Russ og voksne

I flere tiår har voksne blitt tuta ørene fulle av mer eller mindre kompetente fagpersoner og akademikere, om at ungdom ikke hører på oss. Dette er i beste fall løgn, i verste fall det største av alle svik mot ungdom.

For mange voksne er dette blitt et hendig argument for å fraskrive seg ansvar. ”De hører jo ikke på oss likevel”. Å jo da! Hvis det er noe jeg har lært av 30 år med rusgiftforebyggende og annet arbeid med og for barn og ungdom, ikke minst som lærer, inspektør og rektor, bl.a. for 19-20-åringer, er det hvor mye foreldre og andre voksne betyr. Sosial kompetanse og mestring av livets mange utfordringer og vanskeligheter er i hovedsak et resultat av oppdragelsen! Vi har ikke foreldre så lenge de lever, men så lenge vi lever!

Det er vanskelig å være voksen – og det kan sikkert virke som en umulighet når du står der som forelder til en russeuniformert 18-åring. Det kan til og med virke skremmende. Kanskje er du også litt alene om oppgava. Men det er bare i lykkepilleverden det skal være lettvint å være voksen. Å være ekte voksen er den verste drittjobben – men også med den mest fantastiske belønningen.

Skaff dere kunnskap og opplysning, bl.a. i dette tidsskriftet. Det er garantert nyttig med nettverk av alliansepartnere: familiemedlemmer, venner, andre russeforeldre osv. Men til sjuende og sist er det deg sjøl det kommer an på – din vilje og din evne til å være en moden, verdisterk voksen og som tør å være det. Det er som regel langt mer omsorg, varme, kjærlighet og oppdragelse i et tydelig nei (og det må ikke ha en lang og akademisk begrunnelse), enn i et dumsnilt, velmenende og liberalt ja.

Kan det være så mye foreldreløs russ? Den totale mangel på folkeskikk blant et farlig stort mindretall, kunne tyde på det. Kom ikke med 18 år og myndig! Nær 100% bor hjemme, er avhengig av hjemmet, ikke minst økonomisk, og er knapt nok mer modne enn du og jeg var. Vi må slutte å la oss forlede av ytre framtredelsesformer. Piercing, tatovering, rølpespråk, ølbælming og offentlig klining er så ”utapå” at en kan rødme bare ved tanken.

Og hvor i alle dager er skolen: Hvor er rektorene (de få som setter ned foten må føle seg svært ensomme), hvor er skolemyndighetene – og hvor er lærerne. Har arbeidstidsprivilegiene gjort dere helt handlingslamma? Er det ikke igjen en rest av kulturformidleren – og oppdrageren? Russen og russefeiringa er ikke en fritidssyssel. Det er deres elever, det skjer i skoletida og på skolens område, det er et kultur- og oppdragerspørsmål – og det angår alle voksne som vil være voksne.

Kjære russeforeldre, lærere, skoleledere og voksne i sin allminnelighet – ikke abdiser! Ikke la dere lure av myter og liksomfagfolk. Ofte er hovedproblemet at vi tror de andre har gitt opp eller er liberalistiske. Denne majoritetsmisforståelsen er like utbredt blant voksne som blant ungdom. Lykkelig den russ som har foreldre (en eller to) som tør å være nettopp det!