Forskning om rusgiftbruk

Sammenhenger mellom cannabis og kreft

Av Mary Brett, biolog

Publisert 2005-10-19

Hos marihuanarøykere finner man 4-5 ganger mer tjære i lungene og høyere forekomst av unormal knoppskyting av celler enn hos tobakksrøykere. De har også større grad av av flimmerhårsceller omdannet til skinnlignende celler, opphopning av betente celler og unormale cellekjerner. Skinnlignende celler og unormale cellekjerner finner man i forstadiene til lungekreft.

Det er mange problemer knyttet til utforskningen av mulige forbindelser mellom bruk av cannabis og de kreftframkallende effektene dette kan ha på menneskelige celler.
Det er nå omkring 140 000 vitenskapelige forskningsartikler knyttet til tobakk, mens de artiklene som dreier seg om cannabis bare kommer opp mot en tiendedel av dette antallet. Cannabisstudiene er som man skjønner i sin relative begynnelse, og på samme måte som tilfellet var for tobakk, vil mange av bieffektene av cannabis ikke kunne dokumenteres godt nok på flere tiår.
Cannabisrøyking har bare vært utbredt i vestlige samfunn siden begynnelsen av 1970-tallet, og det vil antageligvis være en 20-30 års latensperiode mellom et menneskes start som cannabisrøyker og utviklingen av kreft, slik det også er for tobakk.

Cannabisrøykere blander ofte cannabis med tobakk, slik at de løper alle de veldokumenterte risikoene for å utvikle kreft som er forbundet med tobakksrøyking. Relativt få av dem røyker bare cannabis , slik at enhver konsekvens eller medfølgende kreftframbringende årsak knyttet til cannabis vil være nesten umulig å skille ut. Marihuanarøyhkere er i tillegg mer tilbøyelige til å underrapportere sin cannabisrøyking, dersom de i det hele tatt svarer.
Store utvalg trengs for å gjennomføre case-control-studier. Det er veldig vanskelig å få troverdig informasjon om et illegalt stoff fra et høyt antall mennesker. Spørsmål om cannabisrøyking blir sjelden stilt til lungekreftpasienter.
På den andre siden er likhetene mellom tobakk og cannabis mange. Hovedforskjellen er at nikotin finnes i tobakk, og at om lag 60 cannabinoider finnes i cannabis (Hoffmann et al 1975, Tashkin et al 1997, BMA 1997), slik at likeartede bieffekter må forventes fra cannabis som fra tobakk.

Selv om antallet cannabis-"sigaretter" som røykes i løpet av en dag vanligvis vil være langt lavere enn det daglige antallet tobakkssigaretter, er røyketeknikken forskjellig. Cannabisrøyk blir vanligvis inhalert dypere, holdt nede i lungene lenger og vanligvis røykt helt ned til den innerste stumpen, for å få så mye som mulig igjen for pengene. Cannabis-"sigaretter" har vanligvis ikke filter (Wu et al 1988). Mer tjære blir vanligvis inhalert fra cannabissigarettens sneip enn fra tuppen (Tashkin et al 1999).

Cannabisrøyk inneholder 4-5 ganger så mye tjære som tobakksrøyk, slik at den mengden med tjære som blir avleiret i lungene hos en daglig cannabisrøyker som røyker 4-5 jointer daglig, vil tilsvare mengden hos en tobakksrøyker med et dagsforbruk på 20 sigaretter (Benson et al 1995).

Tjære fra cannabis inneholder også 50% mer av noen av de kreftframkallende stoffene i tobakk, nemlig benzoapyren, et potent karsinogen og en nøkkelfaktor i utviklingen av lungekreft (Hoffman et al 1997, Tashkin et al 1997, Novotny et al 1976, Leuchtenberger et al 1983).

For at lungeceller skal bli angrepet av kreft må en spesiell kombinasjon av celle-vekstregulerende gener (oncogener) aktiveres eller gjennomgå mutasjoner. Marihuanarøyk rapporteres å framkalle kromosomavvik i bakterier slik det er blitt vist ved den s.k. Ames-testen (Busch et al 1979 og Wehner et al 1980).

