Blant disse bryggerigigantene finner vi irsk/britiske Guinness og danske Carlsberg, som de siste årene begge har satset stort på å skape helt nye markeder i Asia og Afrika.

De store bryggeriene satser også for fullt i de tidligere kommunistiske landene i øst, for å skape et marked for øl i tillegg til den tradisjonelle vodkaen, går det fram av rapporten «Thirsting for Markets - the global impact of corporate alcohol».

Rapporten er laget av forskeren David H. Jernigan ved The Marin Institute for the Prevention of Alcohol and Other Drug Problems, og er trolig den mest utdypende som noen gang har vært laget om den internasjonale bryggeri- og brennevinsindustriens framstøt i den tredje verden. Helge Kolstad i det internasjonale IOGT har arbeidet for å sikre finansieringen, og Derek Rutherford ved Institute of Alcohol Studies i London har knyttet kontakt mellom europeiske og nordamerikanske frivillige organisasjoner. For øvrig har en rekke alkoholforskere, i samarbeid både med offisielle kilder og frivillige organisasjoner i en rekke land, arbeidet med å skaffe data til rapporten.

Jernigan og de andre forskerne har arbeidet i tre år med å samle data. Det ble for øvrig i 1985 laget en forberedennde rapport om verdens alkoholindustri av Verdens Helseorganisasjon (WHO), men med Margaret Thatcher som statsminister i Storbritannia og Ronald Reagan som president i USA, ble det snart slutt på denne forskningen.

«Big Alcohol»

Rapporten forteller blant annet hvordan Guinness i 1980-årene forsøkte å selge øl til nybakte mødre i Malaysia, nærmest som et helseprodukt. På reklameplakatene figurerte moren, barnet og ølflasken tett sammen. «Good for you»- bra for deg - var budskapet. I USA og de fleste vestlige land er det totalforbud mot reklame som forsøker å framstille bruk av alkohol som en helsefordel, men i den tredje verden eksisterer det ikke slike regler.

Dessuten er alle varer som kommer fra Vesten forbundet med glans og prestisje. Dette gjelder både sigaretter, alkohol fra vestlige produsenter og luksusvarer generelt. Derfor er det vanligvis også fritt fram for alkoholreklame og sigarettreklame. Det får ikke hjelpe at disse varene ofte koster en ukelønn, og går på bekostning av mat til familien.

Samtidig som det de siste årene er blitt stadig færre produsenter, er disse produsentene også blitt større, og ofte mer hensynsløse. Dermed får «Big Alcohol», som forskerne kaller de store, vestlige alkoholprodusentene, det som oftest slik industrien selv vil.

Fri fra de etiske reglene som gjelder for reklame i de vestlige landene, kan de fritt spille på prestisjefaktoren og drømmen om et sosialt sett bedre liv, blant de nyrike som har råd til å kjøpe vestlige forbruksvarer. At hjelpeapparatet for de som ramler utfor og blir rusavhengige er så å si ikke-eksisterende, spiller mindre rolle.

Sterkt økende ølforbruk

Selv om 54 prosent av verdens alkoholkonsum stadig er lokale varer, øker importen og lisensproduksjonen av vestlige drikkevarer stadig. 35 prosent av spritproduksjonen ved amerikanske fabrikker går nå til den tredje verden, samtidig som alkoholproduksjonen i afrikanske, latinamerikanske og asiatiske land i løpet av 1980-årene økte med hele 77 prosent. På grunn av det økonomiske sammenbruddet i det tidligere Sovjet er salget her riktignok gått betraktelig ned, men er trolig i stor grad erstattet av hjemmebrent og til dels direkte farlige produkter. Vinforbruket ser i den tredje verden ut til å være fallende, mens forbruket av øl derimot har økt vesentlig.

Bare i Kina er ølforbruket tidoblet i 1990-årene sammenlignet med tallet fra 1980-årene. Kina er nå verdens nest største ølprodusent, og i Latin-Amerika har forbruket i samme tidsrom økt med 47 prosent. I Afrika er ølforbruket de siste 30 årene økt med 75 prosent, og økningen kommer spesielt innen vestlige ølsorter.

