Folk trenger folk

Assosiasjonsbølgen

Så hvor er de mellommenneskelige kreftene som skal hjelpe folk med rekkverk når noen trenger rekkverk, spurte Dag Endal. Foto: Nina Rangøy

Forbundet Mot Rusgift, FMR, er en del av assosiasjonsbølgen og det folkelige engasjementet i Norge. Folk slår seg sammen for å løse felles problemer og fremme felles sak. Dette har vært den vanlige måten å nærme seg problemer på i samfunnet i Norge.

Dette står i kontrast til en del tendenser vi ser på rusgiftfeltet i dag. Det ene er den profesjonalisering man i dag finner på dette feltet som over alt ellers, det at vi må ha yrkesgrupper som skal ordne opp hvis det er et eller annet problem i samfunnet som skal løses.

Den andre tendensen er fagliggjøringa, at alt du skal gjøre av verdi på rusgiftfeltet må ikle seg faglig drakt, med utdanning og titler og prosjekter på tre nivåer med mål, delmål og undermål, konferanser, stillingskoder og pensjonsrettigheter og alt som hører et fag til. Frivilligheten er for så vidt en del av dette. Som ansatt person på rusfeltet, om enn på deltid, så hører Endal selv til denne fagliggjøringen av feltet. I konkurransen om å hevde seg og gjøre seg interessant overfor det offentlige er selv frivilligheten blitt fagliggjort og profesjonalisert.

Han tok også opp det offentliges evalueringsiver, som premiss for å yte tilskudd til frivillige organisasjoner. De må dokumentere at aktiviteten har samfunnsverdi, for å bli funnet støtteverdige. Virksomheten skal være "evidensbasert". I og for seg er dette veldig bra. Det er jo hele grunnlaget for Actis' virksomhet. Det står i formålsparagrafen: "Vår alkohol- og narkotikapolitikk skal være kunnskapsbasert." Men da med det forbehold at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det som kan måles på en badevekt, og det er her Endal finner grunn til å stille seg kritisk. Kan noen innbille seg at alt forebyggende arbeid kan dokumenteres med forskning og evalueringer? I så fall vil svært mye av den aktiviteten som drives i de frivillige organisasjonene måtte innstilles. Og hva med de frivillige aktivitetenes egenverdi?

Biologisering og individualisering

Endal rettet også søkelyset mot den biologisering man i dag finner på alkohol- og narkotikafeltet, det at mange leter etter biologisk forklaringer på problemene, at de bruker naturvitenskapelige metoder og forskningskrav, og trekker dem over på samfunnsvitenskapenes område, og ønsker å dømme samfunnstjenester ut fra en naturvitenskapelig tenkemåte. For eksempel fortsetter noen å lete etter alkoholistgenet, slik at man kan finne ut hvem som ikke bør drikke alkohol, og så kan de andre nyte sin rødvin i fred. Dette sammenfaller med den individualistiske tenkningen i samfunnslivet for øyeblikket, man leter etter årsaker og forklaringen hos enkeltepersoner istedenfor å søke årsaken i den felles måten vi ordner alkoholomsetning og alkoholbruk her i landet I en TV-debatt nylig var det tre av seks som sto for en slik linje at man må finne fram til syndebukkene og drittsekkene og få sortert dem ut slik at de ikke ødelegger for oss andre. De politiske partiene har mistet grepet på den forebyggende tenkningen på rusgiftfeltet. I stedet ender de opp med å hjelpe noen ganske få av dem som har problemer. Det er selvsagt at vi skal hjelpe dem som har problemer, og vi må bruke mange penger på det. Men det er også mange som det er vanskelig å hjelpe. Og da kommer også lysten fram i mange politiske partier, til å rydde gata, slik at vi slipper å se dem. Og hvis det ikke er den lystene, så er det i alle fall lysten til å rydde opp, gjennom nye reformer, som rusreformen som ble gjennomført fra 1. januar 2004. Her skulle man reformere og gi alle med rusgiftproblemer pasientrettigheter. Men ikke en krone ekstra ble bevilget. Likevel, med rusreformen får vi vente og se. Men at så mange har fått så store problemer, slik at vi trenger så store behandlings- og rehabiliteringsinnsatser, skyldes kanskje mest at en har mistet grepet på den forebyggende forståelsen av rusgiftpolitikken.

