"Få til det utrolige, gjør det umulige!"

For oss som stemmer Venstre, heier på Tottenham og er avholdsfolk, har de senere årene bydd på få oppmuntringer. Vi er sjelden på de vinnende lag, og har ikke vært det på en god stund.

Jeg var på slutten av 60-tallet aktiv i kampen mot Vinmonopol utsalg i Molde, såpass aktiv som redaktør av byens lokalavis at styret sørget for at jeg fi kk atskillige måneders dobbelt- lønn og skysset meg ut av avishuset i Myrabakken lenge før oppsigelsestiden egentlig utløp. I dag er det ingen som har avstemning om polutsalg. Skanse for skanse har vært tapt. Sterkest opplever jeg det kanskje innen det miljø der jeg for tiden har en del ansvar som leder av Kirkerådet. I min oppvekst var det svært få kristne som nøt alkohol. I dag er forholdet nesten snudd rundt, jeg føler meg enkelte ganger temmelig ensom når øl- eller vinfl askene kommer på bordet. Mange har behov for å bryte med fortidens pietisme og moralisme, er redde for å bli stemplet som mørkemenn. Og stadig fl ere unge kristne drikker for å bli beruset, og noen av dem har lanserer begrepet "gladfyll".

Jeg synes det er viktig at totalavhold praktiseres som en refl ek- tert og livsbejaende livsstil, men det må aldri - slik det nok ble blitt gjort gjennom ekstra menneskebud - må aldri knyttes til spørsmål om frelse eller ha karakter av samvittighetsbindende påbud. Ingen må måle sitt liv på andres begrensninger og ingen skal svare for andres frihet. Men særlig for personer med leder- og oppdrageransvar bør enhver offentlig omgang med alkohol være gjenstand for et bevisst og gjennomtenkt valg. Og er det ikke noe merkelig at det i enkelte kirker arrangeres minnestund med fakkeltog for de som dør av overdose og ulovlige rusmidler, mens man glemmer dem som dør av et lovlig rusmiddel. Dessverre er det nok ofte slik at narkotika er "den gode fi ende" - den alle kan ta avstand fra. Dermed kan både den enkelte og media slippe å sverte det lovlige stoffet, deres eget rusmiddel.

Er det verre at en person dør av narkotika enn at fem dør av alkohol og femten av tobakk? Et annet karakteristisk uttrykk for det som har skjedd fi nner jeg i et sitat fra et jubileumsskrift fra det som var Firda off.landsgym- nas:

"I 1952 hadde Stella 132 medlemmer, og Firda var det gym- naset i landet som hadde størst prosent organiserte avholdsfolk blant elevane . Eit viktig arbeidsredskap var studieringar, eit år hadde laget 31 slike, med 150 medlemmer. Stella var aktiv nokre år innpå 70-tallet, men har sidan lege nede. Ein lagnad elevfråhaldslaget deler med mange vaksenlosjar i Norge i ei tradisjonsrik rørsle som har stridd i motvind dei siste tiåra", sitat slutt..

Eller som da Bokn kommunestyre for noen år siden ga kom- munens første alkohol-bevilling, til skjenking av øl og vin i sluttet lag, på dagen nesten 171 år etter at Asbjørn Kloster ble født på gården Boknaberg. Rogalands siste alkoholfrie kommune var Klosters fødested.

Unnskyld nostalgien, men den er egentlig ikke farlig så lenge man passer på ikke å leve i det forgangne.

Men så tenker jeg: Vet den nye generasjon hvem Asbjørn Kloster er? Og trenger de egentlig vite det? Er det dessuten noe særlig fornuft i at en som var aktiv i Studentavholdslaget og i NSUA på landsplan en gang langt tilbake i steinalderen på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, skal være den som taler på et 100 års jubileum? Burde ikke det gjøres av en representant for de yngre røster, de som artikulerer seg så fremragende i et tidsskrift atskillig mer utadrettet og fagtungt enn de spede forsøk på prinsipielle skriverier i "Kamp og Kunnskap"-spalten i Folket i hine hårde dage da Øystein Søraa svevde over vannene i Bernt Ankers gate 5 og lærte meg mye journalistikk.

