Mandag 31. januar kl 13.00 åpner Oslo landets første kommunale narkobule i Tollbugata 3. Den høytidelige åpninger for å markere Oslo-politikernes støtte til fortsatt bruk av narkotika blir foretatt av Oslo kommunes sosialbyråd, Margaret Eckbo (frp).

 

 

Til den kommunale narkobulen er stoffbrukere som er fylt 18 år velkomne med sitt heroin for under kommunens årvåkne øye å kunne injisere uten å risikere noen straff, det være seg for innehav av heroin eller for bruken av samme vare. Kokainister og amfetaminister får vel gå på puben så lenge i påvente av lokaler for deres behov for injeksjonsrom.

 

Allerede i juni i fjor ble den norske sprøyteromsloven vedtatt, den som gjorde det mulig for norske kommuner å søke om godkjenning  som kommunale forsøkskaniner for virksomheten, som altså starter nå på mandag etter diverse forsinkelser. Oslo, som er medlem av den europeiske organisasjonen ECAD (European Cities Against Drugs) er altså først ute og også den eneste norske by som hittil har søkt om tillatelse til å åpne en kommunal narkobule. At man har bestemt seg for å åpne et injeksjonsrom i Oslo blir desto mer besynderlig, når man tar i betraktning at ansvarlige myndigheter i den norske hovedstaden  gjennom effektive inngrep på det nærmeste har lykkes i å fjerne den åpne narkoscenen, nådd et stort antall stoffbrukerer, og sist men ikke minst drastisk minsket antallet dødsfall som følge av overdoser.

 

Lovgivningen som regulerer de norske, kommunale narkobulene, gjelder som en begynnelse i tre år, hvorpå denne perfekte galskapen skal utsettes for evaluering.

 

De offisielle grunnene for å innrette kommunale narkobuler er som følger:

  • De skal bidra til å gi økt verdighet(!) for tungt belastede narkotikabrukere
  • De skal gi økt mulighet til kontakt og samtale mellom stoffbrukerne og eksisterende hjelpeinstanser
  • De skal bidra til å forebygge infeksjoner og smitte
  • De skal bidra til å minske antallet overdoser og dødsfall gjennom overdoser

 

Hvordan kommunale narkobuler skal kunne bidra til å gi økt verdighet er en gåte for enhver normalt utrustet samfunnsborger.

 

I det forslaget som ble sendt ut på høring innen vedtaket skulle fattes ble spørsmålet stilt: "Kommer sprøyterom til å forebygge narkotikadødsfall?" Det som deretter følger i teksten er interessant og talere uttrykkelig MOT at sprøyterom kommer til å ha noen avgjørende betydning for narkotikadødsfall.

 

Her skriver nemlig det norske sosialdepartementet: "Obduksjoner i forbindelse med narkotikadødsfall viser gjennomgående en lav morfinkonsentrasjon. Dette henger bl.a. sammen med den tid som går fra injeksjonen skjer til dødsfallet inntreffer. En gjennomgang av norske og internasjonalle studier av narkotikadødsfall viser at de akutte dødsfallene bare utgjør en mindre andel (14-23 % inntreffer i løpet av noen sekunder eller minutter) mens andelen dødsfall som inntreffer 1-12timer etter injeksjonen går opp til 22-51% (Hillberg 1999). Med mindre misbrukerne oppholdet seg i sprøyterommet i relativt lang tid etter at heroinet er blitt injisert, vil et sprøyterom derfor bare i begrenset grad fange opp eventuelle toksiske tilstander i forbindelse med inntaket av heroin." (Mulig unøyaktighet i ordlyden pga. oversettelse tilbake fra svensk til norsk. Overs. Anm.)

 

En sammenstilling fra Rusmiddeletaten i Oslo kommune viser at de fleste narkotikadødsfall skjer innenfor det en kan kalle "privatsfæren" (i eget hjem eller hjemme hos andre, på hospitser og på institusjoner). I 1998 døde 43 personer på offentlig sted og 77 i privatsfæren. Tilsvarende tall i 1999 var 25 versus 68. I 1999 var det således "bare" 25% som ble funnet døde på offentlig sted. I 2001 forekom 338 overdoser i hele landet, hvorav 114 i Oslo.)

"Ut fra det som tidligere er sagt om tiden fra injeksjonen og fram til tidspunktet for dødsfallet, kan dødsfallet ha inntruffet i et tidsperspektiv, etter injeksjonen, som er lengre enn den tid det er "naturlig" å oppholde seg i et sprøyterom"…"Av åpenbare grunner er det ikke mulig å anslå i hvilken utstrekning de som i dag injiserer på offentlige steder skulle velge sprøyterom om slike skulle finnes".


