Høsten 1990 startet vi under mottoet "Et trygt sted å sende ungene" en prosess for å få idrettslagenes årsmøter til å fatte alkoholpolitiske vedtak. Ellers har vi spredd store mengder brosjyrer og annet materiell, og vi har på ulike måter vært tilstede ved en del store idrettsarrangementer. Hvordan blir vi så møtt av idrettslederne? Ofte med støtte, av og til med motstand, men aller oftest blir vi møtt med likegyldighet. Det er likegyldigheten og ikke motstanden som gjør at AlkoKutt-arbeidet går tregt.

I Norge er det nesten 150 000 idrettsledere. Blant disse finnes alle de holdninger til alkohol som finnes i befolkningen forøvrig. Mangelen på klare regler eller manglende oppfølging av de reglene som finnes gjør at mye blir overlatt til den enkeltes skjønn. Det har vist seg å ikke være godt nok.

Våren 1990 kunne Norsk Gallup fortelle at idrettsungdom drakk oftere alkohol enn gjennomsnittet av norsk ungdom. Om dette sier mest om hvem som søker til idretten eller om idrettsmiljøenes påvirkning på ungdommen, vet vi ikke. Uansett årsak finner AlkoKutt at dette selvfølgelig er helt uakseptabelt. Dess høyere opp i idretts-hierarkiet vi henvender oss, dess flere synes enige med oss. Men noe krafttak for å gjøre noe med situasjonen, er ennå ikke igangsatt.

NIF's toppledelse og administrasjon

Alle AlkoKutt-utspill har blitt tatt vel imot av både tillitsvalgte og administrasjonen i Norges Idrettsforbund. Også ledere og forbundskontorer i de særforbundene vi har vært i kontakt med, tar imot oss med åpne armer. Hva vi savner er ikke en mer velvillig holdning til det AlkoKutt kommer med, men at de selv går inn i et langsiktig og grundig arbeid. Vi savner også flere og synligere initiativ fra de sentrale idrettslederne selv.

Norges Idrettsforbund er medlemsorganisasjon i AlkoKutt, og de har selv et utvalg som heter "Idretts-etisk råd". Kampen mot alkoholen innen idrettsbevegelsen synes i stor grad å være delegert bort til de ovennevnte. De fleste andre sentrale funksjoner synes å nøye seg med å vise velvillighet i det utspillene kommer fra "fagorganene" samt å slukke branner som oppstår i media.

Kampen mot alkoholen innen idretten slåss om tid og oppmerksomhet med en mengde oppgaver idretten i større grad føler som sine egne. Hjulene i idrettsbevegelsen skal gå rundt folk skal hoppe høyere og løpe fortere, og flest mulig skal ha et aktivitetstilbud. Når det blir snakk om etiske spørsmål, så har idretten noen problemer som er unike for dem f.eks. fair-play og doping. Alkoholen har idrettsledere lettere for å se på som et generelt samfunns-problem, hvor det ikke på samme måte er idrettens eget ansvar å gjøre noe.

For det "private" problemet, doping, evaluerer man innsatsen etter hvilken virkelighet man har greid å skape. Doping er et uakseptabelt onde hvor man sjelden henviser til intensjoner eller hva man har gjort. Om man ikke kommer dopingen til livs, har man pr. definisjon mislyktes.

Argumentasjonen på alkoholfeltet er anderledes. Et negativt presseoppslag møtes med å referere til intensjoner, vedtak og tiltak som er satt i verk. Det betraktes ikke på samme måte som grunnleggende uakseptabelt. Et idrettslag hvor alle fritt fikk dope seg, ville naturligvis blitt ekskludert. Samtidig tas det med silkehansker på idrettslag som f.eks. inngår samarbeidsavtaler med skjenkesteder.

For ikke å fremstå som negativ det er en voksende erkjennelse på høyt nivå innen idrettsbevegelsen om at kampen mot alkohol i idrettsmiljøene må tas mer alvorlig. Ikke helt uviktig i den sammenheng, er at AlkoKutts styreformann også sitter i idrettsstyret og at presidenten i NIF også sitter i Stortingets sosialkomité. På toppen av isfjellet har de begynt å våkne, men det er mange som skal gni søvnen ut av øynene.

