Liv Rosmer Fisknes intervjues av Synnøve Dølven

En fotsoldat ser tilbake

Publisert 1996-05-19

Liv Rosmer Fisknes startet sitt arbeid blant rusmisbrukere i 1967. Da var narkotikaen ukjent som problem i Oslo. I dag er hun sokneprest i Torshov menighet og har som en av sine tyngre oppgaver å bringe budskap om narkotikadødsfall til foreldre.

"Jeg har fulgt narkotikaproblemet på nært hold helt fra starten av," sier Liv Rosmer Fisknes, og tar en god slurk fra sitt blå kaffekrus. " Da jeg startet å jobbe på Bymisjonens tilfluktshjem for kvinner i 1967 var det stort sett alkoholen som var hovedproblemet. Vi visste om én narkoman og det var en gammel kvinne som bodde langt oppe i skauen."

Etter en tid i Bymisjonen bestemte Liv seg for å studere teologi. Hun hadde et ønske om å ha en jobb hvor hun kunne komme tett inn på mennesker, og da sto valget mellom prest og sosionom. Presten har en klarere sosial rolle, uten så mange av de byråkratiske oppgavene som sosionomene ofte har ved siden av, og derfor falt valget på teologien. "Under studie- og praksistiden forstod jeg at jeg måtte kjøre løpet helt ut og bli ordinert prest. Da jeg hadde studiepraksis i et fengsel erfarte jeg ofte at rollen min ikke var klart nok definert, og de innsatte hadde ikke den samme tilliten til meg som til en "ordentlig prest". En teolog har ingen klar rolle i folks bevissthet, og jeg måtte bli ordinert prest for å bli tatt på alvor. Jeg har aldri angret på det valget," sier hun bestemt.

Etter endt studietid ble Liv ansatt som prest på Bredtvedt kvinnefengsel. " Dette var i 1972 og der møtte jeg de første kvinnelige stoffmisbrukerne. På den tida var det først og fremst hasj og marihuana som ble misbrukt," forteller hun og legger til at hun gjennom sine 8 år som fengselsprest kunne følge narkotikaens spredning utover i landet.

Det var ikke så rart at mange ble tiltrukket av narkotikamiljøet i begynnelsen. Miljøet var preget av vennlighet og sosialt engasjement. For usikre sjeler som kom til byen var miljøet i slottsparken nesten en åpenbaring. Å få sitte i en stor ring å la hasjpipa gå fra den ene til den andre, ga en følelse av å være en del av et nytt og håpefullt fellesskap. Alle ble inkludert og det hele var en reise i visjoner.

Hun forteller at idyllen ikke varte så lenge. Problemene kom og satte sitt preg på miljøet; tysting, avhengighet, pengemangel og illusjoner og vennskap som sprakk. En del av de mest ressurssterke forsvant, og resten ble igjen i et miljø som hardnet. Liv møtte mange av jentene fra dette tøffe miljøet i fengselet og fikk del i deres drømmer for framtida. Hun så de forlot fengselet med håp og hun så de komme tilbake med knuste drømmer. Hva er det som gjør at jentene ikke klarer å forandre livet sitt? Spurte hun seg selv.

I 1980 ble hun bedt om å komme tilbake til Bymisjonen for å arbeide der. Hun takket ja og ble værende der i 9 år. Hun jobbet der blant prostituerte og narkomane, og hun fikk muligheten til å finne svaret på spørsmålet hun hadde med seg fra tida som fengselsprest.

"Det er klart at det ikke er lett å bryte ut av et miljø når det er der man kjenner folk, og ingen der stiller kritiske spørsmål. Alle i miljøet vet at det er en grunn til at man er der, fordi de er i samme situasjonen selv. Gatemiljøet har en slags trygghet fordi alle har et skjebnefellesskap. Men det er også dette fellesskapet som er med på å presse en mot avgrunnen, bl.a. fordi man lurer hverandre." Liv Rosmer Fisknes blir engasjert når hun forteller om disse menneskene hun har jobbet med i mange år og kommet tett inn på livet til." Jeg setter virkelig pris på alle jeg har møtt. De har lært meg mye om det å være menneske, og at jeg må akseptere en del sannheter som kan være tunge å svelge. Etter en tid stiller man ikke de samme "dumme spørsmålene" lenger."

Jeg vil gjerne ha svar på hva som etter hennes mening skal til for å hjelpe folk ut av sin avhengighet til rusgifter.

Liv Rosmer Fisknes legger da vekt på at det ikke finnes en felles løsning for alle narkomane. Hun mener at det har vært noe av problemet at man har sett på narkomane som en ensarta gruppe, ikke som enkeltindivider med ulike behov for hjelp. Det er derfor viktig med mangfold i behandlingsapparatet, og det er vanskelig å si hva som er riktig og galt.

"Man må være raus i forhold til narkomane så ikke hederlige forsøk knuses. Det kan vise seg at det kan være nødvendig for en misbruker å få gå fra sted til sted for så å finne rett behandlingssted. Samfunnet må tro på at alle har en mulighet til å lykkes. Vi har alle gode og mindre gode perioder i vårt liv, og det er ikke alltid vi lykkes idet vi setter oss fore. Behandlingsapparatet må likevel være strengt og konsekvent når regler og opplegg ikke blir fulgt. Man skal tas inn og kastes ut hvis det trengs. Er det noe de narkomane kan så er det å lure både seg selv og andre. Det er likevel viktig at vi kaster ut en livbøye den dagen de er i ferd med å gi opp.

Tålmodighet og en standhaftig tro på at den aktuelle personen en gang skal klare å leve et rusgiftfritt liv er det eneste som kan føre fram. Vi må ha en sterkere tro enn den narkomane selv, en tro inn i det absurde. Rusgiftmisbrukeren trenger å få bekreftet sitt menneskeverd til stadighet. Mange har hatt en oppvekst uten trygghet, og deres tillit til andre er ødelagt. Det tar lang tid å bygge opp denne tilliten igjen.

