika.
Norge har siden 1984 høyere strafferammer for narkotikalovbrudd enn våre naboland, men straffeutmålingen er blitt stadig mildere. Der brudd på Legemiddelloven er hovedlovbrudd, avgjøres 90 prosent av sakene med forelegg, i tillegg til at en liten, men økende andel avgjøres med betinget påtaleunnlatelse. Der brudd på proffparagrafen i Straffeloven er hovedlovbrudd og strafferammen inntil 2 år, avgjøres 60 prosent av sakene med forelegg. I tillegg er det i lov bestemt at heroinbrukere har lov til å ha en dose heroin på seg, dersom de er registrerte sprøyteromsbrukere. Dette skjer foreløpig bare i Oslo. Riksadvokaten hevet for to år siden grensen for påtale for innehav av cannabis til 15 gram. Det innebærer at innehav av mindre kvanta enn dette straffes med en bot. Det kan ikke være tvil om at samfunnet ser atskillig mildere på narkotikalovbrudd i dag enn for 30 år siden. Når det likevel er skjedd en økning i antall straffede, henger dette sammen med det økte omfanget av narkotikaomsetning og bruk ute i samfunnet, og ikke med noen strengere narkotikapolitikk.
Behandling istedenfor straff
Vogt mener de narkotikapolitiske reaksjonene bør flyttes fra justis- til helsesektoren. Vi i FMR har ved mange anledninger pekt på at strafferettslig reaksjon overfor langtkomne stoffavhengige først og fremst bør være soning i institusjon, med sikte på å komme ut av avhengighetsforholdet og over i en rehabiliterende tilværelse. Denne muligheten svekkes dersom kriminaliseringen opphører. Men hovedbegrunnelsen for en kriminalisering av stoffbruk er at en ønsker å forebygge enhver eksperimentering, bruk og omsetning med illegale stoffer. Da må loven gi det sterke signalet som en kriminalisering innebærer.
Det kan også hevdes at kriminalisering gir politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig.
Alle er enige om at narkotikabruk ikke er positivt, og at en økning av utbredelsen ikke er ønskelig, spesielt av hensyn til de store sårbare gruppene som i dag i større grad enn andre får problemer med narkotika. Ved en alminnelig akseptering av narkotikabruk vil mange flere være i faresonen. Derfor bør vi fortsatt ha et forbud mot innehav og bruk av narkotika.
Fremskrittspartiet og rusgiftpolitikken
Ved dette innlegget om Fremskrittspartiet er mitt halsbrekkende bloggprosjekt med å presentere alle de politiske partienes rusgiftpolitikk ført til ende. Det begynte ute på venstresiden, hos Rødt, og avsluttes nå med Fremskrittspartiet lengst ute på høyresiden.
Skjønt, hva som er høyre og venstre i rusgiftpolitikken er ikke alltid lett å si, i alle fall ikke ut fra en vurdering av partienes aktive standpunkter og programmer.
Skjønt, hva som er høyre og venstre i rusgiftpolitikken er ikke alltid lett å si, i alle fall ikke ut fra en vurdering av partienes aktive standpunkter og programmer.
Kilde: Fremskrittspartiets Handlingsprogram 2009-2013
Fremskrittspartiet har dessuten markert seg med en større enn gjennomsnittlig partiaktivitet på området, både i Stortinget og ved et omfattende programdokument. Det er det siste jeg tar utgangspunkt i her. Jeg hadde ventet at jeg skulle være mer uenig enn det jeg er. Imidlertid forlyder det at partiet også har fått hjelp av Ungdom mot narkotika og Juvente til å utarbeide programstandpunkter, og dette kan kanskje ha bidratt til å gjøre programmet bedre og mer konkret på en del punkter? Kanskje flere partier burde innlede samarbeid med frivillige organisasjoner om programutforming?
Programmet har et eget hovedkapittel om ”Rusomsorg”, og som omfatter utfordringer knyttet til behandling og rehabilitering, spesielt av narkotikaavhengige. Rusgiftrelevante temaer er også behandlet under kapittelet ”Alkohol og tobakk”, under ”Politiet” under ”Forebyggende arbeid” og under ”Helse og omsorg”.
