Kampen mot overdosedødsfall - politiske og faglige føringer

Av Knut T. Reinås

Publisert 1999-05-18

Den dramatiske virkeligheten som skjuler seg bak overdosetallene bidrar til fornyet engasjement i narkotikadebatten. Dramatikken lokker flere ut på banen. Mot Rusgift har tidligere pekt på at tiden med nasjonal enighet om narkotikapolitikken er over. Dette avspeiles også i Stortinget. Et forholdsvis omfattende forslag om tiltak mot overdosedødsfall er lagt fram. Vi har valgt å gi FMRs leder spalteplass til en gjennomgang.

En stortingsdebatt den 16. februar 1999 om tiltak mot overdosedødsfall skjedde bl.a. på bakgrunn av at tallene for overdosedødsfall i 1998 både i Oslo og på landsbasis er kjente. Tallene viser at det døde 270 mennesker av overdoser i Norge i fjor, 134 i Oslo og 136 utenfor Oslo. At det nå dør flere utenfor enn i hovedstaden viser tydelig at overdoseproblematikken brer seg, i takt med at heroinmarkedet i Oslo er blitt mettet på sterkt og billig heroin, og at markedskreftene nå er i ferd med å etablere et landsomfattende heroinmarked. De tre første månedene av 1999 viser imidlertid en nedgang i overdosedødsfall i Oslo med ca. 38 prosent, sammenlignet med tilsvarende periode året før. Dette viser også at antallet overdosedødsfall kan variere kraftig ut fra andre grunner enn tiltak innenfor behandlingssektoren. Mange av overdoseofrene er leilighetsbrukere av heroin, eller helgebrukere, og det er lite trolig at tiltak innenfor behandlingssektoren skulle ha kunnet nå disse. Derimot vil det være viktig, slik noen av forslagene i Stortingsdebatten også peker på, å styrke det primær- og sekundærforebyggende arbeidet.

10-punkts plan

Arbeiderpartiet la fram en "tipunktsplan" for bekjempelse av overdoser, mens Fremskrittspartiet la fram tre punkter om Subutexbehandling, om utbygging av metadontilbudet, og om overføring av ansvaret for overdoseofre fra sosial- til helseavdelingen i departementet. Forslagene ble vedtatt oversendt Stortingets sosialkomite, som ble bedt om å komme tilbake til Stortinget med dem etter en vurdering. Denne framgangsmåten er ytterst uvanlig, og vitner om mistillit til Sosial-og helsedepartementets behandling av narkotikapolitikken. I kortene ligger det at narkotikapolitikken står i fare for å bli direkte politikerstyrt, uten at fagekspertisen får den nødvendige mulighet til å legge premisser for vedtak. Sosialkomiteen ventes å være ferdig med sin behandling før sommerferien.

Arbeiderpartiets tipunktsplan er av den narkotikaliberale organisasjonen "European Cities on Drug Policy" allerede bemerket som en endring av narkotikakontrollpolitikken, og hvor man spesielt trekker fram forslaget om utvidet metadonbehandling og om etablering av sprøyterom1). De av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslåtte tiltakene er i første rekke ment å representere "strakstiltak", men også mer langsiktige tiltak både av behandlende og forebyggende karakter blir berørt. I det følgende vil vi se på forslagene.

"Stortinget ber Regjeringen gjøre tilbud om metadonassistert behandling landsomfattende".

Det er allerede vedtatt å opprette et landsomfattende, metadonassistert behandlingstilbud, med et landsdekkende kompetansesenter for metadonassistert behandling i Oslo, MARIO. Utbyggingen av dette tilbudet pågår nå, og inntak av nye deltakere foregår i så høyt tempo som det er forsvarlig. Forsvarligheten ligger i at det skal være et regime rundt metadonklienten som kan sikre rehabilitering i forhold til bolig, skolegang, jobb, familie og sosialt nettverk, noe som krever et apparat rundt hver enkelt klient. Man har dessuten lagt seg på et kontrollregime for metadonklienter som skal sikre at metadon ikke kommer ut på det svarte markedet, og at tilleggsbruk av andre stoffer, som cannabis, amfetamin, kokain, blir avdekket og iverksatt tiltak mot. Et slikt regime utelukker forskrivning av primærleger.

