Den norske russefeiringen

Om meningen med rusgiftbruk sett gjennom russefeiring som et rituale

Av Turid Viker Bråthen

Publisert 2003-11-24

Ungdom i Norge feirer hvert år avslutning på 13 års skolegang med en offentlig eksamensfest kalt "russefeiring". Nesten alle elever som går ut av den videregående skolen tar på seg rød uniformert kjeledress og lue og deltar i offentlig fyll og beruselse
i 17 dager til ende. Spesielt viktig er det å være beruset natt til første mai og natt til den norske nasjonaldagen den 17. mai.
I artikkelen vil jeg drøfte hva som kan være meningsaspektet ved slik særegen rusgiftbruk og rusopplevelser blant norsk ungdom. Denne drøftingen vil forsøke å fortolke tradisjonen som ungdoms eget forsøkt på å skape et nytt overgangsrituale i livsfasen mellom barndommen og voksenlivet. I tradisjonen er det bruken av rusgifter for å oppnå rus som har fått økt betydning for å signalisere over- gangen og meningen for den enkelte.

Historien bak russefeiring som tradisjon

Russegutt

Det var eliteungdom knyttet til borgerskapet og Universitetet i Oslo som skapte og utviklet tradisjonen med russefeiring på 1800-tallet. Tradisjonen har sin opprinnelse i initieringsritualet "cornua depositurus" (oversatt fra latin til norsk: å avlegge sine horn) av nye studenter til det akademiske fellesskap ved universitetet i Danmark og Tyskland fra middelalderen fram til 1800-tallet. Fram til 1814 var Norge i union med Danmark og eliten fikk sin utdannelse og dannelse i rusgiftbruk ved Universitetet i København. På 1800-tallet gjenskapte studenter ved det nye Universitetet i Oslo praksisen med russeslag og offentlig feiring med bruk av alkohol i sentrumsgatene. Russefeiringen ble knyttet til gryende norsk nasjonalisme, motstand mot tvangsunionen med Sverige og til elitebarna sin oppstart i livet i hovedstaden (Johannessen 1982; Hjemdahl 1999). Fram til 1900-tallet var det om lag 300 nye studenter i året ved Universitetet i Oslo.

Disse to kulturelle prosessene ble koblet sammen med avslutning av gymnaset med examen artium og til nasjonaldagfeiringen ved unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Eliteungdom i Oslo protesterte mot bygdefolk og totalavholdsbevegelsen sin makt i samfunnet ved å drikke offentlig i sentrumsgatene ved 17. maifeiringen. Myndighetene gjennomførte skole- og eksamensreformer på begynnelsen av 1900-tallet som åpnet opp for at ungdom kunne avlegge examen artium ved lokale gymnasier og at studentene ikke trengte gå opp til eksamen i alle fag. Dette flyttet russetradisjonen fra universitetet til gymnasene i Oslo og til den avsluttende eksamen om våren med mer fritid.

Ungdommen har selv rekodet rusgiftbruk og rus til et offentlig rituale i russefeiringen. Både opprinnelsen til ordet russ og russefeiring er en kreativ lek som har brakt elementene rus og rituale sammen igjen. Ordets opprinnelse er det urgamle akademiske ritualet "cornua depositurus" , der studentene brukte den siste stammen av ordet "rus". Med å tilføre en ekstra s ble ordet skapt; russefeiring. Ordet knyttet derfor bånd til en urgammel akademisk tradisjon, folkelige tradisjoner med rus og nyere tradisjon med rus blant ungdom. Denne rituelle formen er spredd fra gymnasene i Oslo til alle landets videregående skoler i form av rødruss- og blårussfeiring. Fargen rød står for elever som avlegger eksamen i allmennfag , mens blå står for dem som avlegger eksamen i økonomiske fag.

Det spesielle er at reformene i utdanningssystemet har brukt stadig nye grupper inn i den videregående skolen og økt interessen for å delta i russefeiringen. Dette har gjort at russefeiring som rituale er spredd til stadig nye og større deler av ungdomsgenerasjonen på 1900-talllet. Nesten alle norske ungdommer velger i dag frivillig med stor entusiasme å delta med offentlig rusgiftbruk og rus. I dag avlegger om lag 90 % av årskullene i Norge eksamen i den videregående skolen (Sosialt utsyn 2000; 76), og det store flertallet av disse elevene deltar med stor entusiasme i russefeiringen.