I tillegg har partiprogrammet en rekke rusgiftorienterte kulepunkter, som jeg, i likehet med for de andre partiene, har tillatt meg å gruppere under følgende overskrifter:
- Forebygging
- Kontrollpolitikk
- Behandling/rehabilitering.
Hovedkapittelet om ”Rusomsorg” gjengis her i sin helhet. Kommentarer kommer til slutt.
”Rusomsorg
Fremskrittspartiet mener at forebygging knyttet til rusmiddelmisbruk av barn og unge må ha et langsiktig perspektiv. Mange av dem med rusproblemer sliter med psykiske lidelser og har såkalte dobbeltdiagnoser.”
Vi mener at det bør opprettes egne tilbud der en samler psykiatri og rusbehandling. På denne måten slipper en at rusmiddelmisbrukere blir kasteballer mellom psykiatri og rusbehandling.
Vi ønsker en bedre kapasitet i behandlingsapparatet slik at de som trenger hjelp, skal få det, og at rusmiddelmisbrukere skal ha de samme pasientrettighetene som alle andre.
Vi ser skadevirkningene av at rusmiddelmisbrukere som er motivert for behandling, ikke får hjelp innen rimelig tid, og mener at dette fører til at mange mister motivasjonen mens de venter. Vi ønsker en bedre kapasitet i behandlingsapparatet slik at de som trenger hjelp, skal få det, samtidig som kapasiteten som eksisterer, må benyttes, også hos private og ideelle institusjoner. Rusmiddelmisbrukere skal ha de samme reelle pasientrettighetene som alle andre. Rusomsorgen må bygge på en helhetlig behandlingskjede som sørger for at enkeltindividet blir fulgt opp fra avrusing, gjennom behandling og til ettervern.
Vi vil at staten skal ha ansvaret for å finansiere det tilbudet rusmiddelmisbrukere har behov for. Ved at staten har ansvaret for finansieringen av tilbudet en får, enten en er i aktiv rus, i behandling eller har behov for ettervern, kan en sørge for en helhetlig oppfølging av den enkelte person. Vi mener at det offentlige skal sette krav til rusmiddelmisbrukeren og på den måten vise respekt for vedkommende. Dette kan være krav om at en skal være i behandling i et visst tidsrom, at en skal ha jobbtrening for å ha noe meningsfullt å gå til, eller at en på andre måter forbereder seg til et liv etter at man er ferdig med behandlingen.
Vi vil gjøre det lettere å kunne motta legemiddelassistert rehabilitering (LAR) fordi dette er med på å forhindre overdosedødsfall. I tillegg bidrar det til at mange med et tungt rusmiddelmisbruk slipper å prostituere seg og begå kriminelle handlinger.
Problemet for mange rusmiddelmisbrukere er at de har alvorlige psykiske lidelser som gjør at det er vanskelig å bli helt rusfri. Vi ønsker derfor å knytte rusbehandling og psykiatri sammen slik at en oppretter team som har ekspertise på begge områder.
For å hindre rekrutteringen til narkotikamiljøene er det svært viktig at politiet slår ned på kjøp, salg og bruk av narkotika. Det er spesielt viktig å følge med på hva som skjer i ungdomsmiljøene. Foreldrene har hovedansvaret for å følge med på hva barna gjør. Det er viktig at også skolene som er i kontakt med barn og ungdom med et begynnende rusmiddelmisbruk, reagerer og samarbeider tett med politiet for å slå ned på rusmiddelmisbruk og rusmiddelomsetning på skolene.
Rusmiddelavhengige som begår rusrelaterte kriminelle handlinger, må kunne dømmes til tvungen avrusning istedenfor fengsel, eller som et supplement til fengsel. En slik tvungen avrusning må strekke seg over et lengre tidsperspektiv enn en eventuell fengselstraff, slik at oppfølging etter avrusningen blir en del av dommen.”
