Innsikt

Passiv drikking i arbeidslivet

Av Knut T. Reinås

Publisert 2014-08-12

Hans Ole Berg, seniorrådgiver i AKAN, Arbeidslivets Kompetansesenter for Rus- og Avhengighetsproblematikk, holdt et innlegg på FMRs fagdag om passiv drikking. Han har jobbet i AKAN i 25 år. AKAN ble startet i 1963, og hadde i 1913 altså 50-årsjubileum. 

berg.jpg

Seniorrådgiver i AKAN, Hans Ole Berg.

Passiv drikking har ikke vært noe aktivt begrep i AKAN, men i bunn og grunn er det jo mye av det AKAN har drevet med hele tiden, nemlig å forebygge og minske skadene og ettervirkningene av folks rusgiftbruk på og i tilknytning til arbeidsplassen, eller for eksempel alkoholbruk i privat sammenheng, som får betydning for innsatsen på arbeid. Berg understreket at det ikke er så mye fyll i norsk arbeidsliv i dag, og ifølge boken om AKANs historie, var det nok ikke så mye fyll på norske arbeidsplasser i 1963 heller, da AKAN ble startet, men det var for å unngå å få det like ille som det hadde vært noen tiår tidligere at partene i arbeidslivet ble enige om å etablere AKAN som et samarbeidstiltak.

Sosiale gråsoner

«Aktiv drikking» i arbeidslivet er jo når vi utvider begrepet arbeidslivet til også å omfatte de s.k. sosiale gråsonene, det at vi er på kurs med jobben, det at vi er på konferanser og reiser, for ikke å snakke om bedriftenes julebord. Det drikkes ganske mye i jobbrelatert sammenheng. Forskning viser at det er et økende alkoholforbruk i slike sammenhenger. Arbeidslivet er kanskje en av de beste arenaene for å drive rusgiftforebygging, og kanskje til og med for å få gitt hjelpetiltak, sa Berg. I familien har vi jo sterke følelsesmessige bånd til hverandre. Men på arbeidsplassen er det ikke meningen at det skal være slike følelsesmessige bånd, så vi har en bedre forutsetning for å være litt klare i talen, litt direkte og tydelige på jobben. Det er ingen som er uenige i at det skal være rusgiftfritt på arbeidsplassen. En gruppeoppgave som ofte gis på kurs for AKAN-kontakter er følgende: «Du går inn i heisen, og møter en kollega som går ut, og så kjenner du at det lukter alkohol. Hva gjør du da?». Ett av de svarene en får er at «Ja, hvis det var første gangen, så kunne vi vel ikke gjort så veldig mye.» Spørsmålet blir da: «Hvordan kan du vite at det er første gangen det lukter alkohol av en kar?». Det er en dobbelt holdning til dette med rusgifter i arbeidslivet. De fleste mener for eksempel at AKAN er viktig. Men da tenker de ofte på at det er fint at noen kan ta seg av dem som har alkoholproblemer. Men at vi skal bry oss med «de andre», kjekke og greie som kanskje tilfeldigvis kunne dunste alkohol en morgen, det er jo ikke noe tegn på alkoholproblemer det, det er et ganske vanlig synspunkt. Berg henviste også til Stortingsmelding nr. 30, «Se meg», og en av de frasene derfra som AKAN likte veldig godt var følgende utsagn:

      «Det er regjeringens mål at flest mulig ansatte i privat sektor og alle ansatte i offentlig sektor samt alle studenter og elever skal være omfattet av en generell og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk som er tydelig forankret i virksomhetens ledelse.»(St.m. nr.30 «Se meg» 5.4.3 Utdanning og arbeidsliv)

Manda’ morra rus

001-arsmelding-Akan-lr-1.jpg«Virksomhetenes ledelse» betyr jo i denne sammenhengen i samarbeid med de hovedtillitsvalgte i en større virksomhet, det er det AKAN ønsker og jobber med å få til, sa Berg. For å illustrer litt av det de jobber med om passiv drikking, siterte Berg fra boka «Manda’ morra rus», som AKAN var med på å gi ut for et par-tre år siden, hvor Kristin Buvik skriver følgende:

