ALTERNATIVE SANKSJONER FOR UNGE NARKOTIKALOVBRYTERE I NORGE
Sammenlignet med de fleste europeiske land har ulovlig narkotikabruk lav utbredelse blant norske ungdommer (ESPAD, 2020). Cannabis er det desi- dert mest rapporterte stoffet, både i den generelle befolkningen og iungdomsbefolkningen.
Undersøkelsesdata viser at cannabisbruk i 15- til 16-årsalderen nådde toppen rundt årtusenskiftet (12 % livstidsprevalens i 1999), etterfulgt av en nedgang og stabilisering (7 % livstidsprevalens i 2015) (Folkehelseinstituttet, 2021).
I denne perioden, ble et gjennomsnitt på rundt 500 personer i aldersgruppen 15–17 år siktet for brudd på legemiddelloven § 24 (narkotikabruk/besittel- se til personlig bruk) årlig (Statistisk sentralbyrå, 2021).
Mens kriminalitetsstatistikk ikke inneholder informasjon om hvilken type stoff som er involvert i dis- se tilfellene antar forskerne at flertallet dreide seg om cannabisbruk (Sandøy, 2019).
I motsetning til de fleste forbrytelser, blir narkotikalovbrudd i stor grad avdekket og oppklart av politiet på stedet.
I tråd med dette har narkotikalovbrudd blitt hen- lagt sjeldnere enn andre former for kriminalitet i Norge (Thorsen et al., 2009).
Den pågrepne er pålagt å møte på politistasjonen på et senere tidspunkt for å motta den pålagte ju- ridiske sanksjonen. To sanksjoner har dominert for narkotikalovbrytere under myndighetsalderen (15–17) i Norge på 2000-tallet.
Cannabis er det desidert mest rapporterte stoffet, både i den generelle befolkningen og i ungdomsbefolkningen.
Ved årtusenskiftet var narkotikalovbrudd i denne aldersgruppen nesten utelukkende oppgjort med bot. I løpet av de siste to tiårene har imidlertid et økende antall (mer enn 60 % i 2015) blitt overført gjennom bruk av betinget påtaleunnlatelse.
Dette skiftet har gjort det mulig for påtalemyn- digheten å fastsette vilkår som antagelig har av- skrekkende effekter på fremtidige lovbrudd.
Som angitt i straffeloven kan vilkår omfatte å avstå fra bruk av alkohol eller andre rusmidler eller narkotiske stoffer og gi nødvendige rusmiddelprøver og gjennomgå behandling.
For det første kan reaksjonen håndheves med en prøveperiode som strekker seg fra 6 til 24 måne- der. Forbrytelser begått i løpet av prøveperioden vil føre til gjenopptakelse av den opprinnelige saken i tillegg til den nye overtredelsen.
For det andre kan reaksjonen håndheves med en prøveperiode og spesifiserte betingelser. For unge narkotikaforbrytere har denne sistnevnte sanksjo- nen blitt spesielt relevant (Lid,2016).
Spesifiserte forhold kan innebære overføring til eksterne helse- og sosialtjenester som administrere rådgivning og rusmiddeltesting over 6–12 måneder (Sandøy, 2019). Som angitt i straffeloven kan vil- kår omfatte å avstå fra bruk av alkohol eller andre rusmidler eller narkotiske stoffer og gi nødvendige rusmiddelprøver (Straffeloven § 37 d) og gjennom- gå behandling for å hindre misbruk av alkohol eller andre stoffer (§ 37 e).
Den utbredte bruken av alternative sanksjoner kombinert med fortsatt bruk av tradisjonell bot i saker som involverer unge narkotikamisbrukere gjør dette til en del av straffelandskapet som er eg- net for å studere differensielle sanksjonseffekter.
Dessuten narkotikakriminalitet er det desidert van- ligste registrerte lovbruddet blant unge, der mindre narkotikalovbrudd alene overgår alle andre katego- rier av registrert kriminalitet i Norge i aldersgrup- pen 15–20 år (unntatt trafikkovertredelser) (Statis- tisk sentralbyrå, 2021).
Det høye tallet av narkotikasaker øker mulig- heten for en studie av sanksjonseffekter på dette området.
I denne studien sammenligner forskerne virknin- gen av to alternative sanksjoner med bøter. Det vesentlige spørsmålet er om minimale intervensjo- ner (betinget påtaleunnlatelse med prøveperiode) og rehabiliterende tiltak (betinget påtaleunnlatelse med prøveperiode og betingelser) er mer effektive i å forhindre gjentatte lovbrudd hos unge mennesker enn økonomiske sanksjoner.
