Dem rusreformen glemte

Undertegnede har et innlegg i Klassekampen i dag 20.05, men siden det ligger bak betalingsmur, legger jeg det ut her..

Regjeringens forslag til rusreform bidro til å sette rusproblematikk på agendaen. Likevel har vi glemt å snakke om den gruppen rusavhengige som kanskje sliter mest. Annenhver innsatt i norske fengsler har et narkotikaproblem.
 

 

fengsel.jpg

Regjeringens forslag til rusreform sparket i gang en prinsipiell debatt om norsk ruspolitikk. Frontene har vært harde og albuene spisse. Det har gjort debatten vanskeligere enn den behøvde å være. Vi er glade for at flertallet landet på å ikke avkriminalisere narkotika. Likevel kan ikke diskusjonen om norsk ruspolitikk stoppe der. Vi må bruke den historiske oppmerksomheten rundt feltet til å hjelpe de som trenger det aller mest.

Tall fra SERAF viser at over halvparten av de innsatte i norske fengsler på et tidspunkt har hatt problemer knyttet til illegale rusmidler. Dette er mennesker som enten har gjennomført kriminalitet på grunn av rus, eller hvor kriminaliteten har introdusert dem for rusen. De har ofte falt utenfor allerede tidlig i livet. Historiene viser at når abstinensene blir for store er man villig til å gjøre ting man ellers ikke ville gjort. Det gir ikke bare utslag på kriminalstatistikken, men har også store kostnader for samfunnet. For ikke å snakke om de negative effektene det har på enkeltmennesket og familien rundt.

I regjeringens forslag til rusreform er hverken kriminalomsorgen, kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten foreslått styrket. Nå som en avkriminalisering ikke lenger er på bordet bør forebygging og behandling stå i fokus. Selv om norsk kriminalomsorg er i verdensklasse, går ofte rusproblematikken til de innsatte under radaren. Noe av det viktigste vi kan gjøre for de det gjelder er å endre straffegjennomføringslovens § 12 slik at rusavhengige innsatte som ønsker det kan sone hele fengselsdommen sin i institusjon. Slik kan de sette en strek for en ond sirkel bestående av rus og kriminalitet. En slik endring bør stå høyt på den ruspolitiske agendaen etter stortingsvalget.

Det er få som kjemper for mennesker med et rulleblad, en avhengighet, eller begge deler. De havner ikke på forsiden av Aftenposten med mindre de har gjort noe galt. Derfor må vi dra nytte av at hele Norge denne våren har snakket om ruspolitikk. Uavhengig av hva man mener om avkriminalisering tror jeg at de fleste kan samle seg om å gjøre livene til rusavhengige i fengsel bedre.

Knut T. Reinås, Leder av Forbundet Mot Rusgift

orange-graa-forlopning

En alkoholavhengig kultur?

Fredag 29. januar hadde jeg et innlegg i Klassekampen, som av desken hadde fått overskriften "Kan vi heller stenge alle pol?". Selv hadde jeg en bedre tittel, nemlig: "En alkoholavhengig kultur". Uansett, innlegget kom på trykk, og jeg har fått mange positive tilbakemeldinger. Men Klassekampen har gjort tilgang til artikkelen avhengig av abonnement, så jeg gjengir like godt innlegget her.  Har du abonnement, kan du også lese artikkelen på avisas egne sider.

En alkoholavhengig kultur

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot RusgiftBilde om stengte pol_500x471.jpg

 

Polet er åpnet i Oslo, men ikke i Nordre Follo. I Oslo ble polet åpnet fordi mange Oslo-folk sist lørdag dro til polutsalgene i Bærum, på Romerike, eller hamstret alkohol på polet i  Trysil på vei til hyttene sine. De lange køene på Bekkestua og andre steder var fra et pandemisynspunkt ikke ønskelige. Men samtidig var de også en illustrasjon på hvor langt folk er villige til å gå for å skaffe seg sine daglige eller ukentlige drinker. Her snakker vi ikke bare om avhengighet fra mer eller mindre fungerende alkoholikere. Det ble understreket i reportasjer at mange i køene var «helt vanlige folk».

For et par uker siden valgte opposisjonen i Stortinget å oppheve skjenkestoppen. Av hensyn til bedrifter og arbeidsplasser.  Men kanskje også som et symbol på frisinnethet og ikke-moralisme? Som følge av dette må andre lettelser i pandemiregimet utstå, som tiltak overfor skoler, barnehager, stengte biblioteker, treningssentre og kulturtilbud.

