Dette finnes det mange synspunkter på, og det er vanskelig å skrive om. Det som er sikkert, er at alkoholen i dag utgjør et så markant innslag i de fleste menneskers liv og omgangsmiljø, at ingen kommer utenom å ta stilling til egen alkoholatferd. Skal vi bare følge med strømmen og gjøre som flertallet, eller skal vi skape oss noen egne, personlige regler for hvordan vi håndterer alkoholen?

Vi må forstå vår egen alkoholkultur
Man har pekt på at i land som Italia, Frankrike og andre middelhavsland inngår alkoholen i en helt annen kultursammenheng enn hos oss. Den brukes som måltidsdrikk, og domineres av vin. Man har ment at den norske (nordiske) drikkekulturen er preget av fyll, og er dominert av brennevin. Noen har derfor ment at vi bør innføre kontinentale drikkevaner. I 1980, nådde alkoholforbruket i Norge det høyeste registrerte nivået på 1900-tallet, og myndighetene bestemte seg for å begrense brennevin- og sterk­vinforbruket ved å avgiftsbelegge disse drikkene kraftig. Dette resulterte også i en nedgang i det totale forbruket av alkohol, og førte også til en sterk overgang til vin. I så måte, var myndighetenes inngrep vellykket. Men alkoholforskerne kunne snart påvise at nordmenn fortsatte å drikke øl og vin på samme måte som de før hadde drukket brennevin, nemlig med det formål å beruse seg. SIRUS skriver i sin oppsummering av endringene i det norske drikkemønsteret fram til 2004:
 
” Vår analyse av det norske perioden 1979 til 2004 viser at måten norske menn og kvinner drikker alkohol på har ligget forbausende fast, med unntak av tre forhold. For det første har det blitt stadig flere som drikker alkohol. Særlig gjelder dette norske kvinner, få land har færre avholdende kvinner enn Norge. Avhold som bevisst livsstil synes så å si fraværende i Norge i 2004. For det andre har det skjedd en endring i hva vi drikker. Enkelt sagt kan vi si at en rekke situasjoner hvor vi før drakk brennevin, i dag er erstattet med vin. Denne utviklingen deler Norge med de andre nordiske landene, som tradisjonelt har hatt et lavt forbruk av vin. Årsaken til det økte forbruket av vin er mange. En årsak er veksten i det vi gjerne kaller middelklassen, og denne klassens ønske om å ta etter borgerskapets mer storslåtte vaner. Middelklassens middagsselskaper følger i dag samme spor som borgerskapets selskaper, bare i mindre skala. En annen – og viktigere – årsak er innflytelsen fra drikkekulturen i land der vin og mat har lange tradisjoner. Gjennom masseturismen som startet på 1960-tallet, og som siden bare har vokst, fikk de fleste nordmenn etter hvert erfare at vin var en drikk som var utmerket både til mat og til rus. De tok med seg sine positive erfaringer med vinen hjem til Norge, hvor de fortsatte å drikke vin ved anledninger der de tidligere ville valgt øl eller brennevin. Den økte internasjonaliseringen har bare blitt forsterket i de senere år, og internasjonale matvaner og drikkevaner er ikke lenger noe uvanlig i noen del av landet. Den økte kontakten med land som heller drakk vin til mat enn brennevin til rus, har også påvirket de norske drikke­vanene. Svært mange norske menn og kvinner har lært å sette pris på et glass vin, og synes det tilfører måltidet en ekstra dimensjon. Men ennå er det langt fram til at vin er vanlig ved norske middagsbord, og det kan stilles et spørsmål ved om det noensinne vil bli det. Enda en årsak til det økte vinforbruket er kvinnenes økte etterspørsel etter alkoholdrikker. Vin har i Norge tradisjonelt vært den mest vanlige alkoholdrikken blant kvinner. Veksten i alkoholforbruket blant kvinner har derfor også ført til økningen i vinforbruket. Den tredje viktige endringen i drikkevanene er at vi drikker hyppigere enn før. For de aller fleste er ikke økningen i drikkefrekvens særlig stor, men det er uten tvil blitt noe vanligere å drikke på hverdager enn hva det var på 1970-tallet. Det var også flere som drakk alkohol daglig i 2004 enn tilfellet var 25 år tidligere. Disse nye situasjonene har kommet i tillegg til de gamle drikkesituasjonene, som gjerne var lagt til helgene. Helgedrikkingen har altså fortsatt, uavhengig av det økte alkoholinntaket på de øvrige ukedagene. Det har også skjedd en tilnærming i måten det ble drukket på i ulike sosiale lag. Ikke minst har øl blitt en mer populær drikk i funksjonærgruppen, samtidig som forbruket av vin har økt i alle grupper. Men ennå drakk arbeiderne mer brennevin og øl enn funksjonærene, og de drakk også gjerne mer alkohol ved den enkelte drikkesituasjonen. Men bortsett fra at det var flere som drakk, og at det var blitt mer vanlig å drikke øl og vin og mindre vanlig å drikke brennevin, og at det var blitt noe vanligere å drikke på hverdager, drakk norske kvinner og menn i hovedsak på samme måte i 2004 som i 1979: I helgene og til fest, gjerne uten mat - og ofte litt for mye.” (Horverak og Bye 2007 [1] )
 