      «Det er mandag morgen og planleggingsmøte. Bjørn er tilbake på jobb. I helgen ringte han til Trine og det var ikke tvil om at han hadde drukket. Han sa at det var så jævla vanskelig at alle var så mistroiske mot ham på jobben. Han sa at han følte at alle rottet seg sammen mot ham uten at han hadde gjort noe galt. Han var sint og nesten ikke i stand til å snakke. Trine er lei av disse oppringningene. Ofte tar hun ikke telefonen, men da får hun dårlig samvittighet også, tenk om det var noe viktig, eller at han trengte hjelp til noe. Det er slitsomt for familien hennes også at hun oftere og oftere må gå inn i et annet rom og prøve å godsnakke med Bjørn for å få ham til å roe seg ned litt. Forstår han ikke at han avslører seg selv ved å ringe henne privat i fylla? Han virker ufokusert og utmattet på jobben også. De ukene han har vært borte har vært slitsomme på grunn av at hun har måttet jobbe dobbelt for to, men det er jo nesten ingen forskjell på å ha ham tilbake heller. Det er ikke sånn som før at han svarer raskt på mail hvis det er noe, det virker ikke lenger som om han bryr seg om at saker står i kø. Han har nesten sluttet å bortforklare også. Trine er spent på om sjefen kommer til å ta en samtale med ham. Han lovte jo det, men ingenting skjer hele uken. Hun visste det. Det er ingen som tar ansvar. Det er hun som må slite med alt ekstraarbeidet. Hun føler at hun har gjort sitt. Hun har forsøkt å snakke med Bjørn, hun har bedt sjefen ta ansvar, hun har begynt å titte litt på nye jobber. Ikke det at hun egentlig ønsker å slutte, men det frister å jobbe et sted hvor man blir satt pris på og slipper en masse med ekstraarbeid, et sted med litt mer forutsigbare hverdager på jobben. «

      Dette illustrerer jo litt hvordan passiv drikking virker på jobb. En liste over hvordan det er kan være kan se slik ut:

  • Må gjøre jobben for..
  • Må passe på at ikke kunder ser..
  • Utrygg for sikkerhet
  • Kommer han i dag?
  • Når kommer han/hun?
  • Hvordan er formen i dag?
  • Får ubehagelige svar..
  • Bekymrer meg mye…
  • Kunne vi hjulpet?
  • Jo mer vi hjelper jo verre blir det!
  • Prøver å hjelpe – blir misforstått – blir avvist
  • Vil nødig gjøre vondt verre!
  • Vondt å se en kollega som ikke har det bra
  • Dilemma : varsler og «tyster»?
  • Ubehag i sosiale arrangementer
  • Leder er bekymret…
  • Hvorfor gjør ikke leder noe?
  • Hvor lenge skal han/hun få holde på?
  • Hvorfor blir det ikke gjort noe?
  • Verneombud og tillitsvalgte sitt ansvar?
  • Hvem av oss må slutte?
  • osv, osv.

Denne listen kunne vært gjort enda lenger, men den viser at folks private rusgiftbruk påvirker jobben i ganske stor grad, det er en slitasjefaktor i forhold til andre kolleger, det er en bekymring hos leder, en bekymring hos andre kollegaer, bekymring hos tillitsvalgte og verneombud, det er slike ting AKAN er opptatt av og som vi møter i ganske stor grad.

alkoprobarbeid.jpg

Bruk av ressurser

snakke.jpg

Norsk arbeidsliv bruker ganske mye ressurser på å motvirke rusgiftproblemer på arbeidsplassen. AKAN hadde for eksempel i 2012 26 kurs for AKAN-kontakter, med 500 deltakere, det var 6300 deltakere på bedriftsinterne kurs, konferanser og møter om rusgiftproblematikk, og AKAN besvarte 850 veiledningstelefoner om denne problematikken. Den største gruppen som ringer er ledere, og gjengangerspørsmålet er : «Hvordan skal jeg få ham til å innrømme….?». Men kanskje skal ikke dette være utgangspunktet for en samtale med arbeidstakeren, men tvert imot, hva er det du har sett, hva er det du har skjønt, hva er det du har skjønt og sett har ført til osv. Det du har sett på jobb, er det du skal snakke om. AKAN når nok en del av de flinkeste bedriftene på denne måten, men det er langt igjen til stortingsmeldingens mål om at alle bedrifter skal ha en rusgiftpolicy er oppfylt.