I statsbudsjettet for i år er alkoholavgiftene redusert med 10 prosent, et sikkert bidrag til økt alkoholforbruk og dårligere folkehelse, midt under en omfattende koronakrise som i seg selv representerer belastninger på psykisk helse, personlig økonomi, velferd og trivsel. Alkohol og pandemi er et komplisert spørsmål. 

Hva ville du ha gjort som helseminister?

En av landets smitteverneksperter, Bjørg Marit Andersen, har foreslått å stenge Vinmonopolet over hele landet. Da ville vi sluppet den mobiliteten som stengning i noen kommuner, men ikke i andre, representerer, og som utgjør en smittefare. Vi vet at folk under alkoholpåvirkning ute på restauranter og puber har lettere for å glemme avstand og fysisk kontakt, hvor høyt snakk, roping og samvær inne med mange fremmede mennesker representerer en smittefare. Vi vet at ansatte på restauranter og puber er mer utsatt for smitte enn andre.

Hvorfor blir ikke disse enkle innsiktene lagt til grunn?

Vi mener årsaken er at hele kulturen er alkoholavhengig. Økonomisk avhengig, i form av bedriftsøkonomi og arbeidsplasser. Det er alkoholen og ikke maten som er det viktigste økonomiske grunnlaget for de fleste serveringsbedrifter. Og uten alkohol ville de fleste reiselivsbedrifter ikke overleve, fordi turistene ikke ville komme. Da får det heller være at hensynet til våre barn og unges tilværelse, breddeidrett og skolegang, og til behovet for fysisk trening og kulturelle opplevelser for voksne får vike.

Alkoholavhengige mennesker

Men selvfølgelig, mange mennesker er også personlig alkoholavhengige. Ca 10 prosent av den voksne befolkningen drikker alene opp halvparten av alkoholen som fortæres i landet. Derfor forstår vi helsemyndighetene og regjeringen som valgte å åpne polene i den regionen som nå er mest nedstengt. Men den enkeltes alkoholtrang lar seg likevel stagge med øl, som er tilgjengelig i alle matbutikker. Av personlige grunner er det ikke nødvendig å dra til nabokommuner for å skaffe alkohol. En landsomfattende stengning av polet kunne være en god anledning for den enkelte til å redusere eller kutte ut sitt alkoholforbruk. Det lar seg gjøre. Like lett som mange velger å ta en hvit uke eller måned i januar, burde det være mulig å ta en lengre hvit periode, for å erfare hva en tilværelse uten alkohol også kunne by på av opplagthet og positive opplevelser. Men hvor ville det da bli av alle milliardene som staten hvert år tar inn i alkoholavgifter?

kreinas@online.no

kokain

Skremselspropaganda

Lørdag hadde Klassekampen et innlegg fra undertegnede vedr. narkotikapolitikk. Siden Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på sin nettside og det ikke har vært noen debatt om dette i avisa i dagene etterpå, legger jeg nå ut teksten på denne bloggen.,

Skremselspropaganda

Av sosiolog og leder i Forbundet Mot Rusgift, Knut T. Reinås

Helseminister Bent Høie sa nylig: «vi har drevet skremselspropaganda» vedr. narkotika. Men hva er skremselspropaganda? Er det det å hevde at du kan bli avhengig av cannabis? Er det å si at bruk av cannabis øker risikoen for lungesykdom og hjerte- og karsykdom? Er det at cannabisbruk kan framkalle angst eller depresjoner, og øker faren for psykiske problemer det samme som skremselspropaganda? At cannabis svekker hjernens evner til logisk tenkning og resonnering, samt arbeidshukommelsen bør vel fram i en informasjonssammenheng? Høie sa ved samme anledning at informasjonen kanskje er mer riktig nå, en den gang den ble framført, forstått slik at tidligere kraftadvarsler har undergravd tilliten til informasjonen som gis i dag, mens advarslene ville vært riktigere nå, med mer rusgivende innhold i den cannabisen som er på markedet.

Mens Høie tror at ungdommen har mistet all tillit til myndighetenes narkotikainformasjon, sier professor Jørgen Bramness til Filternyheter at helsemyndighetene har «forbausende høy tillit» vedr. narkotika blant ungdom.

Hvorfor informere?

