Boken Beruselsens porter, kapittel 6:

Alkoholen som kriminalitets- og voldsproblem

Massemedia har i mange år vært opptatt av den kriminaliteten som henger sammen med narkotikaproblemet. Det er blitt fokusert på narkotikasmugling, brutal inndrivning av narkotikagjeld, innbrudd for å skaffe penger til narkotika osv.

Det er helt klart at disse lovbruddene og voldsformene krever oppmerksomhet. Men samtidig kan en undre seg på om ikke disse fenomenene har fått overskygge alkoholkriminaliteten.

Søkelyset er i den senere tid blitt satt på alkoholsmugling og profesjonell hjemmebrenning med store fortjenester. Det er helt klart at det også her eksisterer et omfattende svart økonomisk marked hvor millionbeløp er i omløp. Strafferisikoen og -rammene er også betydelig mindre enn for narkotikaomsetning. Sommeren 1991 ble den øvre strafferammen for den slags alkoholkriminalitet hevet fra fra 2 til 6 års fengsel. Den øvre strafferamme for narkotikaomsetning er tilsammenligning 20 års fengsel.

Og er det kanskje også slik at alkohol er en variabel av betydning bak narkotikakriminalitet? Forskere og fagfolk har i større grad begynt å interessere seg for dette.

Når det gjelder den tradisjonelle kriminaliteten, volds-, vinnings- og sedelighetslovbrudd, har en tidligere vært opptatt av om ikke alkohol også er en viktig årsaksfaktor. Årsakssammenhengene har imidlertid ikke vært lette å påvise ved forskning. Men ved en gjennomgang av tilgjengelig forskningslitteratur fant Hauge i 1984 å kunne konkludere med at jo høyere alkoholkonsum en person har, jo større er risikoen for å komme til å begå kriminelle handlinger. Han fant også at på samfunnsnivå eksisterer det et påvist samband mellom voldskriminalitet og alkoholbruk (Hauge 1984).

Sammenhengen mellom alkoholbruk og kriminalitet, spesielt voldskriminalitet, er i de senere år blitt aktualisert i massemedia, og gjennom flere forskningsrapporter som er lagt fram både i Norge og i utlandet. Det kan være grunn til å se nærmere både på omfanget av kriminaliteten og på sammenhengene med alkoholbruk.

I internasjonal målestokk er vi lite voldelige. I Norge begås det 0,9 drap pr. 100 000 innbyggere, mot 1,2 i Danmark, 2,0 i Holland og 4,6 i Frankrike (Balvig og Høigaard 1988). Men tallene vokser. Av selvmord dør nå ca. 600 mennesker årlig, i underkant av 500 dør i trafikken, mens 60 mennesker blir drept av andre (Christie 1990).

Antallet forbrytelser mot liv, legeme og helbred, voldsforbrytelser, økte fra 2000 saker i 1960 til 8000 saker i 1989, dvs. en firedobling de seneste 30 år (Justisdepartementet 1990).

Vinningskriminaliteten er likevel langt mer dominerende, og utgjorde i 1989 194 000 forbrytelser. I tillegg kommer uanmeldt kriminalitet.

Alkohol og/eller narkotika vil aldri kunne prege et samfunns kriminalitetsbilde alene. Utvikling av vold og kriminalitet skjer i samspill med andre faktorer i samfunnet. Et eksempel:

T-banevold er blitt et begrep i Oslo de siste tiår. Andre steder er det kanskje bussvold eller tog-vold? I alle fall har det sammenheng med at mer og mindre alkoholpåvirkede ungdommer i grupper opptrer støyende og provoserende på buss, trikk og T-bane på vei hjem fra fuktige turer til bysentrene fredag og lørdag kveld. Konduktører og stasjonsvakter forsøkte lenge å holde fenomenet i sjakk ved å snakke folk til rette eller i verste fall tilkalle politiet. Men som en følge av rasjonalisering er konduktørene nå avskaffet på trikker og T-baner og mange av T-banestasjonene i Oslo er ubetjente. Dette innebærer friere spillerom på slike arenaer for provoserende opptreden, trakassering av andre passasjerer eller mer alvorlige former for kriminalitet.

Resultatet er at mange mennesker kvier seg for å reise med de siste avgangene på kollektive transportmidler seint på kvelden. T-banevold er blitt et begrep i folks bevissthet.

