Kommentarer til forslag fra Venstres stortingsgruppe

Venstre og narkotikapolitikken

Av Knut T. Reinås

Publisert 2015-04-22

For en stund siden la Venstres stortingsgruppe fram et representantforslag om narkotikapolitikk. Jeg syntes flere av forslagene var verdt å diskutere, og skrev en kronikk, som jeg i rekkefølge prøvde å få inn i Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen. Men da disse avisene tydeligvis ikke er interessert i å diskutere annet enn heroinforskrivning og legalisering for tiden, var de ikke interesset i å trykke min kronikk. Jeg legger den derfor ut her, slik at i alle fall noen kan få mulighete til å vurdere kommentarene.

Venstre og narkotikapolitikken

Av Knut T. Reinås, leder av Forbundet Mot Rusgift

 

Venstres stortingsgruppe har avlevert et representantforslag «om nye tiltak for en mer human rusomsorg», hvor elleve punkter for en forbedring av avhengighetsbehandling og behandling av dobbeltdiagnoser blir lagt fram. Formålet er å få til bedre tiltak for «å redusere overdosedødsfall, øke verdigheten for rusavhengige og gi flere mulighet til å komme ut av rusavhengigheten. Forslaget har fått relativt liten oppmerksomhet, men mange av spørsmålene bør bli diskutert.

 

24-timers behandlingsgaranti.

«Stortinget ber regjeringen innføre en 24 timers behandlingsgaranti der det sikres at ruspasienter får time til poliklinisk eller annen behandling innen 24 timer etter avrusning.» I dette forslaget ligger det en erkjennelse av at rusgiftavhengighet ikke er som mange andre sykdomstilstander. Selvfølgelig finnes det brukere som kan vente på henvisning, innkalling til poliklinisk utredning for så å vente på nytt før de kan få tilgang til behandling, eller som blir innlagt til avrusning, men som så blir utskrevet i påvente av videre behandling. Men for den delen av de rusgiftavhengige som påtreffes ute på gaten og som frekventerer kommunenes lavterskeltiltak, og lever i stadig fare for å pådra seg fysiske og psykiske skader og overdoser, bør en øyeblikkelig hjelp-tilnærming være på plass. Den daglige bruken av heroin eller andre opioider innebærer akutt fare for overdose i tillegg til å tære på helsen, men også fordi behandlingsmotivasjon er ferskvare, og bør benyttes med en gang den er der. For denne gruppen tror jeg ikke time i poliklinikk vil være nok, det bør være øyeblikkelig tilgjengelighet til en døgnbehandlingsplass. Henvisning og poliklinisk utredning får komme i etterkant. I Oslo har man erfaring fra det s.k.  «Hjelp uten betingelser»-prosjektet fra 90-tallet, hvor stoffbrukere, påtruffet på gaten av Uteseksjonen, politiet eller andre med gatekontakt, fikk tilbud om øyeblikkelig plassering i ledige institusjonsplasser. Svært mange brukere fikk benytte seg av dette tilbudet. Noen fikk på den måten et avbrekk i sitt bruksmønster, mens andre faktisk greide å komme seg ut av det. Prosjektet ble avsluttet bl.a. fordi Oslo kommune ikke hadde råd til å betale for disse plassene ut over en begrenset periode. I dag burde dette være lettere å få til fordi behandling i spesialisthelsetjenesten er gratis.

 

ACT-team

Forslagsstillerne etterlyser også bedre ettervern og styrking av alternative behandlingstilbud. «Målet må være færre behandlingsdøgn i institusjon og mer behandling lokalt, i kombinasjon med botrening og arbeidsrettet rehabilitering i ordinære omgivelser»

Her var det mye på en gang. Men «mer behandling lokalt» bør vel i denne sammenhengen tolkes som mer behandling i nærmeste spesialisthelsetjeneste. Dette vil gjøre det lettere å samarbeide med lokal kommune og rehabilitering- og omsorgstiltak. Dette samarbeidet har f.eks. bydelene og spesialisthelsetjenesten i Oslo forsøkt å få til, uten at det har lykkes like godt for alle pasienter, delvis som følge av manglende ressurser og evne til å følge opp i bydelene. Oppsøkende behandlingsteam kan, som Venstre sier, være en måte å bygge bro mellom de to forvaltningsnivåene. Men foreløpig har ACT-team-ordningen vært forbeholdt psykisk helsevern, mens ordningen ikke har vært godkjent for Tverrfaglig Spesialisert Avhengighetsbehandling (TSB). En søknad fra Oslo Universitetssykehus om tilskudd til å få opprette et ACT-team i samarbeid med Oslo kommune, med forankring i TSB, ble avslått av Helsedirektoratet med nettopp denne begrunnelsen. Jeg er enig i at pasienter som har vært/er i avhengighetsbehandling også trenger botrening og arbeidsrettet rehabilitering. Men Venstre nevner ikke behovet for rusgiftfrie væresteder og et nytt, rusgiftfritt nettverk. Vi glemmer ofte den sosiale biten. Hvem andre enn tidligere venner fra rusgiftmiljøet er det en nyutskrevet pasient har å vende tilbake til? Det nye aktivitetstilbudet «Stedet» på Sagene i Oslo, hvor tidligere rusgiftavhengige, andre frivillige og Frelsesarmeen har gått sammen om å etablere et samlingssted, en arena for samvær, gjensidig støtte og etablering av nytt, rusgiftfritt nettverk, peker framover. Venstre sier også: «Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som stimulerer kommunene til å sikre rusavhengige tilstrekkelig bolig- og rehabiliteringstilbud utenfor rusmiljøene» Dette har vi sagt i alle år. De 200 millionene som ble bevilget og øremerket ekstra til kommunene i inneværende statsbudsjett er et lite skritt på veien, men her trengs det betydelig mer. Den opptrappingsplanen for rusgiftfeltet som er varslet til høsten vil vise om regjeringen, med Venstre som støttespiller, har vilje til å satse skikkelig på de rusgiftavhengige i kommunene.

 

Tradisjonelle Venstre-standpunkter.

Flere av forslagene innebærer standpunkter som at Norge bør satse på heroinutdeling, at sprøyteromsbrukere må få anledning til å bruke flere stoffer enn heroin, og Venstre vil ha samme type narkotikalovgivning som i Portugal, dvs. en avkriminalisering av innehav og bruk av narkotika. Nåværende regjering vil ikke ha noen legalisering av narkotika, så dette er ikke aktuelt nå. Heroinutdeling har vi hatt en lang diskusjon om, og så lenge nåværende LAR-program ikke har nok ressurser til å yte maksimal oppfølging av sine pasienter, ville det være uøkonomisk å innføre enda et nytt medikament som ville innebære behov for nye klinikker, mer helsepersonell og sterkere overvåkning av pasientene. Problemet med sprøyterommet er ikke at det bare er lov til å injisere heroin der, men at dette tilbudet brukes av relativt få mens over 1700 er registrert som sprøyteromsbrukere (som altså har lov til å inneha og bruke heroin), at det vedlikeholder injeksjonskulturen, at det sjelden peker ut over brukertilværelsen på gaten, og at det innebærer en defacto legalisering av heroin. En oppheving av sprøyteromsloven ville vært mer på sin plass.