Spørsmålet er: Hvorfor skal vi informere ungdom og andre om narkotika? Hvis stoffene var uskadelige, ville det jo ikke være grunn til informasjon.  Noen myndigheter har engasjert reklamebyråer til å hjelpe seg med fikse kampanjer, av typen: «Ikke kødd med hjernen», «Ikke tøft å være død», og noen har allerede tidlig på kommersielt grunnlag kastet seg ut i narkotika-informasjon, som f.eks. filmen «Himmel og helvete» fra 1969. Men selve grunnlaget for å gi informasjon er jo at disse stoffene gir skade, og at informasjonen kanskje kan hindre skade.

En saklig linje?

Men har de frivillige organisasjonene drevet med skremselspropaganda? Kanskje - for lenge siden. Men disse organisasjonene har stort sett ikke hatt den styrke og gjennomslagskraft som offentlige holdningskampanjer har hatt. Og så langt jeg har kunnet kontrollere har informasjonen vært edruelig. FMR har f.eks. lagt vekt på at 90 prosent av cannabisbrukerne ikke har avhengighetsproblemer – og at dette også er en utfordring, som består i at alle mennesker påvirker andre med sin atferd. Røyker du cannabis, påvirker du også andre mer og mindre sårbare personer til å gjøre det samme. Hvis 10 prosent av 200 000 cannabisrøykere blir avhengige, så utgjør dette 20 000 personer, med negative ringvirkninger til familie og venner rundt seg. Og skulle antallet cannabisrøykere fordoble seg, så ville også antallet avhengige fordoble seg. Dette folkehelsesynspunktet har vært frontet av oss lenge, men underkommunisert både av helsemyndighetene og legaliseringsorganisasjonene. Vi ser derfor spent fram til Helsedirektoratets nye opplysningskampanje om cannabis. Direktoratet har søkt råd hos legaliseringsorganisasjonene – mens f.eks. FMR ikke har vært invitert til å komme med innspill. «Vi legger oss på en saklig linje», sier ansvarlig i Helsedirektoratet, Øyvind Giæver. Vi får se.

1

Slå legaliseringsbevegelsen tilbake

FMRs leder, Knut T. Reinås, holdt en tale ved organisasjonens 1. mai-markering, hvor også representanter for andre organisasjoner var tilstede.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere alle vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. Dette gjelder både medlemmer og tilhengere av FMR og representanter for andre likesinnede organisasjoner, som IOGT, Ungdom Mot Narkotika og Edru Livsstil. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. I daværende Kristiania gikk 3600 mennesker i tog fra Youngstorget. Det blir nok enda fler i dag.

Rusgiftmotstand – nyttig for både avhengige og avholdne
Men mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende, beskyttelse av barn mot narkotika og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Alkohol – det største problemet

Det absolutt største rusgiftproblemet i samfunnet er alkoholen. Et stort antall menneskeliv blir ødelagt som følge av alkoholavhengighet. Andre blir utsatt for skader, ulykker eller dødsfall som følge av alkoholpåvirkning. Familier blir brutt opp som følge av fyll, utagering og vold, og mange barn lider av å måtte vokse opp i hjem som er preget av alkohol. Likevel ser vi at alkoholen sprer seg til stadig nye områder, som til idrettsarenaene, til møter og sammenkomster i frivillige organsasjoner. Skjenkebevilling gis til frisersalonger, kinoer, teatre. Det blir stadig vanskeligere for mennesker som har behov for det å finne alkoholfrie samlingsarenaer. Byrådet i Oslo ønsker å få fjernet den åpne narkotikascenen utenfor Gunerius, men er lite bekymret for den uten sammenligning største offentlige rusgiftscenen i Oslo, som hver lørdag åpenbarer seg på Karl Johan, hvor fyll og slagsmål stadig forekommer, hvor overstadig berusede personer må kjøres til legevakten, mens politikerne lukker øynene og politiet har en umulig oppgave. Me too ser ut til å være et tilbakelagt stadium.

Rusgiftmotstanden en viktig del av demokratiet

Den internasjonale situasjonen er usikker. Ytringsfriheten er under press i mange land. Også i Norge bør man helst være politisk korrekt for å slippe til med synspunkter. Slike tilstander roper på felles kamp og innsats for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken - et stridstema i Norge, og i andre land
I mars i fjor nedsatte regjeringen et utvalg, «Rusreformutvalget» som skal utrede framtidig norsk narkotikapolitikk, basert på Stortingets ønske om at «samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justissektoren til helsesektoren».

