Til FMR


Skole førsteside

Grunnskolen 1. - 4. trinn 5. - 7. trinn 8. - 10. trinn Videregående opplæring Russ og rusgift Internettressurser Nyheter Bestill papirutgaver

Søk

Forebygging - hva er det? (VGS)

Av Tone Teppen

Det finnes ingen entydig definisjon av "forebyggende arbeid". Innholdet i begrepet vil variere etter hvilken tradisjon og grunntenkning som danner utgangspunkt for arbeidet - enten det er snakk om forsknings- og utviklingsarbeid eller gjennomføring av konkrete program og tiltak i for eksempel skole eller lokalsamfunn.

Generelt sett kan man si at forebyggende tiltak settes inn på et tidlig tidspunkt for å stoppe eller hindre problemutvikling. Dette gjelder også rusforebyggende arbeid.

Inndeling av forebyggingsbegrepet

Normalt sett deles forebyggingsbegrepet opp i følgende deler:

  1. Primærforebygging - "Folkehelseperspektivet"
    I skolesammenheng er primærforebygging synonymt med helsefremmende tiltak rettet mot hele skolemiljøet, klassetrinn eller klassen.
  2. Sekundærforebygging - "Unge i faresonen"
    Betegnelsen brukes om tiltak som skal hindre at problemer varer ved eller videreutvikles, og i skolesammenheng henspeiler den på tiltak som rettes mot grupper av elever i faresonen eller konkrete tiltak for enkeltelever for å forhindre at de mister fotfestet.
  3. Tertiærforebygging - "De behandlingstrengende"
    Dette begrepet brukes om tiltak rettet mot identifiserte, ofte tungt belastede målgrupper. Tertiærforebygging grenser opp til behandling (poliklinisk og innleggelse) og har stabilisering og forebygging av ytterligere forverring som første mål.

I videregående skole vil det være primærforebygging og en del sekundærforebygging som er aktuelt.

Et begrep som også er viktig i det rusgiftforebyggende arbeidet, er forebyggingsparadokset. Det sentrale i paradokset er at tiltak som tilsynelatende har beskjeden virkning, men er rettet mot mange - i dette tilfellet en hel elevgruppe, kan ha en langt større virkning enn tiltak som har stor og målbar virkning på noen få. Fordi det store flertallet av den voksne befolkningen drikker, vil små reduksjoner i bruken gi stor reduksjon i totalforbruket. Som kjent har totalforbruket betydelig effekt på problemforbruket. Det er derfor en gunstig strategi å arbeide for reduksjon av totalforbruket også om målet er reduksjon av problemforbruket.

Når det gjelder bruk av illegale rusgifter er ikke forebyggingsparadokset like aktuelt. Bruk av illegale rusgifter oppfattes av de fleste som et sosialt avvik, og antallet brukere er relativt lavt. I storbyer er imidlertid antallet i alderen 15-20 år som noen gang har prøvd hasj så pass høyt (23,7 % i Oslo i 1996), at paradoksets logikk begynner å bli aktuelt igjen. På landsbasis var tallet i 1996 12,3 %. I de fleste tilfellene dreier dette seg imidlertid om én eller noen få gangers bruk.

Gruppen som bruker såkalte "harde" narkotiske stoffer er mye mindre, men det har de siste årene vært en økning i bruken av først og fremst amfetamin og ecstasy. Det ser ut til at mange ungdommer oppfatter bruk av narkotika i pille form som ufarlig og helt forskjellig fra de "narkomanes" bruk - "De narkomane er dem som bruker sprøyte." En slik oppfatning bidrar til å senke terskelen mot eksperimentering og bruk av narkotika, og at narkotikaavhengighet gjerne utvikles lenge før en har begynt med sprøyter.

Videregående skole og rusforebyggende arbeid

Det er mange grunner til at også videregående skole må ta rusforebygging på alvor. Blant årsakene til at samfunnet ikke ønsker at ungdom skal drikke alkohol, er det to viktige punkt:

  • Tidlig alkoholdebut kan føre til at en lettere vil få et høyt forbruk av alkohol, med tilhørende økt risiko for skader i voksen alder
  • Mange ungdommer har en tendens til å vise mer ukontrollert og aggressiv atferd under rus, enn de fleste eldre gjør

Undersøkelser foretatt av Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) blant ungdom i alderen 15-20 år, viser at det er stor økning i alkoholforbruket de årene de går på videregående skole. Et beregnet gjennomsnittlig årlig forbruk målt i liter ren alkohol, viser for året 2002 et forbruk på 2,53 liter ren alkohol for ungdom i alderen 15-16, 4,63 liter ren alkohol for ungdom i alderen 17-18 år, mens det for ungdom i alderen 19-20 er et tall på 6,31 liter ren alkohol per år. For aldersgruppen 15-20 år sett under ett, er tallene for jenter og gutter som følger: Jenter - 3,69 liter ren alkohol. Gutter - 5,28 liter ren alkohol.

Tall fra SIRUS viser at ca 70 % av elevene i alderen 15-16 år har drukket alkohol (noen gang). I løpet av de tre årene de fleste er i videregående opplæring, stiger tallet til ca 95 %.

Undersøkelser viser at de som får servert alkohol hjemme drikker mer ute, og drikker dessuten mer alkohol senere i livet.

Tidlige erfaringer med alkohol synes også å øke risikoen for utprøving av illegale rusgifter - og for at atferden skal utvikle seg i negativ retning.

