Thomas Clausen er professor ved SERAF, Senter for Rus og Avhengighetsforskning ved Universitet i Oslo. Han tok doktorgraden med en avhandling som hadde tittelen “Old age and ageing in Botswana; Health, Nutrition and Lifestyle”. Med mannens bakgrunn var det naturlig for “Mot Rusgift” å ta en samtale med ham, om dette med alkoholkonsum i Afrika.

– Hva gjør at du har interessert deg spesielt for alkohol i Afrika.
– Jeg har bodd til sammen 3 år i Botswana og nærmere et 1/2 år i Sør- Afrika og har gjennom dette fått interesse for kontinentet. Mitt doktorgradsarbeid som jeg disputerte for i 2005 handlet om helse, livsstil og levekår blant eldre i Botswana, og alkoholkonsum og ernæring var viktige tema i doktorgradsarbeidet.

I de senere år har jeg samarbeidet med WHO om analyser av alkoholdata fra 20 afrikanske land, og ved SERAF veileder jeg nå en stipendiat som skal ta sin doktorgrad på temaet alkohol og mental helse i Afrika.

Store forskjeller

– Hvor mye vet vi om alkoholforholdene i Afrika, og er det likt over hele kontinentet?
– Det finnes noe tidligere litteratur om alkoholkonsum i Afrika, men det meste er fra mindre studier, f.eks. fra en landsby, eller blant universitetsstudenter i en landsdel etc., men ikke så mye nasjonale studier, og enda mindre der det er mulig å sammenligne mellom landene. De data vi har fra WHO gir en mulighet til å sammenligne konsum og drikkemønster mellom 20 ulike afrikanske land, og det er nokså unikt.

Vi vet bl.a. fra denne sammenlignende studien at det er store forskjeller, kanskje den tydeligste er mellom de nordafrikanske og islamdominerte landene og landene sør for Sahara. I nord er det lite konsum av alkohol, mens det er noe mer i landene sør for Sahara. Det typiske er at middelaldrende menn drikker mest og oftere enn kvinner. I Afrika har det tradisjonelt vært drukket mye hjemmebrygget øl og vin, mens ”moderne” industrielt fremstilte drikkevarer blir mer og mer vanlig nå.

– Er det store variasjoner i drikkemønsteret?
– Ja, det er blitt hevdet at enten så drikkes det til stupfyll, eller man er avholden, men det bildet er misvisende.

I 19 av de 20 landene vi har studert er mer enn halve befolkningen totalavholdne, så det vanligste forholdet til alkohol blant afrikanere er med andre ord totalavhold. Når det gjelder den andelen som drikker, som varierer fra under 2 % på Komorene til ca. 60 % på Mauritius, så er det typiske et moderat konsum av alkohol. Men en andel av dem som drikker, drikker nok mye, slik at de blir fulle så det synes. Det er vel disse som former vårt inntrykk av at afrikanere drikker til de stuper.

Uansett så er hovedinntrykket etter å ha studert konsumsmønster fra 20 afrikanske land at det er meget stor variasjon landene i mellom, og at man ikke har holdepunkt for å snakke om en typisk afrikansk drikkekultur, annet enn kanskje å si at totalavholdenhet er et gjennomgående trekk i de fleste av landene.

Alkoholindustrien vokser

– Men er de afrikanske drikkevanene stabile, eller er de under endring?
– Endring over tid vet vi mindre om. Studiene vi har brukt fra de 20 landene er såkalte tverrsnittstudier, der man har spurt om drikkevaner på et bestemt tidspunkt (2002-2004) og ikke fulgt opp folk over tid. Så fra de studiene kan vi ikke si noe om endring. Men vi vet at den kommersielle alkoholindustrien er i vekst i Afrika, og at det foregår et skifte fra den mer tradisjonelle hjemmebryggskulturen til økende konsum av kommersielle drikkevarer. Det er nok også indikasjoner på at flere grupper drikker alkohol, ikke bare middelaldrende menn, men også flere unge og flere kvinner enn hva som var vanlig tidligere.

Afrika gjennomgår raske endringer, både med hensyn til livsstil og levevaner, og vi forventer nok en økning av alkoholkonsum og konsekvenser av alkoholkonsum i fremtiden i Afrika. Vi skal gå i gang å analysere et datamateriale som ser på endring av drikkevaner over en 5-års periode, så i løpet av året som kommer håper vi å kunne si noe mer sikkert om endringene som er i ferd med å skje i Afrika med hensyn til alkoholkonsum.

– Skaper alkoholen de samme typer problemer som i Norge, eller er bildet annerledes?
– Alkohols biologiske virkning er mer eller mindre den samme på alle kontinenter, og drikker man mye blir man full. Man har f.eks. høyere risiko for å komme i trafikkulykke osv., på samme måte som vi kjenner fra Norge. Men i Afrika er det mange steder mer åpenbar fattigdom, og i hjem hvor det er alkoholproblemer vil midler som prioriteres til kjøp av alkohol komme mer i umiddelbar konflikt med f.eks. å betale for mat eller betale skolegang for barn etc.