Fra midten av 1990-tallet har alkoholforbruket igjen gått oppover og vi lå i 2009 på 6,68 liter ren alkohol pr. innbygger 15 år og over. Det er et nivå vi ikke har vært i nærheten av siden midt på 1870-tallet.
 
Figur 1:
Finnes det et ”normalt” alkoholforbruk?
85 prosent av alle voksne nordmenn drikker alkohol av og til eller ofte. Forbruket er svært skjevt fordelt. 8-10 prosent av alkoholbrukerne drikker opp halvparten av alkoholen alene. Selv et ”gjennomsnittlig” alkoholforbruk ligger derfor over det som nordmenn flest bruker av alkohol. Dersom vi går ut fra et norsk gjennomsnittsforbruk på 8 liter ren alkohol i året (inklusive uregistret alkohol, turistalkohol, smugling og hjemmebrenning og drikking på reise i utlandet), tilsvarer dette ca. 2,2 cl ren alkohol daglig, eller ca. en og en halv ”alkoholenhet” (ca. 1,5 cl ren alkohol). Normaltilstanden for de fleste vanlige alkoholbrukere i Norge de fleste av årets dager er at de ikke drikker alkohol i det hele tatt. Men mange tar det igjen ved å drikke mye på en gang ved spesielle anledninger, for eksempel i helgene.
 
 
Figur 2: Hvilke dager i uken drikker du alkohol? Intervjuer med utvalg av alle nordmenn over 14 år 1973-2004 (Kilde: SIRUS).
 
Det er imidlertid viktig å huske at det ikke bare er ”fylla som har skylda” når alkoholskader skal oppsummeres. Mange alkoholbrukere kan ha et helseskadelig høyt alkoholforbruk, selv om de hverken opptrer overstadig fulle eller kommer ut for ulykker i påvirket tilstand.
 
I Norge har vi en alkoholskadeprofil, hvor fylleeffektene dominerer. I motsetning til land hvor alkohol i større grad er integrert i måltidskulturen. Her er til gjengjeld alkoholforbruket høyere, for eksempel i middelhavslandene, og medisinske effekter av langvarig storforbruk dominerer, som for eksempel skrumplever. Men i begge typer kulturer vil det totale alkoholskadenivået endre seg dersom alkoholforbruket øker. I Norge har således både fylleskadene og medisinske skader som følge av langvarig høyt alkoholforbruk økt.
 
Tabell 1: Risiko og forekomst av ulike skadevirkninger av alkohol i Norge
Tabellen viser hvor mange prosent av konsumentene i de ulike konsumentgruppene som har opplevd de nevnte konsekvensene en eller flere ganger i løpet av siste år.

