Roxana.jpg

Av Roxana Stere, forsker  på menneskerettigheter  og ruspolitikk

 

MANDAT 

I henhold til sitt mandat skal rusreformutvalgets arbeid: 

  • inkludere ”utredning av de foreslåtte endringenes forhold til Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet FNs narkotikakon.vensjoner og menneskerettighetene.”
  • og under utvalgets oppdrag heter det:
    «Utvalget må videre sikre at hensynet til barn som pårørende ivaretas, at barnets omsorgssituasjon vurderes og at barnets beste legges til grunn» 1

Ved første øyekast og fra juridisk synspunkt er disse kravene relevante. Den første viser til ansvaret for å respektere forpliktelsene som følger av traktater og andre kilder til folkeretten, noe som er et grunnleg.gende prinsipp for rettsstaten. Koblingene mellom narkotikakontroll og barns rettigheter er åpenbare da FNs barnekonvensjon, CRC artikkel 33 er den eneste menneskerettighetsbestemmelse fra FN som bokstavelig talt refererer til narkotika. 

Tilsvarende språkbruk og rekkevidde angående beskyttelse av barn som i artikkel 33 CRC brukes i forordet til narkotikakonvensjonen av 1988. Etter standard juridisk metodikk betyr dette at barnevern er omdreiningspunktet og utgangspunktet når det gjelder menneskerettigheter og narkotikapolitikk.

BARNETS BESTE

Barnets beste er ett av de fire overordnede CR.C-prinsippene (CRC art. 3). Barnets beste er en faktor som må tas i betraktning når politikk blir utviklet og lovgivning vedtas. 
Utdyping av barnets beste er ingen frittstående øvelse, men må sees i lys av bestemmelsene i CRC, inkludert artikkel 33.
FNs komite for barnets rettigheter understreker at artikkel 3 (1) er overordnet og at den kan påbe.ropes for en domstol, og at ”Barns rett til å få hans eller hennes beste interesser vurdert og tatt som et primært hensyn bør være eksplisitt inkludert i all relevant lovgivning, ikke bare i lover som spesifikt angår barn.”2 

NORGE HAR RATIFISERT 

Norge har ratifisert åtte av ni av FNs menneske.rettighetsavtaler (inkludert CRC) og de tre narko.tikakonvensjonene: Single Convention on Narcotic Drugs, 1961 som ble endret ved protokoll i 1972; Convention on Psychotropic Substances, 1971; og Convention against Illicit Traffic in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances, 1988. 

Det skal bemerkes at Norge ikke tok noen rele.vante forbehold, erklæringer eller innvendinger på noen av de artiklene som er nevnt som relevante i Rusreformutvalgets rapport, og er derfor juridisk bundet av traktatenes tekster slik de er skrevet. Imidlertid fortjener det spesielt oppmerksomhet at når det gjelder barnekonvensjonen uttrykte Norge innvendinger mot enkelte andre lands forbehold, når disse viste til «generelle prinsipper for nasjonal lovgivning eller konstitusjonelle rammer». 

Norge framholdt at slike forbehold “skaper tvil om forbeholdsstatens forpliktelse til konvensjonens formål og hensikt og at de dessuten bidrar til å un.dergrave grunnlaget for internasjonal traktatlov.givning»..

Det skal også bemerkes at de internasjonale men.neskerettighetsavtalene er av særlig betydning et.tersom de ikke bare gjelder som internasjonalt bin.dende virkemidler, men også som lovgivning etter norsk intern rett, jfr. Menneskerettighetslovens § 2.
I en analyse av kapittel 7 i rapporten ”Rusreform – fra straff til hjelp” og de bakgrunnskrav som er skissert foran, kan videre konklusjonene trekkes:

1 Utvalgets mandat krever juridisk analyse og be.grunnelse angående Norges internasjonale juridis.ke forpliktelser og hvordan de foreslåtte juridiske endringene påvirker disse forpliktelsene. Tar man de juridiske virkemidlene som er relevante i denne sammenhengen i betraktning, er det meste av tek.sten og argumentene i kapittel 7 uten betydning. Kapittel 7 ser mer ut som et avkriminaliseringslob.bymateriale enn en objektiv juridisk analyse. 
Utvalgets mandat ser ut til å være klart i den forstand at det bør vurdere Norges juridiske for.pliktelser i henhold til de internasjonale narkoti.kakonvensjonene og relevante menneskerettighets.instrumenter. Juridiske forpliktelser skriver seg fra traktatene som er ratifisert av den aktuelle staten. En slik vurdering bør være basert på en juridisk tolkning av de aktuelle bestemmelsene i henhold til internasjonalt aksepterte regler. I denne sammen.heng er mesteparten av teksten i kapittel 7, som re.fererer til politisk miljø, FN-uttalelser og anbefalin.ger fra utenforstående eksperter og fra forskjellige frivillige organisasjoner, uten betydning.

2 Oppførte utgangspunker for tolkning i rusrefor.mutvalgets rapport er omtrentlige og ikke juridisk nøyaktige. 

Rapporten oppregner under kapittel 7.3.1 “tolkningens utgangspunkt”: 

  • Artiklene 31 og 32 i Wien-konvensjonen om traktatretten (VCLT) fra 1969. 
  • Relevante uttalelser fra ethvert konvensjonsorgan. 
  • Kommentarer gitt for hver av de tre narkotika.konvensjonene fra FN.

Denne listen er på en måte problematisk. Det første punktet er riktig. Artiklene 31-33 i VCLT inneholder regler for tolkning av traktater. De kodifiserer og gjelder som vanlig internasjonal lov. Rusreformut.valget uttaler med rette at selv om Norge ikke er en statspart i VCLT, må landet følge tolkningsreglene som er etablert av dette instrumentet når de uttryk.ker internasjonal sedvanerett4. VCLT artikkel 31 omhandler generelle tolkningsregler. Den lister opp i 4 avsnitt en rekke prinsipper og virkemidler for tolkning, dvs. god tro, vanlig forståelse, kontekst, objekt og formål, etc.5 som skal brukes i traktaters tolkningsprosess, og den indikerer også rekkeføl.gen på bruken. Som uttalt av International Law Commission: «Alle former for tolkning i artikkel 31, inkludert elementer i konteksten nevnt i punkt 2, er del av en integrert lovregel.»6 

VCLT artikkel 32 bestemmer «supplerende tolk.ningsmetoder inkludert forarbeidene til traktaten og omstendighetene for dens konklusjon, for å bekrefte betydningen som følger av anvendelsen av artikkel 31, eller for å bestemme betydningen når tolkningen i henhold til artikkel 31 (a) etterlater en forståelse som er tvetydig eller uklar; eller (b) fører til et re.sultat som er åpenbart absurd eller urimelig»7. Ar.tikkel 32 viser ikke til alternative, uavhengige tolk.ningsmetoder, men bare til metoder for å supplere en tolkning styrt av prinsippene i artikkel 31.
Relevante uttalelser fra ethvert konvensjons.organ og kommentarer utstedt for hver av de tre narkotikakonvensjonene fra De forente nasjoner er ikke alment aksepterte, juridisk bindende tolk.ningsmetoder. 

Statene er herrer over de traktatene de ratifise.rer, de er de viktigste tolkerne og de er til syvende og sist ansvarlige for traktatens anvendelse. Dette er eksplisitt angitt i forordet til kommentaren til FNs konvensjon mot ulovlig omsetning av narko.tiske og psykotrope stoffer, 1988: Statspartene er de endelige autoritative tolkerne til traktatene.


