Visjonen om et narkotikafritt samfunn har sterk oppslutning blant så vel foreldre og andre pårørende av stoffbrukere, som blant stoffbrukere selv, som ønsker seg ut av elendigheten. Også i skolen, i fritidsklubber og ungdomstiltak, i bomiljøer, på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, i organisasjonsliv og trafikk ønsker man å kunne arbeide uten å gå i konstant frykt for narkotikarelaterte problemer og hendelser. Slik sett kan visjonen om et narkotikafritt samfunn bli en målestokk på om vi nærmer oss eller fjerner oss fra disse ønskene. Men Norge har gjort mange feil i gjennomføringen av narkotikapolitikken. Ønsket om en gjennomgang og fornyelse er derfor på sin plass, fordi det er lett å gjøre ensporede overslag. Forbundet Mot Rusgift mener en bredspektret, men samordnet narkotikapolitikk vil kunne bringe Norge over på offensiven i forhold til narkotikaproblemet, og har følgende forslag:

Ny politikk?

Alle narkotikapolitiske tiltak settes inn i en totalsammenheng. For å få dette til, bør det opprettes en nasjonal samordningsenhet for narkotikapolitikk med vide fullmakter, bl.a. med en narkogeneral, slik man har gjort i Sverige. Det bør utarbeides en narkotikapolitisk handlingsplan, hvorfra noen hovedpunkter kan skisseres:

  1. Forebygging: Det gjelder å hindre eksperimentering og bruk av narkotika, og stoppe nyrekruttering til stoffbruk. Stoffbruk må bli out. Dette krever for det første en oppbacking av det store flertallet av norsk ungdom som ikke bruker narkotika, slik at de får argumenter for å holde fast på sin holdning og praksis. Systematisk rusgiftundervisning og situasjonsforberedende trening i skolen, koordinert med tilsvarende budskaper i frivillige organisasjoner og i andre fora der ungdom ferdes, og ikke minst i pressen, vil bidra positivt. For det andre kreves det en sekundærforebyggende innsats overfor risikoungdommer. Her er mange tilnærminger mulig, men stikkord er koordinert innsats fra skole, sosialkontor, helsestasjon, oppsøkende tjenester, barnevern og politi og andre instanser i lokalsamfunnet, med sikte på å etablere et nettverk rundt hver enkelt, som kan hindre, narkotikabruk, stigmatisering og utstøting.
  2. Behandling: Vi vet at drop out fra institusjon er det største problemet. Tiltak for å øke gjennomføringsgraden i medikamentfrie institusjoner, inklusive alternativ soning, bør settes i verk. Folk som greier seg bra i institusjon, men ikke utenfor institusjon, bør få tilbud om varig omsorg i institusjon. Det siste er ikke mer oppsiktsvekkende enn at de fleste som går inn i et metadonprogram også må belage seg på et livsvarig forhold til dette stoffet.
  3. Helserettede og sosiale tiltak overfor langtkomne stoffbrukere: De som likevel faller igjennom og pådrar seg avhengighetsproblemer og helseskader, må få tilbud som peker ut av den mest uverdige gatetilværelsen. Lavterskel helsetilbud, som Feltpleien i Oslo, er et skritt i riktig retning. Her kan også første skritt tas for en utredning og oppfølging av helsebehov og for en begynnende stabilisering. Boligsituasjon er her vesentlig, og det vil kreves en stor grad av oppfølging. En bosetting av tunge heroinbrukere rundt omkring vil med stor grad av sannsynlighet medføre at heroinmarkedet følger stoffbrukeren og sprer seg. I den sammenheng har undertegnede foreslått en lavterskel medisinering med metadon eller buprenorfin. Dette vil medføre at behovet for heroin vil bli mye mindre, og framfor alt at injeksjonsbruken og overdosedødsfallene vil gå ned. I en slik situasjon kan man lykkes å stabilisere personen, noe som i neste omgang kan danne utgangspunkt for nye rehabiliteringsframskritt. Dette er det motsatte av å gå inn for sprøyterom, som i praksis er et bidrag til å fortsette med den ødeleggende praksis sprøytebrukere har.
  4. Lov og orden: Politiet vil også i framtida ha en viktig rolle å spille i narkotikapolitikken, ved å håndheve narkotikalovgivningen, stenge de åpne narkotikamarkedene og samarbeide med øvrige myndigheter om å få stoffavhengige inn i en rehabiliteringssammenheng. Tyveri, ran, stoffsalg, tigging, vold og offentlig uorden kan ikke aksepteres, enten dette begås av stoffavhengige eller andre. Men stoffavhengige kan særbehandles av politiet ved å kanaliseres inn i lavterskel hjelpetiltak, eller ved omfattende lovbrudd, av strafferettssystemet til alternativ soning i institusjon.

Dette er tiltak som peker fram mot visjonen om det narkotikafrie samfunn, en verdig politikk for samfunnet og økt verdighet for stoffbrukeren.