Et annet eksempel: Underholdningsvold er blitt en del av vår hverdag. Vi får den inn i stuene våre hver dag gjennom dagsrevy og detektime. Vår egen voldsterskel høynes. Videovold er blitt en konsumvare, for oss selv, for våre unge, og også for våre barn. En amerikansk studie viste at innen fylte 18 år kan en amerikansk ungdom ha hatt sjansen til å se opptil 20 000 drap på TV. Undersøkelser fra USA viser klart at slik underholdningsvold smitter over på barn og unge. Spesielt gjelder dette de som allerede på forhånd tenderer mot å reagere agressivt når de blir provosert eller stresset (Justisdepartementet 1990). Disse eksemplene tas med for å vise at vold og kriminalitet ikke oppstår uavhengig av hvordan vi ordner samfunnet og lokalmiljøene våre.

Kriminalitetsutviklingen henger altså sammen med strukturelle og kulturelle utviklingstrekk. Her skal kort nevnes to. For det første eier hver av oss mye mer enn før, det blir mer eiendom å ta fra oss. En vesentlig årsak til økningen i vinningskriminaliteten ligger her, det er mer å ta. For det andre er samfunnet på vei bort fra det tette samfunn hvor enhver utøvde sosial kontroll overfor hverandre, mot et løsere samfunn hvor vi beveger oss fra arena til arena og ikke har noe nært forhold til mange av de menneskene vi møter. Vi kjenner dem ikke og deres vurderinger betyr lite for oss. Da kan vi tillate oss å opptre annerledes enn vi ville gjøre overfor folk vi kjente godt. Trakassering, aggresjon og blind vold kan lettere bli resultatet (Christie 1982).

Til disse endrede samfunnsforholdene må vi imidlertid også regne utviklingen av tilgjengelighet og forbruk av alkohol, endring av drikkevaner og drikkekultur osv.

Det er viktig å være klar over at disse strukturelle og kulturelle endringene, såvel som alkoholutviklinga, ikke skjer av seg selv. De er i alle fall delvis produkter av en villet utvikling som vi som enkeltmennesker, grupper eller samfunn kan bidra til å styre eller påvirke. Men for å kunne gjøre dette, må vi diagnostisere enkeltfaktorenes betydning, og stake ut en kurs som kan bidra til å redusere hver enkelt faktors bidrag til totalkriminaliteten.

Tar en seg tid til å studere fenomenene, er det påfallende hvor ofte rusgiftene inngår i bakgrunnsbildet når kriminalitet og vold skal beskrives. Ved selvmord og selvmordsforsøk vet vi at omlag halvparten av alle tilfeller skjer under alkoholpåvirkning (Teige og Fleischer 1981), mens alkoholens bidrag til voldskriminaliteten synes å ha økt fra omlag halvdelen av tilfellene på 1950-tallet til omlag to tredjedeler på 1980-tallet.(Skog og Bjørk 1988). Det kan derfor være god grunn til å studere alkoholens bidrag til vold og annen kriminalitet nærmere, og se om det finnes utviklingstrekk som kan påvirkes ved bevisst innsats fra ansvarlige krefter i samfunnet. Dette kapittelet tar sikte på å diagnostisere alkoholfaktorens betydning, og vise til tiltaksom kan redusere alkoholens kriminogene betydning.

Den lovbruddskategorien som klarest har vist en sammenheng med alkoholbruk, er voldskriminalitet. Utviklingstendensen når det gjelder legemsfornærmelse, legemsbeskadigelse, uaktsom legemsbeskadigelse, drap, uaktsomt drap og vold mot offentlig tjenestemann viser relativt klare samvariasjoner med utviklingen i totalforbruket av alkohol. Avanserte statistiske analyser har vist at dette ikke bare er kunstige sammenhenger, men at det eksisterer et klart årsaksforhold. På bakgrunn av disse analysene kan en anta at volden øker med 16-18 prosent for hver alkoholliter pr. voksen innbygger forbruket øker, når en kontrollerer for andre årsaksfaktorer (Skog og Bjørk 1988).

Tilsvarende resultater er funnet for de øvrige nordiske land. Her har en sett på "naturlige eksperimenter", som innføringen og avskaffelsen av motboken (1955) og mellanølsreformen i Sverige (1965), og ølreformen i Finland (1969). Konklusjonen ble at på hvert av disse tidspunktene har det skjedd en etterfølgende endring også i voldskriminaliteten (Lenke 1975). Mellanølsreformen i Sverige gjorde alkohol lettere tilgjengelig for ungdom utenfor storbyområdene, spesielt ungdom under 18 år. Lenke viser at det først og fremst var i disse områdene voldskriminaliteten økte i perioden etter reformen.

