Tidsskriftet RUSFRI

Den største diskusjonen har vært om endringen bidro til å redusere den store overdosedødeligheten som hadde oppstått i landet etter «Nellikrevolusjonen» i 1974 og heroinepidemien som oppsto

i årene deretter, Nå har frilanse-skribenten og forfatteren Pierre Andersson gjennomgått utviklingen sett med svenske øyne, og har skrevet en oversikt. 

Både bruk og besittelse til eget bruk er fortsatt forbudt, men straffen ble flyttet fra rettssystemet til et administrativt system som forvaltes av en nyopprettet myndighet. 

Det erfortsatt mulig å anvende bøter og andre tvangssanksjoner i Portugal, selv for små narkotikamengder. Grensen for besittelse til personlig bruk er satt til et nivå som er beregnet å være tilstrekkelig i ti dager.

HVA VAR SITUASJONEN FØR REFORMEN?

I store deler av 1900-tallet var Portugal en politistat under diktator António de Oliveira Salazar. Landet var preget av politisk undertrykking og var i hovedsak isolert fra omverdenen fram til den såkalte nellikrevolusjonen i 1974. Kulturelt sett var landet dominert av den konservative katolske kirken.

Narkotikaproblemene var små sammenlignet med resten av Europa. I løpet av de siste årene av diktaturet ble landet involvert i harde kamper for å forhindre at dets afrikanske kolonier (dagens Angola, Guinea-Bissau og Mosambik) løsrev seg. Nesten en million unge menn ble sendt til krig, og en god del av dem begynte å bruke cannabis i løpet av denne tiden.

Da krigene tok slutt i forbindelse med «nellikrevolusjonen» kom ikke bare soldatene hjem, men også 100 000 portugisere som hadde bodd lenge i koloniene. João Goulão, leder av Portugals narkotikabyrå SICAD, sier: «De tok med tonnevis av cannabis og delte det med vennene sine. Vi så en eksplosjon av narkotikaeksperimentering på tvers av alle sosiale grupper i løpet av denne tiden».

HEROIN KOM PÅ 1980-TALLET

Da landet åpnet seg mot omverdenen, kom også heroinen, i utgangspunktet hovedsakelig fra Pakistan via den tidligere kolonien Mosambik. Portugals geografiske plassering gjør at det også brukes som transittland, noe som bidro ytterligere til tilsiget. I løpet av 1980-tallet fikk heroin fotfeste i landet og bruken spredte seg raskt blant befolkningen. «Kriminelle organisasjoner kom raskt inn og begynte å bygge et marked,» sier João Goulão. «Som samfunn var vi naive, vi hadde ikke hatt noen problemer med dette før. Effektene begynte å bli tydelig synlige på 1980-tallet, spesielt da folk begynte å få AIDS.»

XXXXXXX BildePierre Andersson Uppdaterad 2024 Avkriminalisering av narkotika  – privat behandling. Beredskapen for

Lärdomar från Portugal

XXXXXX

Selv om behovet for bedre behandling for rusav- hengighet begynte å bli diskutert i Portugal allerede på 1970-tallet, var det først i 1987 at den første statlige behandlingsinstitusjonen ble åpnet. Før da ble folk henvist til vanlig helsehjelp eller til – ofte svært kostbar – privat behandling. Beredskapen for den raske økningen i heroinbruken på 1980-tallet var lav, noe som ble tydelig i løpet av 1990-tallet.

«På midten av 1990-tallet hadde vi rundt 100 000 injiserende brukere,» sier João Goulão. «Mange av dem begynte å bruke narkotika i forbindelse med frigjøringen, det er stort sett samme gruppe mennesker. Problemet var nå veldig synlig, folk brukte narkotika åpenlyst alle mulige steder og i grunnen kjente alle noen som satt fast i avhengighet. Det- te bidro til at samfunnets respons fra starten var basert på helsemessige og sosiale aspekter, folk så

NY PLAN FOR Å HÅNDTERE SITUASJONEN

Det ble nedsatt en ekspertgruppe for å komme med nye tiltak. Av de 30 forslagene ekspertgruppen har fremmet, gjaldt de fleste mer og bedre behandling og større ressurser til forebyggende arbeid. Grup- pen ønsket også å se tøffere tiltak mot salg av narkotika. De foreslo også avkriminalisering. Teknisk sett var dette en liten endring – narkotikaloven fra 1993 ble stående, men det ble gjort en endring i paragrafen som regulerte personlig bruk og besittelse til personlig bruk. All handel med narkotika, inkludert personlig bruk, ville fortsatt være forbudt, men reaksjonen gikk fra å være straffbar til å bli administrativ.