Forskerne mener at det ikke minst er opprettelsen av nye frihandelssoner i den tredje verden som har ført til denne økningen. Her spiller markedsføringen en meget stor rolle, og ikke minst når det gjelder framhevingen av visse vestlige varmerker,m ikke minst når det gjelder øl. Og sett i forhold til andre alkoholvarer, kan «prestisjen» ved å drikke vestlige ølsorter kjøpes relativt billig.

- Vi selger ikke øl. Øl er en 6000 år gammel oppfinnelse, og det er ikke stort å gjøre med selve produktet. Vi selger prestisje, et bilde på vellykkethet, sier en bryggeritalsmann i Øst-Asia til forskerne bak rapporten.

Færre og større bryggerier

Rapporten viser også tydelig at det blir færre, men stadig større produsenter innen den verdensomspennende bryggerinæringen. Mer enn halvparten av det industri-produserte ølet kommer i dag fra bare 20 produsenter.

Verdens største ølprodusent er i dag amerikanske Anheuser-Busch, som produserer det kjente Budweiser-ølet. Dette ølet er i parantes bemerket egentlig laget etter tsjekkisk oppskrift, selv om tsjekkerne selv riktignok betakker seg for. Nummer to i verden er nederlandske Heineken og nr 3 er amerikanske Miller, som blir eid av Philip Morris-konsernet. Deretter følger et syd-afrikansk, et brasiliansk, et belgisk og et japansk bryggeri, før danske Carlsberg kommer på 8.plass.

Guinness kommer først på 14. plass. Det er ellers et trekk i utviklingen at de store amerikanske og europeiske bryggeriene stadig fusjonerer og inngår produksjonsavtaler med bryggerier i den tredje verden, slik at bildet kan være noe uoversiktelig. Heineken blir nå brygget i 50 land og solgt i 150, og økniningen er størst i Afrika og i stillehavslandene. Carlsberg, som blant annet har fått omfattende hjelp av den danske regjeringen, har et omfattende nett av bryggerier i Sørøst-Adia og satser nå også for fullt i Øst-Europa. Når det gjelder salget av brennevin øker dette mest i Asia, mens det i resten av verden står stille, eller er synkende.

Øl som helsekost

Rapporten trekker fram Malaysia som ett av de østasiatiske landene der den internasjonale alkoholindustrien er mest aktiv når det gjelder markedsføring.

Det var her bryggeriene forsøkte å selge øl til nybakte mødre som skal komme til krefter igjen, og det blir også lagt stor vekt på annonser og andre tiltak, som å kjøre lettkledde skjønnhetsdronninger rundt til pubene, og vise varemerkene i andre sammenheng, som for eksempel i platebutikker og andre steder der ungdommen ferdes. En god del av drikkevarene blir for øvrig solgt i egne klubber med unge, vakre vertinner, og både Carlsberg og de andre produsentene legger stor vekt på å vise tiltrekkende, ofte europeiske kvinner, i annonsene sine.

Selv om Malaysia er et muslimsk land, har lokale folkegrupper, indere og ikke minst de kinesiske innvandrerne, lange alkoholtradisjoner. Tidligere kostet dårlig hjemmebrent mange malaysiere livet, og de siste årene har de store, internasjonale bryggeriene investert store summer i landet. Statlige undersøkelser viser et høyt forbruk også hos tenåringer, selv om den muslimske delen av befolkningen ikke bruker alkohol. En annen ting er at regjeringen offisielt fordømmer alkohol, men uoffisielt tar inn store summer i avgifter, og derfor tjener betydelig på omsetningen. De siste årene er det for øvrig dukket opp flere grupper som arbeider mot alkohol, og Anonyme Alkoholikere holder regelmessige møter.

Afrikanske alkoholproblemer

I Zimbabwe, et annet land som blir trukket fram, er alkoholindustrien den fjerde største industrien i landet. Husholdningene bruker nærmere sju prosent av forbruket på alkoholvareer - og i tillegg kommer forskjellige typer hjemmebrent.

Alkoholproblemene begynte allerede i kolonitiden, da vin og brennevin ble brukt som betalingsmidler. Nå klarer produsentene tilmed å selge «Robert E. Lee Whiskey» - oppkalt etter generalen som i den amerikanske borgerkrigen forsvarte Sørstatene og dermed slaveriet - i Zimbabwe. Landet har fått et betydelig alkoholproblem, og mange mannlige innbyggere begynner å drikke i ung alder. Spesielt på lønningsdagene kan forbruket være høyt. Leversykdommer er utbredt, og familiedepartementet mener at alkoholmisbruket er årsaken til over halvparten av skilsmissene i landet, og til svært mange trafikkulykker.