På grunnplanet

Norges Idrettsforbund organiserer godt over 1 million medlemmer, og det er forferdelig langt fra Idrettens hus ute i Bærum og ut til idrettslagene med sine mange grupper. AlkoKutt er nå i gang med et evalueringsarbeid for å finne ut hvilket gjennomslag vi har hatt i vårt forsøk på å nå idrettslagenes årsmøter.

Beslutningsgrunnlag og forslag til årsmøtevedtak har gått ut "tjenestevei" fra Norges idrettsforbund sentralt. Det er utrolig mange filtre. Man skal gjennom kretser og særforbund. Man skal forbi den som åpner klubbens post. Og man skal huskes når dagsorden for årsmøtet endelig skal settes opp.

I påvente av evalueringen av initiativet mot årsmøtene, vil vi i steden kommentere en erfaring fra Norway Cup. AlkoKutt hadde en aktivitetsløype der de unge fotballspillerne fikk prøve seg på fire ferdighetstester. Deretter skulle de gjette resultatet av et forsøk der 20 fotballspillere gjorde de samme øvelsene før de drakk alkohol og 22 timer etterpå. Av 20 000 deltakere i turneringen, var det litt over 2 000 som gikk igjennom AlkoKutt-løypa.

Dette høres kanskje ikke så verst ut, men bare i liten grad var det ledernes fortjeneste. Til tross for at samtlige lags hovedledere var personlig informert og oppfordret til å møte med laget i AlkoKutt-boden, var det 90% av lagene som aldri møtte opp. Og de fleste av dem som kom, kom ikke på initiativ fra noen leder, men fordi spillerne selv hadde hørt om opplegget og gjerne ville være med.

Vi har ingen grunn til å tro at laglederne under Norway Cup ikke var enige i det AlkoKutt ville formidle. Det vi konkluderer med, er at det hadde svært lav prioritet hos dem. Som en ren gjetning, vil vi også fremholde at mange helst ikke vil fremstå som "moralister" overfor spillerne. De så gjerne at det ble snakket AlkoKutt til de unge, men lederne selv ønsket ikke å spille noen synlig rolle.

Spørsmål om sponsing

Når AlkoKutt er i kontakt med idrettslag og idrettsarrangører, merker vi ofte at de ser på oss som en mulig sponsor. De snakker om "AlkoKutts budskap" eller om å "synliggjøre AlkoKutt". De er i liten grad villig til å akseptere at dette er et arbeid de selv har plikt til å drive med, og at det er AlkoKutt som kommer for å hjelpe dem.

Denne holdningen gjelder selvfølgelig ikke alle idrettsledere, men vi møter den ofte. Den er noe av det beste beviset på at mange idrettsledere ikke ser på arbeidet for et alkoholfritt idrettsmiljø som en naturlig del av klubbens virksomhet. Hvis de gjør en innsats for at idrettsungdommen ikke skal drikke, mener de at de gjør utenforstående pressgrupper en tjeneste, og tjenester tar en kommersialisert idrettsbevegelse seg betalt for.

Sortering av kortene er helt nødvendig. AlkoKutt-arbeidet er idrettens eget ansvar. AlkoKutt skal ikke betale en eneste krone for å få si det som idrettens egne folk også har plikt til å si. Vi kan tilby idrettslag gratis materiell. Vi kan også betale selve AlkoKutt-arbeidet i forbindelse med en del idrettsarrangementer. Men intet idrettslag og ingen idrettsarrangør kan regne med at AlkoKutt gir et dekningsbidrag som gir overskudd til andre formål.

Å sette AlkoKutt-logoen på steder som er reservert for betalt reklameplass, regner vi selvfølgelig ikke med at noen gjør gratis. Siden AlkoKutt nesten ikke bruker noe til slik annonsering, er det ikke bryet verdt for idrettslagene å kontakte oss. Likevel finnes det noen idrettslag i Norge som spiller med AlkoKutts logo på drakten. Kunsten er å få det lokale sosialkontoret til å betale et sponsorbidrag. Ingen seniorgrupper har greid å få slike bidrag, men enkelte juniorlag har fått det til.

