Cannabispreparater kommer for den største delens vedkommende fra hunnplanter av hampeplanten. Den primære psykoaktive bestanddelen er delta-9-tetrahydrocannabinol (THC). THC-innholdet er høyest i de blomstrende toppskuddene, lavere i bladene, og minkende i de nederste bladene, stammene og frøene av planten. Marihuana (THC-innhold 0,5-5 prosent) er utvunnet av de tørkede blomstrende toppskuddene og bladene. Hasj (THC-innhold 2-20 prosent) består av tørket cannabis harpiks og sammenpressede blomster. Variantene Sinsemilla og Nederweed (Netherwood) kan ha et THC-innhold opp mot 20 %.

Cannabisolje framkommer ved at plantesaften trekkes ut av planten ved hjelp av løsemidler, og som blir gjort tyktflytende gjennom en fordampingsprosess. Cannabisolje/hasjolje kan inneholde mellom 15 prosent og 50 prosent THC.

En familie av kjemisk beslektede 21-carbon-alkaloider, som naturlig bare finnes i cannabisplanten, blir kalt cannabinoider. Disse er de prinsippielt virksomme bestanddelene av cannabis. Det er mer enn 60 ulike cannabinoider i hampeplanten. En av disse, delta-9-tetrahydrocannabinol (THC) er den som det finnes mest av i cannabis. Forsøk både med dyr og mennesker indikerer at cannabinoiden THC, er den viktigste psykoaktive ingrediensen i cannabis.

Man har imidlertid eksperimentert for å finne fram til syntetiske cannabinoider, dvs. stoffer som har samme effekt og kjemiske struktur som de naturlige cannabinoidene. Et endogent stoff, Anandamid, som produseres i hjernecellene, blir også omtalt som et cannabinoid. Det samme gjelder også en del omdanningsprodukter når THC forbrennes i kroppen.

Cannabinoider er altså et felles navn for en rekke substanser som enten kan være

  1. utvunnet fra cannabisplanten,
  2. produsert syntetisk for å etterligne effekten av naturlige cannabissubstanser,
  3. produsert inne i kroppen etter inntak og forbrenning av cannabis,
  4. substanser som finnes naturlig i kroppen eller hjernen, og som forbinder seg med de relativt nylig oppdagede cannabisreseptorene i hjernen. (solowij 1998)

Noen av disse stoffene er psykoaktive, dvs. de påvirker brukerens sinn (-sstemning). Andre er biologisk eller farmakologisk aktive, dvs. at de virker på celler eller aktiviteten i andre kroppsvev og organer, men er ikke psykoaktive. Cannabinoiden THC virker på en spesiell reseptortype eller mottakerstasjonstype som finnes spredd over store deler av hjernen, spesielt de delene som er involvert i erkjennelse og kunnskap, framkalling av ting fra hukommelsen, oppfattelse av smerte og koordinering av kroppsbevegelser. Disse reseptorene er fra naturens side ment å reagere på signaler fra det endogene cannabinoidet, anandamid, som er langt mindre potent og har kortere virketid enn THC.

Naturlig cannabinoid - anandamid

Det har vært gjort store framskritt når det gjelder nevrobiologisk forskning på cannabis de siste par tiårene. For eksempel har man funnet ut at THC utøver sin effekt ved å etterligne kjemiske stoffer som naturlig er til stede i hjernen (såkalte "naturlige cannabinoider"), og et kjernespørsmål for forskerne har vært å oppdage disse og klarlegge hvilken rolle de har. Forskere har brukt "merkede" cannabinoider for å identifisere potensielle mottakerstasjoner - reseptorer - i hjernen, og fant en type reseptor (CB1) som var spredd over store deler av hjernen, og som bare festet seg til THC. Dette førte til oppdagelsen av det naturlige cannabinoidet (anandamid) som bruker CB1-reseptoren.

Hvilken rolle har de endogene ("egenproduserte") cannabinoidene?

De endogene cannabinoidene ser ut til å ha følgende virkemåte og karakteristikker:

  • cannabinoider ser ut til å ha en naturlig rolle i smertelindring, når det gjelder kontroll over bevegelser, og når det gjelder hukommelse.
  • de "naturlige cannabinoidenes" rolle i immunsystemet er sannsynligvis mangesidig og er fortsatt uklar
  • hjernen utvikler toleranse mot cannabinoider
  • dyreforsøk har vist potensiale for å utvikle avhengighet, men dette potensialet er vist under et smalere spekter av betingelser enn når det gjelder benzodiazepiner, opiater, kokain eller nikotin.
  • abstinenssymptomer kan studeres hos dyr, men ser ut til å være milde, sammenlignet med opiater eller benzodiazepiner (slike som Valium).
  • ulike cannabinoidreseptortyper som finnes i kroppen, ser ut til å spille ulike roller i en normal menneskekropp, og noen av cannabinoideffektene ser ut til å være uavhengige av disse reseptorene.