Kommentar:
Vanskelig å vite hva partiet mener med ”langsiktig perspektiv” på forebygging, særlig siden dette er det eneste som står om forebygging i dette avsnittet. Men muligens knytter de det sammen med den neste setningen, og impliserer at rusgiftproblemer kan ha sin årsak i psykiske lidelser som oppstår tidlig i livet. Dette kan vel også være noe av sannheten, men underslår at rusgiftene i seg selv både kan være årsak til avhengighet og til psykiske lidelser. Så – ja – forebygging må ha et langsiktig perspektiv, men den må være innrettet på både å forebygge utvikling av rusgiftavhengighet og av psykiske lidelser.
Jeg er enig i svært mye av det som står i dette avsnittet, for eksempel at behandlingsapparatet må få bedre kapasitet, at behandlingsmotiverte rusgiftavhengige ikke skal være nødt til å vente på behandling i månedsvis, og at lovbrytere med rusgiftproblemer kan dømmes til avgiftning og behandling som et alternativ til fengsel. Jeg er også enig i at politiet må slå ned på narkotikamiljøene, og at skolene må følge med og eventuelt samarbeide med politiet. Men her er jeg nok redd jeg vil kreve mer av skolene enn Fremskrittspartiet gjør: De må drive et systematisk forebyggingsarbeid i undervisningen, og ikke vente til eventuelle lovbrudd oppdages. Da har det allerede gått for langt.
Partiet foreslår at avhengighetsbehandling og psykiatri skal slås sammen, slik at dobbeltdiagnosepasienter skal slippe å falle mellom alle stoler. Jeg er usikker på om dette er riktig vei å gå, men uansett peker partiet på et viktig problem. Mitt syn er at Tverrfaglig Spesialisert Avhengighetsbehandling – TSB, og Psykiatri er to parallelle fagområder, men utfordringen er å få til en integrert behandling, hvor kompetanse fra begge fagområdene kan utnyttes. I Helse Midt har de opprettet et eget rusgiftforetak – som etter eget utsagn samarbeider godt både med psykiatri og somatikk.
Fremskrittspartiet foreslår egne team som skal ha kompetanse på både TSB og psykiatri. Dette kan være en løsning, for å få til det nødvendige samarbeidet.
I tråd med partiets generelle politikk, vil FrP at staten skal finansiere både behandling og rehabilitering/ettervern, at ”pengene skal følge pasienten”. Staten finansierer jo allerede all døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene finansierer rehabilitering og omsorg. Jeg tror det vil bli vanskelig å innføre et slikt prinsipp i de kommunale tjenestene. Her bør en heller satse på øremerkede tilskudd til kommunene, til boligtiltak, rehabilitering og oppfølging av avhengighetspasienter. Derimot kunne det kanskje opprettes en statlig pott, som kunne brukes til å finansiere øyeblikkelig innleggelse av motiverte pasienter som blir påtruffet på gata, i kommunenes lavterskeltjenester, av utekontakter og politi. Og behandlingsplassene for disse kunne finnes innenfor de private behandlingstiltakene som holder spesialisthelsetjenestestandard, men som ikke har fått avtale med de regionale helseforetakene, fordi disse ikke har hatt nok penger å kjøpe plasser for. En rekke behandlingsplasser står i dag ledige, mens folk står i kø for å få behandling. Det er et paradoks.
Partiet nevner ikke utdeling av heroin med et ord, til tross for den debatten som har pågått. Partiet nevner heller ikke sprøyterom, som de har stemt for i Stortinget, og hvor Jon Alvheim var en viktig pådriver. Vi må vel i alle fall avvente hvordan partiet vil stille seg til etter at Stoltenbergutvalget har sagt sitt (I dette utvalget sitter også Carl I. Hagen).
Venstres valgresultat kan tyde på at heroinutdeling og sprøyterom ikke er gode valgkampsaker, og det kan hende det var det strategene i Fremskrittspartiet skjønte. Men kan hende er partiet rett og slett i tenkeboksen når det gjelder disse sakene?
