cannabisblad med kryss over

Narkotikapolitisk nyttårshilsen

En narkotikaliberal bølge ser ut til å spre seg i den vestlige verden. I USA har flere stater etter folkeavstemning bestemt seg for å legalisere cannabis (hasj og marihuana), det mest utbredte narkotiske stoffet. Også her i landet går legaliseringstilhengere inn for det samme, og det gjelder ikke bare cannabis, men også MDMA/Ecstasy og LSD bør etter deres mening gjøres tilgjengelig for fri avbenyttelse. Men her møter de motstand. 87 prosent av befolkningen mener innehav og bruk av cannabis fortsatt bør være forbudt og straffbart. Mens flere av ungdomspartiene har tatt til orde for en legalisering av hasj og marihuana, går ungdommens bruk av de samme stoffene sterkt nedover, og blant 15-16-åringene har Norge de laveste brukstallene i Europa. Dette er et paradoks som bare kan forklares ved at både ungdomspolitikere og enkelte andre politikere er blitt oppslukt av en medieskapt virkelighet, hvor den narkotikapolitiske situasjonen blir svartmalt. I den sammenhengen blir også motstandere av legalisering brennemerket som gledesdrepere og mørkemenn.

Nullvisjon

Legaliseringstilhengerne ønsker nullvisjonen i narkotikadebatten vekk. Det er ingen som tror på et samfunn kjemisk fritt for narkotika. Men ”Et narkotikafritt samfunn” er en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen. Det blir en målestokk som den førte narkotikapolitikken kan vurderes i forhold til: Fører nye narkotikapolitiske tiltak til at vi nærmer oss eller fjerner oss fra målet? I tillegg er det uttrykk for et optimistisk menneskesyn: Stoffavhengige har selv ressurser til, sammen med gode hjelpere, å kjempe seg ut av avhengighet og gateliv og over i en rusgiftfri tilværelse. Denne visjonen er det vel verdt å holde på, slik også trafikksikkerhetsarbeidet har en nullvisjon, selv om det er usannsynlig at antallet trafikkulykker noen gang vil bli null. Også den statlige kampanjen mot overdoser har en erklært nullvisjon. I samsvar med dette bør også visjonen om et narkotikafritt samfunn bestå.

Helsetiltak

Nullvisjonen er ikke til hinder for at man innfører lavterskel helsetiltak, som sprøyteutdeling, varmestuer, boligsosiale tiltak, legemiddelassistert rehabilitering osv. Men hvert tiltak bør vurderes for seg.

Nullvisjonen er heller ikke til hinder for at narkotikaavhengige får behandling i helsevesenet. Det har de rett til allerede. Men 90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige, og har ikke behov for behandling eller helsehjelp. Kan noen mennesker røyke cannabis kontrollert, bruke kokain på utesteder og MDMA/ecstasy på raveparties uten at det får negative konsekvenser for dem? Ja, sannsynligvis. Men det finnes store sårbare grupper som også vil kunne ønske å gjøre det samme. Jeg nevner f.eks personer med psykiske problemer eller lidelser, personer som er vokst opp i rusgiftpregede familieforhold, personer som liker å ta risiko. Alle disse gruppene vil få økte vansker som følge av en økt tilgjengelighet og en økt sosial akseptering av narkotika. I virkeligheten er intet menneskeliv problemfritt, og jo flere risikofaktorer vi omgir oss med, jo flere av oss vil få problemer. Narkotika er en risikofaktor vi ikke behøver å få en økning av. Faktisk har tendensen blant unge vært en reduksjon det siste tiåret. Det store flertallet av folket ønsker at innehav og bruk av narkotika skal være forbudt og straffbart, på samme måte som også tyveri og en rekke andre handlinger er straffbare. Dette er en sunn og fornuftig innstilling. Det betyr ikke at vi bedriver noen krig mot verken narkotika eller tyveri. Ingen andre enn legaliseringstilhengerne snakker om krigen mot narkotika. For oss andre er det snakk om tiltak for å beskytte sårbare grupper og samfunnet mot et stort og unødvendig problem.

Bent Høie

– Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier helseminister Høie til Dagbladet. Legaliseringsbevegelsen jubler. De tolker dette slik at de heretter skal få røyke sin hasj og marihuana i fred, uten innblanding fra politi og rettsvesen. Men Høyres programkomite har i sitt førsteutkast til stortingsprogram krevd skjerpede straffer for grov narkotikakriminalitet, og skriver: «Et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, som ikke er til hinder for en mer skadereduksjonsorientert tilnærming». Jeg må si jeg håper at denne edruelige holdningen til narkotika også vil nedfelle seg i Høyres program.

Hvorfor ikke hasj – når alkohol?

