HVA KAN VI OPPNÅ

For at det skal være interessant å engasjere seg i alkoholpolitikk, bør det være noe å oppnå. Innledningsvis kan det sies at Norge har mindre alkoholproblemer enn de fleste andre vestlige land. Men forbruket har steget kraftig, og var rekordhøyt i 2008, med 6,75 liter ren alkohol pr. voksen innbygger, eller 460 flasker øl på hver. I tillegg kommer et uregistrert forbruk. Så høyt har ikke forbruket vært siden midt på 1870-tallet. Det som også er et faktum er at økt forbruk fører til økte alkoholrelaterte sosiale og helsemessige skader.

Den gode nyheten er at vi kan oppnå gode resultater i alkoholpolitikken. Gode resultater krever heller ikke store ofre, forsakelser eller byrder. Ved å iverksette forebyggende tiltak, gjerne små innsatser i riktig retning, kan vi høste store gevinster. Norge har også et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land i den vestlige verden. Til tross for at alkoholforbruket øker, har vi fortsatt ett av de laveste alkoholforbruksnivåene i Vesten. En mindre andel av befolkningen enn i mange andre land er rammet av alkoholavhengighetsproblemer. I tillegg har vi tilgang til god forskningskunnskap om hva som skal til for å forebygge alkoholproblemer, og mange fagpersoner og frivillige med mye erfaring i forebygging.

UTFORDRINGEN

Men, det er et stort men, alkoholforebygging krever noe av oss. Vi må være villige til å prioritere helse, trygghet og velferd framfor andre hensyn. Med ”vi” tenker jeg ikke bare på folk flest, men først og fremst på lokale og sentrale folkevalgte. Den internasjonalt kjente alkoholforskeren, Robin Room har i denne sammenhengen uttalt at det som er virkningsfullt i alkoholforebygging, er politisk umulig, mens det som er politisk mulig ikke virker. Dersom vi studerer foregående artikkel (Rossows innlegg), vet vi noe om hva som virker. Men er vi villige til å ta i bruk de virksomme virkemidlene?

OPPDELING AV PROBLEMET

Vi har allerede nevnt rekordforbruket av alkohol. Vi vet alle at dette fører til økende problemer. Skal vi redusere disse problemene, må vi redusere forbruket av alkohol. En reduksjon av alkoholforbruket kan skje ved at det blir færre drikkesituasjoner, dvs. at folk drikker sjeldnere, at folk drikker mindre hver gang de drikker, at unge venter lenger før de begynner å bruke alkohol, at en større andel av befolkningen avstår fra å drikke i situasjoner hvor de er sammen med barn, eller holder seg helt borte fra alkohol. Som politiker har du en utfordring i å legge til rette for at dette kan skje.

Alkoholbruken kan også være til plage for andre, som kanskje selv ikke drikker. Det er nok å nevne tørrlagte alkoholavhengige, som ofte føler det alminnelige forventningspresset i retning av å drikke alkohol som vanskelig å motstå. Fulle folk oppfører seg annerledes enn i edru tilstand, og dette kan virke skremmende eller truende for så vel deres egne barn, som for andre tilstedeværende. Vold og utagerende opptreden er også hyppig sammenhengende med alkohol. En studie fra SIRUS viser at nær 1,5 millioner voksne nordmenn årlig opplever å bli plaget av andres fyll. Det betyr at hver tredje nordmann har en slik opplevelse i løpet av ett år. Så mange som 550.000 nordmenn opplever å bli plaget aller antastet av fremmede på gaten, mens over 250.000 personer opplever det samme i private selskap. Det går hardere utover kvinner enn menn: 47.000 kvinner skades i løpet av ett år av berusede personer, og 300.000 kvinner opplever å bli redde for fulle folk på gaten. Alkohol er også utrygghetsskapende i trafikken.

Dette er noe av bakgrunnen for at vi ikke bare kan konsentrere oss om å redusere alkoholforbruket, vi må også se på hva vi kan gjøre for at den drikkingen som forekommer, i så liten grad som mulig sjenerer andre. Som politiker har du også en utfordring i å bidra til å redusere den utrygghet og skade som alkohol påfører andre enn den som har drukket. Dersom du innser betydningen av dette, finnes det alkoholpolitiske virkemidler som kan hjelpe deg til å redusere det generelle alkoholforbruket, til å verne bedre om personer og miljøer som indirekte blir rammet, og til å moderere alkoholforbruket hos enkeltpersoner.