Og så har vi prosjektifiseringa da, alt skal skal gjøre i prosjektfasong. Kommuner, helseforetak og direktorat setter sammen lag av ruskonsulenter, psykologer, sosionomer, politikere, leger og alt det der, som skal gripe problemene an. Og det er mye kunnskap samlet i sånne gjenger. Det er veldig viktig at vi har bredde av kunnskap på rusgiftfeltet. Men spørsmålet er om det finnes problemer, årsaker og forhold som ikke kan gripes an av offentlige fagpersoner.

Frivillighet på det mellommenneskelige nivå

Da vil noen kanskje tro at de frivillige organisasjonene kan dekke litt opp her, enten de nå er ledere i Røde Kors, i Juvente, eller kanskje en kordirigent. På nivået under det faglige finnes det strukturer som kan gjøre mye bra på rusgiftfeltet. Men Endal tenker enda et hakk lenger ned i samfunnet, når en begynner å snakke om folk flest, ikke folk som leder de frivillig organisasjoner, men den frivilligheten som ligger under den organiserte frivilligheten, under den formelle frivilligheten, og da er vi på det nivået der frivillighet er definert som hjerter som slår. Nemlig for brukeren, andre enn eieren, for å si det sånn. Det er den type ressurs Endal ønsker å sette søkelyset på. Så det blir ikke bare frivillighetens plass på rusgiftfeltet, men det blir medmenneskelighetens plass som Endal ønsket en drøfting av.

Hvilken rolle kan du spille på rusgiftfeltet hvis du er bussjåfør eller hvis du er baker, eller hvis du er økonomisjef eller konduktør eller flyver, finnes det plass til slike folk på rusfeltet?. Da er vi helt nede på holdningsdannelsen på grunnplanet i samfunnet, nemlig samtalen på lunsjrommet, samtalen over middagsbordet, småpraten foran TV skjermen. Når du sitter og ser på TV og slenger ut en replikk her og en replikk der, så blir det en slags holdningsdannelse mellom dem som ser på for eksempel et debattprogram på TV. Det kan være svært sterke og store prosesser som foregår i samværet etter jobb en ukedag, i pausene, i frikvarterene, og man prater om livets fenomener, om det som sto i avisen i dag tidlig, om det som ble sagt på TV i går osv.

Den nordiske modellen

Norsk alkoholpolitikk, for å ta et lite sidespor til den, har vært både vellykket og godt begrunnet. Det var interessant at Høybråten (se tidligere artikkel - red.) trakk linjen helt tilbake til det historiske grunnlaget som har skapt vår alkoholpolitikk. Uten et slikt perspektiv kan en ikke skjønne hva som skjer i dag. De lange og dype historiske røttene for norsk alkoholpolitikk, den norske forståelsen av hvordan en skal forebygge allkoholproblemer, er svært viktig for å forstå den folkelige frigjøringen i Norge, gjennom 150 år. Da avholdsbevegelsen ble startet, var den en del av et stort samfunnsprosjekt. Det var ikke en isolert sak i et enkelt politikkområde. Alkoholpolitikken var en samfunnsbevegelse, en del av assosiasjonsånden. Det var et velferdsprosjekt som hadde i seg en alkoholkomponent. Situasjonen i dag er motsatt, slik den blir oppfattet av mange, at vi har et frihetsprosjekt i samfunnet, der alkoholpolitikk blir mer et irritasjonsmoment enn en kampsak.

Den nordiske modellen oppe i dette her kan det være verdt å avlegge en liten visitt før vi går tilbake til det med folk flest fordi det har så mye med den nordiske modellen å gjøre.