Jeg er altså en av dem med en fortid i NSUA? Jeg går til tidens store oppslagsbok, internett, søker på NSUA - og får jeg to treff. Det ene har jeg allerede nevnt, fra Firda, det andre er fra en artikkel i Mot Rusgift. 2 treff på NSUA. Men - går vi til For- bundet mot Rusgift blir det mer fart i verdensveven, 9590 treff. Hva fi nner vi egentlig på nettet, hva skrives det om, hva er folk opptatt av?

Stikkordet sex gir 2 080 000 svar. Narkotika noterer seg for 380 000 sider, alkohol for 269 000, avholdsmann 1200, totalavhold 526, alkoholforbud 345, edruskap 340, avholds- sak 208. Kombinasjonen alkohol og ansvar gir 22600, alkohol og glede 11 000 , alkohol og død 17200, alkohol og skade 14500, alkohol og livskvalitet 6530. Og endelig: Knut Reinås har 1500 noteringer, den kanskje mest kuriøse er følgende: "Han er en av arkitektene bak den norske forbudsmodellen, og har derfor en stor del av ansvaret for at hundrevis av menneske- liv unødig er gått tapt".

Livet har klisjemessig lært meg at det har lite for seg å gå over bekken etter vann, bringe kull til Newcastle, eller slåss med spøkelser. Jeg skal derfor ikke gjøre det minste forsøk på å overbevise denne forsamling om alkoholens farer og avholdets berettigelse. Men jeg har likevel lyst til å lese et brev, som jeg i 1959 fi kk fra Johan Scharffenberg. Født i 1869 død i 1965. I en artikkelsamling som Aschehoug ga ut i 1972, heter det i presentasjonen at Johan Scharffenberg var gjennom et langt liv en uhyre flittig skribent. Praktisk talt alle vesentlige spørsmål i tiden ble gjenstand for hans behandling. Han var en av avholdssakens fremste forkjempere, og foruten den var han spesielt opptatt av forsknings-.og utdanningsspørsmål, utenriks- og forsvarspolitikk. "Men det er først og fremst hans holdning under andre verdenskrig som har gjort hans navn udødelig i norsk historie", fremholder forlaget. Det er 32 år siden 1972, en generasjon, og faren er nok sterkt tilstede for at Johan Scharffenberg ikke lenger oppfattes som udødelig, men at han hos de aller, aller fl este befi nner seg i glemselens grav. Men for meg, og for en del andre i NSUA på den tiden, tror jeg Scharffenberg var det som senere kalles guru. Han var altså 90 år gammel i 1959, men stadig like skarp. Og skriften var klar og tydelig, uten den minste skjelv, det kunne jeg kons- tatere ved selvsyn da jeg fi kk svar på et brev jeg sendte ham med invitasjon til å tale på et møte i Studentavholdslaget. Jeg siterer hans svar til stud.real. Thor Bjarne Bore:

"Jeg takker hjertelig for venlig hilsen til min fødselsdag og den vakre urne med blomster! Jeg har vært med i NSUA fra stiftelsen i 1904, det er den eneste avholdsorganisasjon jeg tilhører. Jeg har alltid lagt særlig stor vekt på dens oppgave: å vinne den studerende ungdoms overbevisning så medlemmene i sin senere livsgjerning kan støtte totalavholdsprinsippet. Det har smertet meg når unge medlemmer som syntes å ha tilegnet seg dette prinsipp, senere oppga det under påvirkning av omgivelsenes drikkeskikk, men jeg har også hatt den glede at mange jeg ble kjent med i NSUA senere har vært trofaste og arbeidet for prinsippet.