 
 
Risiko (%) for:
Konsumentgruppens
andel (%) av alle tilfellene av:
Konsument-
gruppe (Liter siste år)
Andel (%) av brukerne
Arbeids-
fravær
Krangel
Slags-mål
Ulykke
Skrump-
lever*
Arbeids
fravær
Krangel
Slags-mål
Ulykke
Skrump-
lever*
Lavt
(0-5)
85
3
6
1
1
1
46
48
30
27
5
Moderat (5-10)
10
12
23
8
4
1,5
22
27
26
23
3
Høyt (10-30)
4
27
31
19
10
4
24
18
30
27
5
Ekstremt (30+)
1
50
57
43
43
190
9
7
14
23
87
Totalt
100
6
10
3
2
-
100
100
100
100
100

* For skrumplever angis relativ risiko gitt at lavkonsumentene har risiko 1. Gjelder alkoholisk levercirrhose.
Kilde: Skog 1985
 
Hvorfor ligger drikkemønsteret så fast?
Enkelte har lagt skylda på de norske restriksjonene, og sagt at vi nærmest drikker på trass eller i opposisjon. Andre har lagt skylda på brennevinet og sagt at vi har en brennevinskultur. Men røttene til drikkemønsteret finner vi nok mye lenger bak i tiden.
Allerede i vikingtiden var det vanlig å drikke seg fra sans og samling når det var blot, og det var stort sett øl og mjød man drakk. Vin var en sjelden vare, og brennevin fantes ikke. Beruselsen ble satt i sammenheng med et ønske om å være i kontakt med gudene, man var ikke lenger seg selv. Her kan vi spore noe religiøst i forholdet til alkohol som har hengt i helt opp til våre dager. Også at man ikke er seg selv når man har drukket alkohol, er en oppfatning som står sterkt også i våre dager. Uttrykket ”Fylla har skylda” henspeiler på dette.
 
Ved å henvise til at man ikke var seg selv, kan man unnskylde og få tilgivelse for handlinger som ellers ikke ville bli akseptert. Dette er en opplevd fordel ved det norske drikkemønsteret som det ville være vanskelig å fastholde dersom nordmenn bare skulle hengi seg til måteholden måltidsdrikking av vin. Masseturismen har ført til at nordmenn og turister fra andre land med tilsvarende drikkekultur som den norske, også har begynt å lære ungdom i middelhavslandene å drikke på nordisk vis, noe som skaper store bekymringer der, og har resultert i flere initiativ fra myndighetene på å begrense drikkingen blant ungdom.
 
Hva er problemet?
Fra den enkeltes synspunkt kan vi betrakte alkoholproblemet på samme måte som problemet med tobakk og overvekt. Mange av oss røyker, og vet vi ikke burde, mens andre går rundt med noen få eller mange kilo for mye. Mange kutter ut røyken, enten på egen hånd eller ved hjelp av råd og støtte fra andre, og mange bestemmer seg for å gå ned i vekt. I begge tilfeller kreves det besluttsomhet, mobilisering av viljestyrke og omlegging av vaner. Akkurat de samme metodene kreves også for å komme fram til ønsket resultat med alkohol. Nesten alle røykere ønsker å slutte. Nesten alle overvektige ønsker å gå ned i vekt. Men hva ønsker de fleste alkoholbrukere? Er det en forskjell her som skaper ekstra problemer?
 
De fleste som vil gjøre noe med tobakksforbruket sitt, velger å kutte ut røyken. Likevel vil det også gi bedre helse og sunnere miljø dersom en reduserer fra 20 til 4-5 sigaretter om dagen. De fleste som har prøvd dette, vet imidlertid hvor lett det er litt etter litt eller hurtig å komme opp på det gamle forbruksnivået igjen. Derfor velger folk ofte til slutt å kutte ut helt.
 
En kan jo ikke kutte ut maten. Derfor går også folk ofte opp og ned på vektskalaen. Perioder med slanking blir etterfulgt av tilbakefall og for mye mat. Erfaringen er ofte at viljestyrken må holdes ved like hele tida, dersom en skal holde den vekta en ønsker. Varig endring av spisevanene over tid må til for å holde kiloene unna. I tillegg hjelper regelmessig mosjon til å holde forbrenningen oppe.
 