Det har hele tiden vært meningen at metadonassistert behandling skulle være ett av flere tilbud til stoffavhengige, og ikke det eneste tilbudet. Når de vedtatte planene er gjennomført vil metadonassistert behandling være det største enkeltstående behandlingstilbudet i Norge. Vi vil advare mot å bevege oss mot en situasjon hvor kanskje opp til halvparten av stoffbrukerne går på metadon eller andre opioider, slik situasjonen er for eksempel i Sveits2). Det må være et mål at stoffavhengige skal kunne rehabiliteres til en stoffri situasjon, og med en ordnet tilværelse i forhold til bolig, arbeid, skolegang og sosialt nettverk. Det stoffrie behandlingsapparatet vil også i framtiden være en viktig forutsetning for en vellykket rehabiliteringsinnsats. En ekspansjon ut over den planlagte for medikamentelle behandlingsformer, vil kunne påvirke arbeidsbetingelser og resultater for disse innsatstypene, og således virke mot sin hensikt i en større målestokk. Det må ikke bli slik at klienter nærmest blir pådyttet metadon, mens stoffri behandling blir nedprioritert. Et vellykket metadonprogram forutsetter samarbeid med et godt utbygd og differensiert medikamentfritt behandlingsapparat. Kompetanse og ressurser må byggers opp gradvis og ikke gå på på bekostning av ressursene til det stoffrie hjelpeapparatet.

"Stortinget ber regjeringen iverksette tilbud om behandling med Subutex for de tunge misbrukerne som venter på metadonassistert behandling".

Subutex er et varemerke fra det amerikanske firmaet Schering-Plough for det syntetiske opiaterstatningsmiddelet buprenorfin, et preparat på linje med metadon. Som for metadon, har buprenorfin en forbrenningstid som gjør det unødvendig å innta stoffet mer enn en gang i døgnet. Dette stoffet har i mange år vært i bruk i Norge under varemerket "Temgesic". Subutex inneholder mer buprenorfin enn Temgesic, og har vært brukt i stort omfang når det gjelder vedlikeholdsbehandling av heroinavhengige i for eksempel Frankrike, der det fyller samme funksjon som metadon i en rekke andre land (over 50 000 personer på buprenorfin, mot 5 700 på metadon3). Buprenorfin har, som metadon, et problemskapende potensiale ved at det gir rusvirkning ved injeksjon, og vil derfor ikke kunne forskrives annet enn som ledd i et totalt, kontrollert behandlingsregime. I Frankrike blir det opplyst at 74 prosent av brukerne ved franske sprøytebusser injiserer Subutex. 45 prosent injiserte stoffet daglig og 33 prosent hadde kjøpt stoffet på det illegale markede4). Det er også rapportert overdosedødsfall med Subutex, sannsynligvis i kombinasjon med andre stoffer. Det er bl.a. derfor vanskelig å se at Subutex skulle kunne utgjøre noe alternativ til stoffavhengige som står i kø for å få metadon. I Norge er buprenorfin plassert på narkotikalista. Årsaken er stoffets problemskapende potensiale. Dersom det skulle bli gjort vedtak om å introdusere buprenorfinassistert behandling her i landet, måtte buprenorfin inngå i samme type system, og med regler tilsvarende dem som allerede eksisterer for metadonforskrivning i dag. Subutex er derfor uegnet som "strakstiltak".

Metadonassistert rehabilitering er den type medikamentell behandling man har valgt å satse på her i landet. Det er også det stoffet som det finnes mest omfattende internasjonal erfaring med. Et godt råd vil være at vi nå høster de erfaringene vi kan med metadon ut fra de vedtak som er gjort, og at vi ikke skaper uoversiktlighet og ubegrunnede forventninger ved å introdusere stadig nye "vidundermidler" i debatten. Det er grunn til å advare mot at man gjennom nye politiske vedtak gjør forstyrrende inngrep i de utviklingsprosesser som nå allerede er i gang.

