Alkoholens historie:

4. Måteholds- og totalavholdsbevegelsen

Av Ragnar Hauge

Publisert 2011-06-30

Det var ikke bare myndighetene som så med engstelse på utviklingen i alkoholforbruket. Fra slutten av 1830-årene begynte det å vokse frem foreninger mot brennevinsdrikk, særlig rekruttert blant de høyere sosiale lag av befolkningen, hvor medlemmene enten forpliktet seg til måtehold eller helt å avstå fra bruk av brennevin.

Utover på 1840-årene hadde disse måteholdsforeningene fått vind i seilene, og var medvirkende til de begrensninger som var blitt innført når det gjaldt tilvirkning og omsetning av brennevin. Bruken av øl og vin ble derimot akseptert – og enkelte av medlemmene anså endog slike alkoholdrikker som et botemiddel mot brennevinsbruken. Lederen for Bergensforeningen, Hans Holmboe, omtalte vinen som ”et redskap for den selskapelige munterhet”, og en annen kjent måteholdsmann, Ludvig Kristensen Daae, skrev følgende i en artikkel til støtte for bruken av øl (Fuglum 1972:219):

Bryggingen og fortæringen av dette bør altså oppmuntres så meget at bryggerier derav hos bonden kunne tre i stedet for brennevinsspannet, og fortæringen derav skaffe oss arbeidere med røde ansikter og kraftfulle never i stedet for skjelvende Finkeljokkumer.

Synet på bruken av øl og vin skulle imidlertid endre seg. Mens øl inntil da hadde vært det tradisjonelle, overgjærede ølet, hadde det undergjærede ølet kommet på markedet i 1843 da Schous bryggeri i hovedstaden sendte den første ladning bayerøl ut på markedet. Dette ølet var klarere, mer holdbart og ikke minst sterkere enn det overgjærede, og ble raskt populært. Da Eilert Sundt i 1857 foretok sin undersøkelse av edruelighetsforholdene i Norge, fant han at bayerølet på få år hadde fått feste i bygdene, og det ble klaget over at det var et like stort onde som brennevinet tidligere hadde vært (Sundt 1976). Fra 1850-årene kom dessuten en ny ”vin” på markedet, som blant folk flest gikk under betegnelsen ”brennevinsvin”. Den besto av sterkt oppspritet vin, men fordi den gikk under betegnelsen vin, ble den solgt uhindret av de omsetningsrestriksjoner som gjaldt for brennevin.

Denne utviklingen førte til at øl og vin ikke lenger kunne betraktes som ufarlige drikker. Det var alkoholen som var farlig, uansett hvilke drikker den inngikk i. Blant annet på denne bakgrunn oppsto totalavholdsbevegelsen, som i motsetning til den tidligere måteholdsbevegelsen ikke bare gikk inn for avhold fra brennevin, men fra alle alkoholdrikker. Den første totalavholdsforeningen ble stiftet i Stavanger i 1859 av kvekeren Asbjørn Kloster, og i de følgende årene kombinerte Kloster sin religiøse forkynnervirksomhet rundt om i landet med agitasjon for avholdstanken. Selv om det ble opprettet enkelte totalavholdsforeninger også noen andre steder, var det først i 1870-årene den store fremgangen kom. Kloster var også initiativtakeren til opprettelsen av ”Det norske totalavholdsselskap”, som var en sammenslutning av de lokale foreninger, og som ved slutten av 1870-årene hadde over 80 000 medlemmer. Også den internasjonale Godtemplarordenen fikk sine utløpere i Norge i 1870-årene. Tilslutningen til måteholds- og senere totalavholdsbevegelsen avspeilte seg i alkoholforbruket. I 1850 fikk vi en offisiell alkoholstatistikk, og denne viste at mens brennevinsforbruket var mellom 4,5 og 5,0 liter ren alkohol per innbygger 15 år og over i 1850-årene, sank det til mellom 3,5 og 4,0 liter perioden frem til 1878, og deretter til rundt 2,5 til 3,0 i 1880- og 1890-årene (Rusmidler i Norge 1991). Men allerede tidligere enn 1850 hadde nedgangen satt inn. I 1833 ble det som nevnt anslått at den innenlandske brennevinstilvirkningen utgjorde 7 liter per innbygger, noe som utgjorde anslagsvis 10 liter dersom man holdt dem under 15 år utenfor.