I tillegg er det studier fra Afrika som viser at unge som drikker alkohol, og gjerne slik at de blir fulle, har høyere risiko for å bli HIV-smittet. Med andre ord kan det i tillegg til de konsekvensene vi kjenner fra alkoholkonsum i Norge, være enda flere og dramatiske konsekvenser for både de som drikker og for familiene i Afrika.

Lite forebygging

– Kjenner du til om de afrikanske statene driver noen form for forebygging eller kontrollpolitikk overfor alkohol?
– Det er svært få stater, hvis noen, som har et stort fokus på alkoholforebygging i Afrika. De midlene som brukes til helsevesen prioriteres oftest til behandling ikke forebygging. Infeksjonsmedisin (HIV, Malaria og Tuberkulose) og Mor-Barn helse er nok satsningsområder i det afrikanske helsevesen, ikke alkoholforebygging. Denne prioriteringen er det ikke vanskelig å forstå eller være enig i når man vet at knappe ressurser skal brukes for å gi optimalt utbytte. Men likefullt åpner det opp for at den kommersielle alkoholindustrien har nokså fritt spillerom, uten å møte på kontrolltiltak i særlig grad.

I tillegg gir alkoholindustriens produksjon lokalt både arbeidsplasser og noe skatteinntekter, så det er et tveegget sverd å forholde seg til for de afrikanske statene.

– Hva slags type hjelpeapparat finnes det i Afrika, og virker det?
– Det finnes svært lite hjelpeapparat for folk med alkoholproblemer i Afrika, annet enn det ordinære helsevesen, av varierende kvalitet, som finnes i de ulike landene. Helsevesen rettet spesielt mot mental helse er i de fleste land dårlig utbygd og lite rustet til å behandle påvirknings- og avhengighetstilstander.

Fritt fram for reklame

– Hvilken rolle spiller den internasjonale alkoholindustrien i Afrika?
– Den internasjonale alkoholindustrien møter i økende grad barrierer og f.eks. reklameforbud i Vesten, mens i det ”uregulerte” Afrika er det fritt fram: Derfor tror jeg Afrika sees som mulighetenes kontinent av alkoholindustrien. Det at mer enn halvparten er totalavholdende, og i særdeleshet gjelder dette kvinner, betyr at det markedsføres hardt mot nettopp disse gruppene for å rekruttere nye kunder og kjøpere av de kommersielle alkoholproduktene.

Ovenfor regjeringer markedsfører alkoholindustrien seg med at de bidrar med jobber og skatteinntekter og dette er jo ettertraktet for politikere i land der det er skyhøy arbeidsledighet og mangel på inntekter i budsjettene.

– Hvilke mål arbeider alkoholindustrien etter i Afrika?
– Jeg tror vel ikke alkoholindustrien arbeider etter andre mål i Afrika enn andre steder; å selge mest mulig av sine produkter slik at eierne av selskapene skal få mest mulig igjen for sine investeringer. Men, ettersom det er uregulerte markeder, ingen sterke folkehelseinstitusjoner som ”motstandere” og store befolkningsgrupper som kan rekrutteres som ”nye” kunder for produktene, er vel Afrika en region hvor det sees stort vekstpotensial i årene som kommer.

Mye å lære

– Hva kan vi lære av den afrikanske alkoholsituasjonen?
– Vi kan vel lære endel om hvordan den kommersielle alkoholindustrien arbeider ved å studere hva som skjer i Afrika. I markeder der økonomien er på vei opp, dvs. at flere får bedre kjøpekraft, dit kommer alkoholindustrien med sine produkter som de vil selge. Det reklameres via plakater f.eks. av det som ser ut som vellykkede unge karrierekvinner, for å rekruttere nye konsumenter fra de gruppene hvor de vet at det er et stort potensiale for nye kunder og nye inntekter.

Men, kanskje vi også kan lære noe om hvordan begrense utbredelse av og skadevirkninger fra alkohol dersom noen av landene griper muligheten de nå har; d.v.s. starte forebygging ved f.eks. å begrense reklame for alkohol og begrense tilgjengelighet gjennom å regulere åpningstider, antall utsalgssteder etc. før hele befolkningen er tilvendt et stort alkoholforbruk.

Men, jeg er nok ikke så optimistisk når det gjelder at landene skal klare å bygge opp et apparat med lovgivning og folkehelseinstitusjoner som kan motstå det store presset fra den kommersielle alkoholindustrien. For selv om vi kan vite endel om hva som kommer til å skje når alkoholindustrien får fritt spillerom, er det vanskelig for regjeringer i Afrika og prioritere forebyggende arbeid, før skadevirkningene i befolkningen begynner å bli åpenbare og synlige.

Etter at skadevirkningene er blitt åpenbare blir arbeidet, i tillegg til å få i gang forebygging, også å behandle skader, akutte og kroniske, av et større alkoholforbruk i befolkningen. Da vil sjansen for denne ”tidlig” forebyggingen de nå har være borte.