Men hva med alkohol? Skal en sammenligne med røyk eller mat? (Rent bortsett fra at mat er nødvendig, mens røyk og alkohol ikke er det). Dersom en er misfornøyd med alkoholforbruket sitt, skal en da kutte ned eller kutte ut? Det er argumenter for begge deler. Og hva med de av oss som ikke opplever at de har noe alkoholproblem? Er det likevel grunn til å se på sine egne alkoholvaner?
 
Det er vanskelig å snakke om sitt eget alkoholforbruk
Ifølge vinspaltene i avisene og alminnelig oppfatning er alkoholbruk positivt. Men når noen mister kontrollen over alkoholforbruket sitt, blir det sett negativt på. Mange har også en eller annen gang mistet kontrollen over hvor mye de har drukket. Derfor er alkohol ofte et tabubelagt område. Det er så ømtålig at f.eks. mange leger ikke tør spørre pasientene hvor mye de drikker. Hvorfor er det slik? Jeg tror folks behov for rus er blitt undertrykt og fortiet i vår kultur, at det er blitt oppfattet som noe man helst ikke snakker for høyt om. Når noen forsøker å tilfredsstille dette behovet, bl.a. med alkohol, blir dette ofte stemplet som noe moralsk tvilsomt. Og alle alkoholbrukere føler seg ”skyldige”, og skynder seg å understreke at de kun drikker ”for smakens skyld” eller ”for selskaps skyld”.
 
Men det er lett å se at bruk av alkohol ikke har noe med mer eller mindre moralske valg å gjøre. I vårt samfunn er det rikelig anledning til å drikke alkohol, både ut fra alkoholtradisjon, samfunnsideologi og fysisk tilgjengelighet. De fleste av oss velger derfor ikke bevisst om vi skal bruke alkohol eller ikke. Vi blir født og oppdratt innenfor en alkoholkultur som gjør alkoholbruken til noe selvsagt, og som forteller oss når, hvor, hvorfor og hvordan vi skal drikke alkohol. Når vi først er blitt alkoholbrukere, bidrar dette i sin tur til at vi opprettholder og viderefører tradisjonen til neste generasjon og gir alkoholpositive signaler til våre omgivelser.
 
Den eneste måten å bryte denne sirkelen på, er at en blir bevisst hvorfor og hvordan, når, hvor og med hvem en bruker alkohol, at en begynner å snakke om det og tenke over det. Kanskje er det sant at mange alkoholbrukere bare drikker for selskaps skyld, for å følge skikk og bruk, eller for smakens skyld? Det som er sikkert, er at mange også drikker for rusens skyld. Men vi inngår alle i en sosial sammenheng der vår atferd teller. Vi bør kanskje vurdere hvilken betydning våre alkoholvaner har både for oss selv og andre?
 
Vi trenger rusen
Det ligger i menneskenaturen å hige etter løftede sinnsstemninger, glede, spenning, fest, rus. Vi trenger slike atspredelser, og som regel fungerer de positivt for oss. De fleste folkeslag har derfor også kjent til metoder for å oppnå rus, noen lett tilgjengelige, andre mer krevende. Også i vårt samfunn finnes det mange slike ”rusmidler”, fra dans, fallskjermhopping og ekstrem fysisk aktivitet til øl, vin og brennevin. Dersom ett rusalternativ er svært lett-tilgjengelig og sosialt akseptert, slik alkoholen er det i vårt samfunn, vil de av oss som har den sterkeste rustrangen og lever i det mest alkoholliberale miljøet, også løpe størst risiko for avhengighetsproblemer og andre alkoholskader.
 