Vevsprøver fra bronkieslimhinner har gitt interessante resultater. Unormal knoppskyting av celler, omdanning av flimmerhårsceller til skinnlignende celler, opphopning av betente celler og unormale cellekjerner er blitt påvist. (Gong et al 1987, Fliegel et al 1997, Barsky et al 1998). En mye høyere forekomst av disse abnormalitetene er blitt observert hos marihuanarøykere, sammenlignet med ikke-røykere. Antallet var sammenlignbart med det man finner hos tobakksrøykere. Røykere av både tobakk og marihuana viste det høyeste antallet abnormaliteter av alle, noe som antyder at de stoffene har en additiv effekt. Forstadiene til utvikling av lungekreft hos tobakksrøykere inkluderer skinnlignende celler (metaplasi) og unormale cellekjerner (Auerbachet al 1961). En bekreftelse på disse observasjonene kom i 1980 fra FS Tennant, da han undersøkte amerikanske tjenestemenn som også var tunge hasjrøykere. De mutagene (som får celler til å vokse unormalt) egenskapene i cannabisrøyk var tidligere registrert i artikler på 70-tallet (Magus og Harris 1971, og Hoffman et al 1975). Menneskelige lungevevskulturer (dyrket og holdt i live i laboratorium) som blir utsatt for marihuanarøyk resulterte i DNA- og kromosomforandringer (Van Hoozen et al 1997).

Kreftframkallende gener (onkogener) og kreftforhindrende gener lager i mutert tilstand proteiner som får cellene til å formere seg fort og ukontrollert, noe som resulterer i dannelsen av svulster. To av disse proteinene ble funnet å være sterkt forøket hos cannabisrøykere, sammenlignet med tobakksrøykere eller ikke-røykere, samt at effekten av tobakk og cannabis ble funnet å komme i tillegg til hverandre (Roth et al 1998). De mutagene effektene av marihuanarøyk har også blitt studert av Chiesara og Rizzi 1983, Gilmore et al 1971, Herha og Obe 1974 og Stenchever et al 1974.

Benzoapyren kan forårsake forandringer i gen P53, ett av de vanligste kreftforhindrende genene, dersom det blir utsatt for den kjemiske partikkelen, CYP1A1. THC er blitt påvist å øke produksjonen av denne partikkelen, og på den måten skape mulighet for kreft i åndedrettsorganene. P53 blir antatt å spille en rolle i 75 prosent av lungekrefttilfellene, og det er uttalt hos 11 prosent av cannabis- og tobakksrøykerne (Dinissenko et al 1996, Marques-Magallanes et al 1997).

Immunsystemet spiller en rolle for utviklingen av kreft. Alveolmakrofager (store celler i lungeblærene) beskytter lungene mot infeksjoner, og de dreper også kreftceller. Marihuana og tobakk framkaller to-tre ganger så mange kreftceller som antallet hos ikke-røykere. Effekten av å røyke begge er kumulativ. (Barbers et al 1987). Makrofagene hos både tobakks- og marihuanarøykere var større og hadde større fremmedinnhold, sannsynligvis på grunn av inntak av røykpartikler (Beals et al 1989). En nyere artikkel av Baldwin og medarbeidere fra 1997 fant signifikant svekkelse av makrofagene hos både tobakks- og marihuanarøykere. Disse cellene er blitt påvist å ha cannabisreseptorer (Bouaboula et al 1993). Kreftmotvirkende immunitet avhenger av dendritter (nevroner) som medbringer antistoff og stimulerer dannelsen av T-lymfocytter som identifiserer og ødelegger kreftceller. I in-vitro-studier (laboratorieforsøk) hvor dendritter og T-lymfocytter ble dyrket med eller uten THC, undertrykte THC dannelsen av T-celler, avhengig av dosestørrelse (Roth et al 1997). To tidligere artikler om dette temaet ble skrevet i 1975,(Peterson et al, Nahas et al. ).

DNA-forandringer er blitt sett i lymfocyttene hos gravide marihuanarøykere og deres nyfødte. Denne studien er særlig viktig ettersom tobakksrøykere ble tatt ut av materialet (Ammenheuser et al 1998). Cannabisrøyking undertrykte også produksjonen av infeksjonsmotvirkende cytokiner (vevshormoner). Cytokinene påvirker makrofagenes aktivitet, slik at dette kan forklarer reduksjonen i deres evne til å drepe kreftceller (Baldwin et al 1997).