Ølet og brennevinet kommer ofte fra sørafrikanske og andre utenlandske produsenter. Det er ofte billig, ettersom lønningene er lave. Når tidene er dårligere, går forbrukerne vanligvis over til enda billigere drikkevarer. Reklamen for drikevarene er massiv, spesielt for de store høytidene, men det skal i sannhetens navn også sies at produsentene har etiske regler mot å gjøre alkoholforbruket altfor gloriøst, og at de også gir penger til organisasjoner som forsker på alkoholmisbruk. Regjeringen har også innført en kampanjedag mot alkoholmisbruk. Avisene etterlyser likevel flere klinikker, og «færre ølhaller på hvert eneste hjørne».

Øl og «rusbrus» i Estland

Den internasjonale alkoholkapitalen har også oppdaget landene i Øst-Europa. Blant annet i Estland forsøker de store vestlige bryggeriene nå å komme inn, og skape et helt nytt marked for øl.

Alle de østeuropeiske landene har fra tidligere en tradisjon for vodkadrikking, noe som har ført til omfattende sosiale problemer, men Estland hadde tidligere et moderat forbruk. Forbruket steg imidlertid under den russiske okkupasjonen, ikke minst fordi mange russere flyttet inn i landet. I tillegg til det lovlige forbruket, kommer også ulovlig hjemmebrent og smugling, og tallene for forbruket er derfor usikre. Mye tyder imidlertid på at det samlede forbruket de siste årene har vært sterkt økende.

De siste årene er også øl blitt populært blant ungdommen, i motsetning til vodka, og vestlige produsenter har sett en stor mulighet her. Blant disse er danske Carlsberg, som nå er i ferd med å skape «et moderne alkoholmarked» i Estland. Unge jenter har, som i Norge, oppdaget «rusbrusen», som også er på vei inn, etter at det store destilleriet i Tallinn, Liviko, oppdaget denne muligheten. Produsentene selger «vestlig livsstil» - og mange er mottakelige for denne varen.

Blant de interessentene som er aktive på dette markedet og samarbeider med Liviko, er også det finske vinmonopolet, Alko. Det er trolig at Alko nå vil kjøpe opp Liviko, og dermed få en avgjørende markedandel i Estland. Andre interessenter på det blomstrende baltiske ølmarkedet ved siden av Carlsberg er Pripps og Ringnes, og også amerikanerne lukter på muligheten. Rapporten betegner antallet barer og puber i Estland som «utrolig», foruten at det blir solgt alkohol i de fleste kioskene. Den estniske regjeringen har ifølge rapporten ikke noen klar og bevisst alkoholpolitikk, men lar det hele stå til, i håp om inntekter og i at det legale salget skal slå ut smuglingen og salget av hjemmebrent. Alkoholmisbruket har også ført til en sterk økning i antall lovbrudd og voldsforbrytelser. 70 prosent av alle som ble tatt for alvorlige voldsforbrytelser i 1995, var påvirket av alkohol. Det ser også ut til at ungdommen antar den finske drikkestilen, med både øl og vodka, og ikke bare vodka, slik den eldre generasjonen drikker. Fortsette dette, vil Estland få meget alvorlige alkoholproblemer, konkluderer rapporten.

Oppfordring til handling

Forskerne bak rapporten mener at den bør være en oppfordring til handling både for lovgivere, helseorgasasjoner og den alminnelige borger som er bekymret over tilstandene, og kommer på slutten av rapporten med en rekke konkrete forslag til hvordan dette skal skje. Blant annet vil det være viktig å unngå annonsering i etermedier og indirekte reklame.

Også i den tredje verden begynner lovgiverne nå likevel å sette grenser, og forskerne bak rapporten mener det er viktig å vekke opinionen i disse landene. Bedre overvåking, økonomiske og alkoholpolitiske analyser, og en mer velinformert offentlighet kan få alkoholindustrien til å opptre mer ansvarsfullt - noe som i høy grad er på tide.

Kilder

David H. Jernigan: «Thirsting for Markets - the global impact of corporate alcohol»

The Marin Institute for the Prevention of Alcohol and Other Drug Problems, 1997