"Medisinsk marihuana"?

Når man snakker om cannabis for eksempel i forbindelse med medisinske virkeområder, oppfatter mange det som et spørsmål om å røyke hasj eller marihuana eller innta cannabisolje i medisinsk hensikt. At enkelte cannabinoider kan ha en funksjon som medisin, er blitt tolket slik at marihuanarøyking skulle ha disse effektene. Cannabis er imidlertid en uren substans bestående av mer enn 60 cannabinoider, og mer enn 400 ulike kjemiske stoffer alt i alt. For å kunne beregne doseringen og unngå bivirkninger av urenheter ved en vitenskapelig medisinsk bruk av cannabis, vil man måtte basere seg på medikamenter utvunnet av cannabisplanten, for eksempel THC, eller på syntetiske preparater som har de samme effektene. I USA er det syntetiske THC-preparatet dronabinol i bruk, som en kapsel med THC blandet i sesamolje. I Storbritannia brukes THC-preparatet Nabilone på de samme indikasjonene, kvalme og oppkast i forbindelse med kjemoterapi ved kreft. Inntak gjennom munnen, som kapsler eller spray, eller inntak som stikkpiller forhindrer også de negative bivirkningene av marihuanarøyking på luftveissystemet.

Røyking av marihuana - tjæreinnhold og kreft

Mange av dem som avga ekspertuttalelser til den britiske House of Lords-rapporten, anså konsekvensene av cannabisrøyking som den viktigste langtidsrisikoen ved cannabisbruk. Cannabisrøyk inneholder alle de giftige kjemikaliene som er tilstede i tobakksrøyk (unntatt nikotin), med større konsentrasjoner av kreftframkallende stoffer som benzantracen og benzoapyren.

Det er blitt anslått av British Medical Association at å røyke en cannabissigarett, (som bare inneholder plantedeler) resulterer i omtrent fem ganger så høy konsentrasjon av carboxy-hemoglobin (blodlegemer som ikke kan transportere oxygen pga. sin last av carbonmonoxid), en tre ganger så høy økning i innhalert tjæremengde og en gjensittende mengde tjære i luftveissystemet som er en tredjedel høyere, enn dersom man røyker en tobakkssigarett.

Avhengighet og abstinenssymptomer ved avbrutt cannabisbruk

Den amerikanske IOM-rapporten om medisinsk marihuana, som ble utgitt i 1999, beskriver et avvenningssyndrom, som er mildere i formen enn avvenningssymptomene fra alkohol eller heroin. Dette syndromet inkluderer rastløshet, irritabilitet, mild uro, søvnløshet, søvnforstyrrelser, kvalme og krampe. Rapporten anslår at litt mer enn 4 prosent av den alminnelige amerikanske befolkningen har vært avhengige av marihuana på ett eller annet tidspunkt i livet.

Noen brukere utvikler helt klart avhengighet, men, med rapportens egne ord: "De ser ut til å være mindre tilbøyelige til å gjøre det enn brukere av andre rusgifter (inkludert alkohol og nikotin)". Rapporten så også på hvilke grupper som kunne være spesielt sårbare når det gjaldt å utvikle cannabisavhengighet, og konkluderte med at ungdommer, spesielt dem med atferdsvansker, personer med psykiatriske forstyrrelser, eller problemer med rusgiftbruk generelt, ser ut til å ha større utsatthet for cannabisavhengighet enn den generelle befolkningen.

Cannabis som innfallsport til andre illegale rusgifter

Den amerikanske IOM-rapporten ser også på diskusjonen om cannabis kan være farlig fordi det fungerer som innfallsporten til bruk av andre og mer skadelige illegale stoffer. Rapporten finner at utviklingsmønstrene i stoffbruk fra tenåring til voksen alder er slående like, og konkluderer: "I den betydning at marihuanabruk vanligvis går forut for, heller enn kommer etter annen illegal rusgiftbruk, er det en virkelig innfallsport". Men rapporten føyer til at fordi mindreårig tobakksrøyking og alkoholbruk vanligvis går forut for marihuanabruk, er ikke marihuana den mest vanlige og sjelden den første "innfallsporten" til stoffbruk.

Når det er sagt, slår rapporten også fast at innfallsportteorien ikke må trekkes så langt at marihuanabruk blir gjort til det mest framtredende forutgående kjennetegnet, eller til og med årsaken til tung stoffbruk. Man advarer mot å forveksle statistisk sammenheng og årsakssammenheng. De vanligste forutgående kjennetegnene ved tung stoffbruk ser ut til å være intensiteten i marihuanabruken, og samtidig forekommende psykiatriske forstyrrelser eller en historie med psykiske problemer i familien, inklusive alkoholisme.