Men alkoholrusen er et problem
Det er bl.a. på grunn av at alkohol kan brukes til rusformål at den blir høyt verdsatt i vårt samfunn. Men alkohol har et par-tre andre egenskaper som ikke er så positive. For det første er den vanedannende og avhengighetsskapende. Det er lett å oppnå rustilstander med alkohol, noe som gjør at mange kommer inn i en vane med å beruse seg ofte på alkohol. Og ettersom rusen blir oppfattet som stort sett positiv, tar det lang tid før den enkelte noensinne begynner å tenke på at ens alkoholbruk kanskje har økt mer en godt er, eller at russituasjonene også medfører uønskede konsekvenser. Gammel vane er ofte vond å vende, sies det, og det gjelder i særlig grad alkohol. I tillegg fører alkoholrusen til dårligere evne til å mestre ulike situasjoner, pluss at en kanskje gjør ting som en ikke ville ha gjort i upåvirket tilstand.
 
Hva er så alternativet?
Mange drikker alkohol fordi det hører med til skikk og bruk, og opplever ikke alkoholrusen som viktig. Hører du med blant disse, er alkoholen sannsynligvis ikke noe problem for deg direkte. Din alkoholbruk kan likevel være et problem for noen av dine nærmeste eller omgangskrets, eller bli et problem for deg senere. Den enes kontrollerte og moderate drikking kan godt oppleves som et press i retning av å drikke av noen andre. Din egen alkoholbruk signaliserer akseptering av drikking i situasjoner hvor det kanskje er uakseptabelt for en som prøver å få kontroll over sin drikking. Eller du kan være en person som en 15-åring ser opp til og ønsker å etterligne. En bør kanskje vurdere om en ved å endre sine egne drikkevaner kan påvirke sine omgivelser til å drikke mindre, eller avstå fra alkohol i bestemte situasjoner. Forsøk har vist at noen forsøkspersoners måte å drikke på kan påvirke de andre tilstedeværende i et selskap eller i en bar. Jo mer forsøkspersonene brukte av alkohol, jo mer drakk også de andre i baren. Og i neste forsøk, der forsøkspersonene drakk mindre enn de andre, eller drakk alkoholfritt, påvirket det også de øvrige gjestene til å drikke mindre.
 
Alternativ rus?
Dersom du drikker alkohol for rusens skyld, så husk at rusen finnes i mange grader og variasjoner. Det er den alkoholbruken som henger sammen med rus som fører til de største avhengighetsproblemene. Det vil være lettere å få kontroll over sitt alkoholforbruk, dersom en greier å finne andre former for rus og positive opplevelser – rusopplevelser som ikke er forårsaket av inntak av alkohol eller andre kjemikalier.
 
Hva er rus?
En definisjon kunne være at rusen er en følelse av forhøyet sinnsstemning (ofte kalt eufori), en forsterkning av følelser, en opplevelse av mer og mindre intens spenning, eller en diffus følelse av fysisk og psykisk velbehag, av harmoni mellom sinn, kropp og omgivelser. Rus kan være ekstase, men det kan også være en relativt svak heving av stemningsleiet, og alle grader imellom. Folk har til alle tider traktet etter slike positive opplevelser, ”rus”. Og de har vært forsøkt frambragt på mange måter. Rusgifter - deriblant alkohol - er bare én av de typene ”rusmidler” som har vært i bruk. Andre ”rusmidler” har opp gjennom tidene vært magi, religiøs ekstase, seksuell utfoldelse, men også våre tiders farts- og risikosporter, kunstneriske opplevelser, rocke-konserter osv. De seneste ikke-kjemiske ”rusmidlene” som har vært oppe i samfunnsdiskusjonen er pengespillautomatene og dataspillene på nettet. Felles for alle disse ”rusmidlene” er at de på forskjellig vis utvider eller endrer virkelighetsoppfatningen, sprenger rammene for det dagligdagse og velkjente, og de fleste av dem kan også gi opphav til sterke avhengighetstilstander.
 
Vi kan skille mellom naturlige og kunstige ”rusmidler”, mellom opplevelser som skriver seg fra ytre sansestimuli og de som framkalles av tilførte kjemikalier, rusgifter. 
 
De fleste vet at forelskelsens rus er svært sterk, eller sex-rusen, men også den rusen som oppstår gjennom dans, fysisk trening og annen kroppsutfoldelse. Naturopplevelse, kunstopplevelse, skaperglede og seiersrus er også noen av de utallige former for positive rusopplevelser mennesker kan ha.
 
