Kulturen
Forfatterne har intervjuet ca. 100 cannabisbrukere, og snakket med en god del flere, for å få inntrykk av hva brukerne tenker om sin hasjrøyking, og hvordan de presenterer den. Det typiske med kulturen er at den har et islett av motkultur og opprør i seg, fra tiden da cannabis ble introdusert som nytelsesmiddel for hippier og andre venstreorienterte på 60-tallet. Bruken av hasj og marihuana symboliserte ikke bare illegalitet, men vel så mye opprør mot det bestående og datidens Vietnam-krig. Mye av denne kulturen går igjen også hos dagens hasjrøykere, hevder de, selv om mange av dem ikke var født på den tiden da kulturen oppsto. I Norge var imidlertid datidens venstreside, med ml-bevegelsen i spissen, sterkt avvisende til hasj, og det var bare den lille gruppen som flørtet med anarkismen som hadde en positiv holdning til cannabis. Dette har satt sitt tydelige preg på den cannabiskulturen vi har i dag, hevder de. Likevel beskriver de også en kultur i endring. Den største endringsimpulsen kommer kanskje fra det som kalles ”medisinsk marihuana”-tenkningen. Mange cannabisrøykere beskriver cannabis som et naturlig legemiddel, og Sandberg/Pedersen tror deler av brukerpopulasjonen er i ferd med å ta avstand fra bruken av cannabis som rusgift. Bl.a. vil mange av hjemmedyrkerne ikke ha et for høyt THC-innhold, men heller dyrke fram andre komponenter i planten, som skal ha gunstig medisinsk virkning på ulike sykdommer.
I boken presenterer de det de kaller et nytt teoretisk rammeverk, som et alternativ til de vanlige beskrivelsene av cannabis. Deres tese er at cannabis er knyttet til annerledeshet. Cannabiskulturen preger hasjrøykerne, deres identitet, ritualer og mytologi.
Risikoreduksjon
At forfatterne her har fanget opp noe viktig, kan man få en bekreftelse på, ved å gå inn på de ulike sidene på internett, hvor man på sosiale medier diskuterer cannabis og andre narkotika, og hvor stereotype påstander ofte forekommer, påstander som tar sikte på å redusere eller bortforklare farene ved cannabisbruk. En del av dem er også beskrevet i boken. Tre strategier forekommer ofte som en form for risikoreduksjon:
Den første går ut på å finne andre syndebukker. Her trekkes det en grense mellom noen stereotypifiserte ”andre”, de risikoutsatte, og ”oss” som er trygge, og derfor kan røyke uten risiko.
Brukerne legger ofte vekt på at det bare er spesielt sårbare personer som ikke tåler hasj. Dette gjelder ikke dem selv, og derfor kan de trygt røyke.
En tredje teknikk er å sammenligne med andre former for risiko. Sammenligning med alkohol er en av nøkkelfortellingene i cannabiskulturen, sier forfatterne. Det gjør det lettere for hasjrøykerne å fortsette med cannabisbruken til tross for kunnskapen om skadevirkningene. En teknikk er også å hevde at det er kriminaliseringen som er årsaken til at cannabisbrukere har høyere risiko for for eksempel schizofreni.
Økonomi
I en del av boken, beskriver forfatterne også økonomien rundt cannabis. De hevder at økonomien bare kan forstås i lys av cannabiskulturen. Nye brukere blir ofte introdusert gjennom venner og kjente, men etter hvert som bruken øker, må de begynne å kjøpe i større partier, og selge selv, for å holde seg selv med cannabis. Dette gjør at økonomien er spredd på mange ”smålangere” som holder avstand til de mer åpent kriminelle kretsene, hvor også andre narkotika omsettes. Men avstanden er mindre på småsteder, hevder forfatterne, hvor det er mer allment kjent hvem som er hasjbruker og hvem som omsetter. I de siste årene er en ny trend kommet inn i økonomien, ved at stadig flere hasjrøykere også dyrker sin egen cannabis. Dermed blir de mer uavhengige av smugling og omsetning fra utlandet.
Avkriminalisering – legalisering?
I avslutningskapittelet diskuteres også begreper som depenalisering (reduksjon i straffenivå), avkriminalisering og legalisering av cannabis. Forfatterne hevder at det generelt ikke blir store endringer i cannabisbruken ved avkriminalisering, forutsatt at det blir satt inn sivilrettslige sanksjoner, som i Portugal. Men Sandberg og Pedersen er uenige om hvorvidt en legalisering ville ha vært formålstjenlig. Pedersen har gått inn for en kontrollert omsetning av cannabis ved en eller annen form for apotekomsetning, men i boken skriver forfatterne at et hovedproblem med dette er at det vil gi mye makt til det medisinske kontrollapparatet og føre store grupper av vanlige hasjrøykere inn i en pasientrolle. De mener at den medisinske tilnærmingen til legalisering kan få uønskede konsekvenser.
Boken legger grunnlag for spennende diskusjoner rundt cannabis. Intervju med 100 hasjrøykere kan kanskje gi et innblikk i en idealisert hasjkultur, men hvor typiske er disse for alle hasjrøykere i Norge?
Sveinung Sandberg og Willy Pedersen:
”Cannabiskultur”
Universitetsforlaget 2010, 248 sider.