BRUK AV NARKOTIKA FORTSATT FORBUDT

Så, hva ble gjort i Portugal i 2001? Kort fortalt ser loven slik ut: Både bruk og besittelse til eget bruk er fortsatt forbudt, men straffen ble flyttet fra retts- systemet til et administrativt system som forvaltes av en nyopprettet myndighet. Det er fortsatt mulig å anvende bøter og andre tvangssanksjoner i Portugal, selv for små narkotikamengder. Grensen for besittelse til personlig bruk er satt til et nivå som er beregnet å være tilstrekkelig i ti dager.

Politiet har fortsatt i oppgave å anmelde personer som besitter eller bruker narkotika, selv når mengden narkotika er mindre. Eventuelle stoffer som blir funnet blir beslaglagt og dersom personen ikke kan identifiseres på stedet, kan de bli pågrepet. Det utarbeides en rapport, men i stedet for å sendes til påtalemyndigheten, går den til en særskilt myn- dighet opprettet for formålet under Helsedepartementet, en såkalt avvenningskommisjon.

AVVENNINGSKOMMISJON INNEN TRE DAGER

Som en del av ekspertgruppens tiltak ble det også opprettet et sett av avvenningskommmisjoner, som skulle avgjøre om de personene som politiet anholdt og henviste, var avhengige og trengte mer hjelp. Eller om de bare skulle få en advarsel.

Enhver som blir tatt for mindre besittelse eller personlig bruk av narkotika, forventes å møte opp for nærmeste avvenningskommisjon (Commissões para a Dissu asão da Toxicodependência, CDT) dagen etter. Formelt har du tre dager, hovedsakelig fordi kommisjonene er stengt i helgene. Vakthavende psykolog foretar en rask utredning (vanligvis via øyeblikkelig samtale) som tar sikte på å vise om personen er rusavhengig eller ikke og hvilken risikogruppe personen tilhører: Lav, middels eller høy.

Besøket avsluttes med et møte med selve det rådgivende utvalget: en gruppe på tre personer bestående av en sosionom, en psykolog og en jurist. Kommisjonen vil avgjøre hva som skjer videre. Personer som anses som avhengige faller automatisk i den høyeste risikokategorien og får tilbud om behandling. Dersom behandlingen godtas, vil saken inntil videre bli avsluttet, men all informasjon lagres i et særregister i fem år. Dersom personen ikke godtar behandling, kan kommisjonen velge andre sanksjoner. 

Ambisjonen er at det skal være mulig å komme raskt i kontakt med omsorg og behandling, ideelt sett bør et første møte med ansvarlig ruslege finne sted innen et par dager. Enkelte behandlingstyper har ventetider på opptil noen uker, men ideelt sett er behandlingen allerede i gang innen en uke etter politiets inngripen.

De som faller inn i mellomgruppen når det gjelder risiko regnes ikke som avhengige, men andre faktorer (som familieforhold, arbeidsledighet osv.) gjør at risikoen for å bli avhengig anses som overhengende. Her kan kommisjonen foreslå kontakt med for eksempel psykolog eller rådgiver ved arbeidskontoret. Møtet bestilles vanligvis av kommisjonens ansatte.

Personer som ikke er avhengige og som anses å ha lav risiko for å havne der, får alltid informasjon fra kommisjonsmedlemmene om risikoen ved bruk av narkotika, hva loven sier og hvilke sanksjoner som kan komme. Den vanligste straffen er at kommisjonen gir en advarsel. Hvis samme person kommer tilbake innen fem år, kan andre sanksjoner bli gjeldende, vanligvis bøter. Rundt 90 prosent av de som møter opp for avvenningskommisjonene er der for første gang.