Men også mindre voldsomme former for rusopplevelse kan oppstå, som følge av at en hører på god musikk, ser en sterk film eller føler samhørighet, varme og vennskap overfor de menneskene en i øyeblikket er sammen med.
 
Det som kjennetegner naturlige rusopplevelser er vanligvis at de oppstår i forbindelse med en eller annen aktivitet, og/eller i samspill med andre mennesker. Vi mennesker er forskjellige, og det er våre rusopplevelser også.
 
Likheten mellom de naturlige og de kjemiske rusopplevelsene er at i begge tilfeller frigjøres det dopamin i hjernen – et stoff som hjernen selv produserer – og når det skjer, får det oss til å føle oss oppstemte og glade. Men fordi alkoholen er så integrert i kulturen, så sosialt akseptert og så lett tilgjengelig, blir behovet for rus kanskje for de fleste assosiert med alkohol. Selve rus-begrepet hadde opprinnelig som betydning en opphisset, oppjaget tilstand, og vi finner det fortsatt i for eksempel det engelske ordet ”rush”. Ord som ”seiersrus” og ”gledesrus”, som hyppig brukes i norske aviser, viser at den opprinnelige betydningen av ordet heller ikke er glemt i Norge.
 
En hjerne uten tilførte kjemikalier
En forutsetning for at rusopplevelsene skal bli så fullkomne som mulig, for at de naturlige ”rusmidlene” skal få maksimal mulighet til å virke, er at at sansene våre er skjerpet, at hjernen vår er fri og har full mottakelighet og ikke er full av tilførte kjemikalier. Det er her rusgifter som alkohol skiller seg ut. Forutsetningen for deres virkemåte er tvert imot en bedøvelse av deler av hjernen, en sløving av sanseapparatet, en kjemisk endring av hjernens funksjon. Fra et russynspunkt kan det i mange tilfeller derfor være fornuftig å velge bort de kjemiske rusmulighetene, rusgiftene, og i stedet satse på den naturlige, ikke-kjemiske rusen.
 
Hjernefunksjoner
 
 
 
Etter langvarig bruk av en rusgift, for eksempel alkohol, vil det ha oppstått endringer i hjernen, som det kan ta tid å reversere. For eksempel vil kontrollfunksjonen som utøves gjennom fronttallappen i hjernen (prefrontal cortex) være svekket, mens impulser gjennom belønningssenteret (hippocampus –amygdala) vil ha større betydning og innflytelse enn hos en person som aldri har smakt, eller drukket lite alkohol.
Det er lettere å forstå at noen får et alkoholproblem dersom vi husker på at alkohol er et stoff som virker toksisk – giftig på hjernen – er en rusgift. Gifter virker kraftig – men skaper også større problemer enn ikke-giftige stoffer eller naturlige, rusframkallende aktiviteter. Det er i alle fall viktig å huske at alle opplevelser, både kjemisk framkalte og framkalt gjennom opplevelser, skaper avtrykk og celleforandringer i hjernen. Disse er på sin side med på å prege hvordan du opplever alkoholvirkningen og ettervirkningen. Trøsten er at også gode opplevelser uten alkohol skaper endringer i hjernen, som på litt lengre sikt kan være med på å overskygge noen av de endringene som alkoholen har skapt. Av denne grunn blir det viktig å tenke gjennom hvilken rolle alkoholen har spilt for deg i ulike situasjoner, og hva du vil gjøre for å erstatte alkoholopplevelsene med andre, ikke-kjemikalieframkalte opplevelser.
 
