Sjøsprøyt Siden Redningsselskapet ble stiftet i 1891, har mannskapet på de 40 ulike fartøyene rundt om i landet reddet omkring 6000 mennesker fra en våt grav. Bare i fjor ble 47 personer forhindret fra å omkomme på havet, ofte i lumske farvann, forrykende uvær og grov sjø.

Vi ville finne ut om det er noe mer enn bare et ønske om å gjøre noe godt for sine medmennesker som driver disse "havets helter", og tok turen til Tromsø for å snakke med skipper på redningsskøyta RS Erik Bye, Knut Charles Olsen (40).

-Hva forbinder du med uttrykket positiv rus?

-Positiv rus forbinder jeg med glede, og kanskje en ukjent utfordring. Det kan som et eksempel være at det ligger en utfordring i veien foran deg, og at du ikke helt vet hva resultatet kan bli. Jeg tenker vel egentlig også på lykkerus, og tilfredsstillelsen av å ha gjort noe bra. Noe som kunne gått galt. - Et skritt til høyre, så hadde det ikke gått så bra, om du skjønner.

Skipper Knut Charles Olsen fra Troms har jobbet i Redningsselskapet i 16 år. I løpet av disse årene har han vært med på et utall intense redningsaksjoner, noen av dem med fare for sitt eget og mannskapets liv. Å være ansvarlig for en redningsskøyte og et mannskap på tre i tillegg til seg selv beskriver han som svært utfordrende, og også svært tøft til tider. Spesielt når høst- og vinterstormene pisker de nordnorske havområdene hvite. Likevel kunne han vanskelig tenkt seg en annen jobb.

-Kan du huske noen situasjoner i jobben din hvor du har følt deg "naturlig høy"?

-Mitt første bergingsoppdrag, der det gikk opp for meg at jeg faktisk var med på å berge liv. Det dreide seg om et stygt havari, og været i området var svært dårlig. Jeg var ung, fersk skipper og usikker i jobben, men jeg tok det som i ettertid viste seg å være de rette avgjørelsene. Jeg måtte bare ta dem der og da, det var ingen tid å miste. I dag tenker jeg tilbake på det med en god følelse. Det ble en slags positiv rus, både før og etter selve redningen.

Felles opplevelser

Følelsen av fellesskap, og ønsket om å være en del av noe som er større enn seg selv har til alle tider vært noe som har ligget menneskene nært hjertet. Det som kjennetegner positive rusopplevelser er at de oppstår i forbindelse med en eller annen aktivitet og/eller i samspill med andre mennesker.

-Tror du det er noen forskjell i å oppleve en slik "rus" individuelt og som gruppe?

-Ja, det tror jeg egentlig. Først opplever man det individuelt, og da føles det enormt sterkt når det står på. Så, når oppdraget er ferdig snakker man flere sammen om det. Følelsen av å ha opplevd det i fellesskap er kanskje enda litt større. Spesielt ettersom vi som er ombord utgjør en liten, sammensveiset gruppe mennesker som lever tett på hverandre store deler av året. Da blir det enda større. Mange ganger har jeg hatt en annen oppfatning av det som har skjedd enn det andre har hatt. Men så koker man det til syvende og sist ned til en felles opplevelse.

-Er det en ekstra liten piff å få respons på det arbeidet man har utført?

-Man får jo tilbakemeldinger som man håper at andre skal høre. Det kan være så mangt, for eksempel at en fisker gir deg et klapp på skulderen. Fiskere er fåmælte folk, så det kan i realiteten være like stor anerkjennelse som at det står i avisen eller at man får en medalje.

Rusgift og naturlig rus

Redningsmannskap-Hva mener du er den største forskjellen mellom den rusen man får av for eksempel alkohol og den rusen man får av sansestimuli som eksempelvis spenning?

-Den åpenbare forskjellen mellom å ta et par øl, og å få rus gjennom sansestimuli, er slik jeg oppfatter det dagen derpå. Mens alkohol varer kort tid, og i tillegg gir en dårlig form og følelse dagen etter, varer rus forårsaket av sansestimuli så mye lengre.- Og "bakrusen" ved den er bare ren glede. Så jeg tror egentlig ikke disse to rustypene har noe mer felles enn bare ordet "rus". Resten stemmer ikke overens. Jeg har i alle fall aldri opplevd en alkoholrus som kan sammenlignes med det å f.eks. redde et liv.

-Hvor viktig er den positive rusen du får ut av jobben din for at du skal trives?

-I den jobben jeg har betyr den utrolig mye. Anerkjennelsen av den jobben jeg gjør betyr mye, og den betyr veldig mye for meg personlig også - selvbildet også. Man vokser på slike ting også. Det er liksom den første rusen som er den sterkeste. - Ingenting blir så sterkt igjen. Jeg vil sammenligne med en følelse du får når du står på en fjellklippe. Du må stole på utstyret og din egen kunnskap. Og så må du ta en hurtig avgjørelse. Og så kan man vel også si noe om at noen ganger må man improvisere. Men før du gjør det, må du ha forberedt deg godt, både mentalt og teknisk (utstyr).

-Tror du man kan bli avhengig av positiv rus?

-Tja. Man vet aldri. Hadde jeg ikke valgt et yrke hvor jeg fikk litt adrenalinkick, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Det måtte ha vært å på en eller annen måte oppsøkt andre stimuli. I begynnelsen lever man lenge på de adrenalinkickene som kommer, men etterhvert blir det en livsstil. Man oppsøker jo et sånt miljø på fritiden etc. også. Samtidig er det betryggende, og man vet at man behersker dette.

-Hva vil du si til de som kunne tenke seg et yrke som ditt?

-Å være ombord på en redningsskøyte er et veldig allsidig yrke. Hvis man liker å assistere folk, og være serviceorientert, er dette midt i blinken. Vi driver egentlig en form for avansert vaktmestertjeneste til sjøs, kan du si.

Paal Espen Hambre | tekst
Redningsselskapet | foto

Artikkelen har også stått på trykk i Redningsselskapets blad "RedningsSkøyta" nr 4, 2004, og artikkelen fra bladet finnes her som PDF.