Videre uttalte International Law Commission at ”Uttalelse av et sakkyndig traktatorgan kan ikke som sådan konstituere en etterfølgende avtale eller påfølgende praksis i henhold til artikkel 31, punkt 3 a) eller (b), siden denne bestemmelsen krever en avtale mellom partene eller påfølgende praksis av partene som synliggjør deres enighet om tolknin.gen av traktaten.»8 I praksis prøvde noen traktat.organer som anga menneskerettighetsargumenter å antyde at deres rettspraksis utgjør korrekt praksis i anvendelsen av traktaten og har tolkningsverdi, men dette standpunktet vakte kritikk fra de statlige partene. Dette er ikke å si at traktatorganers rettsvi.tenskap helt mangler juridisk verdi, men at det ikke anses som et middel for tolkning under VCLT. Pro.blemet med traktatorganers uttalelse er ikke bare av slik ikke-bindende karakter, men også, slik det kommer til uttrykk i faglitteraturen, det faktum at slike utspill for ofte lider av ”metodologiske svak.heter, manglende sammenheng og analytisk streng.het”, trekk som undergraver deres legitimitet.9 

Artikkel 32 omtaler at forarbeider til traktater kan være et supplement til tolkning. Det er interes.sant at rusreformutvalget ikke tok hensyn til forar.beidene til de aktuelle instrumentene, men til tider siterer kommentarene til konvensjoner som ikke har noen direkte juridisk relevans.

AdobeStock_297854166-lite.jpg

Det verdt å merke seg at rusreformutvalget søker tilflukt i grunnlovsmessige prinsipper og de grunnleggende konseptene i rettssystemet for å unngå straff for besittelse av narkotika. 

3 Den juridisk analysen av relevante artikler om narkkotikakontrollkonvensjoner, inkludert artikkel 3 (2) i 1988-konvensjonen, er veldig omtrentlig. 
I et forsøk på å vurdere i hvilken grad narkotika.konvensjonene tillater statspartene å avkriminali.sere bruken av narkotika og inndragning av små mengder ment til personlig bruk, velger rusreform.utvalget hovedsakelig å se på 1988-konvensjonens artikkel 3 (2) og forholdet til artikkel 3 (4)(d). 
Rusreformutvalget framlegger ingen juridisk analy.se av de to artiklene. 
Om artikkel 3 nr. 2 går mesteparten av disku.sjonen ut på hvorvidt henvisningen til de tidligere konvensjoner og til grunnlovsfestede prinsipper og grunnleggende konsepter for statspartenes retts.systemer gir større bredde når det gjElder tolkning av plikten til å etablere innehav og bruk av narko.tika som en straffbar handling under avtalepartens nasjonale lov om besittelse, kjøp eller dyrking av narkotika til personlig forbruk. 
Rusreformutvalget innrømmer at 88-konven.sjonen ikke gir ytterligere retningslinjer for forstå.elsen av begrepene ”konstitusjonelle prinsipper” og ”juridiske prinsipper”, og omfanget av denne flek.sibiliteten i artikkel 3 (2) kan derfor ikke defineres nøyaktig bare ut fra ordlyden10, men man konklu.derer med at den interne rettsordenen for statspar.tene tillegges en avgjørende betydning for omfanget av konvensjonsplikten. 
Denne konklusjonen er langt fra rett fram når man ser på de forberedende arbeidene (Official Records Volume II, United Nations Conference For The Adoption Of A Convention against Illicit Traffic in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances, Wien 25. november-20. desember 1988) eller ved erklæ.ringer og forbehold gjort i henhold til artikkel 3 (2) fra flere statsparter. Det er også av interesse at alle tidligere tolkninger utført av forskjellige norske or.ganer vedr. samme artikkel finner at staten har plikt til å ilegge straff etter artikkel 3 (2). 
I tillegg er det verdt å merke seg at rusreformutvalget søker tilflukt i grunnlovsmessige prinsipper og de grunnleggende konseptene i rettssystemet for å unngå straff for besittelse av narkotika. 