Alkohol er det stoffet som er mest utbredt i samfunnet, og som derfor også medfører de største skadene, både for en enkelte alkoholavhengige og for pårørende, og for alle andre som blir rammet av en eller annen alkoholrelatert skade, som promillekjøring, ulykker og vold. Alkoholen har en sosial og kulturell forankring i vårt samfunn som gjør at alkoholskadene må bekjempes med andre midler enn forbud. Men nettopp fordi alkoholen er så utbredt er den også de farligste trusselen for mange unges framtid og utsikter.

Men det er uinteressant om den ene rusgiften er «farligere» enn den andre. Det som betyr noe er at en legalisering av hasj og marihuana vil føre til økt bruk av disse stoffene. Vi må ta stilling til om det er bra med en omfattende bruk av hasj og marihuana, eller ikke. Og det er ikke bra, fordi det kommer til å føre til flere brukere, og det kommer til å føre til økt sløving. Vi kan ikke velge om vi vil ha alkohol eller hasj i samfunnet. Alkoholen har vi allerede, med de store problemene det medfører. Det er ingen grunn til å innføre et nytt problem, i tillegg til de alkoholproblemene vi har fra før. Cannabisbruken kommer heller ikke istedenfor alkoholen, Oftest går alkohol og hasj om hverandre, noe forskning også viser. Ca. 82 prosent av alle hasjbrukssituasjoner skjer i forbindelse med bruk av alkohol (Pape m.fl. 2009).

Godt nytt år

På denne bakgrunnen vil jeg ønske alle narkotikamotstandere et godt og framgangsrikt nytt år, og legaliseringstilhengerne vil jeg ønske god bedring.

Twenty one pilots

Kultur uten alkohol

Et innlegg om kulturopplevelse uten alkohol ble publisert i Klassekampen på selve julaften. Siden avisa ikke gjengir debattinnlegg på nett, legger jeg det ut som blogginnlegg.

Kultur uten alkohol

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Et av høydepunktene fra kulturåret var – ifølge Klassekampens julekalender – en konsert i Oslo Spektrum med den amerikanske duoen Twenty One Pilots. «Rusa på rytmer», var overskriften. Journalist Magne Mellem Enoksen hadde nok forventet seg å få kjøpt seg en øl i baren, men siden duoen har svært mange svært unge fans, var det ingen alkoholservering. Han hadde opplevd duoen på en konsert i Belgia, og hadde vel sine tvil om at et relativt edru Oslo-publikum ville klare å gjenskape den stemningen. Men, måtte han medgi, de klarte å løfte konserten, både fysisk og billedlig- «Men på sin måte. Ingen måtte på do eller gå i baren. …Men de sto ikke stille. Det ble klappet, danset og sunget hele veien». Etter en stund kjente Enoksen igjen stemningen fra Belgia-konserten.

For oss som vanligvis greier oss uten alkohol, var ikke dette så overraskende. Vi ruser oss vi også, men på ikke-kjemiske rusmidler, som f.eks. musikk. Ifølge en ny undersøkelse som Sentio Research har gjennomført for FMR og DNT-Edru livsstil sier 26,5 prosent av unge i aldersgruppen 18-22 år at de ikke har drukket alkohol siste år. Forskning fra Ungdata viser en generell nedgang i bruk av tobakk, alkohol og narkotika blant ungdom. Spørsmålet er: Hva ruser de seg på? Noe av svaret kan være musikk. Allerede i 1985 skrev musikkpedagogen Even Ruud boka, «Musikken – vårt nye rusmiddel?».

Mitt ærend her er delvis å peke på at kulturopplevelser fint kan greie seg uten alkohol eller andre rusgifter. Mange vil stille seg tvilende til dette. Jeg vil hevde at det er et spørsmål om læring, hva man blir vant til. Når alkoholen trenger seg inn på kino, teater, konserter, idrettsarenaer og andre steder, kommer ikke denne læringen i stand. Vi bør samles om å tilby ungdom (og voksne) alkoholfrie kultur- og idrettsarrangement.

cannabisrøyker

Solidaritet og folkehelse

Klassekampen har i dag et innlegg fra meg, som svar på Nicolay B. Johansens innlegg "Narkotika har kommet for å bli" den 4. november. Ettersom Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nettet, gjengir jeg innlegget her. Klassekampen hadde dessuten forkortet innlegget nesten til det halve, så her får du det opprinnelige svaret, slik det ble sendt inn.

Solidaritet og folkehelse

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Nicolay B. Johansen utdyper den 4. november hva han mener er hovedmotsetningen i narkotikapolitikken, interessekonflikten mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som ikke er avhengige og de 10 prosent som er det. I tillegg spør han om 260 narkotikarelaterte dødsfall årlig virkelig er en pris det er verdt å betale for folkehelseperspektivet i narkotikapolitikken. Det siste vil jeg si er å skyve de tunge stoffbrukerne foran seg, noe legaliseringsbevegelsen ofte gjør. Så lenge opioider omsettes og brukes, vil mange dø. Det ser vi ikke minst eksempler på i USA hvor både bruken og dødeligheten er langt høyere enn i Norge.