I en ny, svensk studie har en delt opp alkoholkonsumet i privat og "offentlig konsum" (det alkoholkonsum som skjer ute på skjenkestedene), og underkastet hver del samme statistiske analyse. Det viser seg her at variasjoner i offentlig alkoholkonsum, gir 5-10 ganger så sterk effekt på den registrerte voldskriminaliteten som alkoholforbruk i hjemmet. Dette kan forklare endel av økningen i svensk voldskriminalitet de senere år. For selv om det totale alkoholforbruket har gått ned i Sverige, så har restaurantkonsumet av alkohol totalt sett gått opp. Ca. halvparten av voldskriminaliteten i Sverige i siste tiår kan sees som alkoholbetinget, heter det i denne doktorgradsstudien (Lenke 1989).

I Norge har alkoholforbruket stagnert, og gått noe tilbake siden 1980. Restaurantforbruket har likevel steget noe i perioden 1980-90, og enkelte har satt spørsmålstegn ved den liberale skjenkebevillingspolitikk som har vært ført i tiåret og den voldsfremmende effekt dette kan ha hatt (Christie 1990). I en undersøkelse av ofre for legemskrenkelse og trusler fra 1981 viste det seg at 44 prosent av mannlige ofre og 51 prosent av kvinnelige var blitt rammet på gate, vei, torg eller offentlig kommunikasjonsmiddel, men "underholdningsarenaen", dvs. kafeer/restauranter var også sterkt representert, med henholdsvis 23 og 7 prosent for menn og kvinner.(Olaussen 1982). Begge disse arenaene blir til visse tider av døgnet dominert av alkoholpåvirkede mennesker i ung alder, hvor avstanden mellom trusler og vold ikke er så lang, og hvor tragedier som knivdrap og alvorlig lemlestelse kan forekomme.

Undersøkelser har ellers vist at mange som begår voldslovbrudd, og som er alkoholpåvirket i gjerningsøyeblikket, ikke er storkonsumenter av alkohol. I en skotsk undersøkelse av drapsmenn, ble 10 prosent funnet å være stordrikkere, men hele 50 prosent hadde vært påvirket i gjerningsøyeblikket (Gillies 1965). Dette tilsier at den akutte alkoholrus kan spille en rolle ved slike lovbrudd, og at folk med normalt drikkemønster også er utsatt. Dette bekreftes også i en norsk undersøkelse (Skog 1985) hvor en fant at bare en begrenset andel av krangler og slagsmål i alkoholpåvirket tilstand foregår blant personer med høyt alkoholforbruk. Det vil her igjen være viktig å peke på totalforbruket som den avgjørende variabel av betydning for økning eller nedgang i slike tilstander.

Når det gjelder fysiske overgrep mot kvinner, tyder norske undersøkelser på at ca. halvparten av den private kvinnemishandlingen kan settes på alkoholpåvirkningens konto (Høigård og Snare 1983). I 10 nordiske undersøkelser om vold mot kvinner varierte prosenten av alkoholpåvirkede voldsutøvere mellom 60 og 90 ved verste tilfelle av mishandling. Blant de kvinnelige voldsofrene er vanligvis 40-50 prosent alkoholpåvirket(Fekjær 1987). Et utvalg, nedsatt av Sosialdepartementet, som gjennomførte en undersøkelse om barnemishandling og vanskjøtsel, konkluderte med at alkohol/narkotika er nevnt i 40 prosent av tilfellene (NOU 1982:26).

Beslektet med voldsfenomenene er trakassering eller ubehag som alkoholpåvirkede mennesker utsetter andre for under dekke av sin alkoholpåvirkning. Her må vi huske på at den kulturelle koden som er knyttet til alkoholbruk tilsier at under alkoholpåvirkning er man ikke fullt og helt ansvarlig for hva man gjør. Det synes å være en kulturell enighet om at ugagn, hærverk eller andre negative handlinger foretatt i fylla lettere kan unnskyldes. En spørreundersøkelse fra 1984 viste at i løpet av ett år ønsker rundt 126 000 mennesker å tilkalle hjelp fordi de har følt seg plaget eller truet av andre menneskers fylleadferd (Baklien 1985). Samme undersøkelse viste at 764 000 nordmenn mellom 20 og 70 år hadde fått minst en hyggelig kveld ødelagt p.g.a. andres fyll. Barna kommer i tillegg.