Hovedmålsetningen for avholdsbevegelsen var imidlertid å utrydde all bruk av alkohol. Men det var uenighet om hvordan dette best kunne oppnås. En hovedgruppering gikk inn for å innføre totalforbud mot omsetning av alkohol, etter mønster fra enkelte delstater i USA. En annen gruppering mente man måtte gå mer gradvis frem, gjennom å innføre lokale forbud i den enkelte kommune. Dette var standpunktet til Sven Aarrestad – som var den mest innflytelsesrike lederen innenfor totalavholdsbevegelsen. Etter hans oppfatning ville innføringen av et landsomfattende forbud, i strid med store befolkningsgruppers oppfatning, kunne virke mot sin hensikt. Først når befolkningen aksepterte et forbud ville det virke etter hensikten, og en slik aksept kunne man bare oppnå ved å gå veien om lokale forbud.

Noe av grunnlaget for en slik ordning var allerede lagt gjennom opprettelsen av den såkalte samlagsordningen. Innføringen av ordningen skyldtes at samtlige som hadde bevilling til å selge og skjenke brennevin i Kristiansand i 1870 frasa seg bevillingen, fordi de mente at avgiftene knyttet til bevillingene var for høye, og byen ble tørrlagt for brennevin. Fremtredende borgere fra byen fremsatte derfor gjennom sin stortingsrepresentant et forslag om en lovendring som skulle gjøre det mulig, i stedet for å gi bevillingen til en privatperson, å gi den til et kommunalt selskap, et samlag, som skulle forestå driften. Mønsteret for en slik ordning var hentet fra det tilsvarende svenske Gøteborgsystemet, noe som innebar at både private vinningsinteresser var eliminert, at omsetningen skjedde i kontrollerte former og at overskuddet av driften kunne gå til allmennyttige formål i kommunen. Ved en lovendring i 1871 ble samlagsordningen innført, og Kristiansands brennevinssamlag med ett salgssted og fire skjenkesteder ble åpnet i september samme år.

Avholdsbevegelsens strategi mot et alkoholfritt samfunn tok utgangspunkt i samlagsordningen. Dersom samlagsordningen ble obligatorisk og omfattet all omsetning av alkohol – ikke bare brennevin, men også øl og vin – og spørsmålet om opprettelse av samlag ble gjenstand for folkeavstemning i kommunen, ville befolkningens vilje i dette spørsmålet bli avgjørende. I 1894 fikk avholdsbevegelsen i en ny lov gjennomslag for at brennevin bare skulle kunne omsettes gjennom samlag og spørsmålet avgjøres ved folkeavstemning. Kvinnene fikk stemmerett på lik linje med mennene, og blant kvinnene sto avholdssaken sterkt. En endring i den bestående ordning skulle bare skje dersom mer enn en halvpart av samtlige stemmeberettigede, iberegnet hjemmesitterne, stemte for. Også omsetning av øl og vin kunne underlegges lokale samlag, men dette var ikke obligatorisk og få kommuner valgte dette.

Den første samlagsavstemningen fant sted i Gjøvik i 1895, og det fortsatte slag i slag utover i resten av 1890-årene. Og avholdsbevegelsen hadde vind i seilene. I 1894 var det adgang til å omsette brennevin i 51 av de 58 byene som fantes i landet, mens tallet ved utløpet av 1899 var sunket til 27. Etter et lite tilbakeslag ved avstemningen ved århundreskiftet – hvor antallet samlagsbyer økte til 32 – fortsatt fremgangen for avholdsbevegelsen, og ved krigsutbruddet i 1914 var tallet sunket til 13. Særlig stor betydning for brennevinsomsetningen hadde imidlertid samlagsordningen ikke. Fra 1895 sank riktignok omsatt kvantum fra 2,6 til 1,7 liter ren alkohol per innbygger 15 år og over i 1897, men det steg igjen til 2,4 liter i 1900, og lå mer eller mindre på dette nivået frem til krigsutbruddet.