Christer Falck:

Ruser meg på musikken

Publisert 2004-09-17

Christer Falck er erklært avholdsmann. Det bare ble sånn. Har aldri smakt alkohol. Likte ikke lukten av øl engang. "Mora mi drakk seg i hjæl!" Det var standardsvaret når alle ville vite hvorfor. Men det er ikke sant! Ble bare så inderlig lei av å måtte forklare. Svaret stoppet diskusjonene. Nå tar han gjerne diskusjonene.

Christer Falck
-Jeg ruser meg også! På musikken! En ubesudla rus, sier Christer, TV-kjendisen fra Robinson-seieren, og oppfølger-programmene, men først og fremst musikkelskeren og produsenten.

-Det er for enkelt å ruse seg på alkohol, stoff og andre rusgifter. "Billig-rus", kaller jeg det. En rus som er enkel å henfalle til hvis du bare sløver. Ikke går dypere i ting. Engasjerer deg. Kjenner at du lever med hele deg - og ikke bare på en falsk greie som du tyller i deg. Det verste er at du tror du har en positiv opplevelse. Når du ser det på video dagen etter, skjønner du at dette har vært grunne greier. De som ikke drikker blir ofte beskyldt for å tro at de er bedre enn andre fordi de ikke drikker. Det er selvsagt ikke tilfelle. Men det er ikke alltid like hyggelig å oppleve folk som rører rundt i gift-rus når du er klink edru sjøl.

"Nesten religiøst"

Christers rusopplevelser er likevel mange - og sterke - og uten alle minussidene ved den enkle billigrusen.

-Jeg er aldri så rusa som når jeg har vært på konsert! Jan Garbarek med "The Hilliard Ensemble". En spesiell opplevelse som jeg aldri glemmer. Engang reiste jeg til Tallin i Estland for å høre fremføringen av Arvo Pärths "Te deum". Stort! Nesten religiøst. Jeg har headbænga til "Motorpsycho", og stått foran ved scenen og holdt rundt foten til "Prince". Han var min store barndomshelt. Tenk deg det a'. Ikke bare var jeg på konsert med Prince, jeg fikk ta på'n også! Holdt rundt anklene hans!

Christer Falck er ustoppelig engasjert når han snakker om musikkopplevelsene. Di Angelo, Bobby Mc Ferrin, "Circle Songs" - improvisert korsang, Death Metal for å få ut aggresjon.

-Det er ingen rød tråd - og rusen kan være ulik. På Jan Garbarek følte jeg at jeg svevde litt. Prince stod som en Messias rett foran meg. Det var helt tilbake i 1986. Likevel kan jeg ta fram igjen følelsen. På heavy-konsertene spilles det jo så høyt - ja, nesten så det smerter. En tung masse av lyd som setter deg i en ruslignende, utrolig tilstand.

Film også…

Christer Falck
Christer Falck ser mye film - og får rus av det også.

- Lars von Triers "Breaking the Waves" med Emily Watson, traff meg midt i magen. Det var vel 7-8 år siden. Asiatisk film gir meg også mye. Under kinesisk, nepalsk, russiske "Urga" fikk jeg en sånn latterrus at jeg nesten ikke kunne stoppe. Etter Mikhail Kalikovs "Close to heaven", bare gikk og gikk jeg etterpå. Det var på Frogner, og jeg gikk gate opp og gate ned.

At "ting går bra", kan gi rus..

-Gode anmeldelser - eller å vite at en du ser opp til gir god anmeldelse, det bryr jeg meg om. Har jeg gitt ut en rapp-plate som Øyvind Holen ikke liker - da synes jeg det er litt ekkelt. En god anmeldelse fra Terje Mosnes eller Roar Helgheim på en jazzplate kan heve meg til de store høyder. Kunstpop-anmelderen som betyr mest for meg, er Dagsavisens Arild Andersen. "Friko" er mitt norske favorittband. Kanskje må du leve med musikken deres en ukes tid for å få den under huden. Da fortjener de en soleklar sekser. Jeg blir kjempeprovosert når anmelderne ikke tar seg tid og gir utøverne det de fortjener.

Christer Falck har utgitt 40 plater. I dag har han åtte artister i stallen. Men han har opplevd stor musikk av andre også. Han forteller om en kar fra Kamerun som kom innom i platebutikken han drev på Aker Brygge.

-Han fortalte at han var munnspiller og ville jeg skulle komme hjem til ham, i en leilighet i Oslo et sted. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten og fryktet at det var noe lureri. Det var det ikke. Han improviserte munnspillmusikk slik jeg aldri hadde hørt det - verken før eller siden. Jeg var helt klar til å produsere og gi ham ut, men så hørte jeg aldri fra ham igjen. Musikkopplevelsen fra den gang har jeg likevel fortsatt med meg.

Natur-kick og seiersrus

- Hvilken rus gir Robinson deg?
- Det å vinne ga en rus. Seiersrus har vi alle hørt om. Og jeg trengte ikke noe champagne til å forhøye den. Ellers får alle som er med på Robinson en utrolig natur-kick. Vi er utendørs hele tiden. Alt er 100% reint. Du er langt fra sivilisasjonen i en slags drømmetilværelse. Som programleder blir rollen og opplevelsen en litt annen enn første gangen da jeg var deltager. Nå lever du med at kameraene surrer rundt deg, og du er der for å gjøre en jobb. Rusopplevelsene henter jeg ikke i Robinson, men i musikk og film. Rus for meg er en bonus - og alle må finne sin egen vei til den rene, ubesudlede rusen - bonusen. Den er i hvert fall tilstrekkelig for meg og bonusutbetalingen kan du få både titt og ofte - om du er åpen for den.

HARALD BRÅTHEN | tekst TV3 | foto