Videre sa det norske sosialdepartementet at "Om ikke Oslo etablerer flere injeksjonslokaler som er tilgjengelige størsteparten av døgnet, er det grunn til å anta at det bare blir en liten andel av de tilfellene der injeksjoner skjer på offentlig sted som kommer til å skje i overvåkede injeksjonslokaler".

I tilknytning til disse opplysningene skriver sosialdepartementet også: "..om injeksjonslokaler skal ha noen effekt med hensyn til å forebygge narkotikadødsfall, må injeksjonslokaler med god tilgjengelighet opprettes i alle kommuner som har injeksjonsmisbrukere. Dette kommer i så fall til å kreve en betydelig økonomisk og personellmessig satsning".   

 

Den i øyeblikket aktuelle narkobulen på Tollbugata 3 kommer til å være "bemannet" med 5 personer og i begynnelsen blir åpningstidene 10.00-16.00. Hvor heroinistene forventes å foreta injeksjoner utenfor disse tidene framgår ikke. 

 

De kundene som skal bruke den kommunale narkobulen må være registrert, noe som er en enkel prosedyre. Det skjer når man første gang bruker narkobulen. Det numret som brukeren får ved registreringen skal siden oppgis ved hvert besøk. En viss kontroll skal forekomme. Salg og kjøp av narkotika i eller utenfor lokalet er forbudt (noen avstand oppgis dog ikke). Videre skal brukeren ved ankomsten til Tollbugata oppgi den mengde narkotika han/hun har til hensikt å injisere - og legg merke til - det er bare heroin som kan brukes uten å risikere straff. De fem "kontrollørene" har ansvar for å kontrollere den faktiske mengden brukeren har med seg og deretter dele ut nødvendig verktøy for bruken. 

 

I denne sammenheng er det interessant å notere at en rapport om narkotikarelaterte dødsfall i Amsterdam, Frankfurt, København og Oslo (Reinås og Waal, red. 2001) IKKE viser noen sammenheng mellom narkotikadødsfall og bruken av injeksjonslokaler. Antallet narkotikadødsfall i Franfurt nådde sin topp i 1991, mens de første sprøyterommene der ble opprettet i 1994, altså tre år senere.

Det norske sosialdepartementet har dratt konklusjonen at om injeksjonslokaler skal kunne bidra til reduksjon av antallet narkotikadødsfall, må brukerne oppholde seg i overvåkede omgivelser relativt lang tid etter injeksjonen.

  • Flertallet av heroinister må oppsøke injeksjonslokalene hver gang de skal injisere
  • Injeksjonslokaler må opprettes i de kommunere som har heroinister
  • Tilgjengeligheten til injeksjonslokalene må være på det nærmeste ubegrenset med hensyn til kapasitet og åpningstider.

Hvorvidt injeksjonslokalene i første rekke er til for stoffbrukerne eller for å få bort stoffbrukerne fra gatebildet, kan det stilles spørsmålstegn ved, da sosialdepartementet i sitt skriv sier at: "… som tidligere nevnt bør etableringen av injeksjonslokaler i Frankfurt og Zürich FØRST OG FREMST SEES SOM ET LEDD I EN STRATEGI FOR Å RYDDE OPP I ETABLERTE, SYNLIGE NARKOTIKAMILJØER OG FÅ BORT STOFFBRUKERNE FRA GATA. I BEGGE DISSE BYENE BLE SLIKE TILTAK (INJEKSJONSLOKALER) INTRODUSERT FOR Å TILBAKELEVERE DET OFFENTLIGE ROMMET TIL ALLMENHETEN, REDUSERE NARKOTIKAKRIMINALITETEN OG FOR Å KUNNE KONTROLLERE STOFFBRUKERMILJØET." Og,  fortsetter det norske sosialdepartementet i sitt skriv: "Ei heller i Amsterdam er injeksjonslokaler motivert med utgangspunkt i å redusere antallet overdoser, men for å redusere den utrygghet allmenheten føler overfor å være vitne til stoffbrukere som injiserer."

 

Endelig konstaterte den norske sosialdepartementet i sitt skriv at "Sosial- og helsedepartementet disponerer ikke tilskuddsmidler til en eventuell etablering og drift av injeksjonslokaler. Utgiftene, som må beregnes av den enkelte kommune fra tilfelle til tilfelle, må i sin helhet dekkes av kommunenes økonomiske rammer…".
 
Man kan bare ane hva dette kvalifiserte vanviddet med kommunal narkobule i Oslo kan komme til å bety for den fortsatte stoffbruksutviklingen i Norge. Derimot trenger man ikke spekulere særlig lenge over resultatet av det faktum at kommunene må ta penger fra eksisterende hjelperessurser for å finansiere mulighetene til fortsatt stoffbruk for kommunenes heroinister".

 

Du kan lese hele artikkelen på svensk hos Motgift Gotland.


Her kan du lese en artikkel om åpninga i Bergens Tidende