Under avsnittet ”Alkohol og tobakk” skriver partiet følgende:
”Dagens strenge rusmiddelpolitikk med høye avgifter og omfattende reguleringer på salg av alkohol skaper smugling og ulovlig produksjon. Fremskrittspartiet tror en mer liberal alkoholpolitikk vil føre til et mer avslappet forhold til alkohol og sunnere drikkevaner, samt få omsetning av alkohol inn i lovlige former. Den beste forebyggende alkohol- og tobakkspolitikken ligger i opplysningsvirksomhet og bevisstgjøring av den enkeltes ansvar for egne handlinger. Vi erkjenner at overdreven bruk av tobakk og alkohol kan føre til alvorlige helseproblemer, og er tilhengere av offentlig informasjon om skadevirkninger.
Vi vil likevel motsette oss byråkratiske tiltak som tar sikte på å hindre at voksne mennesker kan nyte lovlige produkter. Det skal ikke være en statlig oppgave å fremtvinge et røykfritt Norge.”
Kommentar:
Her kommer Fremskrittspartiets liberale alkoholpolitiske profil godt fram. Alkoholpolitikken er blitt betydelig liberalisert de siste årene, uten at vi har fått et mer ”avslappet forhold til alkohol og sunnere drikkevaner” av den grunn. Tvert i mot ser vi at problemene øker. Forskningsoversikter har også stilt seg tvilende til om opplysningsvirksomhet er veien å gå, men det kan kanskje ha en berettigelse i kombinasjon med andre restriktive tiltak, slik det for eksempel har hatt når det gjelder tobakk i samband med røykfrie arbeidsplasser og utesteder.
Under avsnittet ”Politiet” skriver partiet bl.a. følgende:
”Vi ønsker flere politifolk ute i gatene og færre på kontor med administrative oppgaver. Mange steder sjeneres innbyggerne av at tiggere og rusmisbrukere bedriver en uønsket og kriminell virksomhet i hverdagen, uten at dette blir slått ned på av politiet. Vi ønsker å sikre politiet en tydeligere hjemmel for å sikre offentlig ro og orden, samt å gjeninnføre forbudet mot tigging. Det bør tillates prøveprosjekt i de største byene der en kan opprette et lokalt politi som skal prioritere å sikre offentlig ro og orden.”
Kommentar:
Jeg er enig i at vi trenger flere politifolk ute i gatene. Jeg er også enig i at tigging må bli forbudt, ikke fordi det sjenerer innbyggerne, men fordi det legitimerer organisert menneskehandel fra utlandet. De som er i en slik situasjon at de har behov for å tigge, trenger hjelp til å komme seg over i en verdigere tilværelse.
Jeg er imidlertid i tvil om det er lurt å gå inn for lokalt politi. Kanskje det er Oslos erfaringer med vektere i utsatte områder som har satt partiet på tanken? I alle fall må politiet ha ressurser nok til å følge opp kriminaliteten ute i gatene. Mye av den organiserte narkokriminaliteten er også landsomfattende, for ikke å si internasjonal, og dette krever både regionalt og internasjonalt politisamarbeid. Løsningen på dette er sannsynligvis ikke lokale politistyrker, men et statlig politi som har som policy å prioritere all narkotikakriminalitet, i stor eller liten målestokk. I den sammenhengen er det et paradoks at sprøyterommet i Oslo nå har 1500 registrerte brukere, som alle sammen har lov til å ha en dose heroin på seg, uten at politiet kan gripe inn. Det sier ikke Fremskrittspartiet noe om. Men de har stemt for, både i Stortinget og i Oslo bystyre
I avsnittet ”Forebyggende arbeid” skriver Fremskrittspartiet:
”En del av dem som begår kriminelle handlinger, har omfattende rusproblemer. I dagens system går de ut og inn av behandling, og velger selv om de skal fullføre den. Vi ønsker å tillate at tvangsbehandling brukes som en sanksjonsmulighet når rusmisbrukere dømmes for forbrytelser. Dette må følges opp av et helhetlig opplegg etter endt behandling, slik at en kan forhindre tilbakefall av rusmisbruket.”
