Narkolovbrudd og straff

Av Knut T. Reinås

Publisert 2000-06-18

Forholdet mellom strafferammer og straffeutmåling i narkotikasaker blir av og til blandet sammen. Man ser også bort fra at langvarige fengselsdommer som i det enkelte tilfelle er idømt for en rekke lovbrudd, ofte blir subsummert og statistikkført under kategorien "narkotikaforbrytelser", ettersom disse har høyest strafferamme. Sosiolog Knut T. Reinås, som er forbundsleder i FMR, går derfor nærmere inn på dagens situasjon når det gjelder rettspraksis og straffereaksjoner.

Fram til 1965 ble narkotikasaker regulert etter Lov om innførsel og utførsel av opium mv. som var vedtatt i 1913, endret i 1928 og hadde en strafferamme på 6 måneder. De forbudte stoffene innbefattet opiater, kokain og cannabis (de siste ble tatt med i en forskrift fra 1930). Straffesaker etter dette lovverket forekom nesten ikke. I perioden 1952-64 ble i alt 6 personer straffet etter denne lovbestemmelsen. (hansen, 1998)

I 1965 trådte lov om legemidler og gifter i kraft. Legemiddelloven hadde et kapittel om narkotika som stort sett tilsvarte opiumsloven av 1928. Strafferammen for narkotikalovbrudd her var bøter eller fengsel i inntil 2 år.

I 1968 ble strafferammen for narkotikalovbrudd utvidet til 6 år, ved en ny paragraf i straffeloven, § 162, den s.k. "Proffparagrafen" beregnet på særlig alvorlige narkotikalovbrudd. Samtidig ble strafferammene i legemiddelloven uforandret, med det unntak at kun bruk av narkotika, uten besittelse, skulle betraktes som en forseelse med en øvre strafferamme på 3 måneder. Det samme gjaldt enkelte andre mindre narkotikalovbrudd. Det skjedde altså en differensiering av strafferammene i begge ender av skalaen.

I 1971 ble strafferammen etter proffparagrafen utvidet til 10 år, og i 1981 til 15 år. I 1984 ble denne rammen utvidet ytterligere til 21 år. I 1984 ble også strafferammen for narkotikabruk etter legemiddelloven økt til 6 måneder, og er dermed å betrakte som en forbrytelse i lovens forstand (grensen mellom forseelse og forbrytelse går ved en strafferamme på 3 måneder).

Disse strafferammene har ikke endret seg siden. I tråd med FNs narkotikakonvensjoner har Norge forbudt all befatning med narkotika, inklusive bruk. Og prinsippet er at all befatning skal være straffbar.

Parallellutvikling narkotikaproblem - narkotikalovgivning

Parallelt med, og som en begrunnelse for, endringene i straffebestemmelsene, har det skjedd en utvikling i narkotikabruken. Som et ledd i en internasjonal utvikling i ungdomskulturen, bedrede kommunikasjoner, større utveksling over landegrensene av både personer og varer, har også bruk av kulturfremmede rusgifter grepet om seg.

Det har for norske politikere og myndigheter vært viktig å prøve å stoppe denne utviklingen. Kontrollpolitikken gjennom politi og tollvesen har vært et viktig ledd i dette. Denne politikken har hatt full støtte i befolkningen. Men det har også vært drevet et omfattende forebyggingsarbeid, både av myndighetene og av ulike frivillige organisasjoner. Og det er bygd ut et behandlings- og hjelpetilbud som i internasjonal målestokk er meget velutviklet.

Straffeutmåling før og nå

Når man i narkotikadebatten av og til får det inntrykk at vi har fått stadig strengere narkotikastraffer her i Norge, kan dette i hvert fall ikke gjelde tiden etter 1984. Etter den tid er det ikke skjedd noen skjerpelse av strafferammene. Mye tyder imidlertid på at det i diskusjonen blir fokusert for mye på strafferammene, og spesielt for de groveste narkotikalovbruddene, mens man er mindre opptatt av straffeutmålingen, og da spesielt for de mindre omfattende lovbruddene.

Det kan derfor være interessant å referere tre høyesterettsdommer fra 1967, den tiden strafferammene var maksimalt 2 år, etter lov om legemidler og gifter, og hvor proffparagrafen i straffeloven ennå ikke var oppfunnet.