Analyse og fortolkning

Når en ser på den rituelle formen fra et forskerståsted, er det et slående trekk at alkoholholdige drikkevarer og rus er framtrendene i russetida. Denne bruken kan fortolkes å signalisere separasjon fra tidligere identitet som barn og elev i skolen. Ifølge Douglas er den grunnleggende symbolikken nettopp ødeleggelse og gjenskapelse av symbolske former (1966, 1997). Bruken av vann på utsiden av kroppen og alkoholholdige drikkevarer inne i kroppen kan fortolkes som å sette i gang ulovlige handlinger og oppløse samfunnets lover og normer i russetida. Forberedelsene og russedåpen natt til den første mai kan fortolkes som separasjonsfasen mens deltakelsen i den offisielle nasjonaldagfeiringen den 17.mai kan fortolkes som inkorporasjonsfasen.

Selve russetida på 17 dager kan fortolkes å være liminalfasen i overgangsritualet til voksenlivet ut fra teori til Turner (Turner 1967, 1969). Disse liminale handlingene er koder med mening ved knutereglene i russeavisen og symbolpremiene i russelua. Bruken av rusgift kan fortolkes å bryte ned de kroppslige grensene mellom det symbolske ytre og det personlige indre. Rusmidlene blir omformet til visualiserte symboler på den indre personlige styrke og kraft i det offentlige rom. Meningen med rus kan derfor fortolkes å gjøre kroppen og identiteten udefinert og formløs i forhold til tidligere fast identitet i normalsamfunnet. Dermed frigjøres indre personlighet og kreativitet til å skape en ny unik identitet.

Bruken av russeuniform og russelue med dusk har et tilsvarende symbolsk mønster. Russeuniformen fjerner tidligere ytre symboler for sosial identitet og gir den indre personlighet frihet til å skape et nytt visualisert ytre i det offentlige. Bruken av symbolene, vann, pils, sprit, skitt, russeuniform og russelue ødelegger tidligere sosiale identitetskjennetegn og separerer en fra normalsamfunnet. I stedet skapes en ny liminal identitet på utsiden av normalsamfunnet. Gjennom russetida skaper hver enkelt gjennom å bryte offentlige lover, tilskitning av russeuniformen og opphengning av liminale symboler i russelua en ny identitet. Dette symbolske mønsteret har derfor likhetstrekk med liminalfasen i overgangsritualer i tradisjonelle samfunn (Van Gennep 1960, Turner 1967, 1969M Bloch 1986).

Et viktig trekk, sett i lys av den historiske utviklingen ved russefeiring som tradisjon, er den stadig økende bruken av alkohol som kjemisk rusmiddel. Russen har fortsterket og rendyrket den kjemiske rusopplevelsen som det meningsbærende i det offentlige. I russefeiringen står ungdommen fram som et selvstendig individ som skaper sin identitet og livsstil uten lærernes, foreldrenes og lokalsamfunnets kontroll. Bruken av alkohol nøytraliserer og destruerer selvkontroll, og åpner opp for individuell kreativitet og spenning. Livet blir ikke det samme igjen etter at en har sprunget ruset og naken gjennom byens hovedgate. De sterke opplevelsene skaper følelser og sanseopplevelser som gjør art virkeligheten oppleves som spennende og dermed som meningsbærende. Hvert år forsøker russen både som kollektiv og selvstendige individer å tøye grensene litt lengre i forhold til normalsamfunnet. Dette skaper imidlertid inflasjon i bruken av alkoholdige drikkevarer og kjemiske rusopplevelser.

Som i et historisk perspektiv har profane og materielle sider med russefeiring vokst i takt med den generelle velferdsutvikling og kan fortolkes nærmest som en antistruktur til den protestantiske etikk og ånd i statskirka. Forandringen i ritualet bør fortolkes i lys av større endringer over flere hundre år i vårt samfunn og kultur. I tradisjonelle livssyklusritualer har symbolsk og sparsommelig bruk av vin, øl og brennevin avgjort symbolet for den gudelige endring av novisene til likeverdige deltakere blant de voksne.