Den virkelige interessekonflikten går mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som gjerne vil bruke sine til nå illegale rusgifter uten fare for å bli straffet, og det store flertallet av befolkningen som ikke har noen objektiv interesse av at de selv, deres barn og ungdommer, søsken, samlivspartnere, kjærester, arbeidskamerater eller venner skal rammes av narkotikabruk og narkotikaavhengighet. Skulle antallet narkotikabrukere bli dobbelt så høyt ville jo også dobbelt så mange bli avhengige.

De ikke-avhengige stoffbrukerne spiller en svært viktig rolle i narkotikapolitikken ved å skape inntrykk av at de narkotiske stoffene er mer eller mindre ufarlige og at alle burde være i stand til å hanskes med dem. Dette siste vet vi ikke er tilfellet. Men rekreasjonsbrukerne sprer ikke bare ideene om og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk, de sprer også de konkrete stoffene til andre. I en SIRUS-rapport fra 2015 framgår det at 57 prosent av cannabisbrukere i aldersgruppen 16-30 år hadde fått sin cannabis av kjente siste gang de brukte, mens 37 prosent hadde kjøpt den av kjente. Det er jo til sammen nesten alle! Det er de rekreasjonelle stoffbrukerne som er det uunnværlige leddet i narkotikamarkedet. De sprer stoff og ideene om stoff til andre, og det er derfor vi trenger et forbud som blir håndhevet.

Hvem er det da som trenger vår solidaritet? Selvfølgelig trenger de som har gått i fella og blitt avhengige av narkotika vår solidaritet. Samfunnet har gitt dem rett til behandling, og vi burde bygge ut et langt bedre ettervern, i form av bolig, arbeid/skolegang, og rusgiftfrie nettverk.

Men sårbare grupper i samfunnet, som har nok å bære på fra før, men som ennå ikke, eller i liten grad er blitt eksponert for narkotikabruk, de trenger også vår solidaritet. Ca. 20 prosent av ungdommen har psykiske vansker, og vi vet at minst halvparten av befolkningen blir en eller annen gang i livet rammet av psykiske problemer. 90 000 barn vokser opp med alkoholiserte foreldre. Fattigdom og sosiale problemer rammer mange, og vi vet at minst 10 prosent av oss er risikotakere. Det er altså nok av grupper i faresonen. Narkotika er ytterligere en unødvendig belastningsfaktor, som kan få en person til å vippe utfor kanten. La oss prøve å hindre at flere blir utsatt for den belastningen. 

Her kan du se mitt forrige innlegg i denne debatten.

Her kan du se innlegget fra Helge Waal som utløste denne debatten.

©PHOTOPQR/LA PROVENCE/MAGNIEN PatriceIllustration sur la consommation de drogue douce chez les jeunesUn adolescent fumant un joint de cannabis devant un lycee

Kan vi stole på Høyre?

Helse- og omsorgsminister, Bent Høie har uttalt seg om ny kurs i narkotikapolitikken. – Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier Høie til Dagbladet.

Kan vi stole på Høyre i narkotikapolitikken?

Helse- og omsorgsminister, Bent Høie har uttalt seg om ny kurs i narkotikapolitikken:

– Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier Høie til Dagbladet.

Til NTB sier han: – Jeg vil være veldig klar på at narkotika fortsatt skal være ulovlig. Politiet skal fortsatt ha en rolle og reagere når de oppdager narkotikabruk, men reaksjonsformen skal ikke være bot eller straff, men hjelp, sier han.

Dette er selvmotsigende, og trenger en avklaring. Høyres programkomites førsteutkast til program vil ha skjerpede straffer for grov narkotikakriminalitet. Det heter også: «Et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, som ikke er til hinder for en mer skadereduksjonsorientert tilnærming».

Er Høie på kollisjonskurs med sin egen programkomite, eller har han uttalt seg uklart? Hvem skal tas hånd om av helsetjenesten? Selvfølgelig må de tunge stoffavhengige ha full adgang til behandling, noe de også har i dag. Men de utgjør ca. 10 prosent av alle som bruker narkotika. Hva med de 90 prosent som innehar og bruker narkotika leilighetsvis, eller ofte, og som ikke har bruk for hverken behandling eller omsorg? Skal helsetjenesten ha ansvar for dem også? Selvfølgelig ikke. Men mange av dem vil, dersom de får fortsette å bruke narkotika, utvikle en avhengighet og en problematikk som vil ende med at de får behov for behandling i helsetjenesten.

