Generelt sett kan man si at forebyggende tiltak settes inn på et tidlig tidspunkt for å stoppe eller hindre problemutvikling. Dette gjelder også rusmiddelforebyggende arbeid.

*Normalt sett deles forebyggingsbegrepet opp i følgende deler:

  1. Primærforebygging - "Folkehelseperspektivet" I skolesammenheng er primærforebygging synonymt med helsefremmende tiltak rettet mot hele skolemiljøet, klassetrinn eller klassen.
  2. Sekundærforebygging - "Unge i faresonen" Betegnelsen brukes om tiltak som skal hindre at problemer varer ved eller videreutvikles, og i skolesammenheng henspeiler den på tiltak som rettes mot grupper av elever i faresonen eller konkrete tiltak for enkeltelever for å forhindre at de mister fotfestet.
  3. Tertiærforebygging - "De behandlingstrengende" Dette begrepet brukes om tiltak rettet mot identifiserte, ofte tungt belastede målgrupper. grenser opp til behandling (poliklinisk og innleggelse) og har stabilisering og forebygging av ytterligere forverring som første mål.

Det er hovedsakelig primærforebygging som er aktuelt i skolesammenheng, men også noe sekundærforebygging.

Et begrep som også er viktig i det rusgiftforebyggende arbeidet, er forebyggingsparadokset. Det sentrale i paradokset er at tiltak som tilsynelatende har beskjeden virkning, men er rettet mot mange - i dette tilfellet en hel elevgruppe, kan ha en langt større virkning enn tiltak som har stor og målbar virkning på noen få. Fordi det store flertallet av den voksne befolkningen drikker, vil små reduksjoner i bruken gi stor reduksjon i totalforbruket. Som kjent har totalforbruket betydelig effekt på problemforbruket. Det er derfor en gunstig strategi å arbeide for reduksjon av totalforbruket også om målet er reduksjon av problemforbruket.

Tidlig start

Mange er opptatt av rusgiftforebygging, men mange tiltak som iverksettes i dag er ikke basert på kunnskap som støttes av forskning. Dessuten kan det se ut som om en del tiltak kommer i gang for sent. Det er viktig at tiltakene settes i verk før problemene oppstår. Dette tilsier at skolen allerede fra skolestart bør ha tiltak som rettes mot foreldre, skoleansatte og andre voksne rundt barna.

Det er også nødvendig å ta utgangspunkt i at forebyggende og helsefremmende arbeid er del av enkeltmenneskers og gruppers sosiale handlinger. Derfor er det ikke mulig å lage "fasit". Gjennom forskning er det imidlertid dokumentert god effekt av noen tiltak, og det er noen forhold som er særlig viktige når det gjelder tiltak for å forebygge problematferd og utvikle sosial kompetanse (Sørlie, 2000). Blant disse er at skolen får en aktiv rolle i arbeidet, at det settes inn effektiv forebygging alvorlige atferdsproblemer, at tiltakene er varierte og er tilpasset forskjellige målgrupper. Disse forholdene må man ta i betraktning under planleggingen.

Det er også stor enighet om at tiltak har størst potensiell virkning dersom de iverksettes før det observeres antisosialt atferdsmønster, altså så tidlig som mulig. Tiltak som reduserer eller modererer flere risikofaktorer både på individ- og kontekstnivå (barn/ungdom, skole, hjem), er de mest virksomme. Dessuten er det viktig at tiltak utformes og tilpasses målgruppen. Dette gjelder både alders-/utviklingstrinn og lokal kultur.

Mange framhever at skolen bør ha en langt mer sentral, aktiv og integrerende rolle i det forebyggende arbeidet enn den har i dag. Det forutsetter at skolen har plan for bl.a. forebyggende arbeid som tar med takling av problematferd, elevorientert og differensiert undervisning, elevdeltakelse i beslutningstaking, positive klassemiljøer, relasjonsfremmende klasseledelse og stor voksentetthet. Skoler som karakteriseres som trygge, utviklingsfremmende og velordnede, investerer mye i sosialt og faglig utbytte både for elever og personalet.