Som vi bemerket i begynnelsen, var Norges prinsipielle mening om andre stater som refererer til ”konstitusjonelle prinsipper” tidligere at det da er ”tvil om forbeholdsstatens forpliktelse til kon.vensjonens formål og hensikt, og dessuten vil dette bidra til å undergrave grunnlaget for internasjonal traktatlovgivning.”11 Spesielt bemerkelsesverdig er at Norge uttalte dette i sammenheng med barne.konvensjonen. 

Nå gjør rusreformutvalget en 180-graders snuoperasjon i forhold til det prinsippet. Dette be.tyr kanskje at Norge i fremtiden vil være mildere i internasjonale fora når andre stater ikke vil imple.mentere internasjonale traktater slik disse er skre.vet? Eller vil dette bare gjelde en implisitt rett til å bruke narkotika?

4 Konklusjonen basert på uttalelser fra utvalgte traktatorgan og variasjoner i praksis mellom land vir.ker påtatt, da den ikke følger noen juridisk metode. 
I konklusjonen: «I lys av det ovenstående er det forsvarlig å legge til grunn at det er forenlig med Norges forpliktelser etter narkotikakonvensjone.ne å avkriminalisere erverv og innehav av mindre mengder narkotika til egen bruk…»12, uttales det at «Særlig vekt legges i den forbindelse på de ut.talelser konvensjonsorganet INCB har avgitt om reformen i Portugal, og variasjonen i statspartenes praksis på dette punktet.»13 

Som påpekt under punkt 2 i den foreliggende analysen har traktatorganer begrenset vekt i for.hold til traktatens tolkning. Videre, som korrekt angitt i kapittel 7 i rusreformutvalgets rapport: INCBs holdning i forhold til den portugisiske av.kriminaliseringsmodellen gikk fra å konstatere at reformen var i strid med Portugals forpliktelser etter 1988-konvensjonens artikkel 3 (2) til at den tidligere INCB-presidenten uttalte at den portugi.siske tilnærmingen kan betraktes som en modell for beste praksis.14 Dette er sannsynligvis den mest ”dynamiske” tolkning som noen gang er sett i for.hold til internasjonale lovbestemmelser. I forhold til staters praktisering, er variasjon i statspraksis ikke et tolkningsverktøy. 

I henhold til VCLT artikkel 31 består en praksis som følger konvensjonen av en opptreden i samsvar med konvensjonens ordlyd, som er et uttrykk for samtykke fra alle parter om tolkningen av traktaten. 

Det er også viktig å forstå at påfølgende avta.ler og statspraksis kan brukes til å tolke traktatene, ikke til å endre eller modifisere dem. Som den in.ternasjonale lovkommisjonen utalte: «Muligheten for å endre eller modifisere en traktat ved praksis i etterkant er ikke generelt anerkjent av partene».15 

5 Det forekommer ingen analyse av CRCs, (FNs barnekonvensjons) artikkel 33 i seg selv i rusrefor.mutvalgets utredning. Bestemmelsen diskuteres av rusreformutvalget bare som et hinder for avkrimi.nalisering av narkotikabruk. Den foreslåtte rusre.formens ramme senker minimumsstandarden for barns rett til beskyttelse mot illegal narkotika som er satt av CRC.
Rusreformutvalget erkjenner at barnekonvensjo.nen i artikkel 33 er den eneste av FNs menneskeret.tighetskonvensjoner som nevner narkotika. Deres eneste uttalelse knyttet til denne bestemmelsen er imidlertid at det er en generell enighet om nødven.digheten av å forhindre bruk av narkotika blant barn og for å forhindre at barn blir involvert i pro.duksjon og salg av narkotika. 

Det foreligger ingen analyse fra rusreformutvalgets side av forpliktelsen Norge påtar seg i forhold til CRC når det gjelder artikkel 33, heller ikke av at CRC også i sin helhet er tatt inn i den norske Men.neskerettsloven. 