Kommentar:
Dette ble sagt på en litt annen måte i avsnittet om ”Rusomsorg”. Partiet setter fingeren på et viktig punkt, nemlig at ”drop-out-raten” i avhengighetsbehandling er for høy, og at dette bidrar til dårlig behandlingsresultat. Tvangsbehandling kan imidlertid også være så mangt, og jeg kunne ha ønsket at partiet hadde sagt noe om hvor lenge, under hvilke vilkår og om dette skulle skje utenfor eller innenfor fengselsvesenet.
Under avsnittet ”Landbruk” skriver partiet:
”Det bør også legges til rette for at lokale produsenter kan produsere og selge egenproduserte alkoholholdige varer som øl, vin og sider direkte til kunder”.
Kommentar:
Dette er tøv, og ville på kort tid undergrave hele Vinmonopolordningen. Men det er jo det Fr.P. ønsker?
Forebygging
Fremskrittspartiet vil:
· gå inn for økt bruk av frivillige og ideelle organisasjoner i det forebyggende området ovenfor barn og unge
Kommentar:
Da kan vi kanskje vente forslag om en opptrapping av støtteordningene til de frivillige organisasjonene fra statens side?
· gripe inn tidlig og ha tett oppfølging med de som er i ferd med å komme inn i en kriminell løpebane
· styrke samarbeidet mellom skole, barnevern og politiet
· at foreldrene, skolen og politiet samarbeider for å hindre rekruttering til rusmiljøene
· styrke kompetansen i helsetjenesten, skolene, barnehagen, barnevernet og politiet, slik at en i større grad kan avdekke barn som blir utsatt for vold, overgrep og annen form for omsorgssvikt
Kommentar:
Enig, men hvordan?
Kontrollpolitikk
Fremskrittspartiet vil:
· møte unge lovbrytere med raske reaksjoner for å forebygge at unge begår nye lovbrudd. Vi vil opprette en ungdomsdomsstol, og sørge for at det settes tydelige krav til den enkelte når straffereaksjonen skal iverksettes
Kommentar:
Jeg er usikker på om det bør opprettes en ungdomsdomstol? Hvis partiet tenker på de sk. ”Drug courts” fra USA, Skottland og Irland, så har vi allerede forsøk med dette i Norge, gjennom det s.k. ”Narkotikaprogram med domstolskontroll”, men dette er ikke begrenset til bare å gjelde ungdom. Det bør det heller ikke være.
· opprette egne ungdomsfengsler slik at en ikke blander ungdom som ikke har utviklet en omfattende kriminell karriere med hardbarkede kriminelle
Kommentar:
Vi hadde ungdomsfengsel i Norge i gamle dager. Det ble nedlagt. Men påpekningen av at unge og garvede kriminelle ikke bør plasseres sammen er riktig. En løsning på dette er at kriminelle med rusgiftproblemer blir dømt til behandling.
· liberalisere alkohollovgivningen slik at skjenkeløyver og salgsbevillinger i større grad tildeles etter objektive kriterier
Kommentar:
Alkoholloven angir i dag hvilke objektive kriterier som må fylles for å få skjenkebevilling. Programpunktet skaper inntrykk av at bevillinger blir gitt rent vilkårlig. Sannheten er at det omtrent ikke finnes andre offentlige tillatelser som har så klare kriterier for tildeling. Og dersom disse er til stede, er det ingen kommune som tør avslå en søknad, av frykt for rettslige etterspill. Skivebom fra Fr.P.
· avvikle vinmonopolet og tillate at alle alkoholholdige drikker skal kunne selges i vanlige forretninger. Dette forutsetter et tilfredsstillende kontrollsystem for å sørge for at lovreguleringer overholdes
Kommentar:
Vinmonopolordningen er populær i Norge, også hos forbrukerne, bl.a. på grunn av det store vareutvalget, som ikke vil være tenkelig dersom dagligvarebutikkene skulle overta salget. Men det ville være enda lettere å gå på fylla om brennevin skulle selges i dagligvarebutikkene. Er det det, Fr.P. vil? Programpunktet om tilfredsstillende kontrollsystem er lagt til for å gi forslaget et skinn av ansvarlighet. Kontrollen av øl-salget i butikkene har ikke forhindret at øl selges til mindreårige i stor stil.
