Vi merker oss at spørsmålet her dreier seg om å ta stilling til om det skal opprettes et skjermet værested for rusavhengige i Oslo eller ikke. Vi merker oss også at byrådet går imot å opprette et slikt tiltak. Dermed har det heller ikke så langt i saken vært aktuelt å finne et sted for et slikt skjermet værested, eller hvilken modell man eventuelt skulle velge.

MEN HØRINGSNOTATET og Velferdsetatens utredning om historikk knyttet til de åpne rusmiljøene i Oslo, om brukernes egne synspunkter, om forskning om åpne russcener og om erfaringene fra andre byer har vært interessant lesning.

VI HAR SELV arbeidet med spørsmålet om åpne russcener i flere omganger, og har hatt mulighet til å følge utviklingen både i Oslo og Bergen, og har studert tilsvarende problematikk i utenlandske byer som Amsterdam, Frankfurt, Zürich og København.Dermed har det heller ikke så langt i saken vært aktuelt å finne et sted for et slikt skjermet værested, eller hvilken modell man eventuelt skulle velge.

På bakgrunn av dette, og av Velferdsetatens utredning er det grunn til å slå fast:

  • Åpne russcener fungerer først og fremst som en markedsplass for kjøp og salg av illegale rusmidler.
  • Rusavhengige mener de trenger et sted hvor de kan skaffe seg de illegale rusmidlene.
  • De fleste rusavhengige er både brukere og selgere, og vet hvor det er tilgang og etterspørsel.
  • Av den grunn samles rusavhengige fra store deler av byen, ett eller annet sted i sentrum (Slottsparken, Egertorget, Plata, Skippergata, Storgata/Brugata, Vaterland)
  • De ca. 30 prosent av miljøet som kommer fra andre kommuner eller andre land tiltrekkes av samme grunn.
  • Ungdom på spenningssøk eller rekreasjonelle brukere stikker også innom, kjøper sine doser og forsvinner igjen. Noen rekrutteres inn i miljøet.
  • At kommunen og veldedige organisasjoner har etablert mange lavterskeltilbud for rusavhengige i en tett ring i og rundt sentrum, gjør det også attraktivt for brukerne å veksle mellom å benytte disse tiltakene og å oppholde seg i de(n) sentrale russcenen(e), gjerne store deler av dagen.
  • Innen den sentrale russcenen oppstår det ofte vold og miljøintern justis, ofte knyttet til gjeld som ikke blir betalt, eller til salg av utblandet stoff eller stoff av dårlig kvalitet, «bøff».

Innenfor de illegale stoffmiljøene i Oslo sentrum finnes det flere kohorter av brukere av ulike stoffer, med varierende grad av avhengighet og integrering i stoffkulturen, som kanskje slett ikke ville trives i hverandres selskap.• I nærmeste omland vil folk som bor i nærheten eller passerer ofte føle utrygghet, og andre former for kriminalitet er mer utbredt enn i områder som ikke har slike åpne russcener.

  • Politiets innsats overfor den åpne russcenen har vært sporadisk, med skippertak overfor miljøet i perioder med å bortvise og spre miljøet, for i andre perioder å nedprioritere arbeidet overfor miljøet.
  • Men i årene 2010-2012 gjorde politiet en sammenhengende innsats overfor den åpne russcenen, med synlig og kontinuerlig tilstedeværelse i miljøet, noe som medførte at antallet personer i det sentrale rusmiljøet gikk kraftig ned. Senere er politiets innsats rettet mot andre oppgaver, og antallet personer i miljøet har igjen økt.
  • Pga koronapandemien, vil veldig mange unge være mer sårbare enn før, og vi kan forvente at de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum, skjermet eller ikke, vil utgjøre en farefull tiltrekning for mange, og kan bidra til ekstra stor nyrekruttering i tiden framover.


FRA ET ÅPENT RUSMILJØ TIL ET SKJERMET UTENDØRS VÆRESTED?

dame-sitter.jpgSalg og kjøp av narkotika er forbudt og straffbart, og kommer til å forbli forbudt også etter den nye rusreformen. Dersom kommunen legger til rette for en skjermet markedsplass hvor kjøp og salg av illegale rusmidler kan foregå uforstyrret, så kan den bli rammet av den delen av straffelovgivningen som omfatter medvirkning til narkotikaovertredelser.

Som Velferdsetatens utredning antyder, kan ikke de samme straff-frihetsgrunner anføres, som når det gjelder etablering av brukerrom. Brukerrom ble delvis opprettet for å fremme tryggere inntak av rusmidler, og kravet om tilstedeværende helsepersonell og sosialfaglig kompetanse var i utgangspunktet obligatorisk.

Det er vanskelig å se for seg at et skjermet utendørs værested for brukere i aktiv rus, for selgere og kanskje representanter for kriminelle gjenger, uten ansatte, og med lavt eller intet politinærvær skal kunne oppfylle slike hensikter eller betingelser.

SOM UTREDNINGEN OGSÅ påpeker, er det heller ikke hjemmel for å pålegge noen å gå til eller oppholde seg på ett bestemt sted. Politi, oppsøkende tjenester eller andre kan gjerne råde folk til å gå til et slikt sted, men de kan ikke tvinge noen. Det er dermed ikke sikkert at et skjermet værested vil være så attraktivt for alle i miljøet. Kanskje går det slik som i Bergen, at deler av miljøet oppholder seg utenfor MO-senteret på Gyldenpris, mens den åpne russcenen i Vågsbunnen består.

