Vi vil innvende mot en premiss i representantforslaget:

«Forslagsstillerne mener man må møte de som sliter med rusavhengighet, med hjelp, empati og forståelse, ikke fordømmelse og straff. Veien til hjelpeapparatet må være så kort som mulig. Derfor mener forslagsstillerne at avkriminalisering for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget forbruk er nødvendig».

De to første setningene er det bred enighet om. Men den tredje setningen følger ikke logisk av de to foregående. En avkriminalisering av små mengder narkotika til eget bruk vil først og fremst angå ungdom i eksperimentfasen eller ungdom uten synlige stoffproblemer, som det gjelder å stoppe en negativ utvikling hos.

AdobeStock_499041520-lite.jpgHøring: Representantforslag 46 L (2021–2022)

Da kan vi ikke gjøre reaksjonsfri en atferd som kan forverre stoffbruken og på lengre sikt kan skape problemer for den enkelte ungdom, og samtidig undergrave den lovlydigheten som tross alt er i samfunnet, som gjør at de fleste ungdommer ikke prøver eller eksperimenterer videre med narkotika.

Det har i flere år vært et ønske om å styrke tjenesene på rusfeltet. Men de siste års opptrapping for rusfeltet har pågått innenfor eksisterende lovverk og uavhengig av Solbergregjeringens ønske om avkriminalisering.

Rusreformen som ble nedstemt i Stortinget den 3. juni i fjor innebærer intet «bedre tilbud til rusavhengige» slik mandatet og regjeringens og Stortingets ønske var. Det vil av den grunn være riktig å etterly- se en reform som kan innebære bedre tilbud, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten.

En avkriminalisering av små mengder narkotika til eget bruk vil først og fremst angå ungdom i eksperimentfasen eller ungdom uten synlige stoffproblemer.

Virkelighetsbildet som er blitt skapt, er at rusavhengige i dag ikke blir ivaretatt av helsevesenet. Ansvaret ligger i alle fall allerede der. Rent faktisk er rusavhengighet og helseskadelig rusmiddelbruk i dag definert som sykdom i lovverket. Pasientrettighetsloven har i 25 år uttrykkelig fastslått retten til rusbehandling.

Det er bygget ut et relativt omfattende og differensiert behandlingsapparat – som gir ulike tilbud til dem som ønsker det.

HVA INNEBÆRER FRA JUSS TIL HELSE?

Hvis vi ser på hjelpetilbudet til rusavhengige, så må vi erkjenne at det over tid har pågått en vesentlig overføring av ansvar fra juss til helse. Det forekommer ikke lenger at stoffavhengige blir fengslet for innehav og bruk av små mengder narkotika, samtidig som alle rusavhengige fikk pasientrettigheter og dermed rett til behandling allerede i 2004.

Denne retten er imidlertid bare delvis oppfylt, ved at henvisningsrutinene og ventetidene forsinker inntak i behandling, og tar ikke hensyn til at rusavhengiges behandlingsmotivasjon er vekslende.

Tilbudet er altså ikke tilstrekkelig tilpasset pasientgruppen. Samarbeidet mellom barnevern, spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste er ofte hel- ler ikke godt nok, noe som medfører oppfølgings- problemer når det gjelder bolig, sysselsetting/skole, rusfrie nettverk og andre rehabiliteringstiltak i kommunen.

Det er blant annet dette vi mener en rusreform burde ha tatt for seg.

Veien til hjelpeapparatet må være så kort som mulig.

KRIMINALOMSORGEN

Men den største mangelen når det gjelder overføring av ansvar fra juss til helse gjelder kriminalomsorgen. Ca. 50-70 prosent av de innsatte i fengsel har et rusproblem. Mange av disse kunne ha fått bedre hjelp om overføring til helsesektoren var blitt gjort lettere. Vi etterlyser en fullføring av intensjonen fra juss til helse også når det gjelder en større andel av dem som i dag sitter i fengsel.