Gode program for barnetrinnet må ha mange tiltak rettet mot de voksne i skolemiljøet, som foreldre, skolens ansatte og andre samarbeidspartnere i nærmiljøet. Det bør legges opp til gode rusfrie aktiviteter for voksne og barn i fellesskap for hvert årstrinn. Tidsplan for mer direkte arbeid med rusmidlene må tilpasses forhold i nærmiljøet i tillegg til fagplanene. Det bør lages en egen strategi for hvordan skolen skal ta opp problemer knyttet til barn som lider under voksnes bruk av rusmidler.

Gode program for ungdomsskolen bør ta utgangspunkt i faktorer som gjennom forskning har vist seg å forklare mye av alkoholforbruket blant 13 - 14 åringer, som holdninger til bruk av alkohol, sosiale normer for drikking, oppfatninger om alkohol som sosialiseringskilde, mestringsforventning til å kunne la være å drikke. (Wilhelmsen & Laberg, 1996). Det er dokumentert meget god effekt av tiltak både mot røyking, alkohol- og annen rusmiddelbruk gjennom omfattende evalueringsforskning.

Tiltak bør rettes mot endringer som for eksempel forbedring av oppvekstbetingelser i hjemmet og mer målrettet arbeid med normalskolens undervisningstilbud til elever med atferds- og tilkortkommingsproblemer heller enn mot individuell endring.

Kontinuitet

Rusforebyggende tiltak i skolen har ofte vært preget av kortsiktighet og mangelfull oppfølging. Ofte har det vært en dag eller ei uke der det har vært intensivt arbeid med temaer knyttet til rus, mens det resten av tiden er mer eller mindre glemt.

Kontinuitet i arbeidet imidlertid svært viktig, og derfor bør det være aktiviteter og tema-/prosjektarbeid i jevne doser gjennom hele skoletida. Da har en mulighet til å unngå tendensen til at positive effekter ofte avtar etter at tiltaket avsluttes. Det bør dessuten satses mer målbevisst på tiltaksmodeller, metoder og strategier som har påviselige positive effekter på for eksempel utvikling av antisosial atferd, vold, rusmisbruk og alvorlig kriminalitet. De undervisningsoppleggene vi presenterer mener vi imøtekommer dette.

Skole/hjemsamarbeid

Tiltak må involvere foreldrene. Voksne (foreldre og lærere) bør gi klart uttrykk for hva de mener om unges bruk av rusmidler. Spesielt yngre elever påvirkes av foreldre og andre voksne i nærmiljøet. Undersøkelser har vist at ungdom ofte er usikre på hvordan deres foreldre ser på rusmiddelbruk blant ungdom. Det er derfor viktig at foreldre og andre voksne klart kommuniserer hva de mener om dette. Diskusjoner om rusbruk må baseres på dialog mellom ungdom og voksne og ikke på formaninger, instruksjoner og speiding etter tegn på rusmiddelbruk (store pupiller osv.) (Henriksen, 2000).

De unges verdier, holdninger, normer og rolleutøvelse/atferd, både generelt og i forhold til rusmiddelbruk, skapes i stor grad gjennom samhandling med viktige andre som venner, klassekamerater og familie. Derfor må også skolen medvirke til systematiske prosesser der problemstillinger som angår bruk av rusmidler løftes fram. Elever, foreldre og lærere i dialog om dette er et lovende utgangspunkt for det forebyggende arbeidet. Jakten på en fasitløsning for hvordan dette mest hensiktsmessig skal gjøres, bør avsluttes. Det må satses på modeller som har mange komponenter og virker på flere arenaer. Arbeidet må være rettet både mot det generelle og det spesielle.

Didaktisk relasjonsmodell

Fra Bjørndal og Lieberg (Bjørndal og Lieberg 1978) har vi hentet den didaktiske relasjonsmodellen. Denne kan være et godt verktøy i planlegging og gjennomføring av rusforebyggende arbeid. Illustrasjonen viser hvordan ulike undervisningsfaktorer kan interagere med hverandre og åpne eller begrense elevenes muligheter til læring.

Didaktisk modell

Sirkelen symboliserer den nasjonale læreplan, altså L-97. De ulike faktorene i sirkelen kan fylles og tilpasses så det blir hensiktsmessig for elever, lærere og eventuelle andre samarbeidspartnere. Vektleggingen av de ulike faktorene vil legge retningslinjer for hvordan undervisningsopplegget kan gjennomføres.