Den nordiske modellen, hvis du ser bort fra Danmark, har vært et samspill mellom konttrollpolitikk og myndigheter, en offentlig bevisst og het debatt, kombinert med det tørre gemytt. Det tørre gemytt betyr ikke avholdsbevegelsen, men er en slags grunnleggende holdning i samfunnet, det skal ikke være for mye drikking. Dette symboliseres og gjennomføres i praksis ved at det ikke er alt for ofte i uka du drikker, og det er ikke så altfor mange som drikker altfor mye, og vi gjør det vanligvis ikke midt i uka, vi begynner tidligst fredagen, og du drikker i hvert fall ikke hvis du skal på jobben dagen etter, og det går an å skrive i avisen om en fotballkamp uten å nevne at den som vant skulle ha seg en flaske, du kan til og med arrangere en seiersseremoni i et billøp uten at du skal sprute alkohol. Sånne små forskjeller har ikke noe med avholdssaken å gjøre, men det har med tørt gemytt å gjøre, som i mange tiår har gjerdet inn alkoholbruken i en viss ramme, som gjorde at det ikke ble for mye drikking.

Da avholdsbevegelsen og det tørre gemytt fikk gjennomslag var det av nødvendighet på grunn av industrialiseringen, hvor arbeiderne ikke kunne gå fulle på jobben og håndtere vanskelige maskiner. Men det hadde også med religion å gjøre. Og det skyldtes trange økonomiske kår, at folk ikke hadde råd. Det hadde også med sosial sikkerhet å gjøre. Alt det er nå forandret sånn at vi ikke lenger har det samme fundamentet for å ha det tørre gemyttet i samfunnet. Utfordringen, slik Endal ser det nå, er å skape en moderne begrunnelse for et litt tørrere gemytt. Dette må være akseptabelt for de mange som drikker alkohol. Men det må også fungere som begrunnelse og praksis i selskapslivet, for folk som ikke ønsker å drikke alkohol, eller som vil holde igjen av andre grunner. Dersom dette kan føre til redusert alkoholbruk, vil mange tjene på det.

Vi gjør nordmenn billigere

Så tilbake til "Folk trenger folk!". Grunnen til at han tar opp dette istedenfor å snakke om frivillige organisasjoner, er at han er nysgjerrig på det potensialet som ligger i mellommennskelige forhold i hverdagssituasjoner, til forskjell fra formalisert forebygging og prosjekter, og myndighetspolitikk. Dette er sterke krefter som virker på helt nederste plan i samfunnet, som ikke henger sammen med politikk og offentlighet, men som likevel virker. Et veldig godt eksempel på det var det skiftet som skjedde midt på 90-tallet, da alle nordmenn ble fryktelig opptatt av at alt skulle være så veldig billig. Da var vi i en situasjon hvor vi hadde mer penger mellom hendene enn noen folkegruppe i historisk tid. Likevel ble vi opptatt av at alt skulle være så billig. Endal jobbet med miljøvern på den tiden, en sak som hadde bra vind i seilene tidlig på nittitallet. Folk tenkte miljø, de spurte om miljøkvalitet på varer, de spurte hvilken miljøvirkning produksjonen av den og den varen hadde. Men midt på 90-tallet så snudde det til at alle spørsmål var "hva koster det?" Eller er det billigere på Rema? Eller har Shell billigere bensin? Slagordet var å gjøre Norge billigere. Men virkningen var egentlig å gjøre alle nordmenn billigere. Etter hvert utviklet det seg en samfunnsholdning nede på nederste plan, at nordmenn har fryktelig dårlig råd, og hvis du skal overleve, så må du til Sverige for å kjøpe flesk, ellers går det galt.

Dette er en prosess som går helt ned i samfunnet. Praten mann og mann/kvinne og kvinne i mellom preger og påvirker det som skjer. Kan vi igjen få praten til å dreie seg om miljøbevissthet, solidaritet og velferd, istedenfor hvor billig det er ønskelig at alt skal bli? Kan vi få samtalen til å dreie seg om at billige tekstiler og barnearbeid i Østen har en sammenheng, at eksport av arbeidsplasser fra Norge til andre land og billige importvarer har en sammenheng, at billig alkohol i EU, press på norsk alkoholpolitikk og økende alkoholproblemer har en sammenheng?