Det er dessuten grunn til å se på mellomløsninger som i en tid har vært utprøvd innen kriminalomsorgen, som f.eks. bøtesoning som samfunnstjeneste eller hjemmesoning med fotlenke, som i større grad gjør det mulig for kommunehelsetjenesten å yte service også til disse klientene/pasientene.

Narkotikaprogram med domstolskontroll innebærer også samarbeid mellom helsetjeneste og kriminalomsorg, med svært gode resultater for mange av deltakerne, og vi etterlyser også en mulighet for å sone hele fengselsdommen i institusjon, istedenfor som nå å måtte søke etter straffegjennomføringslovens paragraf 12, hvor søknaden kanskje ikke blir avgjort før fengselsdommen er avsonet.

Hvorfor omtaler ikke representantforslaget nettopp dette, når hensikten er å erstatte straff med helsehjelp?

OVERDOSESTRATEGI

Rusmiddelavhengige som sitter i fengsel eller som er under medikamentfri avhengighetsbehandling, eller som skrives ut av LAR-programmet er ofte svært utsatt for overdoser de første ukene etter utskrivning.

Det finnes nå medikamenter som kan gi beskyttelse mot overdose i inntil en måned, som langtidsvirkende buprenorfin og naltrekson.

Naltrekson er ikke allment tilgjengelige i Norge på grunn av pris, men det må tas tiltak for å gjøre dette tilgjengelig og bruken kjent.

Som følge av forrige regjerings overdosestrategi er Nalokson nesespray blitt gjort tilgjengelig i en god del kommuner.

Nalokson er en motgift som blokkerer opioidvirkning i hjernen, og som dermed kan virke livreddende ved en overdose.

Det er derfor viktig at denne finnes kostnadsfritt tilgjengelig i de miljøer hvor heroin og andre opioider brukes og blant helsepersonell.

Analyser fra SERAF viser at mens overdoser av heroin var mest vanlig tidligere, er dette nå i stor grad avløst av smertestillende medikamenter som oxycontin og andre opioider forskrevet av lege, og med helt andre målgrupper.

Denne trenden fører til at overdoseproblemet er i ferd med å endre seg.

Det innebærer at overdosestrategien må fokusere mer på de legeforskrevne medikamentene som, hvis intet blir gjort, fort vil bli til en sterk overdoseøkning i de nærmeste årene.

Det finnes nå medikamenter som kan gi beskyttelse mot overdose i inntil en måned, som langtidsvirkende buprenorfin og naltrekson.

Vi mener at

  • Det må utvikles retningslinjer som i større grad enn i dag, begrenser forskrivning av opioioldige smertemedisiner, både fra sykehus- og allmennleger, til personer med kronisk smerte.
  • De smertepasienter som allerede har fått forskrevet smertestillende opioider for kroniske smertetilstander, og som ikke har åpenbar og varig effekt av slik behandling, må få tilbud om nedtrapping og overgang til alternative smerte- medisiner/smertebehandlingsmetoder.
  • Informasjonstiltak mot helsepersonell og al mennheten må gjennomføres for å dempe for- ventingene om opioidforskriving ved kroniske smertetilstander.
  • Reseptregisteret må tas i bruk for å kunne avdekke uforsvarlig forskrivning av slike medikamenter.
  • Langtidsvirkende buprenorfin og naltrekson må gjøres til et supplerende tiltak i LAR, og tilbys løslatte rusavhengige og utskrevne avhengighetspasienter.
  • Nalokson nesespray må gjøres kostnadsfritt tilgjengelig for helse- og ambulansepersonell og i brukermiljøene.
  • Brukermiljøene må få opplæring i livreddende førstehjelp, inklusive bruk av nalokson nesespray.

Vi ber om at FMR blir invitert til konsultasjoner om den framtidige forebyggings- og behandlingsreformen.