En manifestasjon av den protestantiske etikk og ånd i norsk og nordisk kultur er konfirmasjonen i kirka (Johnsen Herzberg 1985, 1993). Konfirmasjonen er nettopp en offentlig framvisning av koder og mening med sparsommelig bruk av vin knyttet til protestantiske trosforestillinger. Det at barna har gått gjennom konfirmasjon gav tidligere ny status som voksen og innføring i grunnleggende mening og koder i protestantismen. Fram til 1911 var alle norske barn pålagt ved lov å delta i konfirmasjonen for å bli akseptert som voksne.

Som et motstykke til den autoritære konfirmasjonen, har ungdommene skapt russefeiringen som et mer profant, frivillig og demokratisk organisert rituale. Ungdommene har knyttet ritualet til det nasjonale symbolikken, til det nasjonale identitetsprosjektet og til utdanningssystemet. I russefeiringen inviterer ungdommen selv til deltakelse i enhetlig nasjonalt fellesskap og ungdomskultur med mindre vekt på forskjeller som kjønn, klassebakgrunn og lokal tilhørighet. Dette fellesskapets grunnlag er likhetsidealer og egalitære demokratiske verdier på den ene siden. På den andre siden skal man skape en egen identitet for å være unik og forskjellige fra de andre. Det er disse betydningene ungdommene opplever som meningsgivende ved å delta med lik rød eller blå uniform og drikke seg kollektivt beruset.

I løpet av 1900-tallet har ungdommene videreutviklet russetradisjonen ved å ta inn nye moderne elementer og profan materiell kultur som en del av den rituelle prosessen. Dette er innslag som russeuniform, russelue, russestav, russeaviser, russerevyer, rockearrangement, ny restaurantkultur, russebiler og bruk av aviser, radio, TV og internett. Tradisjonen er mer påkostet hvert år og det har gått inflasjon i materiell og profan symbolbruk. Ungdommene eksperimenterer og leker med motsetninger, meningsstrukturer og grunnleggende konvensjoner i normalsamfunnet. Dette forholdet gjør at russetradisjonen har likhetstrekk med politisering og konsernialisering av karnevalstradisjonene i London, Sør-Europa og Latin-Amerika (Cohen 1978): Eco & Ivanov & Rector 1984; Turner 1987). Ritualet tematiserer autoritetsforhold og likhetsidealene på den ene siden, og ideene i den moderne livsstil som å være unik og forskjellig fra de andre på den andre siden. Budskapet er mangetydig, men det er framført i en nasjonal ramme som et opprørsrituale i karnevalstradisjonen.

Underliggende kode og mening

I dagens russefeiring kan bruken av alkohol som en rusgift fortolkes som en implisitt kulturell kode for å skape likhet og identitet. Bruken av rusgifter og russeklær nøytraliserer tegn som viser sosial ulikhet i samfunnet. Russefeiringen som moderne tradisjon viser på samme måte hvordan ungdommen har rendyrket troen på den ekstatiske rusopplevelsen og troen på sin egen unike identitet. Overdrivelsen av kulturelle koder og meningen med rusopplevelsen angriper derfor skolesystemets og voksensamfunnets praksis og kunnskapssystem, og det tabubelagte tema om hvordan rusgiftene virker på personligheten.

I russetiden ydmyker og avslører ungdommene offentlig overfor barna foreldrenes hemmelige koder om alkoholens virkninger. Bruken av rusgifter angriper og spøker med våre kognitive kategorier om virkeligheten, vår ambivalens til bruken av rusgifter og våre koder og forestillinger om hvordan identitet og sosiale fellesskap skapes. Russefeiringen som et rituale bygger på en implisitt kode og mening om hvordan alkoholen skaper berusende opplevelser med glede, kameratskap og det spennende livet.

