Bokanmeldelse:

House, rus og ettertanke

Av Knut T. Reinås

Publisert 1997-02-15

Romanen "Meska" av Anders W. Cappelen forteller historien om hvordan den nyutdannede økonomen, Thomas fra Oslo som drar til Barcelona på et halvt års språkstudium i 1987. Her finner han et uteliv og et sosialt nettverk som kretser rundt dans til elektronisk basert musikk, det som vi ved et fellesnavn har kalt house.

Anders W. Cappelen
Meska
Gyldendal Norsk Forlag
Oslo 1996
376 sider

Det viser seg fort at nettverket også i stor grad er preget av narkotika, ikke heroin, men ecstasy, kokain, meskalin, LSD og også hasj. Dette miljøet stifter Thomas fort bekjentskap med, blir en del av, har både positive og negative opplevelser i, kommer i opposisjon til og trekker seg ut av.

Boka kan leses som en roman, krydret med en variert handling, som kretser rundt temaene kjærlighet, erotikk, kreativitet og rusgiftbruk. Hovedpersonens forhold til to ulike kvinner er skildret med innlevelse og her og nå-blikk. Men også med ettertanke og distanse. De erotiske beskrivelsene er sterke og direkte, uten på noe tidspunkt å bli vulgære. Naturbeskrivelsene er vakre. Betraktningene og dialogen rundt kunstens vilkår, formål og skapelsprosesser er interessante.

Men boka kan også leses som en roman som skildrer de ulike rusgiftenes pro et contra. Thomas prøver ecstasy, og opplever tilfredsstillelse ved det. Han prøver meskalin, han prøver LSD, han prøver kokain og amfetamin. Han prøver hasj, og finner tilfredsstillese i alt sammen. Samtidig er han knyttet opp mot vårt norske samfunns holdninger til narkotika, og fører derfor dialoger med andre i miljøet hvor vår skepsis mot narkotika blir satt opp mot stoffmiljøets egen ideologi. Det kommmer fram at de to hovedgrunnene som miljøet oppgir for å bruke narkotika er at stoffene gjør det mulig å utforske en del av din bevissthet som ellers er utilgjengelig for deg. Den andre grunnen er at det er "sinnssykt morsomt".

Romanen skildrer også hvordan Thomas blir introdusert til stoffbruk via venner, og hvordan han i sin tur introduserer andre, og begynner å fungere i miljøet som meskalin-langer.

I løpet av handlingen opplever Thomas flere negative ting, knyttet til sin egen rusgiftbruk. Ikke slik at han blir "narkoman" i dette ordets tradisjonelle forstand. Han blir heller ikke arrestert eller kommer ut for ulykker. Men det stadige kjøret tar på kreftene både fysisk og psykisk. Han magres av. Han lider av søvnløshet. Han opplever helsemessige plager. Han har problemer med å få stoffene til å virke som før. Men framfor alt kommer han etterhvert til erkjennelser som fører til brudd med miljøet.

"Å danse, slå seg løs og more seg sammen med andre mennesker kunne i seg selv ikke være så galt. Problemet oppsto når dette ble hovedbeskjeftigelsen i livet, slik det hadde for Space-gjengerne. Og hvorfor var det blitt slik? Ikke fordi den livsutfoldelse som lå i å danse og være dekadent sammen med likesinneder var så fantastisk. For sannheten var jo at den ene natten var den andre lik. Den veldige tiltrekningskraften lå i rusmidlene. I pillene, kapslene og papirbitene, som fikk én natt til å bli 1001 netter. Særlig til å begynne med.

Og senere oppsto ønsket om å oppleve disse ekstatiske øyeblikkene enda en gang. At denne delen av vårt liv, da vi lever så sterkt, skal vare. Igjen å bli fortryllet av rusopplevelsen, som er så stor at alt annet i livet blir lite. Så forheksende at miljøet rundt denne enestående begivenhet blir det sentrale i livet. Så viktig at man henges opp og ikke kommer videre, ikke får den utviklingen man skal ha som menneske".

Hvordan det går med Thomas til slutt, er det vanskelig å slutte seg til. Forfatteren har brukt teknikken med å bryte handlingen opp med dagboksnotater som er skrevet 6-7 år etterpå. Disse notatene har preg av alvor, filosofisk innsikt og noen Kahlil Gibran-aktige uttrykksmåter og livsvisdommer. Men de gir ingen god pekepinn på hvordan Thomas har det nå, eller hva han er kommet i gang med, eller om han er kommet i gang.

Den positive skildringen av Jet-set-miljøet i Barcelona i bokas første halvdel, kan leses som en forlokkende beskrivelse av alt det gode rusgiftene kan gi deg, men også som en beskrivelse av hvordan en nykommer i miljøet i innledningsfasen stort sett bare opplever positive effekter av stoffbruken, mens motforestillingene brytes ned. Det gir en forståelse av hvorfor opplysning og formaninger har så vanskelig for å slå igjennom, og hvorfor stofftilhengernes forsvar for sin egen stoffbruk blir så intenst. Boka i sin helhet gir en forståelse for stoffbrukens passiviserende effekter i forhold til virkelighetens utfordringer og krav. Dette er også et budskap som forfatteren i ulike intervjuer har gitt uttrykk for i samband med lanseringen av boka. Anbefales. �