En slik mangel på analyse er intet mindre enn bemerkelsesverdig 30 år etter at Norge ratifiserte CRC. Rusreformutvalget nevner, men gir ingen oppmerksomhet til de fem statspartrapportene Norge har lagt fram vedr. CRC eller til måten lan.det rapporterte om artikkel 33 på, eller til bekym.ringene uttrykt av CRC-komiteen i forhold til den.ne bestemmelsen. 
Det eneste spørsmålet rusreformutvalget virker bekymret for i forhold til artikkel 33 og forpliktelse.ne som følger av denne bestemmelsen, er ”om kon.vensjonsbestemmelsen helt eller delvis er til hinder for at statspartene avkriminaliserer bruk og besittelse av narkotika, eller om bestemmelsen i alle fall tilsier at statspartene bør opprettholde kriminalisering.”16

6 Den eneste tolkningen som rusreformutvalget gir av CRCs artikkel 33 er gjennom selektiv sitering av uttalelser fra FNs komite for barnets rettigheter.
I svaret om artikkel 33 kunne hindre avkriminalise.ring av narkotikabruk, bestemte rusreformutvalget seg for å bare se på anbefalingene fra denne komite.en og selektivt sitere bare de formålstjenlige delene av de generelle kommentarene. 

Dessuten er sitater ofte misvisende. For eksem.pel uttaler rusreformutvalget at barnerettskomiteen anbefalte at ”alternativer til straffende eller under.trykkende narkotikapolitikk ble ønsket velkom.men”, men utelater spesifikasjonen som anbefalin.gen viser til, nemlig barn.17

Å behandle barn som ofre og unngå at de blir henvist til rettssystemet er særkjennende for alle CRC- artikler. Rusreformutvalget anser det faktum at artikkel 33 behandles i samme seksjon som ar.tikkel 24 (rett til helse) i generell kommentar nr. 21 (2017) om hjemløse barn som et tegn på «den økte oppmerksomheten om helseperspektivet i det inter.nasjonale narkotikapolitiske samarbeidet”.18 

Denne konklusjonen ignorerer det faktum at til tross for at barnerettskomiteen gjentatte ganger understreker at barns rettigheter er ”udelelige og sammenhengende, og at like stor betydning bør legges til hver rettighet som er anerkjent der”, har barnerettskomiteen allerede delt artikkel 33 opp i de generelle rapporteringsretningslinjene som ble gitt til landene i 2010, da den ba statspartene om å rapportere for halvparten av artikkelen under over.skriften «funksjonshemning, grunnleggende helse og velferd» og den andre halvparten under «spesi.elle beskyttelsestiltak». 

AdobeStock_225051176.jpg

Rusreformutvalget erkjenner at barnekonvensjonen i artikkel 33 er den eneste av FNs menneskerettighetskonvensjoner som nevner narkotika.

Denne beslutningen fra CRC-komiteen har lite å gjøre med noen endring i måten narkotikakontroll ble sett på internasjonalt, men skyldes mest det uk.bekvemme forholdet barnerettskomiteen alltid har hatt til artikkel 33. Det er også verdt å merke seg at en slik endring av tolkning er mot CRC-komiteens mandat, ettersom komiteen ikke har noen myndig.het til å endre konvensjonen. 

Det framgår av den lovgivningsmessige historien til barnekonvensjonen at artikkel 33 er et spesielt beskyttelsestiltak og at ideen om å inkludere den under klyngen av helsetiltak ble diskutert, men den ble avvist før konvensjonen ble vedtatt. 
Hvis narkotika i forkant skulle sees på som et helseproblem, hadde det ikke vært behov for en ar.tikkel 33 i CRC – som indikerer spesiell beskyttelse mot narkotika – da CRC allerede inneholder en rett til helse-artikkel.Det skal bemerkes at de fleste par.tene i barnerettskonvensjonen fortsetter å rappor.tere om artikkel 33 under samleoverskriften «for spesiell beskyttelse».