 
 
 Intet klart skille mellom ”oss” og ”dem”
Alkoholforskningen har de seneste tiårene kontstatert at alkoholforbruket i befolkningen er svært skjevt sammensatt. Men det er en sammenheng mellom storforbruk og måteholdent alkoholforbruk. Denne sammenhengen er slik: Endringer i gjennomsnittsforbruket av alkohol skjer som følge av at alle forbruksgrupper endrer sitt konsum. Øker forbruket, slik det har gjort i Norge de siste 15 årene, betyr dette at både måteholdskonsumenter og storforbrukere har økt sitt konsum. Når det gjennomsnittlige alkoholforbruket i en befolkning øker til det dobbelte, øker antallet storforbrukere til det firedobbelte. Og dersom vi greide å redusere alkoholforbruket til halvparten, ville vil redusere antallet storforbrukere til en fjerdedel av hva det er i dag. Trekker vi dette ned på det individuelle nivået, betyr en økning i årskonsumet at minst ett av tre forhold inntreffer:
 
Man drikker mer hver gang man drikker (med økende blodalkoholkonsentrasjon – og dermed økt skaderisiko til følge)
Man drikker over lengre tidsperiode hver gang man drikker (med forlenget alkoholpåvirket tidsrom til følge og dermed økt skaderisiko)
Man drikker ved flere anledninger i løpet av et år enn før (flere tilfeller av økt skaderisiko)
 
Konklusjonen kan se ut til å være at alle tiltak som reduserer den enkeltes konsum av alkohol sannsynligvis vil redusere faren for negative alkoholkonsekvenser hos de aller fleste nordmenn, uansett på hvilken måte disse tiltakene gjennomføres, ved å drikke sjeldnere, ved å drikke mindre pr. gang, eller ved å kutte helt ut. Den første som vil nyte godt av dette er den som gjennomfører disse tiltakene selv.
 
Er avhold et alternativ?
Vi må først slå fast at alkohol ikke er noen nødvendighet. Flertallet i befolkningen er promillefri storparten av sin våkne tilværelse, i flertallet av situasjoner. Vi blir født alkoholfrie. Fravær av alkohol er en naturtilstand. Et synspunkt vi gjerne hører er at ”Menneskene har alltid ruset seg” Det er riktig at mennesker har et naturlig behov for rus og løftede sinnstilstander. Vi har et innebygget belønningssystem i hjernen. Men det er ikke ensbetydende med at mennesker har dekket dette behovet med alkohol eller andre rusgifter. Mange russituasjoner er rusgiftfrie. Det er mye av det samme som skjer i hjernen enten mennesker får et kick av å spille på en spilleautomat, de opplever seiersrus eller kjærlighetsrus, seksuelle høydepunkter eller religiøs ekstase. Kanskje noen vil hevde at rusgifter er så mye sterkere og virker i en klasse for seg. Men det er grader av kjemisk beruselse også. Man blir ikke overstadig lykkelig av et glass øl. Mange rusformer som ikke baserer seg på tilførte kjemikalier, virker langt mer tilfredsstillende enn det.
 
Noen vil kanskje dra argumentasjonen videre og hevde at ”mennesker har alltid ruset seg på alkohol eller andre rusgifter”. Det er nok riktig at rusgifter i en eller annen form har fulgt de fleste folkeslag opp igjennom historien, men aldri i det omfang og med den hyppighet som den industrielle storproduksjon og konsum de siste par hundre år har skapt grunnlag for. Alkohol var en luksus- og knapphetsvare i tidligere tider, som store deler av befolkningen ikke hadde adgang til. I tidligere tider ble det ofte bare brukt i sjeldne og rituelle sammenhenger, for eksempel de fire gangene i året da vikingene hadde blot og religiøs høytid. Selv om fyll og vold fulgte i alkoholens kjølvann også den gangen, var det kanskje ikke like innlysende at alkoholen var et onde, slik den må betraktes i dag.
 
Og ”Et samfunnsonde innskrenker man ikke, det avskaffer man”, som Kyrre Grepp sa på Arbeiderpartiets landsmøte i 1911. Arbeiderbevegelsen greide ikke å avskaffe dette ondet, fordi flertallet av befolkningen ville beholde det. Men dette forhindrer ikke at alkoholen stadig vekk er et onde, som det gjelder å redusere betydningen av så mye som mulig. En metode i dette arbeidet er selv å holde seg borte fra alkohol. Hvordan skal vi få gehør for at alkohol hovedsakelig er et onde, dersom vi selv bruker det?
 