Folk trenger folk - hele tiden

Endal brukte de siste minuttene i sitt innlegg til å legge vekt på temaet "Folk trenger folk" Han understreket at det er på det helt nederste planet der, at den akademiske profesjonaliserte tilnærmingen kommer til kort. Det er på det nederste, mellommenneskelige planet at all prosjekttenkning blir fånyttes. Det er også på det nederste planet at den rusgiftpolitiske bevegelsen har lidd de største nederlagene de siste femti årene. Foreløpig henger alkoholpolitikken sammen ved at man på politisk plan med forskningsbasert dokumentasjon har greid å forsvare det byggverket som tidligere ble støttet av folkelig organisering, og tørt gemytt. Foreløpig har det vært mulig å få gjennomslag i Stortinget for en slik sammenhengende argumentasjon. Men den folkelige forankringa for den solidariske alkoholpolitikken smuldrer bort som en del av det individuelle frihetsprosjektet vi er inne i nettopp nå. Det er rett og slett ikke nok personer ved norske lunsjbord på jobber eller foran TV apparatet som har nok av de tørre genene inntakt fortsatt, for å kunne bringe inn motforestillingene mot en liberal alkoholpolitikk, til å kunne forklare alkoholpolitikken på den en slik måte at den høres fornuftig ut for moderne mennesker. Så der ser Endal en utfordring for den rusgiftpolitiske bevegelsen, det er et potensial som vi ikke har klart å utnytte.

Noen husker denne saken: 18. februar 2002, det var en sak som hadde stor dekning i mediene noen dager. En ung gutt på nitten ble landskjent ved at han hadde seg en pubrunde sammen med vennene den kvelden på Hamar. Ved et eller annet tilfelle endte han alene på byen og ble tauet inn av politiet og døde på glattcelle den natten. Men det mest tragiske var etterspillet. For hva var det som ble avissaken? Jo, hvorfor reddet ikke politiet vedkommende? Både foreldre, venner, to pubeiere, han hadde vært innom to puber i løpet av kvelden, stiller seg opp og spør: "Hvorfor reddet ingen den gutten?" De eneste som ble konfrontert med saken, er de som har et formelt ansvar her. Kanskje gjorde politiet noe feil den natten, det må man finne ut av, det må man sørge for ikke skjer igjen. Men det dramatiske er hele prosessen fram til vedkommende dør på cella, alle de valgene som ble gjort og alle de som så på at han var på vei dit, de visste kanskje ikke hvem han var, men de så på en gutt som var på vei i en retning. Så det som er det store tankekorset for Endal er hvilke folk hadde han trengt rundt seg, hvilke folk var det som sviktet hele veien fra han begynte å eksperimentere med alkohol i 13-14 års-alderen. Han var tidlig ute, var en slags festegutt kan du si, han begynte antagelig før gjennomsnittet. Men hvor var de som fulgte den gutten de siste tre til seks årene? Nå skal en ikke henrette de som ikke lyktes, for det er lett å mislykkes i mellommenneskelige forhold. Men det er enda lettere å la være å gjøre noe. Og det er vel det som skjer i de fleste tilfeller, ikke at du mislykkes, men at du lar være å gjøre noe.

Så hvor er de mellommenskelige kreftene som skal hjelpe folk med rekkverk når noen trenger rekkverk? Det er det som er spørsmålet her. Nå er det veldig ukult å prate om rekkverk i et samfunn der det skal være "öppna landskap". Men om kanskje fem år er vi tilbake til å tenke rekkverk for folk som trenger det. For det trenger vi alle i gitte situasjoner. Hver dag står det hundre tusener av personer i Norge foran disse små valgene, som gjør at noen skal gå dit eller dit, og hvor er vi som medmennesker i sånne situasjoner? Vi har en ruskultur som er veldig effektiv til å trekke folk inn i rusbehandling når det har gått riktig galt, men som er veldig effektiv til å lukke ørene når det begynner å røyne på for enkeltpersoner, og hvor mellommenneskelig inngripen fortsatt kunne ha utgjort en forskjell. På dette området kommer vi veldig kort med tjenestemannsløsninger, vi har ikke folk til slikt.