Videre, hvis CRC-komiteen behandlet CRC ar.tikkel 33 som en helserelatert bestemmelse, ville man dessuten forventet at de reagerte på grunnleg.gende prinsipper for rett til helse overfor statsparter som f.eks. rapporterer om bruk av tvangsbehand.ling for barn som bruker narkotika, slik tilfellet er i Kina, eller land som rapporterer at de holder gravide rusmiddelavhengige på institusjoner, om nødvendig mot deres vilje og gjennom hele gravidi.teten, som tilfellet var for Norges innledende rap.port. CRC-komiteen har imidlertid overhodet ikke hatt noen reaksjon i forhold til slik praksis, siden den neppe reagerer på noen vesentlig måte i forhold til artikkel 33.

7 Rusreformutvalget diskuterer ikke prinsippet om barnets beste, og hvordan dette ble vurdert i ut.formingen av rusreformen?  Ingen andre CRC-prin.sipper er nevnt. 
Kapittel 7 nevner overhodet ikke CRC-prinsippet om barnets beste. I denne sammenhengen er det unødvendig å si at det ikke er noen analyse av hvor.dan barnets interesser er blitt veid opp mot andre hensyn.

8 Retten til den høyest oppnåelige helsstandarden. Igjen er tolkningen basert på uttalelser fra Komité.en for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR) og på kilder uten juridisk relevans når det gjelder traktattolkninger. Det er heller ingen ana.lyse av hvordan reformen tar hensyn til CESCRs anbefalinger. 
Det meste av argumentasjonen i kapittel 7 i rus.reformutvalgets rapport er basert på den aksioma.tiske sammenlenkingen av rett til helse og skade.reduksjon. Rusreformutvalget avklarte aldri at det ikke er noen avtalt definisjon av “skadereduksjon” verken på internasjonalt nivå eller på FN-nivå. 

Utviklingen av ”skadereduksjon”-tenking anses som knyttet til folkehelse- og menneskerettighets.perspektivet, selv om begrepet ”offentlig” i rap.porten bare refererer til narkotikabrukere eller til personer som er rusmiddelavhengige, og utvalgets menneskerettighetsanalyse fokuserer også uteluk.kende på de samme gruppene. 

Underkapittel 7.4.2 tar for seg retten til den høyest oppnåelige helsestandarden som fastsatt i 
en artikkel 12 i Den internasjonale avtalen om øko.nomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR), og det gir et sammendrag av Komiteen for økono.miske, sosiale og kulturelle rettigheters (CESCRs) generelle kommentar nr. 14 (2000), hvor det site.rer at CESCR vurderte at utilstrekkelige tiltak for å motvirke produksjon, salg og forbruk av tobakk, narkotika og andre skadelige stoffer kan utgjøre et brudd på statens forpliktelse til å beskytte borger.nes rett til helse19 under ICESCR Artikkel 12 eller at artikkel 12 (2) forplikter statspartene til å ”fraråde misbruk av alkohol og bruk av tobakk, narkotika og andre skadelige stoffer”.20

Rusreformutvalgete gir imidlertid ingen ytterli.gere analyse av disse kravene eller hvordan de fore.slåtte endringene skal følge disse kravene. 