DET LØNNER SEG

Dersom du lykkes, vil det gi positive utslag på flere av disse områdene: Trafikkulykker, båtulykker, drap, vold, fattigdom, psykiske problemer, fysiske skader, hjemmeulykker, voldtekter, annen mishandling og vold mot kvinner, omsorgssvikt i familier, mishandling og seksuelt misbruk av barn, selvmord, husbråk, familier i oppløsning, bråk og konflikter i bysentra og rundt skjenkesteder,forulemping av uskyldige på gata og på offentlige steder, skilsmisser, drukning, seksualforbrytelser, seksuell trakassering, fravær på jobben, økt sykelighet, svekket arbeidsinnsats på grunn av alkohol.

 

Alle disse forholdene henger påviselig sammen med alkohol. Dette er din bakgrunn for at du ønsker å gjøre noe med alkoholproblemene i ditt lokalsamfunn, i din kommune, eller i landet som helhet.

HVORFOR ER DET IKKE FLERE POLITIKERE SOM GJØR DET?

Alkohol er behovs- og avhengighetsskapende. Folk opplever at alkohol fyller en positiv funksjon for dem. Næringslivet tjener også penger på alkohol. Bryggerier, turistnæring, restaurantbransje, handelsnæring har alle en interesse av at alkoholomsetningen skal fortsette. Mange arbeidsplasser henger sammen med alkohol, noe som er viktig for enhver politiker. Når også sammenhengen mellom alkoholforebyggende innsats og redusert skadenivå fordeler seg på så mange områder som vist ovenfor, og effektene på kort sikt kan være vanskelige å påvise, er det forståelig at mange politikere kvier seg. Det er tilsynelatende ikke lett å vinne stemmer på en aktiv alkoholpolitikk.

En annen viktig grunn til sviktende politikerinnsats, er at Norge faktisk allerede har en relativt godt regulert alkoholomsetningssystem, som er basert på kunnskap om og erfaring for hva som virker. Da WHO lanserte boken ”Alcohol – no ordinary commodity” i Norge i 2003, ble landet vårt framholdt som ett av de landene som hadde den beste og mest systematiske alkoholpolitikken. ”Blant 150 land er Norge det landet som bruker flest av de mest effektive virkemidlene mot økt alkoholkonsum. Norge bør ta lærdom av dette og verne om alkoholpolitikken sin”. (Forsker Thomas Babor).

Men flertallet av norske politikere, og den norske almenheten har levd så lenge med dette systemet, at de fleste har glemt bakgrunnen og begrunnelsen for det. Dermed kan det lett framstå som unødvendig byråkrati og formynderi.

Nå har imidlertid alkoholproblemene forverret seg i mange kommuner. Fylla har tiltatt, flere kvinner drikker mer enn før, de fleste ungdommer drikker lenge før de har nådd tillatt alder. Det er altså nødvendig å gjøre mer enn å forsvare det alkoholomsetningssystemet vi allerede har, vi må også bruke det bedre enn før. Og framfor alt, vi må som politikere kommunisere bedre enn før hva som er faktagrunnlaget og bakgrunnen for at vi går inn for en mer aktiv alkoholpolitikk. Såpass mange er plaget og skadet av alkohol, at det ikke er utelukket at en ansvarlig alkoholpolitikk også kan bidra til flere stemmer for det parti/den politiker som våger å gå inn for dette og gir en skikkelig begrunnelse for det.

MÅL:

 

Det går an å formulere mange mål, men la oss si at vi foreløpig går inn på at vår lokale alkoholpolitkk skal ha følgende mål:

  • Redusere gjennomsnittsforbruket
  • Endre spesielt skadelige drikkemønstre
  • Redusere ulovlig omsetning av alkohol
  • Heve den gjennomsnittlige debutalderen
  • Øke oppslutningen om alkoholfrie soner
  • Redusere skadevirkninger som alkoholbrukere påfører andre

 

For å nå disse målene, har vi god hjelp av Alkoholloven, som krever at alle norske kommuner utarbeider alkoholpolitiske handlingsplaner. Helsedirektoratet anbefaler at alle norske kommuner utarbeider rusgiftpolitiske handlingsplaner, dvs. at de også inkluderer tiltak mot narkotika.

I Oslo vil bydelene måtte påta seg mange av disse oppgavene. Men bevillingspolitikken har så langt vært et sentralt ansvar i Oslo.

