Stiftelsens leder Ulf Jansen er meget tydelig når ”Mot Rusgift” tar kontakt. Menneskesynet gjør det åpenbart umulig å tenke annerledes enn at alle må få lov til å få sin egen tilpassede behandling, i et felleskap der alle skal få den hjelpen de har behov for på veien mot et stoff-fritt liv.
– Kan du si litt om hvilket tilbud Tyrili har, Jansen, og i hvor stor grad alle disse tilbudene også benyttes av LAR-pasienter.
– Tyrili gir et tilbud til gutter/menn, jenter/kvinner, i aldersgruppen fra 16 år til 50 år, under ulike lover, også § 12, og i samarbeid med fengsel, Stifinner`n m. fl.. Alle sliter de med omfattende rusgiftavhengighet, psykiske, fysiske, sosiale vansker og lidelser, svarer Jansen, som tydelig er svært opptatt av at det syke forholdet til rusgifter bare er en del av et større problem for mennesker som kommer til Tyrili for å få hjelp. Livet deres har blitt et eneste destruktivt kaos, og det er dette helhetsbildet som Tyrili søker å ta så mye på alvor som de bare kan.
– Det er 140 pasienter i heldøgnsbehandling hos oss. Spesielt interesserte bør så absolutt ta en kikk på nettsidene våre på www.tyrili.no. Her vll de kunne lese mye mer, fortsetter han.
Stoff-frihet som mål
– Har vi forstått det rett når vi oppfatter at dere ”blander” LAR-pasienter og pasienter som behandles med stoff-frihet som mål?
– Alle i Tyrili har stoff-frihet som mål, og økt livsmestring. Med eller uten medikamentell støtte. Det er ingen A- eller B-lag av pasienter i Tyrili. Over 60 % av alle i Tyrili har en eller annen form for medisiner, forteller Jansen og understreker dermed hvordan de tenker. Flertallet går på medisiner, fordi de sammen med sine behandlere mener det er dette som skal hjelpe dem til stoff-frihet, på sikt.
– Hva slags erfaringer har dere med å ”blande” de to pasientgruppene?
– Vi har alltid i Tyrili hatt mennesker med ulike livsvansker. Ingen har monopol på egne vansker. Ingen er like. Hver enkelt trenger å bli møtt ut fra sine behov. Så om noen behøver, og er vurdert til å få medisiner for sine lidelser, er dette ingen hindring for en plass i Tyrili, poengterer Ulf Jansen og fortsetter med å vise til at Tyrislis erfaringer er at pasientene respekterer hverandre, tåler at det er ulikheter og drar veksler av hverandres erfaringer og vansker. De påpeker og tar opp avvik med hverandre.
– Hvordan går det med de LAR-pasientene dere har hatt til behandling på Tyrili?
Ved dette spørsmålet blir Jansen for første gang mindre tydelig i sitt svar. Han medgir at Tyrili ikke har noen spesifikke resultater for de som har LAR medisiner. Det Jansen og hans team er opptatt av er at livsmestring skal komme på plass, at liv skal endres til noe som oppleves som verdig og godt. Dette ser de til stadighet skje, helt uavhengig av om pasienten har vært i LAR eller ikke. Derfor har Tyrili valgt ikke å ha noen spesiell undersøkelse rundt resultater for den ene eller for den andre gruppen. Stiftelsens pasienter er forskjellige, med forskjellige veier til målet. Det skal de få lov til å fortsette med.
Et tankekors
– Hva tenker du om at enkelte andre behandlingsinstanser ikke ønsker å motta LAR-pasienter?
– La meg først si at det er viktig at det er et mangfold av ulike tiltak, at det finnes ulike innretninger, metoder, og måter å jobbe på. Men det er et stort tankekors at mange behandlingsinstitusjoner nekter å motta pasienter med medikamenter. Det betyr at de som er vurdert og har et klart behov for medisiner og vil kunne nyttiggjøre seg disse, ikke har de samme tilbud og rettigheter som de som ønsker medikamentfri behandling. Ingen andre pasientgrupper ville godtatt dette, sukker Jansen. Vårt neste spørsmål gir seg egentlig selv.
– Trenger vi egne institusjoner for LAR-pasienter?
– NEI. Jansen svarer kort og konsist. Vi kan ikke la være å grave litt dypere i Jansens syn på medikamentfri behandling.
– Det er nå ca. 5000 LAR-pasienter i Norge. Er det etter ditt syn et passende antall, eller burde man heller ha satset på medikamentfri rehabilitering for en del av disse?
– Det er etter vårt syn ingen motsetning mellom medikamentell og ikke medikamentell behandling. Vi trenger flere behandlingsplasser, av ulike variasjoner, som langtid, korttid, dagbehandling/poliklinisk osv. Vi behøver også flere lavterskeltiltak, som sprøyterom. Flere medikamentfrie tiltak løser ikke behovet for de mange som vil trenge LAR, svarer Jansen, uten at vi oppfatter ham annerledes enn at det er menneskesynet som ligger bak, ikke en spesiell tro på den ene eller andre behandlingsmetoden. Hvert menneske er unikt, med forskjellige behov, og tilbudene må være deretter.
Finnes ingen mirakelkur
– Mange av LAR-pasientene befinner seg fortsatt i stoff-miljøet i de store byene våre. Hva sier dette om vellykketheten av LAR-behandling?
– Det samme som det sier om at det var mange som fortsatt var i rusgiftavhengighet etter at de hadde vært i medikamentfrie tiltak før LAR…..og som nå……det finnes ingen mirakel kur……uansett hvor mye vi ønsker…..ingen behandlingstiltak har bare gode resultater….all bedring i seg selv er bra!!! svarer en ettertenksom Ulf Jansen. Alle vil nok ikke si seg enig i dette, spesielt ikke tidligere stoffavhengige som har kommet seg over i stoff-frihet, uten LAR eller annet enn sterk vilje både hos dem selv og hos det nettverket de var så heldige å ha rundt seg. Men om det er slik at dette handler om å ta mennesker på alvor, så er man kanskje ikke så uenige likevel?
– Avslutningsvis har vi to spørsmål igjen Jansen, og de henger nøye sammen. Helseministeren har slått til lyd for å gi en del av disse heroin som vedlikeholdsmedikament. Hva mener du om det? Om du er enig eller ikke med ham. Hva ville du foreslå som tiltak for å hjelpe de dårligst stilte heroinavhengige?
– Vi støtter at helseministeren setter søkelys på de mest nedgåtte av våre medmennesker. Vi trenger slike debatter. De utfordrer oss. Vårt syn, verdier og solidaritet settes på prøve. Fortsatt er det mange som står i kø for LAR. Fortsatt er lavterskeltilbudene for få, for mangelfulle. Mange har ikke bolig, de mangler det meste og sliter med massive problemer. La oss møte den enkelte der han eller hun befinner seg, og sette målene ut fra den enkeltes ståsted. Dette vil nå langt flere en et svært begrensa heroin prosjekt, svarer Tyrilistiftelsens leder Ulf Jansen til slutt.
Han har i nær sagt hvert eneste ord han har sagt ”banket inn” respekten for individet som en bærebjelke i alt som gjøres på Tyrili. Andre vil mene at individets verdighet tas bedre vare på i en ren medikamentfri setting. Problemet er jo i utgangspunktet skapt av et sykt forhold til kjemiske stoffer. Ulf Jansens sterke understreking av individets unikhet og behov for å bli tatt på alvor der man er vil uansett hva man ellers mener være en viktig påpeking å ta med seg videre.