Det ble også unnlatt å spesifisere at paragraf 51 i samme generelle kommentar utdyper “brudd på beskyttelsesplikten”, med tanke på at dette følger av at en stat ikke har … “frarådet produksjon, mar.kedsføring og forbruk av tobakk, narkotiske stoffer og andre skadelig stoffer …”.21
I denne sammenhengen er det vanskelig å for.stå hvordan filosofien om ”skadereduksjon” kan likestilles med retten til den høyeste oppnåelige standarden for fysisk og mental helse, eller hvor.dan den kan betraktes som fullt ut i samsvar med kravene til denne menneskerettigheten, spesielt når de definerende funksjoner ifølge International Harm Reduction International (HRI), er fokusert på forebygging av skade, snarere enn på forebyg.ging av stoffbruk i seg selv, og fokus på mennesker som ikke er i stand til eller ikke vil stoppe stoffbru.ken. Som forklart i en IFRC-artikkel (International Federation of Red Cross and Red Crescent Socie.ties): ”Mens mange regjeringer, organisasjoner og enkeltpersoner ønsker å se et samfunn som er fritt for narkotika, ligger målet for skadereduksjonspro.grammer et annet sted.”22
Retten til respekt for personvern. Valg av instru.ment høres mer ut som fisking etter gunstige argu.menter enn objektiv analyse. 
Det er interessant at rusreformutvalget bestemte seg for å hoppe over de aktuelle FN-bestemmel.sene og heller valgte et regionalt instrument. Flere FN-instrumenter som Norge er en statspart i verner om retten til privatliv: 

• Artikkel 12 
Verdenserklæringen om menneskerettigheter 

• Artikkel 17 
Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter 

• Artikkel 16 
Konvensjonen om barnets rettigheter 

I denne sammenhengen er det vanskelig å forstå hvordan filosofien om ”skadereduksjon” kan likestilles med retten til den høyeste oppnåelige standarden for 
fysisk og mental helse, eller hvordan den kan betraktes som fullt ut i samsvar med kravene til denne menneskerettigheten. 

Ingen av disse bestemmelsene er nevnt i kapittel 7 i rusreformutvalgets rapport. Det samme gjelder Menneskerettighetskomiteens generelle kommen.tar nr. 16 om artikkel 17 ICCPR (Retten til respekt for privatliv, familie, hjem og korrespondanse, og beskyttelse av ære og omdømme). 

Valg av rett til personvern er et interessant valg når det gjelder å argumentere for avkriminalisering av narkotika. Europeisk konvensjon for beskyttel.se av menneskerettigheter og grunnleggende frihe.ter (ETS nr.005) Artikkel 8 Paragraf 2 bestemmer: “Det skal ikke være innblanding fra en offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettigheten, bort.sett fra slikt som er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet, offentlig sikkerhet eller landets økonomiske velvære, for å forebygge forstyrrelse eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.” Det vil være interessant å vurdere dette unntaket mot samme instrument ETS No.005 artikkel 5 nr. 1 bokstav e) “lovlig internering av personer for å for.hindre spredning av smittsomme sykdommer, per.soner med uvitenhet, alkoholikere eller narkomane eller omstreifere”.

Det er verdt å merke seg at rusreformutvalget søker tilflukt i grunnlovsmessige prinsipper og de grunnleggende konseptene i rettssystemet for å unngå straff for besittelse av narkotika. 

Rusreformutvalget erkjenner at barnekonvensjonen i artikkel 33 er den eneste av FNs menneskerettighetskonvensjoner som nevner narkotika.

 