Det gjelder å vinne de unge både fornuftsmessig og følelses- messig, fordi enhver vurdering avhenger både av fornuft og følelse. Spørsmålet er: Er alkoholnytelsen, den narkotiske virkningen på hjernen, en verdi så stor at den oppveies av all den ulykke alkoholbruken volder?

Det er umulig å avskaffe all "misbruk" og bevare "bruken" - "misbruken" er den pris samfunnet må betale hvis det vil beholde "bruken". Derfor er spørsmålet om dette er en for høy pris for nytelsen ved den narkotiske virkning på hjernen. Dette er den grunntanke jeg har søkt å holde frem. Oslo 7.12.1959 Johan Scharffenberg" Hans betraktninger står seg fremdeles.

Bergens Tidendes medieombud, tidligere nyhetsredaktør Terje Angelskhaug, spurte nylig i sin faste ukespalte i avisen: "Har vi for lite fyll her i landet? Har vi for lite vold og burde noen fl ere vært kjørt i hjel på veiene av bilister som sitter dritings bak rattet? Er det på tide at fl ere barn får oppleve hvordan det er å vokse opp med foreldre som drikker seg fra sans og samling? I dag dør ca. 400 årlig av direkte alkoholskader? Burde det vært fl ere?"

Når han spør slik, er det fordi han mener medias dekning av debatten om alkoholavgifter stort sett er , sitat", "overfl adisk og fordummende". Det kan jeg uten videre tiltre. For skal man gjøre seg opp en mening basert på det media interesserer seg for, må konklusjonen bli at disse avgiftene er et stort samfunnsproblem, oppfunnet av og påført oss av "ayatolla Høybråten".

Det er få ting som gjennomgående blir nevnt i så positive vendinger som alkohol. Reportasjer fra trivelige irske ølpuber, inspirerende besøk på franske vingårder, dvelende møter med den skotske whisky både over og under bordet. Et betydelig antall spaltemetre om vin og øl som nødvendig veiledning for nordmenn med mangelfull sosial kompetanse. Alkohol er jo så berikende, bare synd at det er så forferdelig dyrt i dette ukultiverte bondelandet. Hva konsekvensene måtte bli av en betydelig lavere pris på alkohol, ser vi lite om. Det har ikke vært noen journalistisk kø på fl yet til Finland, der konsekven- sene av prissenkning har være meget tydelige, både i trafi kken og i rennesteinen. Tenk om den undersøkende journalistikk kunne bli mer opptatt av slike spørsmål, av ubehagelige sannheter som at 70-80 pst av voldsbruken i Norge utøves i alkoholrus, Overfl adisk journalistikk har dessverre gitt spillerom for lettvinte politikere. Det ser vi mye av i alkoholdebatten, men ikke bare der.

Da jeg bladde i gamle papirer foran dette møtet, fant jeg et avisutklipp fra Kunnskapstevlinga sånn rundt 1960. Der var det et lag fra Oppegård Unge Høyre som hadde gjort det strålende. En av deltakerne het Jan Petersen, han er i dag utenriksminister, og jeg tviler på om han ville nå opp i en ny kunnskapstevling. Han godtar nemlig ikke at alkohol er et samfunnsproblem, "det er et individproblem" . Kamp og kunnskap gjennom 100 år - side 129 Kamp og kunnskap gjennom 100 år - side 130 Vi snakker om årlig rundt 1500 dødsfall, 60000 akutte skader, 100 000 sykehusinnleggelser, 700 000 konsultasjoner hos all- mennlege, 100 barnefødsler med varig hjerneskade som følge av morens bruk under svangerskapet, osv osv. Bare et individproblem?

Den store slageren hos mange politikere er at mange av dagens tiltak ikke er 'velegnet til å redusere alkoholens sosiale problemer, «vi må heller satse på informasjonstiltak».De minst restriksjonsglade politikerne samler seg gjerne om tryllefor- mularet «mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få politikere villige til å ta konsekvensene av det vi vet: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk.

Kanskje kunne enkelte politikere få plass til noen av sine skat- telettelser om de i handling ville bidra til å redusere samfunnets alkoholregning?