Alkoholfritt omgangsliv
Som en naturlig følge av at alkohol blir oppfattet som et samfunnsonde, vil det være naturlig å gå inn for alkoholfrie soner, og alkoholfrie arrangementer. ”Av og til” (tidligere Alkokutt) går inn for alkoholfrie soner rundt barn, under graviditet, i forbindelse med idrett, i trafikken, i samband med båtliv. Men da møter vi argumentet: ”Uten alkohol ville ikke folk komme (på fest, kafe, kino, møte), de sjenerte ville aldri få det til med sex, og omgangsklimaet ville bli dystert”
 
Dersom folk må drikke alkohol i de situasjonene, viser det jo at det allerede er oppstått en kulturelt og situasjonsbetinget avhengighet av alkohol. Den som ikke drikker, må også møte de samme situasjonene og lære seg å takle dem uten alkohol. Det er akkurat samme læringsprosess som mange tidligere alkoholavhengige må igjennom, når de skal lære seg å takle situasjoner på nytt, uten alkohol. Ville det ikke være like smart å gjennomgå denne læringen uten å gå veien om alkoholavhengighet først?
 
Men kan man ikke drikke med måte?
”Men, hva er galt med å drikke litt alkohol, så lenge en gjør det med måte?” Dette er et utsagn man ofte møter. Men alkohol er potensielt skadelig og farlig for alle. De fleste alkoholbrukere har noen gang vært fulle. Så lenge alkoholbruken aksepteres, vil en del av brukerne uunngåelig havne i fyllesituasjoner, sporadisk eller regelmessig.
 
Fylla representerer en belastning for brukerens kropp og helse, og er en livskvalitetsreduserende faktor for alle som av og til eller ofte er utsatt for andres fyll. Enhver fyllesituasjon er en risikosituasjon for brukeren selv eller for andre. Måteholdsargumentet og måteholdspraksisen bidrar her til å opprettholde selve alkoholkulturen, som forteller folk når, hvor, hvorfor og hvordan de skal drikke alkohol.
 
Alle som bruker alkohol, selv om det er moderat, bidrar til å opprettholde mytene om at man kan drikke alkohol med måte. Individuelt sett kan noen (til og med de fleste) drikke med måte. Men i en befolkning som aksepterer og ser positivt på alkoholbruk, vil mange mennesker uunngåelig havne i vanskelige fyllesituasjoner, eller utvikle et helseskadelig storforbruk av alkohol. Faktisk er fyllesituasjonene og de derav følgende skadene en større belastning for helsevesenet enn de helseskadene som følger av et langvarig storforbruk. Ved selv å velge ikke å drikke alkohol, gjør man opprør mot den alkoholkulturen som er noe av grunnlaget for alkoholskadene.
 
Men hvor skal jeg gå?
En av de organisasjoner som tar denne problematikken alvorlig er Forbundet Mot Rusgift, som rekrutterer både avholdsfolk som medlemmer og måteholdne alkoholbrukere som sympatisørmedlemmer. På samme måte som alkoholbruk er et sosialt fenomen som oftest foregår i samvær med andre, tror FMR at det er lettere å avstå fra alkohol dersom man gjør det sammen med andre. Her tilbyr man både medlemmer, sympatisørmedlemmer og andre interesserte alkoholfrie samværssituasjoner, som kan være med på å skape trygghet i å prøve ut en alkoholfri livsstil og bygge opp et alkoholfritt nettverk, som også varer ut over de ordinære organisasjonssammenkomstene. Også personer som prøver å komme bort fra et personlig alkoholproblem vil finne et ankerfeste i dette miljøet.
 
Du kan lese mer om Forbundet Mot Rusgift her: www.fmr.no


[1]                Øyvind Horverak og Elin K. Bye: ”Det norske drikkemønsteret En studie basert på intervjudata fra 1973-2005.” Rapport nr. 2/2007 Statens Institutt for rusmiddelforskning, Oslo 2007.