NOTER

  1. https://rusreformutvalget.no/mandat/
  2. Committee on the Rights of the Children, General comment No. 14 (2013) on t he right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration (art . 3, para. 1 ), CRC/C/GC/14, Introduction.
  3. See for example objection on the reservation made by the Republic of Djibouti, Pakistan, Reservations, Declarations And Objections Relating to the Convention Of The Rights of the Child, Note by the Secretary-General, CRC/C/2/Rev.311 July 1994, p.33, https://www.refworld.org/pdfid/3ae6aeda4.pdf.
  4. Rusreform – fra straff til hjelpUtredning fra Rusreformutvalget opp.nevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018. Avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 19. desember 2019. Kapittel 7, footnote 29, p. 170.
    (b) any instrument which was made by one or more parties in con.nection with the conclusion of the treaty and accepted by the other parties as an instrument related to the treaty.
    1.  A treaty shall be interpreted in good faith in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in the light of its object and purpose.
    2. The context for the purpose of the interpretation of a treaty shall comprise, in addition to the text, including its preamble and annexes:
    3. (a) any agreement relating to the treaty which was made between all the parties in connection with the conclusion of the treaty;
    4. There shall be taken into account, together with the context:
    5. (a) any subsequent agreement between the parties regarding the interpretation of the treaty or the application of its provisions;
    6. (b) any subsequent practice in the application of the treaty which establishes the agreement of the parties regarding its interpretation;
    7. (c) any relevant rules of international law applicable in the relations between the parties.
  5. Report on the work of the seventieth session (2018)-International Law Commission, A/73/10
  6. Article 32 Vienna Convention on the Law of the Treaties.
  7. Report on the work of the seventieth session (2018)-International Law Commission, A/73/10. Chapter IV Subsequent agreements and subsequent practice in relation to the interpretation of treaties, (9), p.110.
  8. See Kerstin Mechlem Treaty Bodies and the Interpretation of Human Rights.
  9. Rusreform – fra straff til hjelp Utredning fra Rusreformutvalget opp.nevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018. Avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 19. desember 2019. Kapittel 7, p. 171.
  10. See footnote 3.
  11. Rusreform – fra straff til hjelpUtredning fra Rusreformutvalget opp.nevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018. Avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 19. desember 2019. Kapittel 7, p.174.
  12. Ibid.
  13. Statement of the President of the International Narcotics Control Board (INCB), Mr. Werner Sipp, Reconvened fifty-eighth session of the CND Special event: A public health approach as a base for drugs policy: The Portuguese case, Vienna 9 December 2015.
  14. ”The Portuguese Approach and the International Drug Control Conventions”
  15. Report on the work of the seventieth session (2018)-International Law Commission, A/73/10. Chapter IV Subsequent agreements and subsequent practice in relation to the interpretation of treaties, Conclusion 7 (3) p 51.
  16. Rusreform – fra straff til hjelpUtredning fra Rusreformutvalget opp.nevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018. Avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 19. desember 2019. Kapittel 7, p 178.
  17. Committee on the Rights of the Child General comment No. 20 (2016) on the implementation of the rights of the child during ado.lescence, CRC/C/GC/20, para. 64.
  18. Rusreform – fra straff til hjelpUtredning fra Rusreformutvalget opp.nevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018. Avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 19. desember 2019. Kapittel 7, p 178.
  19. Committee on Economic, Social and Cultural Rights Twenty-second session Geneva, May 2000. Agenda item 3 Substantive Issues Arising in the Implementation of the International Covenant on Eco.nomic, Social and Cultural Rights, General Comment No. 14 (2000)in  Rusreform – fra straff til hjelpUtredning fra Rusreformutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018. Avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 19. desember 2019. Kapittel 7, p. 180.
  20. Ibid.
  21. Committee on Economic, Social and Cultural Rights Twenty-second session Geneva, May 2000. Agenda item 3 Substantive Issues Arising in the Implementation of the International Covenant on Eco.nomic, Social and Cultural Rights, General Comment No. 14 (2000), para. 51.
  22. See http://www.ihra.net/what-is-harm-reduction and Internatio.nal Federation of Red Cross and Red Crescent Societies (IFRC) Health Advocacy Report, Out of harm’s way – Injecting drug users and harm reduction, December 2010, 16.   in Stephan Dahlgren & Roxana Stere. (2012). The Protection of Children from Illicit Drugs - A Minimum Human Rights Standard. A Child- centered vs. a User-centered Drug Policy, Fri Förlag, p.50.

Om forfatteren

Roxana Stere er forsker på menneskerettigheter og narkotikapolitikk. Hun er i gang med en doktorgrad i statsvitenskap og er også master I kommunikasjon og Public Relations. 
Hun arbeidet i mer enn 10 år som konsulent for menneskerettighetsspørsmål for ulike frivillige organisasjoner og som seniorkonsulent for FN. 

Stere har skrevet boka «The Protecion of Children from Illicit Drugs – A minimum Human Rights Stan.dard” sammen med Stephan Dahlgren. Foto: Privat