Den vanligste straffen er at kommisjonen gir en advarsel. Hvis samme person kommer tilbake innen fem år, kan andre sanksjoner bli gjeldende, vanligvis bøter.

BØTER OG ANDRE SANKSJONER

Bøter gjelder kun de som ikke anses for å være avhengige. Størrelsen på boten varierer avhengig av hvilken type stoff det er snakk om. Når det gjelder heroin, kokain, ecstasy eller amfetamin, er minimumsbeløpet 25 euro og maksimum 600 euro. For cannabis er minimumsbeløpet 25 euro og maksimum 150 euro. I praksis er det vanligvis en bot på mellom 30 og 40 euro for en som møter for kommisjonen for andre gang innen fem år. 

• Ved ytterligere gjentatte lovbrudd øker beløpet. Kommisjonen har også mulighet til å iverksette en rekke andre sanksjoner, som:
• Yrkesforbud. Gjelder yrker som krever spesiell legitimasjon (for eksempel lege eller drosjesjåfør) eller andre yrker som kan utgjøre en fare for andre eller for brukeren selv.
• Forbud mot å oppholde seg på visse steder.
• Forbud mot å omgås bestemte personer.
• Forbud mot å forlate landet uten spesiell tillatelse.
• Obligatorisk rapportering på et bestemt sted og tidspunkt, bestemt av kommisjonen.
• Inndragning av våpenlisens.
• Beslagleggelse av visse gjenstander. Gjenstander som kan utgjøre en risiko for brukeren eller hans omgivelser kan bli beslaglagt. Dette gjelder også gjenstander som kan brukes i fremtidige lovbrudd.
• Inndragning av midler. Penger som brukeren mottar fra offentlige myndigheter (ulike typer tilskudd) kan settes under kontroll av CDT.
• Pengene skal fortsatt brukes på vegne av brukeren og med personens samtykke.

De ulike sanksjonene kan gjelde for ulikt tidsrom: minimum én måned, maksimalt tre år.

SPESIALORDNING FOR UNGDOM

Dersom den som kommer til avvenningskommisjonen er under 18 år, behandles saken i særskilt rekkefølge. Dersom personen er under 16 år, opprettes ingen offisiell sak, men kommisjonen gjennomfører likevel innledende intervju og kan deretter sende spørsmålet videre til den lokale enheten som behandler barne- og ungdomsspørsmål. Er personen mellom 16 og 18 år, foregår behandlingen som vanlig, men verge må være til stede ved besøket i kommisjonen.

NARKOTIKALOVEN FRA 1993 GJELDER FORTSATT

I utgangspunktet gjelder fortsatt Narkotikaloven fra 1993. Endringene som ble gjort i 2001 gjelder kun den type straff som gjelder for personlig bruk eller besittelse til personlig bruk. Før loven ble endret var strafferammen bot eller fengsel inntil tre måneder for kjøp, bruk eller mindre besittelse av narkotika. Dersom mengden narkotika ble ansett som tilstrekkelig for mer enn tre dagers bruk, kunne det idømmes fengsel inntil ett år. Men i forarbeidene til loven (den som trådte i kraft i 1993) kan man lese at den skal ses på som «symbolsk snarere enn straffende» og at det primære målet var å få mennesker i behandling.

Loven fra 1993 inneholder også bestemmelser som sa at sporadiske rusbrukere kan slippe unna med betinget dom/advarsel og at de som er avhengige og samtykker til behandling kan få siktelsen frafalt. Det er forskere som mener at loven slik denble brukt før 2001 i praksis var ganske nær avkriminalisering og at skrittet som ble tatt der ikke var så dramatisk.

STYRER POLITIETS PRIORITERINGER?

I 2001 ble rundt 2 400 saker behandlet av avvenningskommisjonene, men de var kun aktive i andre halvår. Fram til 2011 økte antallet sakte, og lå på mellom 6 000 og 7 000 tilfeller per år. Siden den gang har det vært en raskere økning og i 2017 var det i overkant av 12 200 saker. Etter det sank antallet saker igjen. I 2022 kom 94 prosent av sakene som ble henvist til avvenningskommisjonene fra politiet.