· at aldersgrensen for kjøp og skjenking av alkoholholdige drikkevarer settes lik myndighetsalderen
Kommentar:
Aldersgrensen er lik myndighetsalderen for kjøp og skjenking av øl og vin. Brennevinet, som har et ekstra stort skadepotensiale, har en aldersgrense på 20 år. Hvorfor sier ikke partiet at de vil senke aldersgrensen for å kjøpe brennevin? Etter min mening burde også aldersgrensen for kjøp av øl og vin vært hevet til 20 år. Hjernen hos unge er langt mer sårbar for alkoholvirkningene, og er faktisk ikke ferdig utviklet før i 25 års-alderen. I USA har ganske mange stater 21 års aldersgrense, og dette har medført en kraftig nedgang i trafikkulykker blant unge.
· sette ned avgiften på alkohol og tobakk slik at den kommer på linje med våre naboland, for å unngå handelslekkasje og smugling
Kommentar:
Avgiftene på alkohol er ett av de virkemidlene som har best dokumentert virkning når det gjelder å holde alkoholforbruket nede, og dermed forebygge en rekke skader og ulykker. Den ulovlige grensehandelen og smugling av alkohol bør man innrette egne tiltak mot. For eksempel kunne det kanskje være en ide å bevilge så mange penger at tollstasjonene at de kan være døgnbemannet, og at de scannerne som er innkjøpt kunne være i aksjon hele tiden.
· tillate alkoholsalg i hele åpningstiden for forretninger som har alkoholbevilling
Kommentar:
Også dette forslaget faller inn i det generelle mønsteret for FrPs alkoholpolitikk – størst mulig tilgang.
Behandling/rehabilitering
Fremskrittspartiet vil:
· at staten skal finansiere hjelpeapparatet for rusmiddelmisbrukere i aktiv rus, behandling og ettervern
Kommentar:
I praksis er det jo staten som betaler. Se kommentar under avsnittet om ”rusomsorg”
· opprette tverrfaglige team som koordinerer tilbud og gir hjelp til personer med rusavhengighet og psykiatrilidelser, og at finansieringsansvaret overføres til NAV
Kommentar:
Tverrfaglige team trengs. Jeg tror det er dumt å blande NAV inn i dette, foreløpig har de mer enn nok med det de holder på med. Slike team bør først og fremst brukes til å bygge bru mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene, slik det p.t. også foregår forsøksvirksomhet med gjennom de s.k. ACT-teamene.
· stille krav til den enkelte for å få til en positiv utvikling
Kommentar:
Hva er dette for noe? Uklart hva partiet mener. Er det det motsatte av å sy puter?
· gjøre det lettere å få legemiddelassistert behandling
Kommentar:
Det er uklart hva som menes her. Det er allerede relativt lett for opiatavhengige å få legemiddelassistert rehabilitering – LAR, mye lettere enn å få medikamentfri behandling. Nye forskrifter er nettopp kommet på plass, og disse gjør det enda lettere. Mener partiet eventuelt at man ikke skal stille noen krav, jfr. forrige kulepunkt.?
· gi et bedre tilbud til de med et rusmisbruk og psykiske lidelser
Kommentar:
Enig. Men hva innebærer det?
· åpne for større bruk av tvang i rehabiliteringssammenheng
Kommentar:
Enig, her også, men hva slags tvang, og for hvem? Se kommentaren til ”Rusomsorgen”
· åpne for bruk av tvangsbehandling av rusmisbrukere som en sanksjonsmulighet, og å legge til rette for en helhetlig oppfølging etter endt soning
Kommentar:
Dersom partiet med dette mener en større bruk av alternativ soning for rusgiftavhengige lovbrytere, så OK.