I mandatet heter det at: «Utvalget står fritt til å se til andre lands erfaringer, men skal særskilt vurdere erfaringer fra Portugal og om deres modell, eller deler av denne modellen, er egnet i en norsk sammenheng». Portugalmodellen innebærer bl.a. at det skal være straffefritt å ha på seg inntil 10 dagers forbruk av narkotika.

Fra Regjeringens side ligger det et ønske om å avkriminalisere narkotika. Avkriminalisering er et begrep som er vanskelig å skille fra legalisering. Debatten om dette har bidratt til at ungdom flest nå tror at bruk av narkotika snart skal bli lovlig, eller allerede er blitt det. Da hjelper det lite at Bent Høie sier at bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal være ulovlig. Norge kan ikke avkriminalisere handlinger som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelle ifølge FNs narkotikakonvensjoner. Begrepet avkriminalisering finnes ikke der, men blir brukt flittig av legaliseringsbevegelsen.

Vi deler mange politikeres ønske om at tunge stoffbrukere skal få hjelp. Vi forstår bekymringen for at disse ikke får god nok hjelp i dag.

Stoffavhengige blir ikke fengslet for sin stoffavhengighet
Samtidig ligger det i kortene en misforståelse, nemlig at stoffavhengige, etter flertallet av politikernes mening, blir straffet for sin avhengighet. Alle stoffavhengige fikk imidlertid pasientrettigheter allerede ved rusreformen i 2004. At man ikke gjennom spesialisthelsetjenesten og kommunen har greid å gi disse et godt nok og raskt nok behandlings- og oppfølgingstilbud, er en annen sak som vi gjerne er med på å diskutere, og som også de politiske myndighetene bør diskutere enda mer, og gjøre mer med. Helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten har i dag sin fulle hyre med å oppfylle oppgavene sine overfor personer med avhengighetsproblemer. Her er det ikke bare snakk om ressurser, men også om kompetanse og gode behandlingsmetoder. I tillegg er rusgiftavhengighet en svært vanskelig tilstand å behandle, og drop-out, tilbakefall og nye behandlingsforsøk er det vanlige, selv om det ofte går godt til slutt med mange. Men heldigvis er det «bare» ca. 10 prosent av alle narkotikabrukere som har behov for behandling.

Skal pengene tas fra kriminalomsorgen – eller politiet?
Men, hvis innsatsen skal økes, skal pengene da tas fra justissektoren? Skal det overføres ansvar, må det vel også overføres penger?

Noen tror at narkotika i dag er politiets viktigste arbeidsoppgave, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i fengsel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har også et rusgiftproblem i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, innbrudd, biltyveri etc.. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre for å kunne hjelpe disse. Og politiet trenger, sammen med andre instanser, å forsterke sitt narkotikaforebyggende arbeid, både i skolen, på gata og ved de fysiske og postale grensene. Da trengs det større politiinnsats og mer penger – ikke mindre.

Ca. 60-70 prosent av alle innsatte har et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen forsøker å gi disse et tilbud. Det som gjøres i dag er helt utilstrekkelig. Her trengs det etter vår mening større innsats, og ikke mindre ansvar.

Hva er så problemet med kriminalomsorgens tilbud?
Gjennomsnittlig soningstid er ca. 4 måneder. Vi i FMR mener at alle rusgiftavhengige som blir dømt til soning i fengsel, skal som alternativ få et tilbud om soning i institusjon. Og dette må skje fra dag en. I dag tar søknader om alternativ soning så lang tid at de fleste dette er aktuelt for har sont ferdig før søknaden om overføring til behandling utenfor fengselet er ferdigbehandlet. Her tenker vi oss en mye smidigere samhandling mellom spesialisthelsetjenste og kriminalomsorg.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på de nye alternative soningsalternativene som er tatt i bruk, som Narkotikaprogram med domstolskontroll, som soning med fotlenke, som Ungdomsstraff og Ungdomsoppfølging. Nylig er også bøtesoning overført til friomsorgen, dvs. at man ikke soner i fengsel, men må gjøre en arbeidsinnsats for samfunnet.Dette er relativt nye ordninger, og de trenger å få satt seg, før man nok en gang går til drastiske endringer.