Andre saker kommer i utgangspunktet alltid fra påtalemyndighetene, som også har mulighet til å henvise saker til kommisjonene. Politiet har vært ansvarlig for en stor andel av sakene fra starten av, så det er rimelig å anta at politiets prioriteringer påvirker hvor mange tilfeller som til slutt når kommisjonen.

Andre saker kommer i utgangspunktet alltid fra påtalemyndighetene, som også har mulighet til å henvise sakertil kommisjonene. Politiet har vært ansvarlig for en stor andel av sakene fra starten av, så det er rimelig å anta at politiets prioriteringer påvirker hvor mange tilfeller som til slutt når kommisjonen. 

Cannabis er den typen stoff som oftest gir opphav til saker for avvenningskommisjonene. Antall saker som involverer heroin har gått betydelig ned. For årene 2020 og 2021 kan COVID-19-pandemien også ha ført til et redusert antall tilfeller.

De fleste av de innkalte er unge, og gruppen 16–24 år står for litt over halvparten av besøkene. Dette kan reflektere at praksisen er større i den aldersgruppen, men det kan også tyde på at politiet prioriterer ungdom fordi de blir sett på som mer sårbare.

Kjønnsfordelingen er svært ujevn, rundt 90 prosent av de som kalles inn til avvenningskommisjonene er menn. Dette kan delvis skyldes at narkotikabruken er forskjellig mellom kjønnene, men forskjellene er ikke på langt nær like store: Statistikk fra EUDA for 2022 viser at 2,1 prosent av kvinnene og 7,6 prosent av mennene mellom 15 og 34 år har brukt cannabis det siste året. Andre mulige forklaringer på den ujevne fordelingen er at politiet prioriterer menn eller at menn som gruppe har en mer «synlig» bruk av narkotika.

ADVARSEL ELLER BOT VANLIGST

Ser man på hva slags tiltak kommisjonene bruker er en advarsel, en slags betinget «dom» det vanligste. (I de engelskspråklige dokumentene kalles dette «Provisional suspension of the procedure»). Som nevnt tidligere er dette normal prosedyre når noen kommer til kommisjonen for første gang og ikke anses å være rusavhengige. I 2022 ble det gitt en slik advarsel i 62 prosent av tilfellene.

Ulike typer sanksjoner forekom i 15 prosent av tilfellene i 2022. I åtte prosent var utfallet betingetmed henvisning til behandling – det tiltaket som er desidert vanligst når det gjelder personer som er klassifisert som avhengige. I mindre enn én prosent av sakene ble personen frifunnet og saken ble stående uten handling.

De vanligste sanksjonene er bøter og meldeplikt (vanligvis regelmessige besøk i kommisjonen), men samfunnstjeneste forekommer også relativt ofte.

CANNABIS ER MEST VANLIG

De siste årene har besittelse eller bruk av cannabis vært den desidert vanligste årsaken til at noen ble innkalt til avvenningskommisjonen – i 2022 dreide 78 prosent av sakene seg om cannabis. Da reformen var ny, så ting annerledes ut. Cannabis var allerede det vanligste (46 prosent), men heroin utgjorde da en betydelig større andel av tilfellene enn i dag (29 prosent i 2001, 5 prosent for 2022). Kokain har økt fra ca. 4 prosent for 20 år siden til ca. 9 prosent i dag.

Figur 7: Narkotikarelatert dødelighet i Portugal ifølge EUDA

UTVIKLINGEN I PORTUGAL ETTER 2001

Det vil føre for langt å referere alle aspekter av rapporten. Men overdosedødeligheten er et interesseområde som er blitt omtalt fra alle hold. Noen har sett med mistro på de portugisiske overdosetallene.

Andre har pekt på at omleggingen har vært en suksess, og at avkriminalisering trolig har vært en av forklaringene. Det kan derfor være grunn til å se litt på dette.