Oppsummering:
Fremskrittspartiet har en del gode programpunkter på narkotikapolitikk og behandling, men en inkonsekvent og liberal alkoholpolitikk. Partiet forstår ikke at disse sakene henger sammen, og at en liberal alkoholpolitikk vil føre til et høyere og mer utbredt alkoholkonsum, som igjen går sammen med økt bruk av illegale rusgifter. Dessuten er partiet heller ikke konsekvente i narkotikapolitikken, jfr. støtten til sprøyterom, som FrP-velgerne kanskje ikke liker alt for godt, og som derfor heller ikke er tatt med i programmet.
Med dette er partiprogramprosjektet mitt avsluttet. Håper noen har hatt utbytte av det.
Nye blogger kommer. Følg med.
Høyre og rusgiftpolitikken
Det er en overkommelig oppgave å blogge om Høyres rusgiftpolitiske program. Oppsummert kan man si at hovedinntrykket er: Liberalt i alkoholpolitikken, restriktivt i narkotikapolitikken.
Kilde:”MULIGHETER for alle
Høyres Stortingsvalgprogram 2009–2013. Vedtatt av Høyres landsmøte 2009”
Partiet har ikke noe eget avsnitt om rusgiftpolitikk i partiprogrammet. Men man finner formuleringen her og der. Som for de øvrige partiene gjengir jeg hovedformuleringen, som man finner under programkapittelet ”Helse og omsorg”. Ellers finner vi formuleringer under enkeltkapitler som kulepunkter. Disse har jeg tillatt meg å gruppere under rubrikkene Forebygging, Kontrollpolitikk og Behandling/omsorg.
Kapittel 8: Helse og omsorg:
“Lokalsykehusene og de distriktsmedisinske sentrene må videreutvikles for å styrke helsetilbudet til store pasientgrupper som trenger nærhet til sitt helsetilbud, bl.a. kronisk syke, syke eldre og pasienter som trenger rehabilitering og rusbehandling.” “Rusavhengige er blitt systematisk diskriminert i helsetjenesten, og må prioriteres
spesielt. Høyre ønsker en mer verdig og rettferdig behandling. Det krever en egen opptrappingsplan for behandlingstilbudet, holdningsendringer i helsevesenet og et mangfold av behandlingstilbud. Rusmiddelavhengighet må møtes med både spesialisert tverrfaglig medisinsk behandling og langvarig sosial rehabilitering. Høyre vil gjenoppta samarbeidet med de private institusjonene.”
Kommentar: Her finner man intet om forebygging, og intet om kontrollpolitikk. Bare når folk har pådratt seg rusgiftproblemer, skal de få behandling. Det er imidlertid godt å se at partiet påpeker at rusgiftavhengige er blitt systematisk diskriminert i helsetjenesten, og skal prioriteres spesielt. Jeg merker meg også at partiet ønsker en opptrappingsplan for behandlingstilbudet, mens regjeringen og de andre partiene ønsker seg en opptrappingsplan for hele feltet, altså inkludert forebygging og kontrollpolitikk.
Forebygging
8.6 For å redusere omfanget av rusproblemer vil Høyre:
• styrke det målrettede, forebyggende arbeidet overfor barn og unge.
Kommentar:
Hvilket målrettet, forebyggende arbeid? Dette er hyggelig sagt, men svært upresist, og jeg antar få vil forstå hva Høyre mener med dette.
8.7 For å styrke folkehelsearbeidet vil Høyre:
• styrke det forebyggende helsearbeidet, særlig for å motvirke utvikling av livsstilsrelaterte helseproblemer.
Kommentar: Igjen, hyggelig sagt, men svært ullent.
• bidra til god informasjon om forebyggende tiltak til utsatte grupper i samfunnet.
Kommentar: Utsatte grupper trenger nok mer enn informasjon om forebyggende tiltak. Sikkert ikke sånn ment, men jeg kunne gjerne ha ønsket meg noe mer konkret.
Kontrollpolitikk
8.6 For å redusere omfanget av rusproblemer vil Høyre:
• si nei til legalisering av narkotika, herunder utdeling av heroin.
Kommentar: Dette er jeg enig i. Det sies at man kan stole på de konservative i narkotikapolitikken. Det holder ikke alltid stikk, men så lenge Erna er ved roret, holder vel i alle fall dette standpunktet seg.
