Alkohol og klassekamp

Totalavhold

Totalavholdsprinsippet er i seg selv forenlig med et hvilket som helst politisk standpunkt, - dets tilhengere hyller det som et almenmenneskelig prinsipp, som er gyldig til alle tider og under alle samfunnsordninger. Derfor kan også dets praktisk politiske følge , totalforbud, innføres i ethvert samfunn, hvis makthaverne for alvor vil det. Verdens mektigste privatkapitalistiske stat, USA, hvor sosialdemokratiet har mindre viktig innflytelse enn i noe annet moderne industriland, har satt forbudet inn i sin grunnlov. I Russland innførte tsaren forbudet i august 1914, senere er det blitt opprettholdt både etter den borgerlige og den kommunistiske revolusjonen i 1917.

For så vidt har de rett de kommunister som sier: "Forbudet er ikke noe spesifikt kommunistisk spørsmål, og derfor er det urimelig at det skal være et stridsspørsmål innen et kommunistisk parti". Men når det ifjor endog ble anført som et argument for å oppgi forbudsposten (i DNAs partiprogram. Reds. anm.) at nå mange arbeidere stemte med Høyre av uvilje mot forbudet, da tør man nok spørre om slike arbeidere ville være pålitelige tropper i en revolusjonær bevegelse. Kan man stole på mennesker for hvem adgangen til brennevin er et kløvende skille i politikk?

Men hvis de forbudsfiendtlige kommunister innbiller seg at alkoholspørsmålet har liten betydning i klassekampen - er "Kleinkram", småtteri, som gamle Bebel sa -, da røper de bare uvitenhet om alkoholens virkninger på individ og samfunn. Allerede alkoholutgiftene svekker arbeiderne i klassekampen. Dessverre har vi ikke noen nøyaktig norsk statistikk over alkoholutgiftene i de forskjellige samfunnslag - frasett Kiærs undersøkelser i Kristiania i begynnelsen av dette århundre, - men en enkelt overveielse viser dog, at størsteparten av de mange millioner vårt folk gir ut til alkohol, stammer fra underklassen.

Det gjennomsnittlige alkoholforbruk pro persona er sannsynligvis større i overklassen enn i underklassen, men overklassen teller bare noen få prosent av hele folket, og derfor er det ingen tvil om at størsteparten av et folks drikkeregning betales av underklassen.

Jeg har ved en tidligere beregning her i "Folket" vist at det norske folks alkoholutgifter nå sannsynligvis er minst 120 millioner kroner årlig; selv om en fjerdedel bæres av overklassen - hvilket sikkert er for høyt satt -, blir det dog minst 90 millioner som faller på underklassens forbruk. Hvor langt sterkere ville ikke underklassen stå om disse penger bruktes til livsfornødenheter og for en del spartes opp og ble satt i arbeidernes fellesforetagender. Hvilken arbeider klager mest over fagforeningskontingenten, avholdamannen eller alkoholbrukeren? Men ennå viktigere er alkoholens virkninger på karakter , arbeidsevne og helse. Jo flere faktorer som forøvrig skader underklassen - uhensiktsmessig ernæring, dårlige boliger, mangelfull fabrikkhygiene osv, - desto viktigere er det å sky den selvforskyldte skade som alkoholbruken volder. I et fattig og overfylt hjem skader husfarens drikk hele familielivet langt føleligere enn i et overklassehjem.

Men la oss også tenke på alkoholens rolle i selve klassekampen.

Ett av Høyres motiver for å forsvare alkoholen er sikkert at den virker som et sosialt narkotikum, døyver utilfredshet ved å skape et dyrisk velvære i øyeblikket. Men denne utilfredshet med uverdige livskår er en uunnværlig drivfjær i klassekampen. Men hvem skråler likevel høyest før en konflikt? De drukne! Og hvem har minst motstandskraft og faller først fra under konflikten? Drankerne!

Hvem er det som egentlig står bak og finansierer den organiserte kamp mot forbudet? ALKOHOLKAPITALEN! Det er først og fremst dens interesser en oppgivelse av Arbeiderpartiets forbudspost vil komme til å tjene.

Og hva skal så avløse forbudet? Jo, individuell kontroll - rasjonering - høg alkoholskatt. Kontrollen vil nok vesentlig ramme underklassen, brennevinsskatten som skal tjene til jernbanebygging likeledes. Det er nettopp en av de skatter som "rammer med den tunge ende nedad" for å bruke en av Hørups slagord.

Nei, ikke en svekkelse av forbudet, men en skjerpelse er det vår underklasse bør kreve. Ville Arbeiderpartiet gjøre totalforbud til et aktuelt krav, ville det få stort følge ved neste valg.