Det er gjort forsøk på å påvise også sammenhenger mellom totalt alkoholforbruk og promillekjøring, (Hauge 1982, Skog 1984), uten at det med de metoder som har stått til rådighet har lykkes å slå fast en årsakssammenheng. Hauge henviser i den sammenheng til vår generelt restriktive holdning til promillekjøring, som får gjennomslag også om alkoholforbruket endrer seg, og antar at undersøkelser i andre land kunne ha fått et annet resultat. Skog påviser en svak sammenheng i de yngste aldersgruppene, men påpeker at selv sterke årsakssammenhenger vanskelig ville ha kunnet la seg påvise med de statistiske metoder som har vært brukt. Men dersom vi ser på utviklingstendensene etter 1960 for henholdsvis promilledommer og alkoholforbruk (se figur 1), er det mye som tyder på at det sannsynligvis er årsakssammenheng mellom totalforbruksutviklingen for alkohol og nivået for promillekjøring (Rusmiddeldirektoratet 1989).

Promillekjøring er i utpreget grad et mannsfenomen, der 97 prosent av alle promilledømte er menn. Men så har også menn et alkoholforbruk som ligger tre ganger så høyt som kvinners. Det er også tendenser til en høyere forekomst av promillekjøring i helgene, et faktum som antyder at alkoholbruk og drikkevaner spiller en rolle for utbredelsen av promillekjøring blant folk flest(Berard Andersen 1984). For alle typer trafikanter er det en betydelig andel av de skadde og drepte som har promille, for bilførere er det rundt 30 prosent. En rekke undersøkelser viser at straffedømte ofte har høy aktivitet som promillekjørere. Blant menn løslatt fra tre norske fengsler i 1980 hadde hele 58 prosent tidligere promilledommer (Stebergløkken 1983). Blant tidligere ungdomsfengselsinsatte fant en at mens øvrig kriminalitet sank med økende alder, holdt nivået for promillekjøring seg høyt (Bødal 1983). Dette samsvarer med undersøkelser foretatt av Transportøkonomisk institutt, som viser at mens promilleulykker ofte forekommer hos unge bilførere, syns promillekjøringshyppigheten heller å øke med alderen (Berard Andersen 1984).

En må anta at det også eksisterer en "alkoholismepreget" vinningskriminalitet. Ut fra den ufullstendige politirapportering om hvorvidt gjerningsmannen har vært alkoholpåvirket under den kriminelle handlingen, viser tallene for 1983 at ca. 40 prosent av innbrudd og tyverier hvor beruselse eller ikke i gjerningsøyeblikket er blitt konstatert, ble begått i alkoholpåvirket tilstand.

En betydelig del av alle dem som begår tradisjonelle lovbrudd, har selv store alkoholproblemer. I flere undersøkelser er det funnet overrepresentasjon av alkoholproblemer hos en eller begge foreldrene til straffedømte (Bødal 1984).

Det er antatt at det eksisterer en sammenheng mellom bruk av alkohol og bruk av narkotika. Det kan påvises at jo mer avanserte alkoholvaner en gruppe har, jo større er sannsynligheten for at det også skal forekomme bruk av narkotika (Rud og Irgens-Jensen 1977). En norsk undersøkelse fra 1988, hvor en har sammenlignet et utvalg cannabis-brukere blant ungdom med et utvalg i risikosonen, dvs. som hadde sammenlignbar bakgrunn og sosiale forhold med cannabis-brukerne, viste at cannabis-brukerne hadde et langt høyere forbruk av både brennevin, vin og spesielt øl enn risikogruppen (Hammer 1989). En mulig tolkning er at forskjellen i alkoholbruksvaner kan være avgjørende for om grupper av ungdom slår inn på eksperimentering med og bruk avhasj og marihuana.

Alkoholproblemer i familien under oppveksten kan også indirekte forårsake narkotikaproblemer og narkotikakriminalitet i neste generasjon. En undersøkelse viste at ca. 35 prosent av straffedømte narkotikaselgere hadde en far med alkoholproblemer (Bødal 1982).