Dyreforsøk har gitt bekreftende resultater vedrørende mange av de forannevnte observasjonene. I 1979 fant Rosenkranz og Fleischman forandringer i lungeepitelene (overflatevevet) hos rotter etter at de hadde inhalert marihuanarøyk i flere måneder. Disse forandringene samsvarte med endringer i cellene tilsvarende forstadiene til kreft. Samme året ga Fried og Charlebois cannabisrøyk til gravide rotter og oppdaget svekket utvikling i F2-generasjonen (generasjonen som var avkom av forsøksdyrenes avkom), slik at skade ikke bare oppsto i første generasjon, men også til generasjon to. I 1997 behandlet Zhu og andre mus i 2 uker med THC i forkant av at de implanterte Lewis lungekreftceller. Større og mer hurtigvoksende kreftsvulster var resultet, noe som antyder at THC svekker utviklingen av motstandskraft mot kreft i levende organismer. Dubinett et al. Fant i 2000 at mus som hadde fått injisert THC hadde redusert evne til å bekjempe veksten i kreftsvulster.
Å smøre tjære fra marihuanarøyk på huden til mus forårsaket sår, som korrelerer med hudkreft (Cottrell 1973).

Det er et høyt antall rapporter av kreft hos mennesker som kan forbindes med røyking av marihuana.FM Taylor undersøkte i 1998 voksne med kreft i øvre luftveier over en periode på 4 år. Av 6 menn og 4 kvinner med en gjennomsnittsalder på 33,5 år, hadde ni kreftsvulster i lungene, tunga eller øvre del av luftrøret, fem var tunge cannabisrøykere, to røykte det regelmessig, en hadde muligens brukt andre rusgifter og to var ikke cannabisrøykere. Dette ble komplisert av det faktum at 6 var tunge alkoholbrukere og seks var tobakksrøykere. Han konkluderte med at regelmessig cannabisbruk var en potent faktor spesielt i nærvær av andre risikofaktorer. Han medga at alkohol og tobakk kan ha spilt en rolle, men påpekte at toppinsidensen av kreft forårsaket av alkohol og tobakk forekommer i 70-årsalderen. Alle disse kreftofrene var mye yngre.

I 1989 rapporterte Caplan og Brigham to tilfeller av tungekreft. En var en mann på 37 år, mens den andre var en mann på 52. Begge var tunge cannabisrøykere, men verken røykte tobakk eller drakk alkohol. Endicott og Skipper gjennomførte i 1991 en 2-senters retrospektiv studie i USA. Tjueseks pasienter 41 år eller yngre ble diagnostisert med strupe- eller hjernesvulster. Den normale gjennomsnittsalderen for svulster av denne typen er 57 år. Alle de 26 var nåværende eller tidligere marihuanarøykere.
PJ Donald undersøkte i 1993 pasienter med kreft i hodet eller strupen i løpet av siste 20-årsperiode. Han fant 22 pasienter som var 40 år eller yngre med skvamøs (overflate-) cellekreft. Gjennomsnittsalderen var 26 år. 19 av dem var cannabisrøykere, 16 var tunge brukere. Hos 13 var svulsten i tunga eller andre steder i munnhulen. Bare halvparten av dem røykte tobakk.
110 private pasienter med lunge-kreft ble studert. Nitten (17 %) av dem var under 45 år. Tretten av disse hadde røykte marihuana, hvorav 12 oppga at de var tobakksrøykere. Ingen pasienter under 45 år som bare røykte tobakk ble funnet. (Sridhar et al 1994).

En epidemiologisk studie som hadde til hensikt å undersøke en mulig sammenheng mellom kreft og marihuana ble publisert i 1997 av Sidney og kolleger. 65 000 helseplanmedlemmer mellom 15 og 49 i årene 1979-1985 ble fulgt med tanke på å finne nye krefttilfeller i 1993. 182 tobakksrelaterte krefttilfeller ble funnet, hvorav 97 i lungene. Denne studien avdekket ingen risikofaktorer for kreft i løpet av livet forårsaket av marihuana. Hovedbegrensningen i denne øvelsen er at de som var tunge langtidsbrukere av cannabis ikke ble fulgt opp lenge nok til å avdeke kreft. En annen kritikk er at det kanskje ikke var nok av disse langtids tunge cannabisbrukere i utvalget til å gjøre studien effektiv. Man må huske at de fleste marihuanarøykere slutter før eksposisjonsnivået er tilstrekkelig til å igangsette utviklingen av kreft, og cannabisrøyking har bare vært utbredt i USA siden 70-tallet.

Zhang et al studerte i 1999 173 pasienter med kreftsvulster i hode og nakke, og sammenlignet dem med 176 kreftfrie controllpasienter. Det ble kontrollert for alder, kjønn, rase, utdanning, alkoholforbruk og utsatthet for sigarettrøyk enten aktivt eller passivt. Marihuanarøyking økte risikoen for overflatekreft i hode eller nakke, og en ytterligere risk ble antatt som følge av økende doser. Blant folk som røykte en gang om dagen var risikoen 2,1 ganger tilsvarende risiko for ikke-røykere, mens for dem som røykte cannabis mer enn en gang om dagen økte risikofaktoren til 4,9. Hos pasienter som både røykte cannabis og tobakk var risikoen 36 ganger så høy som hos ikke-røykere.