Mange foreldre ønsker tvangsbehandling for sine barn. De har et håp om at systemet skal gjøre et under. Problemet er at som oftest er ikke den aktuelle personen barn lenger. Den narkomane må selv være motivert for behandling og bli sett på som et selvstendig menneske for så å gjenvinne tillit til seg selv og andre. Tvang og respekt hører ikke sammen. Man må ha en tro på at alle en dag kan slå ut i full blomst." Liv Rosmer Fisknes understreker gang på gang hvor viktig det er med tillit og respekt da dette er holdninger klienten sjelden møter i sin rolle som narkoman og rusmisbruker.

Jeg spør henne hva hun mener om debatten rundt legalisering av narkotika. Liv gir klart uttrykk for at dette er en vanskelig problematikk med mange ulike sider. Det er vanskelig å ta et klart standpunkt for eller i mot, for hva er det egentlig man sier ja eller nei til? Er det avkriminalisering av bruk, eller er det legalisering av omsetning av lettere stoffer?

"Når det gjelder et stoff som hasj så er det lett for enkelte som behersker et begrenset forbruk å latterliggjøre et forbud, men de glemmer i denne sammenhengen de mange som begynner med et såkalt "lett stoff" og senere bukker under." "Det er ikke lett å si hva som vil fungere best" sier hun. "Men jeg har ikke sans for de som er ekstremt liberalistiske, eller for de som er ekstremt moralistiske. Man bør ikke være så krampaktig i sine prinsipper at man skriker "Fy! Fy!" til alle nye forslag som kommer."

Liv tar seg en liten tenkepause. Narkotikamisbruk har ingen nytteverdi, så sånn sett er det naturlig at det er et forbud. Hun er mer usikker når det gjelder straffing av misbrukere. "Det ligger en fare i at små misbrukere blir til "store" kriminelle. Et fengselsopphold kan skade menneskers muligheter mer enn det gavner i enkelte tilfeller. Jeg tror det er de lange straffene som bure tas opp til revurdering, hvis noe skulle endres."

Vi kommer inn på begrepet "harm reduction" og da kommer bruk av metadon opp som et spørsmål. "Et av problemene med metadon er at man ved å gi dette stoffet aksepterer at den narkomane er kronisk syk. Den narkomane vil selvfølgelig gjerne tro dette, og det kan fort bli en sovepute fordi alle aksepterer at man ikke kan gjøre noe med sin situasjon. Det å bli definert som kronisk syk betyr ofte at man er gitt opp. Likevel kan det være riktig å gi metadon i noen tilfeller, f.eks. til hiv-smittede narkomane. Dette kan kanskje føre til at de får et roligere og verdigere liv.

Da jeg arbeidet i Bymisjonen kom spørsmålet om utdeling av sprøyter opp, og vi var positive til at tiltaket ble prøvd ut, men vi ønsket ikke å delta aktivt med å dele ut sprøyter. For oss var det viktig å være et fristed som ikke deltok aktivt med noe som hadde med doping å gjøre, et sted for ettertanke." Solidariteten ligger hele tiden som en selvfølgelig grunn for alt det Liv Rosmer Fisknes uttaler og mener. Det virker som om det er en selvfølge at samfunnet tar ansvar for de som faller utenfor, at dette er noe vi som medmennesker har et ansvar for. Jeg spør henne derfor om hun tror at solidariteten er i ferd med å forsvinne, og at vi blir mer egoistiske.

Liv nikker, og hun er med èn gang med på problemstillingen. "Det er klart at det er en trend. Solidaritetsfølelsen og viljen til å ta ansvar er ikke så sterk som tidligere. Man kan f.eks. oppleve at når man spør en gruppe på 70 mennesker om noen kan bake kake til felles hygge, så er det ikke èn som melder seg. Dette er nytt. Generasjonene med krigserfaring tok ikke velstand for gitt. De var vant til at de måtte stå sammen for å klare seg. Etter krigen hadde man en sterk tro på framtiden, og det var en selvfølge at man skulle stå sammen om å bygge en trygg og god, felles framtid. Man gledet seg over de materielle framskrittene og satt pris på det man oppnådde. Det var en vanntro glede over å kunne overskride en grense som tillot litt fråtsing nå og da.

De senere generasjonene har aldri undret seg over sin velstand, og de tar den for gitt. De føler likevel en usikkerhet i forhold til framtida som generasjonene før ikke hadde. Dette gjør at en føler at en må hevde seg selv og sin rett for å nå fram. Man har store krav til framtida, og når en mener at en har krav på velstand, blir lett solidaritetsfølelsen svekket. I dag har vi et forbrukersamfunn hvor alt skifter fort. Før i tida fikk man sykkel og klokke til konfirmasjonen som skulle vare livet ut. I dag har det meste en kort levetid, og dette gjelder ikke minst ekteskapet. Det har vært et sammenbrudd i familietradisjonen som forsterker følelsen av at ingen ting varer. Man skifter ektefelle som man skifter klokke eller sykkel, og man er ikke innstilt på å tåle smerte, og å kjempe seg igjennom problemer.

Jeg tror at man har mistet evnen til å se at sorg og savn er en naturlig del av livet akkurat som gleden er det. Dermed mister vi også noe som kunne forme oss til sterke personer med rom for forståelse og solidaritet."

Som jeg løftet


Som jeg løftet
armene over hodet for å vise hvor stor jeg var som liten
hender det jeg kryper sammen for å vise hvor liten jeg er idag.
Frank Eriksen Fra diktsamlinga "Ute på balkongen" 1982