Norge har ment at det å gripe tidlig inn, kan bidra til å forhindre at ungdom og andre utvikler tunge narkotikaproblemer. På det tidlige tidspunktet er personen hverken motivert for eller trenger behandling. Men fordi bruk av narkotika fortsatt er forbudt og straffbart, kan politiet gripe inn, overfor den enkelte. Alternative straffereaksjoner, som påtaleunnlatelse på vilkår, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er nettopp muliggjort av forbudet, og ved at politiet har en viktig forebyggende rolle.

Hva med bøter? Vi i FMR har lenge sagt at bøter ikke har noen hensikt, spesielt ikke for tunge stoffavhengige. Men vi vil kreve at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart, i tråd med FNs narkotikakonvensjoner. Høies uttalelser kan forstås slik at det er et fritt fram for narkotikabruk for alle. Er det noe Høyre eller Høie kan stå inne for?

Her finner du en artikkel om hvilken posisjon narkotika har i rettssystemet.

Hasjbruker

Hvem har bruk for vår solidaritet?

I dagens Klassekampen polemiserer jeg mot Nicolay B. Johansen, som i et tosiders innlegg, "Sa dere solidaritet?" den 27. oktober fremmer argumenter for legalisering av narkotika. Ettersom Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nettet (stort sett) gjengir jeg mitt innlegg her.

Hvem har bruk for vår solidaritet?

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

Helge Waal hadde en kronikk i Klassekampen 22. oktober, hvor han påpeker at norsk narkotikapolitikk i det store og hele har vært en suksess, og at hjelpetiltakene er bygd på solidaritet med de svakeste, de som bl.a. rammes av narkotikaavhengighet. Dette får Nicolay B. Johansen til å reagere over to sider den 27. oktober.

Hele hans innlegg er fullt av velkjente argumenter fra legaliseringsbevegelsen, ispedd noen historiske unøyaktigheter, som f.eks. at «edruskapsorganisasjonene på 1800-tallet kunne være nådeløse mot drukkenbolter». Som kjent ble stifteren av Det Norske Totalavholdsselskap, Asbjørn Kloster båret til graven av takknemlige tørrlagte «drukkenbolter». Og det var de samme, «nådeløse» organisasjonene som tok initiativ til de første behandlingstiltakene for alkoholavhengige.

Fra kriminologien vet vi at allmenprevensjon virker dårlig overfor lovbrudd som begås i affekt, men at den etter all sannsynlighet virker overfor lovbrudd som enhver kunne tenkes å begå, f.eks. butikktyveri. Bruk av narkotika er et lovbrudd som enhver ungdom kan tenkes å begå. Men her virker allmennprevensjonen. Norge er ett av verdens rikeste land, og burde ha et brukspotensiale for narkotika minst på linje med USA, men en slik narkotikabruk har vi ikke. Hvorfor?. Kanskje vi har gjort noe riktig, og hvorfor endre på det? USA har nå en overdosedødelighet som er 5 ganger høyere enn Norges, i tillegg til langt høyere bruksfrekvens. Norge har den laveste cannabisbruken blant ungdom i Europa. Hvorfor skal vi da endre et regime som ser ut til å virke?

90 prosent av narkotikabrukerne har ikke bruk for den solidariteten Johansen påberoper seg. De er ikke avhengige og har ikke hjelpebehov. Men de bidrar til stoffspredning og sosial akseptering for stoffbruk i miljøet rundt seg. Det eneste som kan stoppe dem, er et narkotikaforbud og håndheving av dette.

Og hva med påstanden at «strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen som alle viser omsorg for»? Alle disse har rett til pasientstatus, og kan få gratis behandling i spesialisthelsetjenesten.  Drop-out-prosenten fra behandlingsinstitusjoner er imidlertid stor, noe som gjør at mange snart står i behandlingskø igjen. Men det er ikke vår manglende solidaritet som hindrer dem i å fullføre behandlingen, men deres egen stoffavhengighet, eventuelt godt hjulpet av gamle narkovenner når de skrives ut. Imidlertid kan samfunnet heller ikke akseptere andre lovbrudd som også disse begår, slike som innbrudd, simple tyverier, nasking fra butikker, innbrudd i biler, omsetning av tyvegods og ulike voldsepisoder. Dette er grunnlaget for at mange stoffbrukere også havner i fengsel, ikke bare omsetning av stoff for å finansiere egen bruk.

Legaliseringsbevegelsen må slutte å skyve de tunge stoffavhengige foran seg. En legalisering vil ikke gjøre deres situasjon bedre. Men stoffbruken vil øke, og nye, sårbare grupper vil bli eksponert. Er det dette Johansen vil?

Linker

Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas

Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no

Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr

Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no

Siste innlegg

kreinas @ Twitter