Den mest prominente autoriteten på cannabis og sykdommer i respirasjonssystemet er Dr. Donald Tashkin. Han har forsket på temaet siden begynnelsen av 70-årene. I 1993 lagde han en liste over faktorer som tilsier at cannabis-røyking er forbundet med økt risiko for kreft i luftveiene.

  1. Cannabisrøyk har 50 % mer av visse kreftframkallende stoffer enn tobakksrøyk, spesielt det høycarsinogene benzoapyren.
  2. Fire ganger så mye tjære utskilles fra en cannabissigarett sammenlignet med en tobakkssigarett.
  3. Dyreeksperimenter har vist at cannabisrøyk og -tjære er kreftkramkallende.
  4. Tunge cannabisbrukere har signifikant høyere antall celleforandringer som tilsvarer forstadiene til kreft.
  5. Det er utgitt atskillige rapporter om unge cannabis-brukere som viser utvikling av kreft. Kreftsvulster har vist seg 10-30 år tidligere enn hos dem som bare har røyket tobakk.

I en oversiktsartikkel fra 2002 la han til at undersøkelser av slimhinnene hos langtidsrøykere peker mot at THC svekker immunforsvaret mot kreftceller.

I november 2002 utga The British Lung Foundation en artikkel kalt "A Smoking Gun? The Impact of Cannabis Smoking on Respiratory Health". En av anbefalingene var"The British Lung Foundation tilrår en offentlig folkehelse-opplysningskampanje rettet mot unge mennesker for å sikre at de er fullt ut klar over den økte risikoen for lungeinfeksjoner og luftveiskreft som er forbundet med cannabisrøyking". I september 2003 utga The Thoracic Society of Australia and New Zealand en uttalelse I The Internal Medicine Journal om helseeffektene på luftveisssystemet av cannabis (Taylor og Hall). De etterlyste også en kampanje. "Folkehelseopplysning bør fjerne myten om at cannabisrøyking er relativt trygt ved å sette søkelyset på at de negative effektene på luftveiene av cannabisrøyking er tilsvarende dem man får ved å røyke tobakk……at de luftveisrelevante effektene av å røyke cannabis er signifikante - nesten alle studier indikerer at effektene av cannabis og tobakksrøyking kommer i tillegg til hverandre, og er hver for seg uavhengige av hverandre".

Roth og Tashkin ved UCLA, de to ledende forfatterne av mange artikler som lenker cannabis til kreft det siste tiåret, beskrev i juni 2005 en epidemiologisk studie ved et møte i the International Cannabinoid Research Society i Tampa, Florida. Denne artikkelen er i skrivende stund fortsatt ikke lagt ut på nettsidene ti ICRS. Tashkin rapporterte at de enda ikke hadde greidd endelig å bekrefte linken. Det er vel unødvendig å si at pressen øyeblikkelig lagde kjempeoverskrifter som "Marihuana er sikrere enn tobakk". Det har imidlertid vist seg at studien ikke hadde statistisk utsagnskraft. Tashkin og Roth forklarte at de hadde svært få pasienter som røykte mer enn 6 jointer om dagen, et svært mildt forbruksnivå. De sa at dersom de hadde hatt flere moderate og tunge røykere, ville resultatene deres nesten sikkert ha vært annerledes. Studien ble opprinnelig utformet til å ha 3 kontrollpasienter for hvert tilfelle av kreft, mens andelen kontrollpasienter i virkeligheten var 0,7. Statistikk kan være et kraftig verktøy, men ikke kraftig nok til å oppveie grove feil i utvalgsprosedyren og i studiedesignet.

I 1981 sa en WHO-rapport om cannabis: "Det er instruktivt å gjøre sammenligninger med studiet av effektene av andre stoffer, slike som tobakk og alkohol. Hos disse stoffene har risikofaktorene blitt fritt identifisert, selv om full årsakssammenheng ikke ennå er blitt fastslått. Ikke desto mindre fortjener og får slike risikofaktorer seriøs oppmerksomhet når det gjelder de sistnevnte stoffene. Det er forunderlig at det samme resonnementet ofte ikke blir anvendt overfor cannabis"…."Å skaffe uomtvistelig bevis for årsakssammenheng i slike undersøkelser er logisk og teoretisk umulig, og å forlange det er ufornuftig".