Den første dommen fra 1967 gjaldt en 23 år gammel tidligere ustraffet amerikansk student, som ble ilagt 7 måneders ubetinget fensel for ulovlig innførsel og besittelse av 700 gram hasj og ca. 100 gram marihuana. Domfelte var ikke tiltalt for å ha omsatt stoffene, og innførselen hadde ikke et profesjonelt preg. Hans bruk av stoffene syntes å ha vært uvesentlig. (rettstidende 1967a)

Den neste dommen gjaldt en 18 år gammel, tidligere ustraffet ekspeditør som hadde brukt, kjøpt, solgt, innført og vært i besittelse av hasj. Også han ble ilagt 7 måneders fengsel ubetinget. Det kvantum hasj som han var dømt for å ha innført var 10 gram. Han hadde solgt hasj for ca. 300 kroner. (rettstidende 1967b)

Den tredje avgjørelsen er en kjennelse som forkaster en anke over straff på 5 måneders fengsel ubetinget, ilagt av Oslo forhørsrett. Den domfelte var en 17 år gammel, tidligere ustraffet lærling som hadde kjøpt, solgt, brukt og vært i besittelse av hasj. Salgene beløper seg til 155 kroner. (rettstidende 1967c)

Som man ser hadde Norges høyesete rettsinstans lagt seg på et svært høyt straffenivå for lovbrudd som kanskje i dag fortoner seg som ikke blant de alvorligste. Når man skal vurdere dagens straffeutmåling i narkotikasaker, kan det være nyttig å ha med seg som bakgrunn de avgjørelser og de rettsholdninger til narkotikalovbrudd man den gang betraktet som rimelige. Det er også i lys av disse holdningene og avgjørelsene man må se den senere skjerpelsen av strafferammene, for å kunne holde tritt med narkotikautviklingen mot større kvanta, flere stoffer, mer profesjonell omsetning osv. Vi har derfor fått strafferammer for de alvorligste narkotikalovbruddene som i vestlig målestokk må betraktes som strenge.

Men straffeutmålingen er ikke særlig avskrekkende for de små narkotikalovbruddene. Det som nå i stor grad bestemmer straffeutmålingen i den enkelte sak er reaksjoner på andre lovbrudd som blir begått av personer som også er stoffbrukere. (pedersen, 1996) 2/3 av stoffbrukerne siktes etter legemiddelloven, hvor strafferammene er vesentlig lavere enn etter proffparagrafen, og 95 prosent av alle saker som gjelder bruk og besittelse avgjøres med forelegg. De lovbrudd stoffbrukere blir fengslet for etter proffparagrafen, i tillegg til stoffimport/-omsetning, inkluderer en rekke andre straffbare forhold som samfunnet må reagere på, som innbrudd, tyveri, ran, heleri osv. Det er disse lovbruddenes alvorlighet som i dag først og fremst bestemmer straffetidens lengde.

Høyesterettsdommer Georg Rieber-Mohn skriver i 1996:

"For å gjøre bildet av norsk straffeutmålingspraksis mer fullstendig, må det i sannhetens navn tilføyes at denne praksis er blitt vesentlig mildere i de siste 20 år. Det er ikke vanskelig å finne saker pådømt i 1970-årene som med tilsvarende grovhetsgrad ville ha gitt bare halvparten så lang straff i dag". (pedersen, 1996)

Aftenposten skriver mandag 5. mai 1997 at Høyesterett nå har gjort fengselsstraffen betinget for en stoffbruker som hadde kjøpt en brukerdose heroin og en bit hasj og for å ha brukt dette. Høyesterett har dermed fastslått at det skal være stor avstand mellom samfunnets reaksjon på besittelse og bruk av små kvanta narkotika og den øvre strafferamme for grov narkotikakriminalitet. Stortingsrepresentant Anders Sjaastad (H) gikk deretter ut og forlangte strengere straffer, men dette fikk ikke tilslutning fra noen av de andre partiene. Det politiske klimaet er altså ikke for en skjerpelse av narkotikastraffene, og man har akseptert en betydelig mildere straffeutmålingspraksis enn for noen tiår siden, de strenge strafferammene til tross, og at reaksjonsterskelen er hevet betydelig.

Det er heller ingen bevegelse i retning verken strengere strafferammer eller utvidet straffeutmåling, snarere tvert imot. Riksadvokat Tor Aksel Busch uttalte nylig at man ikke kan komme lavere i straffeutmålingspraksis for de minst alvorlige narkotikalovbruddene utene å legalisere innehav og bruk av små mengder. Og det gir som kjent FNs narkotikakonvensjoner ingen støtte for.