Kunnskap og erfaringer som er hentet fra Aksjon mot ulovlig spritomsetning, viser at det i enkelte deler av landet er mye ulovlig sprit i omløp blant elever i videregående skoler. Det er også rapportert om salg av ulovlig sprit i skolegården ved noen skoler.

Ungdom som drikker mye de gangene de drikker, er ekstra utsatt for vold og skader. Risikoen for å bli smittet av kjønnsykdommer under rusgiftpåvirkning er også stor, og undersøkelser tyder på at selvmordshyppigheten er høyere under rusgiftpåvirkning.

Hvert år dør ca 400 personer på grunn av alkoholbruk i Norge. Nesten ti ganger så mange kommer hvert år på sykehus som følge av alkohol. Fire av fem av alkoholdødsofrene er menn. Dødsfall som skyldes narkotika er ca 200 per år.

Til slutt vil vi nevne at antall reaksjoner for narkotikaforbrytelser er gått dramatisk opp de siste årene, og dette gjelder særlig Straffelovens §162. Tall fra KRIPOS viser at antall ecstasy-beslag ble femtidoblet fra 1994 til 2000.

Ulike typer tilnærminger i den rusforebyggende undervisningen

Mye forskning omkring alkohol- og narkotikaforebygging i skolen dreier seg om å finne den beste strategien. Men den beste metoden finnes knapt. Det som fungerer bra for en lærer på et sted og i en sammenheng, fungerer kanskje ikke i det hele tatt et annet sted og i en annen sammenheng. Derfor er det viktig at hver skole har en plan for forebyggende arbeid generelt og rusforebygging spesielt. Planen må ta utgangspunkt i lokale forhold, men det er noen generelle vurderinger som uansett bør være med. Valg av strategi bør bygge på kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker og hva som kan virke mot sin hensikt. En rekke studier har vist at en ren faktaorientert strategi ikke har oppnådd de ønskede resultater, spesielt ikke om den bare er opptatt av å rette søkelyset mot skadevirkninger og misbruk med innslag av skremselspropaganda. Fakta er imidlertid en viktig komponent som må være med.

Den affektive metoden fokuserer undervisningen rundt det å øke selvtilliten til elevene, trene dem i ansvarlig beslutningstaking, og ikke minst bidra til personlig og sosial vekst hos deltakerne. Denne metoden kan lett bli for individrettet og alene har denne metoden ikke noen dokumentert effekt på deltagernes rusgiftatferd.

Et metode som har kunnet dokumentere effekt, går ut på at elevene trener seg i å motstå sosialt press: sosiale påvirkningsopplegg. Samtidig legges det vekt på å avdekke både årsaker til eget bruk og misoppfatninger av andres bruk av rusgifter. Enda bedre effekt får en ved en kombinasjon av denne metoden, med tillegg av informasjon om rusgiftene og øvelser i beslutningsfattelse og verdiklargjøring.

Mest effektive er de to sist nevnte metodene når de baserer seg på en sterk grad av elevmedvirkning. En modell som brukes ofte i ungdomsskolen, men også i videregående opplæring, bygger på elevmedvirkning gjennom en to-trinns modell, der enkeltelever (gruppeledere) kurses for deretter å undervise sine medelever. De skal dessuten være normgivende modeller. Selve to-trinnsstrategien bygger på at kunnskap om informasjons- og påvirkningskilden er en viktig faktor når det gjelder å skape holdningsendringer.

En metode som det har vist seg å ha liten forebyggende effekt, er å kun bruke en tidligere alkohol- og/eller narkotikabruker. Men det kan være positivt hvis det settes inn i en større sammenheng ved skolen/i klassen.

På den enkelte skole kan det være fruktbart å rette søkelyset mot følgende nivåer:

  1. Skolenivå
    Lage en handlingsplan for rusforebyggende tiltak som et ledd i skolens totale utviklingsplan. Planlegge tiltak for å skape et godt klassemiljø. Utvikle gode, sekundærforebyggende tiltak i arbeidet med risikoelever og elever med begynnende rusbruk.
  2. Klassenivå
    Skape et godt klassemiljø (fellesskap, trygghet, tilhørighet, solidaritet)
    Holdningsskapende arbeid
    Fagundervisning
    Rusforebyggende arbeid - f eks som et tverrfaglig prosjektarbeid
  3. Individnivå Bevisstgjøre og engasjere lærere
    Stimulere elevenes personlighetsutvikling
    Stimulere til ansvarsbevissthet og solidaritet
    Arbeide for å trekke elevene aktivt inn i arbeidet mot rusgiftbruk

Mål for undervisningen

Målet for det rusforebyggende arbeidet i videregående opplæring bør være:

  • å fremme elevenes personlige utvikling sosialt og følelsesmessig
  • å gi kunnskaper om hva slags livsstil som fører til god helse og bedre trygghet
  • å bidra til å gi elevene forutsetninger for å ta ansvar for egen helse og foreta selvstendige valg med hensyn til rusgifter
  • å skape forståelse for hvordan rusgifter påvirker reaksjonsevnen og ferdigheter, og at risikosituasjoner kombinert med rusgifter lett kan føre til skader
  • å bidra til å redusere russkader blant ungdom
Ressurskatalogen lages av:
Forbundet Mot Rusgift, e-post: post@fmr.no
Rusfri oppvekst (tidl. Norsk Læreravholdslag), e-post: post@rusfrioppvekst.no
Dette prosjektet er finansiert med Extra-midler fra Helse og Rehabilitering.