De minst restriksjonsglade politikerne samler seg gjerne om trylleformularet «Mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få villige til å ta konsekvensene av det vi vet. Nils Kjær har sagt at alkohol er en subtil væske, som siver gjennom det snedigste nett av lovpara- grafer. Det er ingen dum observasjon, men må ikke hindre at politikerne tar ansvar. Mener de noe med at de ønsker å bekjempe voldsbruken i dagens Norge, må de gjøre noe kon- kret for å redusere tilgjengeligheten av alkohol. Kortere skjen- ketid og salgstid er et godt virkemiddel for å dempe voldsbruk. Både riks- og lokalpolitikere vil bekjempe voldsbruk - verbalt. Men samtidig ønsker mange av dem å få fl ere utesteder og holde dem åpne i fl est mulig av døgnets timer. "Man trenger snart bare et lite sykkelskur for å få skjenkeløyve", sa en av våre mest kjente forsvarsadvokater lett karrikerende . Og fortsat- te: "Jeg er jo glad i å ta en drink sjøl, men jeg er ikke redd for å bli oppfattet som prektig eller moraliserende, jeg ber om mer kontroll og fl ere restriksjoner, man kan ikke gi frihet uten også å ha restriksjoner".

Vi lever i en tid fattig på holdninger og normer. Politikere innser at det som plager stadig fl ere er ensomhet og angst, mangel på tilhørighet og utrygghet. Og på de områdene føler de seg hjelpeløse. Men skal vi derfor gi opp? Kan vi hjelpeløse hjelpe dem som er enda merhjelpeløse enn oss?

Det er i det hele tatt ikke lett å bli klok på politikere. Det er for eksempel ikke så lenge siden fl ertallet i fylkestinget i Vest-Agder ga avkall på sin alkoholfrie linje når Kongen setter seg til bords. Begrunnelsen var «anledningens spesielle karakter». Uansett holdning til bruk av alkohol er det pinlig når politikere som har vedtatt alkoholfri representasjon, signaliserer at dersom det skal være riktig fest må det likevel alkohol til. Kong Harald har sagt det forbilledlig klart: «Jeg drikker gjerne alkoholfritt. Det er opp til hver kommune hva man vil servere oss når vi kommer på besøk. mange kommuner har som praksis å servere alkoholfri drikke, og det respekterer vi selvsagt. Vi kommer som gjester». Vi mangler ikke kunnskaper i dagens samfunn, vi mangler holdninger. De fl este er for eksempel enige om at man ikke skal kjøre i fylla, at alkohol og bilkjøring ikke hører sammen. Likevel er promillekjøring hyppig forekommende. Og de som gjør det er ikke spesielt tilbakestående når det gjelder kunnskap og intelligens. Realiteten er at mennesker som stort sett mener det ikke er fornuftig å kjøre alkoholpåvirket, likevel gjør det under enkelte omstendigheter. Ofte er forklaringen den at den lille, øyensynlig uskyldige alkoholdosen har svekket nettopp den kontrollmekanismen og det omdømme som skal til for å opprett- holde gode forsetter.

I den andre internett-saken om NSUA, den var fra 1992, ble Nils Stavenes fra Gol intervjuet. Han snakker der om starten av Mot Rusgift i 1972, om hvordan det ble et viktig redskap for å synliggjøre rusgiftmotstanden. "Etter at fråhaldsfolka hadde mura seg inne i sine eigne lokallag og foreiningar i fl eire tiår, kom Mot Rusgift på gata og gjorde det populært mellom unge fråhaldsfolk å vera aktivistar og agitatorar." Og han snakker om bladet som opposisjon og motkultur.