      En nok så typisk skildring av et alkoholproblem er at en person kan ha hatt et drikkeproblem på hjemmefronten i 10 år før det begynner å bli synlig på jobb. Men så tar det ytterligere et par år før kolleger ser og erkjenner hva dette dreier seg om, han har vært litt sur i det siste, ser sliten ut, er ikke sammen med oss andre lenger osv., alt dette som kollegene ser, men i utgangspunktet ikke skjønner hva er.  Og så sitter ledere gjerne litt lenger unna, så det går kanskje enda et par år før de også har lagt to og to sammen. Og så begynner det å bli slitasje, og når skal noen gjøre noe, og omsider bestemmer ledelsen seg for å gjøre noe, og til slutt så kommer vedkommende kanskje påvirket på jobb, og da trenger man ikke lenger noe AKAN-kurs for å skjønne hva man skal gjøre. Men alle disse årene kunne vi nok ha gjort en innsats for å korte inn, noe som på fagspråket heter tidlig intervensjon, og her har vi en del å gå på. Det er stor forskjell på bedrifter, men på arbeidsplasser med et høyt sikkerhetsnivå, hvor de er vant til å gå med hjelm og verneutstyr, er de også mye flinkere til å tenke sikkerhet i forhold til rusgiftpåvirkning. Men på andre steder, er de mindre tilbøyelige til å gripe inn. Men når det gjelder narkotika handles det mye fortere, etter AKANs erfaring, men også her løser man mye innenfor arbeidsplassens rammer. Dersom det gjelder medikamentavhengighet, så må kanskje tidslinjen forlenges enda litt før bediften griper inn, men det har man lite kunnskap om. Vi vet at noen sliter psykisk og kanskje bruker en del piller også, men vi vil ikke snakke om det for vi er redde for å gjøre vondt verre og vi kvier oss, og så later vi som ingen ting. Det er en gruppe som alt for sent får den hjelpen de trenger, det også.

Rusgiftpolicy på arbeidsplassen

I våre dager jobber AKAN svært mye med å etablere en rusgiftpolicy på arbeidsplassen. Det er en del av HMS-arbeidet (Helse, miljø og sikkerhet). Berg etterlyste noe om rusgifter i retningslinjene for IA-arbeid (Integrerende Arbeidsliv). Han tok oppgjør med den tankegangen at AKAN skal være noen slags særomsorg, og at i problemtilfeller gjelder det å finne den snilleste av kollegene som kan være AKAN-kontakt for arbeidstakeren med problemer, og ta med folk hjem til avrusning i kjellerstua osv. I dag er AKAN en del av HMS-arbeidet, og det handler ofte om at det er stor sammenheng mellom sykefravær og rusgiftbruk. Noen steder er det sikkerhet som er framtredende, mens andre steder gjelder det bedriftens renomme. Man kan ødelegge mye tillit ved å lukte litt alkohol i et kundeforhold osv. Selvfølgelig skal det å ta vare på den arbeidstakeren som har et problem også stå høyt i AKAN-sammenheng, men man har også mye omtanke for den slitasjefaktoren i arbeidsmiljøet som først og fremst alkoholen representerer, og som kanskje kan kalles passiv drikking i jobbsammenheng. Berg anbefalte at bedriftene skaffer seg en rusgiftpolicy, som er kort nok til å få plass på en eller to A4-sider, som sier noe om nulltoleranse på arbeidsplassen, som sier noe om at man vil strekke seg langt for å hjelpe en kollega med problemer, og at man vil følge AKANs anbefalinger.. Forslag ligger på AKANs hjemmesider.