Det eksisterer en type lovbrudd som ikke henger så mye sammen med alkoholpåvirkning, som med det kontroll- og omsetningssystem vi har for alkohol. Her tenkes det på såvel svart skjenking, som hjemmebrenning, gauking, smugling og andre former for ulovlig alkoholomsetning og kriminalitet som oppstår i tilknytning til disse aktivitetene. Dersom en ønsker å opprettholde vårt relativt restriktive alkoholomsetningssystem, må en også se med alvor på disse lovbruddskategoriene. På dette området eksisterer det lite pålitelig statistikk. Men politiopplysninger tyder på at det hvert år blir etterforsket ca. 150 saker om hjemmebrenning, og 6-8000 saker som angår smugling av alkohol. I tillegg kommer ca. 1500 andre alkohol-lov-overtredelser. (Rusmiddel direktoratet 1989). Her inngår bl.a. tilfeller av svart skjenking.

Undersøkelser og beregninger tyder på at hjemmebrenning i 1989 utgjorde vel 6,2 prosent av det totale norske alkoholforbruket og smugling ca. 3,6 prosent, eller totalt ca. 2,7 millioner liter ren alkohol (Reinås 1991). Disse lovbruddene representerer også store skattetap for staten. Omsatt på vanlig måte gjennom Vinmonopolet ville disse kvantaene etter prisene i mai 1991 vært verdt 1,44 milliarder kroner, og avgiftstapet ville følgelig vært på over en milliard kroner. Vi må gå ut fra at i alle fall en betydelig del av slike midler tilføres kretser som driver profesjonell kriminalitet, og representerer en del av den svarte økonomien.

Mye tyder på at det eksisterer slike profesjonelle, kriminelle miljøer i dette landet hvor bl.a narkotikatrafikk er et element, men hvor også andre lyssky virksomheter, som ulovlig spille- og kasinovirksomhet, prostitusjon, bordell- og hallikvirksomhet finner sted. Svarte pengetransaksjoner og hvitvasking av penger er elementer i dette miljøet. Representanter for politi og tollmyndigheter hevder at også alkoholsmuglertrafikk og profesjonell omsetning av hjemmebrent finner sted i de samme kretsene. Svært mye av aktiviteten her skjer i tilknytning til restaurantvirksomhet. Det sier seg selv at slike miljøer i stor grad unndrar seg forskning, slik at det er lite systematisk viten på området. Det forhindrer ikke at samfunnet er nødt til å ta dette alvorlig, og forsøkeå sette inn mottiltak.

Alkoholforbruksnivået er påvirkelig av samfunnsmessige beslutninger. Kommunene har gjennom sin bevillingspolitikk her et betydelig ansvar. Aktiv kontroll av tilgjengelighet og forbruk av alkohol peker seg ut som et velegnet offentlig instrument for kriminalitetskontroll, spesielt i forhold til voldskriminalitet og antisosial alkoholatferd. Dersom en vil drive et aktivt kriminalitetsforebyggende arbeid ved hjelp av å redusere alkoholforbruket, noe som også fra helse- og sosialpolitisk synspunkt vil være gunstig, må en ta ibruk de kjente alkoholpolitiske hovedelementer. En må bruke alkoholprisene som virkemiddel, drive en aktiv tilgjengelighets- og omsetningskontroll, sette inn offensive tiltak mot uregistrert alkoholomsetning, satse på alkoholfrie miljøtiltak, støtte frivillige organisasjoner som driver fortebyggende arbeid på rusgiftområdet og intensivere og effektivisere informasjonsvirksomheten om alkoholpolitikkenog dens grunnlag.

Antallet skjenkesteder for brennevin har økt med over 100 prosent i perioden 1980-90 og for øl og vin med over 50 prosent. Skjenkevolumet av øl og vin har økt med henholdsvis 10,5 prosent og 46,2 prosent i perioden 1980-1988, mens totalforbruket av de samme varer har gått ned. Og mens brennevinsforbruket totalt er falt med 41 prosent i samme periode, er brennevinsforbruket på skjenkestedene falt med bare 18 prosent. Utviklingen i antallet skjenkesteder på 80-tallet hat altså motvirket den positive utviklingstrend en har hatt i det registrerte alkoholkonsumet på 80-tallet. Dersom en skal kunne forebygge mye av den alkoholforårsakede voldskriminaliteten, er det derfor viktig å redusere antallet skjenkesteder, begrense åpningstidene og på andre måter få restaurantkonsumet av alkohol ned.