Det går ikke an å ansatte folk som skal være med og påvirke enkeltpersoners valg opp i gjennom livet. Det eneste muligheten er å gjøre hverdagsmennesket mer bevisst på hvordan det opptrer i hverdagssituasjoner, uten å være ansatt. Vi må mobilisere andre krefter enn de offisielle og formelle, vennskap kan ikke erstattes med politiet, medmennesker kan ikke erstattes med kommunale organer. Og omsorg kan ikke erstattes med jus. Et eksempel på det har vi fått det siste ukene, gjennom rapporten fra SIRUS som viser at av spurte nordmenn så er det fire av ti som er blitt plaget av andres fyll, det som kan kalles "passiv fyll" eller "passiv drikking". Da er det veldig mange i Norge som opplever at en er blitt plaget.

De alvorligste tilfellene må vi ha krisesenter og barnevern og andre hjelpeinstanser til. Men det finnes mange eksempler som aldri kan håndteres ved hjelp av folk som er ansatt, men av folk som er hverdagsmennesker og som ser folk som lider i sitt nærmiljø. Det kan være folk som ser noen bli ufrivillig tafset på av kollegaen på en juleavslutning, eller som ser unger som lider i en klasse, eller nabounger som man ser er inne i et vanskelig forhold på grunn av det de opplever hjemme.

En kulturkamp

Dette er en form for kamp, som ikke har noe med jus eller politikk å gjøre, men det er en kulturkamp - hva slags oppførsel godtar vi rundt oss og hvor lenge skal vi gå rundt og høre på ting som er uakseptable for oss? Hvor lenge skal en tåle at folk oppfører seg ubehøvlet, enten på byen eller en fest på jobben eller i idrettslaget, eller når man ber venner på fest hjemme.

Endal nevnte til sist boken "Vi greide det", som Forbundet Mot Rusgift har gitt ut i samarbeid med Landsforbundet Mot Stoffmisbruk. Endal er selv forfatter av boken, som inneholder 21 historier om folk som har greid å komme seg ut av elendigheten og rusgiftavhengigheten, men som har vært langt nede. Utfordringen var å finne ut hva som var den røde tråden gjennom 21 liv. Det som blir en slags fellesnevner for de historiene er at "Folk trenger folk". De hadde vært innom mange slags hjelpetilbud, hadde mye pent å si om mange av dem, hadde mye stygt å si om en del av dem også. Det var mange som hadde fått hjelp av hjelpeapparatet. Men til syvende og sist var det de mellommennskelige møtene, de sterke og intense møtene med enkeltpersoner, som hadde vært avjgørende. På godt og ondt. For historiene om veien inn i rusgiftproblemene for mange av disse menneskene handlet om de negative møtene med mennesker som hadde mislykkes i å være medmenneske. Tap etter tap etter tap, for noen helt fra de ble født. Så når en av dem sa at han aldri hadde opplevd å bli tatt på fanget til pappaen eller mammaen sin, da får du nederlaget tett presentert, fra fødsel til sprøytenarkoman. En av de andre personene i boka hadde en annen historie, med veldig ressurssterke foreldre, som var terapeuter for alle andre, men som ikke hadde tid til sitt eget barn. Dette barnet opplevde om og om igjen nederlag i sin egen hverdag. De 21 historiene inn i rusgiftproblemene er alle preget av de mange nederlagene i møtet mellom mennesker. Da folk ikke var folk når noen trengte det. Men samtidig sier nesten alle historiene at det avgjørende vendepunktet ble et møte med et annet menneske. Enten et menneske som tok deg på alvor eller konfronterte veldig hardt med hva du gjorde. Det var det som snudde og som hjalp dem videre ut.

Så det å mobilisere flere som er opptatt av å folk som er på vei inn i problemer og samtidig være på plass når folk er på vei ut, det er en hovedutfordring for rusgiftfeltet, slik Endal ser det. Det en vet er at et samfunn som er veldig liberalt i forhold til rusgiftproblemer, der er det mange mennesker som er mindre følsomme for å se de små stegene hos medmennesker som fører i feil retning. Og den følsomheten for å se folk som akkurat nå trenger hjelp, det er en viktig del av det tørre gemytt, som en må prøve gjenopprette, en liten hjelpende hånd eller et advarende vink når noen tar et lite musesteg dit de ikke skulle ta det, eller trenger et lite dytt for å komme seg opp av en vanskelig situasjon.