Er stoffavhengige ansvarlige for sine handlinger?
Noen framhever at stoffavhengige er syke mennesker. Men spørsmålet er: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene? Noe annet ville etter vårt syn innebære en avhumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige. Dette er en etisk dimensjon som vi føler ikke er tillagt sterk vekt i den aktuelle narkotikadebatten så langt.

FMR mener vi trenger et samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren om de tyngste stoffbrukerne, ikke at man skal ta penger og ansvar fra den ene og overføre til den andre..

90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige
Den største misforståelsen ved et avkriminaliseringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstrengende.  De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet?

Etter min mening skal bruken av narkotika blant alle de rekreasjonelle brukerne først og fremst holdes nede ved at det settes grenser, ved  at forbudet håndheves, og det er først og fremst politiets jobb. Vi har lyktes ganske godt med å holde forbruket nede blant de aller yngste, ja best i Europa. Vi må altså ha gjort noe riktig. Men bruken av cannabis er nå på vei opp blant norsk ungdom, ifølge bl.a. Ungdata. Det betyr at vi må gjøre mer for å forebygge – ikke mindre.

Internasjonale avtaler mot narkotika
Jeg vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for barnevern er ikke nevnt i mandatet til rusreformutvalget, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert barnekonvensjonen, men senere også vedtatt den som norsk lov. Det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i barnekonvensjonen, og den velger norske politikere helt å se bort fra.

Kriminalisering – et uttrykk for en sosial norm
Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å "avkriminalisere" (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet "avkriminalisering" i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at "avkriminalisering" (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive regjeringen at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. Som nevnt står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

Inspirert av legaliseringsbevegelsen
Hele avkriminaliseringstankegangen er inspirert av legaliseringsbevegelsen i USA, med en ny cannabisindustri i spissen, og kanskje også av enkelte stoffbrukeres egne ønsker om å slippe å måtte stikke seg unna når de skal røyke en joint. Et helt propagandaapparat er utviklet for å så tvil om de faremomentene forskningen er kommet fram til og for å spre en narkotikaliberal idelologi. Men utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå dersom vi gir etter for den slags ideologi. Bruken av cannabis der i landet er den høyeste i verden. På grunn av den amerikanske legemiddelindustriens pushing av legeforskrevne opioider er også overdosedødeligheten mange ganger høyere enn i Norge. Når det hevdes at narkotikapolitikken i Norge er mislykket, ser man bort fra at situasjonen er mye verre i landet som går i spissen for en liberal narkotikapolitikk, nemlig USA.

Norsk legaliseringsbevegelse og narkotikaliberale journalister
Situasjonen er naturligvis en stor inspirasjon for legaliseringsbevegelsen også her i landet, en bevegelse som også mottar penger fra USA. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor mer aktuell enn noen gang. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. skadereduserende tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Massemedia er også drivkrefter i denne sammenhengen. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen.

Vi må organisere oss
Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for beskyttelse av barn mot illegale rusgifter, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.
Takk for oppmerksomheten.

cannabisrøyker

Rusreformutvalget og avkriminalisering

Rusreformutvalget gjennomfører nå høringer for å få vite hva folk mener om Regjeringens avkriminaliseringsforslag. Jeg tenkte det kunne være lurt å offentliggjøre hva FMR tenker om dette, og sendte derfor en kronikk til Aftenposten. Da den ikke ble antatt der, sendte jeg den videre til Dagbladet. Den ble avvist der også. Det samme skjedde i VG og Dagsavisen. Er artikkelen virkelig så dårlig, eller er det bare det at disse avisene ikke ønsker den slags meninger på trykk?

"Avkriminalisering"

Av sosiolog Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Regjeringens rusreformutvalg har nå startet sin runde med høringer om en ny narkotikapolitikk for Norge. Resultatet skal legges fram i slutten av neste år. For oss som har vært i rusfeltet en stund, kan formuleringen av rusreformutvalgets oppdrag virke en smule paradoksalt: «Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten».

Paradoksene står i kø:

1.           Er ikke helsetjenesten sterkt inne i bildet med behandling av rusgiftavhengige allerede i dag? Alle med avhengighetsproblemer fikk pasientrettigheter med rusreformen i 2004. Data fra Norsk pasientregister viser at ca. 30 000 personer får behandling i spesialisthelsetjenesten for rusgiftavhengighet årlig. At helsetjenesten ikke godt nok har greid å ivareta dette behandlingsansvaret, skyldes både for små ressurser, ikke gode nok metoder, men framfor alt at avhengighetsbehandling er et svært tålmodighetskrevende og langvarig arbeid, hvor gjentatte behandlinger eller livslang oppfølging ofte trengs.