Hva må gjøres?

Idretten må for det første sette flere hjul i sving selv. Toppledelsen i NIF vet selvfølgelig at alkohol-jobben ikke har vært gjort godt nok, selv om de har en tendens til å si til media at det meste er bra og at de har gjort en masse. Det er viktig at alle gode krefter arbeider med idretten og ikke mot. Idrettsledelsen er menneskelig nok til å gå i forsvarsposisjon når de blir angrepet med konfrontasjonsutspill, men vi i AlkoKutt har møtt en seriøs velvillig ledelse som ønsker å gjøre noe med problemet.

Hvor tålmodige f.eks. avholdsorganisasjonene skal være, er selvfølgelig en avveining. Kritikk skal deles ut med fin hånd hvis den skal påvirke motparten i riktig retning noen ganger får man fart på dem, men andre ganger stopper de opp og setter seg i skyttergraven. At idretten er en takknemlig fiende å ha, er imidlertid ikke noe godt utgangspunkt. Ulike organisasjoner kan få god PR for seg selv ved å angripe idrettsbevegelsen, men slike motiver knyttet til egenmarkering, er en avsporing hvis målet er mindre alkoholbruk i idretten.

I et møte med idrettsforbundet ble avholdsorganisasjonene møtt med følgende motangrep: Hvor er avholdsfolkene hen ute i klubbene? Forstår dere ikke at den beste måten å få mindre alkohol i idretten på, er om flere overbeviste avholdsfolk tar tillitsverv og lederansvar på grunnplanet? Motangrepet kan selvfølgelig avfeies som et symptom på at angrep er det beste forsvar, men det illustrerer i hvert fall en sannhet: Det virkelige slaget avgjøres på grunnplanet ute i klubbene.

Hvem er det så idrettsledere på grunnplanet hører på? Presidenten i Norges idrettsforbund ikke nødvendigvis. AlkoKutt bare i liten grad. Avholdsorganisasjonene helt sikkert ikke. Idrettsledere på grunnplanet vil derimot måtte høre på krav fra dem som sitter på pengesekken.

Dersom private sponsorer og idrettsetaten i kommunene stiller krav til idrettslagene, er de nødt for å høre på det. Alle gode krefter som vil ha alkoholen fullstendig bort fra aldersbestemte klasser og en kraftig holdningsendring også i seniorgruppene ta utgangspunkt i de foreslåtte AlkoKutt-paragrafene! Gjør så en jobb mot kommuner og sponsorer! Be dem om å kreve at klubbenes årsmøter gjør disse vedtakene!

Det er ikke urealistisk å oppnå en effekt denne veien. Kommuner må kunne kreve at de som får bidrag tar miljøet sitt på alvor. Sponsorer må kunne kreve at de slipper negative avisoppslag knyttet til fyll i idrettslaget. Kravene til idrettslagene bør ikke knyttes til inndragning av midler i tilfelle av overtramp. Men med overtramp som ikke følges opp med reaksjoner, da kan de godt få svi på pungen. Forebyggende arbeid Idrettsledere har gjerne en tro på at aktivitet i seg selv er forebyggende, nesten uansett hvordan miljøet ser ut. AlkoKutt pleier å bruke følgende eksempel for å forklare dem at aktiviteten i seg selv ikke betyr at det er et godt alternativ til "gata".

Norges Biljardforbund har i forbindelse med trening, stevner og turneringer fullstendig røyk- og alkoholforbud. I private biljardsalonger derimot ligger røyken ofte tett under taket mens halvliteren står på bordkanten. Spillet og spillereglene er de samme, men hvor tenåringen din begynner å vanke, er selvfølgelig ikke likegyldig. I det ene tilfellet er aktiviteten forebyggende, i det andre tilfellet tvert imot. Slik er det også med andre former for idrett.