"De store haiene"

Bak den konkurransen om å være mest positive til høye straffer, som de politiske partiene utkjempet først på 80-tallet, lå den tankegangen at det er de store haiene som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Denne tankegangen er først og fremst feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere kamerater og venner inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. Import og omsetning av store mengder narkotika er likevel alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere. For selv om man ikke tror det når man leser tabloidpressen, er det store flertallet av ungdom her i landet narkotikafri, og de støtter også et fortsatt forbud mot narkotika.

Mot en ny hippietid?

Men det er nå alvorlig grunn til å være bekymret. Den stagnasjon i stoffbruken som man så fra midten av 80-tallet, spesielt når det gjelder nyrekruttering av sprøytebrukere, er nå avløst av en ny oppgang i bruk av narkotika blant helt vanlig ungdom og unge voksne. Hasj og amfetamin har fått sin renessanse, og i tillegg har bruken av Ecstasy og annet partydop fått gjennomslag i mange ledende ungdomsgrupper. Situasjonen minner om 60-tallet, hvor hippiebevegelsen knyttet sin ideologi og kulturdominans bl.a. til bruk av hasj og LSD. Denne motestrømningen ble ikke stoppet før mange ungdommer var blitt sittende fast i et livsmønster med stoffavhengighet og kriminalitet som de ikke hadde sjansen til å komme seg ut av igjen på egen hånd. Da var det på tide for de ressurssterke å trekke seg ut av Slottsparken og tilsvarende steder. Festen var over.

De minst heldige og hardest rammede finner vi nå igjen som stigmatiserte utgrupper og overdoseofre i sentrum i Oslo og andre større byer. Deres atferdsmønster virker ikke særlig tiltrekkende for noen. Men legaliseringsargumentene til noen gjenglemte og veltilpassede 60-tallshippier virker besnærende. Og in-gruppenes og mote- og popkulturens stoffakseptering og narkoforherligelse har mange usikre unge ikke noe forsvar mot. Dette drar nye ungdommer inn i stoffeksperimentering og kanskje stoffproblemer hver eneste dag. Det er dette som nå er det avgjørende punktet i narkotikabekjempelsen. Hvordan skal vi få signalisert til disse, fritidshasjerne og ecstasybrukerne, at samfunnet ikke vil akseptere narkotikabruk, selv om brukeren selv eller f.eks. foreldrene har en solid posisjon i samfunnslivet. Hvordan skal vi få påpekt det usolidariske i slik opptreden? Det er her straffetrusselen fortsatt kan ha en funksjon som allmennpreventivt virkemiddel. Det må fortsatt være klart for alle at narkotikabruk er forbudt og straffbart, og overtredelser vil bli reagert på.

Hørte vi noen som sa at allmennprevensjon ikke virker? Vi vet at straffetrusler ikke virker når det gjelder vold og drap, som ofte begås i affekt. Men når det gjelder den typen lovbrudd som de fleste kan tenkes å begå, så virker det. Og alle ungdommer kan tenkes å bruke narkotika, dersom kjæresten eller bestekameraten byr på, eller dersom gjengen krever det. Mange er i faresonen. De som da vil si nei, trenger en straffetrussel å støtte seg på. At mange voksne, foreldre, lærere, fritidsledere, organisasjonsaktive og andre med innflytelse i forhold til den enkelte unge begynner å bry seg, vil også hjelpe. Også for dem kan straffetrusselen være et argument. (Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et kapittel i heftet: "Narkotikascenen - ecstasy, ekstase, eksistens" (reinås, 1997)

Referanser

  • Hansen, Morten Timme: "Narkotika. Utviklingen i det formelle kontrollsystemet fra 1960-årene", Institutt for Kriminologi og strafferett, Universitetet i Oslo, KS-serien nr. 1-1988.
  • Rettstidende 1967 side 130 flg. , sitert etter Wilhelm Aubert: "Avskrekking ved omsorg", i Kontrast nr. 11 1968.
  • Rettstidende 1967 side 914 fkg., sitert etter Aubert.
  • Rettstidene 1967 side 917 flg. , sitert etter Aubert.
  • Pedersen, Willy og Waal, Helge (red.): "Rusmidler og veivalg", Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1996
  • Reinås, Knut T., Arne Lindelien og Aina Johnsen: "Narkotikascenen - Ecstasy, ekstase og eksistens", Forbundet Mot Rusgift, Oslo 1997.