2.           Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et avhengighetsproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i leiligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket tilstand, narkotikasalg, organisert gjengkriminalitet etc. Jeg går ut fra at justisvesenet, inkludert kriminalomsorgen, fortsatt skal ha hovedansvaret for disse, selv om jeg mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte.

3.           Er det meningen at absolutt alle som bryter forbudet skal inn i helsevesenet? Det store flertallet av narkotikabrukere, ca. 90 prosent av brukerne, har jo ikke behov for behandling og oppfølging for sin narkotikabruk, men for å få satt grenser, som kan bidra til at de avslutter sin eksperimentering med eller bruk av narkotika på et tidlig stadium, før alvorlige skader har oppstått. Spesielt gjelder dette ungdom. Jeg kan ikke se for meg at leger og helsepersonell skal ut på gater, i boligstrøk eller på fritidsarenaer for å forhindre innehav og bruk av narkotika Dette har vært, og bør fortsatt være politiets jobb.

Fortsatt forbud?

Det er politisk enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, noe som også kommer til uttrykk f.eks. i helseminister Bent Høies innlegg i Vårt Land den 28. august i år, hvor han skriver; «Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå.»

Jeg er helt enige i dette. Etter mitt syn er det viktig at dette forbudet mot innehav og bruk videreføres og håndheves, ikke minst av hensyn til barn og unge, som nå påvirkes både av impulser fra legaliseringseksperimentene i USA, Canada og Uruguay, som har legalisert cannabis Samtidig blir ungdom påvirket av den offentlige narkotikadebatten vi har her hjemme. Mange tror nå at innehav og bruk av cannabis er i ferd med å bli lovlig. At bruken av cannabis er gått opp blant ungdom de tre siste årene viser at en gunstig bruksutvikling fra tidlig på 2000-tallet nå kan ha snudd til økende forbruk.

Barn og unge

La meg minne om FNs barnekonvensjon, som i artikkel 33 slår fast at: «Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.» Barnekonvensjonen er det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er omtalt. Barnekonvensjonen ble også gjort til norsk lov i 1999.

«De relevante internasjonale traktater» er naturligvis FNs narkotikakonvensjoner, som Norge har ratifisert, f.eks. FNs konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988, artikkel 3: 2: hvor det heter: «…skal hver part vedta slike tiltak som kan være nødvendige for å etablere innehav, kjøp eller dyrking av narkotiske stoffer eller psykotrope stoffer til personlig forbruk som et kriminelt lovbrudd…»

Hvordan harmonerer dette med den avkriminaliseringsretorikken som har spredd seg i debatten og i mediene den siste tiden? Det harmonerer ikke. Norge kan ikke avkriminalisere noe som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelt. Det finnes ikke noen definisjon av «avkriminalisering» av narkotika i noen av de internasjonale narkotikakonvensjonene.

Jeg er bekymret for at en rusreform, som først og fremst er blitt initiert av hensyn til de tyngste brukerne, skal få som konsekvens at det blir mer sosialt akseptabelt å inneha og bruke narkotika for alle grupper, og spesielt for de unge.

Forebygging

Et forbuds allmennpreventive virkning avhenger ikke så mye av strafferammer eller lovforankring, som av forbudets håndhevelse og sannsynlighet for å bli tatt om man bryter forbudet, pluss at lovbruddet er av en slik art at de fleste kunne tenkes å begå det. Promillelovgivningen i Veitrafikkloven er et godt eksempel. Politiets innsats her er av stor betydning for den relativt lave belastningen av påvirket kjøring vi har her i landet. Når vi snakker om at innehav og besittelse av narkotika fortsatt skal møtes med reaksjoner, så er det grunn til å minne om at Legemiddelloven faktisk er en sivilrettslig lov, som de fleste narkotikalovbrudd i dag blir reagert i forhold til. Det er etter mitt syn hensiktsmessig at narkotikalovgivningen også i framtiden blir forankret i Legemiddelloven, slik også dopinglovgivningen er blitt. Jeg ser da bort fra grove narkotikalovbrudd, som etter mitt syn fortsatt bør ha en forankring i Straffeloven.

Linker

Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas

Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no

Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr

Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no

Siste innlegg

kreinas @ Twitter