Det blir også viktig at kommunene tar sitt kontrollansvar alvorlig og sørger for at de kontrollutvalg som etter den nye alkoholloven skal arbeide i hver kommune, får skikkelige økonomiske ressurser å arbeide med. For at kommunene skal ha råd til dette, er inntektene av salgs- og skjenkeavgiftene fra 1989 overført til kommunene, og forutsetningen var at kommunene skulle bruke midlene til kontrollformål. Ettersom ganske mange kommuner ikke har funnet å ville bruke midlene til dette formålet, har Justisdepartementet i sin kriminalpolitiske handlingsplan foreslått å øremerke avgiftene til dette (Justisdepartementet 1990). Dette er en god tanke som bør følges opp.

Den nye alkoholloven åpner mulighet for kortvarig inndragning av bevillinger ved uregelmessigheter og brudd på salgs- og skjenkebestemmelsene. Kommunene kan her legge seg på en mer aktiv og pågående håndheving av loven enn hittil. Ved gjentatte lovbrudd fra bevillingshaveres side kan bevillingen inndras for godt.

Problemet på 1980-tallet har vært at kommunene ikke har hatt forståelsen for viktigheten av å drive en restriktiv alkoholpolitikk. Om enkelte kommunepolitikere kan ha hatt det, så har det likevel ikke vært politisk klima for det. Det kan koste stemmer å stå folkeopinionen, pressen og det lokale næringslivet i mot. Det samme gjelder på sentralt hold, de statlige myndigheter har ikke ønsket å gå inn og styre alkoholpolitikken i sterk nok grad. Dersom det skal bli klima for å føre en varig, og mer restriktiv alkoholpolitikk i kommunene og sentralt, må denne politikken ha aksept blant folk flest. Alkoholpolitikken må begrunnes på en akseptabel måte.

Folkehelseargumentasjonen på 80-tallet har ikke alene maktet dette, fordi den i størst grad appellerer til den enkeltes helsebevissthet, men i mindre grad til enkeltmenneskets kollektivorientering og solidaritetsfølelse. Her vil en hovedvektlegging på alkoholens negative sosiale sider kunne skape aksept for en mer restriktiv alkoholpolitikk og skape grobunn for en ny oppblomstring av rusgiftpolitiske motstandsorganisasjoner rundt omkring. En kollektiv ansvarsmobilisering mot de sosiale alkoholskadene, mot fylla og volden vil sannsynligvis ha større forutsetninger for å vinne fram enn en ny runde med folkehelseargumenter.

Prosjekt "Natteravnen" ble startet i Oslo i mai 1990 etter svensk mønster. Prosjektet som ledes av politiet går ut på å mobilisere voksne mennesker fra frivillige organisasjoner, borettslag, foreldremiljøer og andre til å komme og oppholde seg synlig i Oslo sentrum fredag og lørdag kveld. Siktemålet er å hindre at sentrumsområdet blir en "aldersghetto" hvor bare yngre årsklasser oppholder seg ute på kveldstid. Også andre kommuner har forsøkt denne formen i sine sentrumsområder.

Ved siden av at tilstedeværelsen av voksne mennesker kan ha en dempende effekt på aggresjon og hærverk, har de erfaringene som disse voksne har høstet ved å bevege seg ute på disse tidspunktene vært med på å skape forståelse for at det er nødvendig med en mer aktiv alkoholkontroll. Noen forsiktige skritt i restriktiv retning som nå gjennomføres i enkelte kommuner, tyder på at bl.a.slike erfaringer og meningmanns egen registrering av voldstendenser og utrivelighet i sentrumsmiljøene, og medias oppslag om det samme, har vært med på å bane vei for en forsiktig kursendring i restriktiv retning.

Det er lett å gjøre negative overslag når en skal beskrive et fenomen som alkoholbruken, som flertallet også knytter positive assosiasjoner til. I samme åndedrag som en begrunner en mer restriktiv alkoholpolitikk med helsemessige og sosialpolitiske fakta, bør en derfor også peke på de positive rusalternativene (Se kapittel 1-3). En levende rusgiftpolitisk bevegelse i by og bygd vil kunne være med på å synliggjøre disse alternativene. Men også øvrige frivillige organisasjoner vil i større grad måtte begynne å stlle krav til seg selv om alkoholfri virksomhet.