10.2 For å styrke kommunene vil Høyre:
• gi kommunene rett til selv å bestemme skjenketidene.
Kommentar: Endelig et konkret alkoholpolitisk standpunkt: Høyre vil ikke ha noe av endringer i Alkoholloven som innskrenker skjenketidene.
Men det var også alt om kontrollpolitikk.
Behandling/rehabilitering
8.6 For å redusere omfanget av rusproblemer vil Høyre:
• sikre raskere og bedre hjelp for rusavhengige ved å gjennomføre en opptrappingsplan for å styrke tilbudet om rusbehandling, omsorg, lavterskel helsetilbud og ettervern.
Kommentar: Selvfølgelig enig. Betyr det at Høyre også er villig til å være med på å bevilge de ca. 2 milliarder kroner mer årlig som skal til for å få rusgiftfeltet opp å stå?
• styrke tilbudet om støttetiltak til rusavhengiges pårørende, særlig for barn og unge.
Kommentar: Dette er det behov for, det er jo ikke overvettes mye av slike tilbud pr. i dag.
• styrke det sosiale og helsemessige rehabiliteringstilbudet for dem som deltar i legemiddelassistert rehabilitering.
Kommentar: Selvfølgelig enig i dette også. Men er det ikke litt lite konkret? Hva har for eksempel Høyre gjort for å styrke dette tilbudet i Oslo? Noe, men alt for lite.
• avvikle ordningen med sprøyterom.
Kommentar: Også dette er jeg enig i. Men da bør man kanskje sette noe annet i stedet.
• åpne flere mottakssentre for rusmiddelavhengige i de største byene ved behov.
Kommentar: Det er nok kanskje behov for flere mottakssentre, men først og fremst er det behov for bolig- og oppfølgingstiltak i bydelene. Det står det lite om i Høyres program.
For å bekjempe fattigdom vil Høyre:
• styrke langsiktige og varierte tiltak innen rusbehandlingen.
Kommentar: Det er bra at Høyre husker på at rusgiftavhengighet er en del av fattigdomsproblematikken. Men først og fremst er dette veldig vagt og uforpliktende. Hva vil Høyre gjøre?
8.4 For å styrke det psykiske helsevernet
vil Høyre:
• styrke det tverrfaglige samarbeidet og ettervernet på tvers av rusbehandling og psykisk
helsevern for å sikre et helhetlig tilbud til store grupper med sammensatte lidelser.
Kommentar: Hva vil Høyre gjøre? Slå sammen avhengighetsbehandling og psykiatri, opprette samarbeidsgrupper, lage hospiteringsordninger? Det er veldig vanskelig å få noen klar oppfatning om hva Høyre vil gjøre på dette området.
9.3 For å bidra til forebygging, forbedring og bekjempe tilbakefall vil Høyre:
• at innsatte ved løslatelsen sikres oppfølging i form av bolig- og aktivitetstilbud og videreføring av programmer f.eks. knyttet til rusavvenning eller utdanning.
Kommentar: Det er bra at Høyre vektlegger kontinuitet og oppfølging etter løslatelse fra fengsel. Men man har bare en vag følelse av hva dette skal bestå i.
Oppsummering:
Man må lete med lys og lykte i Høyres program for å finne særlig mye om rusgiftpolitikk. Inntrykket man sitter igjen med, er at området ikke er særlig viktig for partiet, og at partiet er ærlig på det. Men rusgiftpolitikk betyr mye for folk, og dette området var vel ikke noe Høyre fikk mange nye stemmer på ved høstens valg. Vi som ønsker et større offentlig engasjement i rusgiftpolitikken, finner lite konkret å glede oss over i Høyres partiprogram. Men i den grad det er noe, så er det at Høyre tydeligvis fortsatt er restriktive i narkotikapolitikken, og liberale når det gjelder alkohol. Jeg holder imidlertid muligheten åpen for at man ikke har lagt nok arbeid i programformuleringer på rusgiftområdet denne gangen, men at man vil komme sterkere tilbake ved neste korsvei.
Neste gang: FrP og rusgiftpolitikken.