I årene etter avkriminaliseringen i 2001 sank narkotikarelatert dødelighet kraftig i Portugal. Utviklingen er ikke helt lett å følge med på, særlig myndighetenes måte å regne på opp gjennom årene, noe som gjør at rapporter fra tidlig på 2000-tallet ikke umiddelbart kan sammenlignes med tallene som publiseres i dag. Data tilpasset dagens system har imidlertid blitt publisert i etterkant og selv da er en nedgang synlig i løpet av de første ti årene. Etter 2012 har imidlertid trenden snudd oppover igjen og i dag er tallene på høyere nivåer enn før reformene

Narkotikarelatert HIV-infeksjon, et stort problem på 1990-tallet, har gått jevnt ned og har vært nede på samme nivå som i Sverige siden 2017.

Cannabisbruken, spesielt blant unge, økte etter avkriminalisering, men gikk så litt ned igjen. Imidlertid er andelen 15–16-åringer som har brukt cannabis de siste 30 dagene fortsatt (ESPAD 2019) mer enn dobbelt så høy i Portugal som i Sverige.

Høyintensiv cannabisbruk har også økt, som vist av en studie som indikerer at antall sykehusinnleggelser for cannabisrelaterte psykoser økte nesten 30 ganger mellom 2000 og 2015.

En spesiell del av rapporten er viet til å forstå trendendringer som begynte i 2008, da narkotikarelatert dødelighet begynte å stige igjen.

I Sverige presenteres noen ganger gjengkriminalitet og vold som et argument for avkriminalisering.

Forskere har imidlertid ikke funnet noen reduksjon i narkotikarelatert vold siden avkriminaliseringen i Portugal i 2001. Antall drap i landet økte med 76 prosent mellom 2001 og 2007, men det er ikke mulig å si om denne økningen er relatert til narkotika eller ikke.

ÅPEN BRUK IGJEN – OG SPRØYTEROM I STEDET FOR BEHANDLING

De siste årene har flere og flere kritiske røster angående avkriminalisering blitt hørt i Portugal. En av de fremste kritikerne er Rui Moreira, ordfører i Porto, en av byene som har vært preget av stadig mer synlig narkotikabruk de siste årene. «I Portugal er det for tiden forbudt å røyke tobakk utenfor en skole eller et sykehus. Det er forbudt å reklamere for iskrem og søtsaker med sukker i. Men det er lov for folk å sitte her og injisere narkotika.

Vi har normalisert det», sier han til Washington Post. Porto-politiet erkjenner at problemene med åpen narkotikabruk har økt de siste årene, og viser til at de frivillige organisasjonene som har tatt over siden statlige intervensjoner forsvant med reduserte ressurser, er mer forpliktet til «menneskeretten til å bruke narkotika» enn å behandle avhengighet.

– Til syvende og sist har politiet hendene bundet bak ryggen. – Situasjonen slik den er nå er veldig lik den før 2001 da avkriminalisering ble innført, sier Leitão da Silva, politimester i Porto, i samme artikkel.

João Goulão, leder av Portugals narkotikabyrå SICAD, mener at landets forverrede økonomi har hatt flere effekter enn dårligere tilgang til behandling. Omsorgskjeden er brutt, da det nå er betydelig vanskeligere å finne arbeid for en som er i ferd med å bli frisk etter en langvarig avhengighet. «For tjue år siden var vi i stand til å finne arbeid for tusenvis av mennesker som en siste del av deres avhengighetsbehandling.

«Det var mange små bedrifter som vi kunne overbevise om å ta disse menneskene inn,» sier han i et intervju i Vancouver Sun, og påpeker at bedriftene mottok skattelettelser og offentlige tilskudd hvis de hjalp.

Han fortsetter: «Bærekraften til programmene har vært en bekymring. Folk stoler ikke lenger på at vi kan hjelpe dem.» «Nå åpner vi injeksjonsrom i stedet, fordi folk ikke lenger aksepterer våre tilbud om behandling.»

AVSLUTNING

Vår omtale av denne interessante rapporten slutter her. Men den inneholder mye mer, og den kan lastes ned og leses i sin helhet her:

Referert av Knut T. Reinås

Avkriminalisering av narkotika  (narkotikapolitisktcenter.se)