De tiltak som føres inn i planen bør ha sannsynlighet for å bidra til å oppfylle ett eller flere av de målene som er nevnt. Kanskje bør man også gjøre prioriteringer, slik at de mest virksomme tiltakene gis høyest prioritet i planen.

Dersom vi tar Oslo som eksempel, så har man gått inn for å gjennomføre programmet ”Unge og rus” i alle 8-klasser. Ifølge forskningsgjennomgangen i ”Alcohol – No ordinary commodity”, har dette liten eller ingen sannsynlig effekt på de unges alkoholforbruk eller drikkemønster. Men det koster mye penger. En rekke byer har gått inn for å redusere den maksimale skjenketiden med én time på natten, men ikke Oslo. Ifølge samme kilde, vil dette bidra til lavere alkoholforbruk, og framfor alt redusere skadevirkninger som alkoholbrukere påfører andre. De fleste byer som har foretatt denne tidsinnskrenkningen, har da også hatt positive erfaringer i form av mindre fyll og vold utenfor skjenkestedene.

Men enten et tiltak er svært effektivt eller mindre effektivt, så er det et faktum at tiltakene blir mest effektive hvis de får virke sammen. En lokalsamfunnsbasert tilnærming forutsetter at alkoholpolitiske tiltak ikke innbyrdes motvirker hverandre. Det er et dårlig sjakktrekk å øke alkoholinformasjon i skolen og samtidig øke skjenketidene i boligstrøk. Den lokale alkoholpolitikken bør være så konsistent som mulig. Men dette er en vanskelig balansegang.

LOKAL ALKOHOLPOLITIKK – FORSLAG TIL TILTAK

Har man en rusgiftpolitisk handlingsplan, bør man også ha en løpende evaluering av hvordan planen oppfyller målene. Forslag til verktøy som kan brukes i kommunene for å evaluere tiltakene og følge utviklingen er:

  • Rusgiftpolitisk råd
  • Statusrapporter om rusgiftsituasjonen
  • Holdnings- og forbruksundersøkelser
  • Bruke nasjonal forskning og statistikk
  • Bruke skjenkekontrollørenes rapporter
  • Oversikt over overtredelsene av alkoholloven
  • Kartlegge hvor mange som føler seg plaget av berusede personer
  • Umiddelbar rapportering fra bydelen og rusgiftpolitisk råd til berørte instanser og parter om nye og foruroligende utviklingstrekk (Berørte parter: instanser i kommunen som arbeider med barnevern, kommunehelsetjeneste, sosialtjeneste/NAV, politisk utvalg som arbeider med helse- og sosialsaker, kommunestyre).

HVA KAN EN RUSGIFTPOLITISK HANDLINGSPLAN INNEHOLDE?

  • Forholdene er ulike i ulike kommuner, og dette forslaget bør derfor bare sees som veiledende, og kan fylles ut etter behov.
  • Alkoholpolitiske planer (lovpålagt).
  • Noen overordnede mål for reduksjon i alkohol- og narkotikaproblemene i kommunen.
  • Årlig rapportering til bydelen og byrådet om utviklingen i forhold til målene.
  • Helhetlig innsats og systematisk oppfølging gjennom SALTO/SLT-koordinator i hver bydel/kommune.
  • Bred og samordnet forebyggingsinnsats med skole, foreldre, næringsliv, organisasjoner osv.
  • Vurdere virkningen av andre politiske planer og vedtak på andre områder (f.eks. næringspolitikk) opp mot målene i alkoholpolitikken.

SIKRE ALKOHOLFRIE SONER OG FRITIDSTILBUD

  • Et kapittel i planen kunne for eksempel hete: ”Sikre alkoholfrie soner og fritidstilbud”
  • Gi kommunale tilskudd til lag og foreninger som driver kulturarbeid.
  • Still krav om at kulturaktiviteter for ungdom må være alkoholfrie for å kunne motta kommunale tilskudd.
  • Prioriter kommunale tilskudd til lag og foreninger som driver rusgiftfrie arrangementer og møtesteder.
  • Sikre at det er tilbud om fritidsklubber for barn og ungdom i lokalmiljøet (i kommunal regi eller drevet av frivillige).
  • Gi økonomisk støtte til ungdomsklubber for ungdom under 18 år, nattkino og andre alkoholfrie fritidstilbud på kveldene og om nettene.