Innenfor de illegale stoffmiljøene i Oslo sentrum finnes det flere kohorter av brukere av ulike stoffer, med varierende grad av avhengighet og integrering i stoffkulturen, som kanskje slett ikke ville trives i hverandres selskap.

ET SKJERMET VÆRESTED for rusavhengige i Oslo sentrum vil ikke løse problemet med at russcenen vil tiltrekke seg rusavhengige og andre brukere fra alle deler av byen, fra omegnskommunene, fra mer fjerntliggende deler av landet og fra andre land. De vil oppholde seg der, være på vei til eller fra det skjermede området, og vil pendle mellom området og de ulike offentlige og private lavterskeltiltakene som eksisterer i indre by. Særlig er det tvilsomt om et skjermet værested vil løse noe problem, dersom premissen er at det ikke skal brukes midler på en eneste ansatt.

Mange tunge brukere har varierende motivasjon for behandling. Men, om de skulle bli henvist til behandling i dag, er ventetiden fra henvisning til avrusning, og fra avrusning til behandling alt for lang.

HVA ER LØSNINGEN?

Selv om denne høringen først og fremst skal svare på om vi skal bytte ut hele eller deler av den åpne russcenen vi har i dag med en skjermet russcene, så er det fristende å si noe om hvordan de problemene vi har i dag kunne reduseres.

1. Erfaringer fra store byer i utlandet med tilsvarende problemer, har vist at en åpen russcene må møtes med både kontrolltiltak og målrettede lavterskel hjelpetilbud. Rusmiljøer som får være i fred utvikler seg alltid i negativ retning. Kommunen og politiet må igjen begynne å samarbeide om et felles sentrumsarbeid.

2. Oslo kommune må, eventuelt i samråd med regjeringen, få til at politiet gjenopptar sin kontinuerlige, synlige tilstedeværelse i rusmiljøet.

3. Kommunens instanser, i form av f.eks. Uteseksjonen og ACT/FACT-team må fortsette sitt oppsøkende arbeid, med sikte på å få så mange som mulig til å søke behandlingshjelp for sine avhengighetsproblemer.

4. Kommunen må flytte sine egne lavterskeltiltak lenger ut av sentrum. Så lenge alle disse tiltakene er i sentrum, vil også brukerne forbli i sentrum. Dette gjelder særlig Prindsen mottakssenter, hvor strekningen Gunerius-hjørnet-Prindsen utgjør et så å si sammenhengende rusmiljø, samtidig som Prindsen også ligger i kort gangavstand fra nedre Akerselva. Som eksempel på hvordan det kan gjøres kan vi henvise til det store hjelpesenteret, Schielestrasse i Frankfurt, som var etablert lenger unna sentrum i byen enn i gangavstand. Her var det LAR-senter, kafe, feltpleie, muligheter for klesvask, sosial rådgivning, noen overnattingsplasser og etter hvert også brukerrom. For å venne byens stoffbrukere til å oppsøke stedet, ble det i en periode etablert transporttjeneste fra sentrum, hvor kjente stoffbrukere ble tilbudt skyss dit.

5. Også de private tiltakene må flyttes unna Sentrum.

6. Kommunen, eventuelt i et finansielt samarbeid med regjeringen, måtte være forberedt på å bruke en god del midler på å restrukturere hjelpeapparatet og kontrolltiltakene i Oslo sentrum, og å bygge opp nye, desentrale tiltak lenger unna Sentrum og i bydelene.

VI ANBEFALER EN FEMÅRIG PLAN, hvor kommunen og politiet inngår et forpliktende samarbeid overfor miljøet, slik vi kjenner det i dag, samtidig som en planmessig omstrukturering av lavterskeltilbudet tar til. Jobbtilbud og væresteder i bydelene må etableres.

De ca. 20 prosent av brukerne som ikke har egen bolig, må skaffes boliger i bydelene, og da gjerne boliger med oppfølging. De ikke-Oslotilhørende brukerne må få hjelp til å knytte kontakt med og utnytte hjelpetilbudene i sine hjemkommuner.

Mange tunge brukere har varierende motivasjon for behandling. Men, om de skulle bli henvist til behandling i dag, er ventetiden fra henvisning til avrusning, og fra avrusning til behandling alt for lang. Vi viser til det tidligere tiltaket «Hjelp uten betingelser» i Oslo kommune, hvor politi, uteseksjon og andre oppsøkende tjenester spurte alle tunge brukere de møtte om de kunne være interessert i behandling. I tilfelle ja, gikk det ikke mer enn en dag eller to, før kommmunen hadde skaffet plass, og før de var på vei til behandling.

En slik ordning i dag ville kreve et spesielt avtalt samarbeid med TSB, eventuelt også med PHV om umiddelbart mottak og innleggelse. Det ville bety at den til dels tidkrevende henvisningsog diagnostiseringspraksisen måtte fravikes for en del av brukerne i Oslo sentrum. Dersom det lykkes å få til en slik gjensidig forståelse med TSB, ville det bety at pasientene i perioder, eller kanskje permanent, ble borte fra gatescenen i Oslo.

KONKLUSJON

1. Forbundet Mot Rusgift går imot at det skal opprettes et utendørs skjermet værested for stoffavhengige i Oslo sentrum.

2. Forbundet Mot Rusgift anbefaler initiativ med sikte på å få til et nytt samarbeid med politiet om et kontinuerlig og synlig nærvær i de kjente brukermiljøene i Oslo sentrum.

3. Oslo kommune må legge en tidsplan for en omstrukturering av lavterskeltilbudene i Oslo sentrum, bort fra sentrum til mer desentrale områder, og til bydelene.