Cannabis-avhengighet

Det har vært gjort mange forsøk på å definere avhengighet. Det mest innflytelsesrike systemet for å diagnostisere avhengighet i dag er det som er utarbeidet av the American Psychiatric Association (DSM-IV, 1994). Her brukes begrepet "substance dependence", stoffavhengighet, og dette er definert som et knippe av symptomer som viser at personen fortsetter å bruke stoffet til tross for betydelige stoffrelaterte problemer. Symptomene kan innbefatte toleranse (behov for å ta større og større doser av stoffet for å oppnå den ønskede effekten) og fysisk avhengighet (endret fysisk tilstand på grunn av stoffet, som forårsaker fysiske abstinenssymptomer, som kvalme, brekninger, besvimelsesanfall, og hodepine når stoffbruken opphører), men ingen av disse er nødvendige eller tilstrekkelige for å stille diagnosen "stoffavhengighet". Ved å bruke DSM-IV, kan man i noen tilfeller definere avhengighet utelukkende som en psykisk avhengighet. Dette er ulikt tidligere tenkning om disse begrepene, hvor man tenderte mot å sette likhetstegn mellom avhengighet og fysisk avhengighet.

Det er ingen tvil om at noen cannabisbrukere blir avhengige, etter DSM-IV-kriteriene, og at de lider av abstinenssymptomer når de avslutter cannabisbruken. Ifølge WHO-rapporten er cannabisavhengighet karakterisert ved tap av kontroll over stoffbruken, tankemessig og motiveringsmessig svekkelse som går ut over arbeidsutførelse og fører til lavere selvaktelse og ofte depresjon. Det er liten tvil om at mange cannabisbrukere som ønsker å kutte ned eller slutte med sin cannabisbruk, finner dette svært vanskelig, og fortsetter å bruke cannabis til tross for de negative effektene dette har for livet deres.

Et mål på cannabis' avhengighetsskapende evne er andelen av brukerne som blir avhengige. Etter som cannabisavhengighet ikke er godt definert, og det totale antallet brukere er ukjent, er det vanskelig å få fram tall for denne andelen. Men tall fra en nylig gjennomført studie av 200 regelmessige brukere i Australia viser at mer enn 50 prosent av disse kan klassifiseres som avhengige, selv om mange av dem ikke betrakter seg selv som avhengige. Dette stemmer med resultatene fra en amerikansk undersøkelse fra 1991, sitert i WHO-rapporten, hvor det framkommer at "om kring halvparten av dem som bruker cannabis daglig vil bli avhengige". Epidemiologiske studier viser at cannabisavhengighet i betydningen svekket kontroll over bruken er den mest vanlige formen for stoffavhengighet, hvis man ser bort fra tobakks- og alkoholavhengighet, og berører så mange som en tiendeldel av dem som noen gang bruker cannabis.

Et annet mål på cannabis' avhengighetsskapende evne er antallet mennesker som søker hjelp eller behandling for sin cannabisavhengighet. Tall fra Australia viser at cannabis var hovedstoffet for 6 prosent av alle som kontaktet de regionale narkotikaklinikkene i 1996, mens cannabisbrukerne utgjør 7 prosent av alle nyinnleggelser på narkotikabehandlingsinstitusjoner i Australia.

Fra USA blir det anslått at 2 prosent av regelmessige brukere (definert som folk som bruker cannabis mer enn 1 gang pr. uke) er avhengige, på basis av et anslag på 5 millioner regelmessige brukere og et offisielt tall på 100 000 amerikanere i spesiell behandling for cannabis avhengighetssyndrom.

I USA og Australia har man regnet ut at om lag 10 % av dem som noen gang bruker cannabis, blir daglige brukere, og ytterligere 20-30 prosent bruker rusgiften ukentlig. Tung cannabisbruk er vanligvis definert som daglig eller nesten daglig bruk av cannabis. Et slikt bruksmønster over lengre tid gjør brukerne sterkt utsatt for skadelige helse- og psykologiske effekter. Daglige cannabisbrukere har en større tendens til å være menn, til å ha dårligere utdannelse enn gjennomsnittet, til å bruke alkohol og tobakk jevnlig, og til å bruke hallusinogener, opiater, sedativer, amfetamin og andre psykostimulerende stoffer.

Referanser

  • Griffith, Gareth og Swain, Marie: "The Medical Use of Cannabis: Recent Developments", NSW Parliamentary Library Research Service: Briefing Paper No 11/9
  • Hall; Wayne, Room; Robin og Bondy; Susan: "A Comparative Appraisal of the Health and Psychological Consequences of Alcohol, Cannabis, Nicotine and Opiate Use", WHO Project on Health Implications of Cannabis Use. August 1995.
  • Joy, Janet E., Watson, Stanley J. Jr., og Benson, John A. Jr: "Marijuana and Medicine. Assessing the Science Base", Division of Neuroscience and Behavioral Health , Institute of Medicine, 1998
  • Solowij, Nadia: "Cannabis and Cognitive Functioning", Cambridge University Press, Cambridge 1998.