Det er denne mytologien om alkoholens evne til å skape rus og forandring i livet som elevene avslører, leker med og overdriver i det offentlige med overstadig beruselse og russespøker. Dermed blir også kulturelle koder og mening gjort om til levende praksis og et virkelig sosialt liv du kan ta og føle på kroppen. Meningen med kjemisk rus kan fortolkes som en opplevelse av "time out" i livet. Den unike opplevelsen med rus i russetida gir mulighet til å skape nye individuelle former, koder og tegn for å visualisere identifikasjoner til framtidas kulturelle kategorier og grenser. Det er opplevelsen av grenseoverskridelse som skaper mening både for individer og fellesskap. Russ er en opplevelse som skaper brudd, forskjell og distinksjoner i eget og andre liv.

Avslutning

Rituell form og symbolikk i russetida har likhetstrekk med den strukturelle form som Ulrich Beck skisserer i det framtidige risikosamfunnet (Beck 1997). Individualiserte valg og kollektiv risiko skaper kompliserte og motstridende verdier og kunnskaper for dagens ungdommer. Både den individuelle og profesjonelle refleksivitet øker usikkerheten og distribuerer kollektiv risiko fra voksne til individuell ungdom i utdanning. (Beck 1997, 158). Ungdom løser utfordringer med individualisering og globalisering med økt bruk av kollektive ritualer som russefeiring.

Analysen av russefeiring med inflatorisk rusgiftbruk og fyll kan derfor fortolkes som ungdommens kollektive løsning på nye individuelle utfordringer som de får fra de voksne i det moderne samfunnet. Det kollektive urgamle symbolet alkohol, gir derfor mulighet til å differansiere kollektividentitet og opplevelser i de ulike individuelle livsprosjekter. Dette gir individene autonomi og frihet, men også større risiko. Usikkerhet og risiko utgjør en trussel som gjør at den enkelte faller ned på konvensjonen og eldre tradisjoner. Dette gjør at ungdommene henter inn eldre symbolikk og rituell form når de forsøker å gjenskape et nytt overgangsrituale mellom barndom og voksenliv. Både protestantismen, ekspansjonen av utdanningssamfunnet, vitenskapelig rasjonalitet og modernitet fjerner grunnlaget for tradisjonelle overgangsritualer i livssyklusen. Beskrivelsen og analysen av russefeiringen viser at ungdommene har skapt en ny antistruktur og rituell form til det moderne samfunnet.

Russefeiring er derfor et moderne overgangsrituale som gjør det individualiserte identitetsprosjektet hellig. Skillet blir symbolisert i russedåpen gjennom reversering av barnedåp og konfirmasjon. Bruken av skitt og vann mot klærne og kroppen visualiserer formoppløsningen og oppstarten av det nye livsprosjektet. Bruken av alkoholholdige rusgifter inne i kroppen er en lek med sjelen og kroppens grenser for å utprøve eget livsprosjekt.

Rusgiftbruken og den kjemiske rusen er basert på kroppens grenser som grunnleggende symbolikk. Det rusgiftet gjør er å frigjøre de indre personlige krefter i det ytre identitetsprosjektet. Dette er en fokusering og forenkling av vanskelige og komplekse individuelle valg i ungdomsfasen. Rusgiftets evne er å løse opp tidligere identitet for å skape åpning og muligheter for nye framtidige former. Strukturell risiko og vanskelige individuelle valg for fremtiden blir individuelt håndtert med kollektivt ritualee med rusgiftbruk i russetida.

Ruset og skitten ungdom i russeuniform utgjør også en risiko og fare for voksne med å symbolisere en ruset og formløs fremtid. Når disse berusede ungdommene angriper offentlig relasjonen mellom barn og foreldre, virker denne risikoen ekstra truende for voksne foreldre. Øldrikkende og skitne ungdommer i uniform, som angriper og offentlig ydmyker barna som framtidens livssymbol, skaper konflikt og differensiering til de voksnes autoritetsstruktur og institusjoner. Men på den andre side skaper også dette symbolske bruddet kollektiv integrasjon av ungdom i et mer fleksibelt samfunn. Derfor kobles moderne livsstilssymboler i urgamle religiøse rituelle former. De er i vannet, og i rusgiftenes og kroppens symbolikk som noe organisk og helhetlig.

Kilde: "Allan Sande": RUSSEFEIRING
Om meningen med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiringen som et ritual.

Se også FMRs temaside om Russ og rusgift