BEVILLINGSPOLITIKK OG MARKEDSFØRING AV ALKOHOL

Et annet kapittel i planen kunne kanskje få tittelen: ”Bevillingspolitikk og markedsføring av alkohol”. Her kunne man for eksempel:

  • Vedta at hensyn til trygghet, velferd og helse vil bli tillagt større vekt enn næringshensyn i bevillingssaker.
  • Ta i bruk sanksjoner mot skjenke- og salgssteder som driver markedsføring i konflikt med forbudet mot alkoholreklame (happy hour, to-for-prisen-av-en osv.).
  • Slå ned på produktplassering som tydelig kan oppfattes som reklame for alkohol
  • Slå ned på oppmerksomhet rettet mot nye produkter som kan inneholde alkohol og som selges der mindreårige ferdes (rus-is, russjokolade etc.)

BEGRENSNING AV TILGJENGELIGHETEN TIL ALKOHOL

Ett kapittel kunne hete: Begrensning av tilgjengeligheten til alkohol. Her kunne man for eksempel sette inn punkter om:

  • Begrense antallet salgs- og skjenkebevillinger i bydelen/kommunen. Vedta salgs- og skjenketider som begrenser tilgangen til alkohol på kveld og natt.
  • Gi salgsbevilling bare til dagligvarebutikker og skjenkebevillinger bare til ordinære kafeer, barer og restauranter.
  • Ikke åpne for skjenkebevilling til andre typer handels- og servicevirksomheter, for eksempel bensinstasjoner, kiosker o.l.
  • Ikke gi skjenkebevillinger (faste eller ambulerende) til skoler, barnehager, bowlinghaller, idrettsanlegg o.l. der barn og ungdom utgjør en viktig brukergruppe.
  • Sett som vilkår for salgsbevilling at butikkene også skal ha alkoholfritt øl og lettøl i kjøleskap.
  • Sett som vilkår for skjenkebevilling at alle alkoholfrie drikker skal være synlige på spisekart og ved bardisk.

GOD SALGS- OG SKJENKEPRAKSIS

Ett kapittel kunne hete: ”God salgs- og skjenkepraksis”. Her kunne følgende momenter eksempelvis tas med:

  • Kreve regelmessig kontrollvirksomhet og rapportering.
  • Evaluere kontrollvirksomheten årlig sett opp mot målsettingene i rusgift-politisk handlingsplan.
  • Regelmessige, brede kontroller av skjenke- og serveringssteder.
  • Øke kommunens juridiske kompetanse knyttet til salgs-, skjenke- og kontrollvirksomhet.
  • Vedta en forutsigbar praksis mht. reaksjoner overfor serveringssteder og butikker som bryter reglene.
  • Forfølge regelbrudd umiddelbart og konsekvent.
  • Spesielt fokus mot salg til/skjenking av mindreårige og berusede personer.
  • Politi eller andre instanser som avdekker alkoholloven, må melde fra til avsvarlig etat i kommunen, men også til politisk utvalg.
  • Info- eller diskusjonsmøter med bevillingsinnehavere og ansatte om bydelens/kommunens rusgiftpolitikk og regler.
  • Kurs for ansatte i skjenkebedrifter.

OPPLÆRING OG VIDEREFORMIDLING

Ett kapittel kunne hete: ”Opplæring og videreformidling”. Her kunne man eksempelvis ha punkter om:

  • Hvilke instanser og yrkesgrupper kan bidra til å forebygge alkoholproblemer?
  • Møter med disse om utfordringene og opplæringsbehovet.
  • AKAN-aktivitet og rusgiftforebyggende tiltak på kommunale arbeidsplasser.
  • Dialog med næringslivet i bydelen/kommunen for å stimulere til AKAN-aktivitet på private arbeidsplasser.
  • Opplæringstiltak for grupper som bør spille en spesiell rolle i lokalt forebyggingsarbeid.
  • Presentere rapporter om konsekvenser av rusgiftpolitikken eller alkoholkonsumet og narkotikaproblemet i bydelen/kommunen for politikere, offentlige etater og innbyggere. Legge til rette for offentlig debatt om situasjonen og tiltak for å redusere konsekvensene.
  • Invitere ungdomsråd, FAU-er, lokale foreninger, skoler, natteravner o.l. til å uttale seg om oppvekstmiljø og forebygging.
  • Tverretatlig bydels-/kommuneseminar med fokus på viktige faktorer for å sikre oppvekstmiljøet.
  • Lokale aktiviteter og prosjekter rundt nasjonale kampanjer fra for eksempel
  • Helsedirektoratet, ”Av og til” (AlkoKutt) og andre.