NSUAs historie forteller om mange engasjerte, dyktige kvinner og menn som har satt spor etter seg ikke bare i avholdsbeve- gelsen, men også i norsk samfunnsliv. De har representert glimrende kombinasjoner av Johan Scharffenbergs fornuft og følelser. Arbeidsoppgavene og arbeidsformene har vært forskjellige, men "nye ting må få skje dei og", sier Vinje. Mange av oss har i tillegg til faktaformidling og holdningsbyg- ging også fått med oss en rekke gode minner for livet fra tiden i NSUA, noen av oss har til og med funnet en livsledsager nettopp i dette miljøet.

Men enten det heter NSUA eller Forbundet mot rusgift, så kan alle som har vært med i organisasjonen ta med seg at de har representert en motkultur som har vært en viktig del i utviklingen av det norske samfunn. Den kultur som har utgått fra sentrale makteliter har i to hundre år stått overfor fl ere folkelige "motkul- turer". Disse har bidratt til å balansere utslagene av en ensidig liberal og elitistisk holdning. Det er ikke bare lekmannskristen- dom, avholdssak og målrørsle som har representert en slik motkultur, selv om det er riktig at disse var av de første som fi kk folkelig feste og organisatorisk form. Ekspertene snakker om i alt syv motkulturer.

Avholdssak fremstår som en motkultur mot den oppfatning at folket kunne ture som de ville i fritida, ettersom det så allikevel var andre som var kallet til å styre landet. Edruskap har vært en viktig parole for den moralske og demokratiske ansvarlig- gjøring av folket. Edruskapsarbeid gikk sammen med folke- opplysning, ikke minst gjennom frilyndte ungdomslag, og tidvis også arbeiderbevegelsen.

Alle "motkulturene" er blitt motarbeidet og forsøkt latterliggjort og nøytralisert av folk i sentrale posisjoner. Det har vært talt om folkelig trangsyn, nasjonalisme, fanatisme, moralisme, naturromantikk, provinsialisme og fremmedfrykt. Motkulturene kan til tider ha vært forsøkt usynliggjort. Men de har ikke forsvunnet. De fl este som har vært i kontakt med folk som representerer noen av motkulturene, har erfart at kritikken mot dem ikke er særlig saklig. Den henger heller sammen med et ønske fra sentralt hold om å få dominere kultur og ideologi ut fra egne interesser.

Motkulturene er en viktig del av norsk kultur. Ingen kan tale på vegne av norsk kultur uten å forholde seg til de folkelige og demokratiske rørsler som her i landet har balansert krefter som har hatt friere spillerom i en del andre land. Flere nasjonale studier har vist at distrikter, kommuner og lokalmiljøer som er sterkt preget av motkulturene, viser indika- sjoner på bedre sosiale levekår enn andre miljøer. Og i mange internasjonale sammenlikninger har Norge samlet sett kommet godt ut, av grunner som kan tilskrives de moralske kvaliteter som motkulturene har representert. For en del år siden gav den amerikanske samfunnsforskeren Raoul Naroll ut et verk kalt The Moral Order, der han sammenliknet statistikk for avvik og mis- tilpasning i forskjellige moderne stater. Norge ble her framhold som modellandet - det landet som i størst grad hadde klart å begrense omfanget av moderne sivilisasjonssykdommer. Jeg gratulerer oss alle med 100 år i folkeopplysningens og solidaritetens tjeneste. Et jubileum har ingen funksjon hvis det glemmer fremtiden. Det ser jeg av jubileumsprogrammet at FMR ikke har gjort, og jeg ønsker dere all lykke til med konstruktivt arbeid i årene som kommer, Alles vel, er vårt mål, sang vi for nærmere 60 år siden i barnelavholdslaget Blomen. Og jeg lar jubileumsønsket følges av et lite dikt fra Stavanger- mannen Gunnar Roalkvams hånd:

Her komme me, di umulige, Hånd i hånd med di utrolige, Ikkje sei ka me ska, Ikkje sei ka me må, for me skal få til det utroliga, Og me må gjørr det umuliga. Stå på, få til det utro- lige, gjør det umulige! Da har et 100 årsjubileum verdi utover feiring og sosial mimring.