Videre har de undersøkt om ileggelse av alternative sanksjoner i stedet for bot har noen innvirkning på antall forbrytelser.
De gjør dette ved å bruke avanserte regresjonstek- nikker for å analysere kriminalregisterdata som omfatter alle 15-17 år gamle, førstegangs narko- tikalovbrytere i Norge i perioden 2000–2015 (N = 3276). Alle deltakerne ble fulgt opp i maks 60 måneder.
De benyttet seg av muligheten for registerkoblinger på individuelt nivå ved hjelp av norske administra- tive data og la til et sett med relevante kontroller, inkludert en rekke sosiale bakgrunnsvariabler.
Rundt halvparten (53 %) av ungdommene ble bøtelagt for det første (narkotika) lovbruddet, mens resten mottok en betinget påtaleunnlatel- se med prøveperiode (16 %) eller prøveperiode og ulike betingelser (31 %).
Utvalget var litt over 16 år i snitt da de var pågrepet for deres første lovbrudd.
Ikke overraskende var flertallet av lovbryterne gutter, men sammenlignet med de fleste krimi- nalitetsstudier var kjønnsforskjellen relativt liten (Estrada et al., 2016).
- Nærmere 90 % er født i Norge av foreldre som også er født der.
- Halvparten av utvalget (51 %) bodde sammen med et gift/samboerpar ved 15-årsalderen, mens hele 36 % bodde bare hos mødrene sine.
- To tredjedeler av utvalget hadde foreldre med grunnleggende eller sekundær utdanning som høyeste utdanning, og mer enn en tredjedel hadde minst én forelder med kriminelt rulle- blad.
- Rundt halvparten av ungdommene (52 %) var registrert med et nytt straffbart forhold innen 5 år etter den rettslige avgjørelsen som følger først pågripelse.
- Antall lovbrudd i 5-års oppfølgingsperioden varierte mellom 0 og 136, med et gjennomsnitt på 4,9.
- Tallene viser at faren for et annet lovbrudd var be- tydelig redusert for unge personer som mottok en betinget påtaleunnlatelse med prøveperiode og be- tingelser sammenlignet med dem som ble bøtelagt, tilsvarende en 36 % økning i tid mellom den juri- diske avgjørelsen etter den første narkotikaarresta- sjonen og den neste overtredelsen.
Effekten av påtaleunnlatelse med kun prøveperio- de var også negativ på tilbakefallsrisiko, men var ikke statistisk signifikant.
De andre variablene i modellen var assosiert med fare for tilbakefall på stort sett forventede måter. Enkeltpersoner som var 15 år (den kriminelle laval- der) ved første lovbrudd hadde betydelig høyere til- bakefallsrisiko enn sine 16 og 17 år gamle kolleger.
Jenter hadde en betydelig lavere risiko for tilbakefall sammenlignet med gutter. De to høyeste nivåene av foreldrenes utdanning var signifikant assosiert med lavere tilbakefallsrisiko, mens foreldrekriminalitet var forbundet med 30 % kortere tidsrom mellom den rettslige avgjørelsen etter første arrestasjon og neste lovbrudd.
Jenter hadde en betydelig lavere risiko for tilbakefall sammenlignet med gutter.
KONKLUSJON
Denne studien forsterker forskningslitteraturen ved å sammenligne effekten av ikke-forvarings- sanksjoner på den nedre enden av rettssystemet, i motsetning til å sammenligne varetekt med ikke fengselsstraff.
Våre funn tyder på at alternative sanksjoner, i form av en betinget påtaleunnlatelse med spesifi- serte vilkår, er mer effektiv for å forebygge tilbake- fall hos førstegangs unge narkotikalovbrytere enn den tradisjonelle boten.
Gitt utformingen av denne sanksjonen, som ofte omfatter oppfølging av sosialtjeneste og/eller overvåking av rusmiddelbruk i helsetjenestene, kan utsettelser i tilbakefall skyldes begge deler, po- sitive rehabiliteringserfaringer og negative straffe- erfaringer.
Samlet sett støtter funnene det kriminalitetsredu- serende potensialet til overføringstiltak i norsk rettssystem.
Kilde: Sandøy.T.O ,Østhus S og Bretteville-Jensen A.L.: Preventing future crime in adolescent drug offenders: A study of differential sanction effects on recidivism Criminology & Criminal Justice, 2022