TRIVSEL I DET OFFENTLIGE ROM

Ett kapittel kunne hete: ”Trivsel i det offentlige rom”. Her kunne man innføre punkter som tar spesielt sikte på å opprettholde ro, orden og trygghet for alle som ferdes på gater, torg og parker, uavhengig av tid på døgnet. Sammen med offentlige etater, næringsliv og frivillig sektor:

  • Definere standarden på ”det offentlige rom” i bydelen/kommunen.
  • Trivselserklæring: hva innbyggerne skal kunne forvente seg i lokalmiljøet.
  • Kreve at skjenkenæringen samarbeider med Næringsetat/bydel/politi om å minimere ordensproblemer ved stengetid.
  • Forfølge saker overfor skjenkesteder der skjenking har medført bråk eller skader i det offentlige rom.
  • Spesiell politiinnsats i belastede områder og kritiske tidsrom.
  • Begrense skjenketidene i boligstrøk.
  • Gi bevilling til utendørsskjenking bare der det ikke er forstyrrende for nabolaget.
  • Sikre alkoholfrie steder for barn, ungdom, barnefamilier og rusgiftavhengige/tidligere rusgiftavhengige.
  • Natteravnordninger i samarbeid med frivillige organisasjoner, foreldre, politi osv.

UTVIKLING AV BARN OG UNGE

Ett kapittel kunne hete: ”Utvikling av barn og unge”.

  • Modningsprogrammer for elever i barneskolen – trening i å forstå og sette ord på egne opplevelser og følelser.
  • Prosjekter i skoler og organisasjoners regi for ungdom – sosial trening, mestre sosiale situasjoner, bevisstgjøring om mobbing og utestengning.
  • Involvere elever i u-skole og vg. skole i rusgiftforebyggende programmer etter ung til ung-modellen.
  • Prosjekter i u-skolen for nettverksbygging mellom foreldre – diskutere foreldrerollen, felles praksis rundt innetider, lommepenger, overnatting osv. Samarbeide med fylkeskommunen om rusgiftinformasjon også i v.g. skole.

TILTAK MOT SPESIELT RISIKABLE DRIKKEMØNSTRE OG SPESIELT UTSATTE GRUPPER

Et kapittel kunne hete: Tiltak mot spesielt risikable drikkemønstre og spesielt utsatte grupper. Her kunne man legge inn planer for å holde oversikt over grupper med problemer, grupper i risikosone, og tiltak for å møte disse.

  • Kartlegge spesielt risikable drikkemønstre og spesielt utsatte grupper i lokalmiljøet.
  • Etablere et føre var-system i bydelene/kommunen.
  • Sikre at det kommunale hjelpeapparatet er rustet til å avdekke og sette inn tiltak for barn som plages av foreldres og andre voksnes alkoholbruk.
  • Tverrfaglig samarbeid for å identifisere barn som trenger spesiell oppfølging.
  • Bygge ut hjelpetiltak og oppsøkende virksomhet for å fange opp ungdom som er i ferd med å utvikle destruktive vaner.
  • Samarbeid med politiet om promillekontroller på spesielt utsatte tidspunkter.
  • Sikre at familier, spesielt gravide, får informasjon om farene ved alkoholbruk i svangerskapet.
  • Prosjekter i samarbeid mellom vg. skole, elevene, organisasjoner og bydel/kommune for å endre innholdet i russefeiringen.
  • Rusgiftfrie arrangementer på tidspunkter som er spesielt kritiske mht. alkoholbruk blant unge (natt til 1. og 17. mai, St. Hans osv.).
  • Samarbeidsavtaler med arrangører av lokale festivaler o.l. der fyll er et spesielt problem (vakthold, kontroller, skjenkepraksis osv.).

TRE NASJONALE ALKOHOLPOLITISKE UTFORDRINGER

Det vil føre for langt å gå inn på hele vårt alkoholpolitiske system. Så for rikspolitikere vil det i denne omgang være nok å si at det er viktig å:

  • Bevare hovedelementene i den norske, restriktive alkoholpolitikken og sikre at den blir gjennomført på en effektiv måte.
  • Drive kunnskapsformidling og mobilisering i opinionen til støtte for denne politikken.
  • Utvikle nye tiltak som kan inngå i den nasjonale alkoholpolitiske strategien og dekke opp felter som i dag ikke er tilstrekkelig dekket.

(Kilde: ”Verktøy for velferd: Lokal alkoholpolitikk”, Actis 2007)