Alkoholens historie:

6. Forholdene etter forbudstiden

Av Ragnar Hauge

Publisert 2011-06-30

Ved opphevelsen av brennevinsforbudet fikk samtlige 13 byer som hadde hatt adgang til å selge brennevin da forbudet ble innført, mulighet til å gi ny bevilling.

Mens vinsalget og brennevinsomsetningen tidligere hadde skjedd gjennom de kommunale samlagene, åpnet den nye loven for at omsetningen kunne overlates til Vinmonopolet i kommuner hvor det ikke fantes samlag. Av de 13 byene ga 12 av byene slik bevilling – seks til et samlag og seks til Vinmonopolet.

I årene frem mot 2. verdenskrig økte antallet byer hvor det ble tillatt omsetning av brennevin. Forutsetningen for at slik bevilling kunne gis var at byen hadde over 4 000 innbyggere, og at det ved folkeavstemning som kunne holdes hvert 4. år, var et flertall som gikk inn for dette. Ved avstemningen i 1929 fikk tre nye byer slik bevilling, og ved senere avstemninger kom fire nye byer til. I de nye byene var det oftest Vinmonopolet som ble gitt bevillingen, og fra 1. juli 1938 ble samlagsordningen avviklet, og alt salg av vin, og salg og skjenking av brennevin, ble en enerett for Vinmonopolet. Skjenkingen av brennevin ble imidlertid ikke foretatt av Vinmonopolet selv, men overdratt til serveringssteder, som foretok den på Vinmonopolets vegne og under kontroll fra selskapet. Når det gjaldt salg av vin kunne den enkelte kommune – uavhengig av folketall – gi bevilling til salg. I en rekke mindre kommuner var tidligere slik bevilling gitt til spesielle vinsamlag. Da Vinmonopolet overtok salget ønsket imidlertid selskapet, først og fremst av økonomiske årsaker, normalt ikke å ha spesielle butikker for vin, og bare i enkelte større kommuner som Bærum opprettholdt man dette. Mens det i 1928 fantes 43 vinbutikker i landet, sank tallet til 6-7 etter at Vinmonopolet overtok salget.

Når det gjaldt alkoholforbruket steg dette i forhold til forbudstiden, men ikke så mye at det nådde nivået før forbudet, hvor det hadde ligget på mellom 3-4 liter ren alkohol per innbygger 15 år og over. I 1920- og 1930-årene stabiliserte det seg i stedet på mellom 2 og 3 liter ren alkohol. Sett i et langtidsperspektiv hadde forbruket fra 1850-årene vist en mer eller mindre jevn nedgang fra over 5 liter ren alkohol – men med et toppunkt på over 6 liter på midten av 1870-årene – til i overkant av 2 liter på slutten av mellomkrigstiden. Selv om det utvilsomt finnes flere forklaringer på dette, er det grunn til å tro at innflytelsen fra avholdsbevegelsen, med tilslutning av arbeiderbevegelsen, hadde ført til en holdningsendring til alkoholbruk i store deler av befolkningen.

Under krigen – i perioden fra 1940-1945 – sank forbruket på nytt, og lå på mellom 1 og 2 liter i krigsårene. Dette skyldtes imidlertid først og fremst at importen av alkoholdrikker var minimal samtidig som den prekære matvaresituasjonen gjorde at poteter og korn ikke lenger kunne benyttes til å produsere alkohol. Det ble innført rasjonering på alkoholdrikker som på de fleste andre vareslag. At forbruket ikke sank enda mer skyldtes først og fremst at man startet tilvirkning av brennevin av sulfittsprit fra treforedlingsbedriftene, og nesten alt brennevin som var i handelen under krigen og i de første etterkrigsårene besto av det som på folkemunne gikk under betegnelsen ”tresprit”.

Den restriktive holdningen til alkoholbruk – og i særdeleshet bruk av brennevin – som preget politikken helt tilbake til midten av 1800-tallet, og som hadde tilslutning i store deler av befolkningen, preget også den første del av etterkrigstiden. Avholdsbevegelsen sto fremdeles stekt, og hadde tilslutning fra Arbeiderpartiet som hadde den dominerende politiske innflytelse. Et vesentlig virkemiddel i alkoholpolitikken var, foruten reguleringen av omsetningen gjennom bevillingssystemet, også prisinstrumentet. Brennevin og vin var under krigen blitt pålagt en ”krigstilleggsavgift” på som etter hvert var blitt hevet til 50 prosent, og dette ble beholdt etter krigen under betegnelsen ”krisetilleggsavgift”. I 1947 ble avgiften forhøyet til 100 prosent for brennevin og sterkvin og til 150 prosent for brennevin i 1950.

Den restriktive holdningen til alkoholbruk blant befolkningen viste seg også i alkoholomsetningen. Umiddelbart etter krigen, i 1946, utgjorde brennevinsomsetningen 2,3 liter per person 15 år og over og den samlede alkoholomsetningen 3,1 liter. I årene som fulgte sank brennevinsomsetningen til 1,4 liter i 1952 og den samlede alkoholomsetningen til 2,9 liter, og lå på dette nivået frem til midten av 1950-årene. Det syntes imidlertid som om i hvert fall noe av nedgangen i brennevinsomsetningen til dels ble oppveid av illegalt brennevin – til å begynne med av teknisk sprit som kunne renses ved hjelp av en enkel prosess, og fra 1952, da sukkerrasjoneringen ble opphevet, også av hjemmebrent. Men selv om man medregner forbruket også av slike uregistrerte alkoholdrikker, er det all grunn til å anta at alkoholforbruket i Norge lå langt lavere enn i andre land i Europa, bortsett fra de øvrige nordiske land som lå på tilnærmelsesvis samme nivå.