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at preparatet Buprenorfin (Subutex) blir godkjent og foreskrevet av spesialist i psykiatri og indremedisin for behandling av narkomane".

Dette forslaget ble lansert av Fremskrittspartiet. Det kan virke som om partiet her tenker seg en forskrivning av buprenorfin utenfor etablerte behandlingsprogrammer. Det er vist at buprenorfin i høy dosering ser ut til å være likeverdig med metadon både på godt og vondt, bortsett fra at det i liten grad har evne til å framkalle overdoser alene. Men sammen med alkohol, benzodiazepiner eller Rohypnol, som de norske heroinbrukerne også er storforbrukere av, vil det være et effektivt overdoseframkallende medikament, noe rapporter fra Frankrike også viser. Det er også vist at utdeling av metadon fra private leger uten aktiv oppfølging har liten positiv effekt på atferd og livskvalitet. Det er vist at Buprenorfin (Subutex) forskrevet av allmenleger i Frankrike, ikke fører til at stoffbrukere avslutter injeksjonsbruken og at de fortsatt utgjør en del av narkotikascenen. Det er liten grunn til å legge seg på et lavere kontrollregime for dette stoffet enn for metadon.

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at kommunene foretar kartlegging av tunge misbrukere og utarbeide handlingsplaner".

Det antas at det må være relativt lett å registrerer alle stoffavhengige som venter på metadonassistert behandling, dersom man med det mener alle som har søkt eller ønsker å søke om slik behandling. Stemningen er nå imidlertid slik i mange stoffmiljøer, at andre, stoffrie tilbud blir satt ut av betraktning. Det vil derfor være en fordel om man kunne fått en landsomfattende og fylkesvis oversikt over alle søkere til behandling for rusgiftproblemer. Det er viktig å påpeke at det etablerte registreringssystemet for registrering av behandling ikke fungerer etter hensikten. For eksempel besvarer bare 75 prosent av alle institusjoner spørsmål fra det nasjonale klientstrømsregisteret (Nidar). En helt annen innsats og systematikk må til om man skal få oversikt over behandlingstrengende, her i landet. Den stikkprøveopptelling som Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning og Rusmiddeldirektoratet har foretatt de siste årene holder heller ikke mål metodisk og resultatmessig.

"Stortinget ber Regjeringen etablere oppsøkende helseteam og lavterskel helsetilbud for narkomane i de større byene."

Det er grunn til å støtte ideen om slike tilbud. Når det gjelder helseteam, har man relativt gode erfaringer med den type virksomhet fra Oslo, spesielt som oppsøkende kontaktmiddel, både i forhold til personer som nettopp er vekket opp fra overdoser, og overfor pårørende og miljøer rundt personer som er omkommet som følge av overdoser. Slike tiltak kan være med på å øke evnen til egenomsorg og omsorg i miljøet, og også motivasjonen til å ha kontakt med og søke hjelp i det offentlige hjelpeapparatet. På samme vis kan levterskel helsetilbud (som kan ta seg av mindre skader, sår og byller, vaksinere mot hepatitt, og sørge for påkrevde innleggelser i helseinstitusjoner) bidra til å bedre den generelle helsetilstanden hos langtkomne stoffavhengige. Den nyetablerte "Feltpleien" i Oslo er et eksempel på slike lavterskel helsetilbud. Slike tiltak kan bedre stoffbrukernes generelle helsetilstand, deres informasjonsnivå og evne til egenomsorg. Å få helsetilbud og omsorg er et viktig innslag i arbeidet med å gjenreise stoffbrukerens selvrespekt og livskvalitet. Det er imidlertid et paradoks at man ikke har maktet å gi dette tilbudet innenfor det ordinære helsevesenet, og at man har måttet opprette særlige helsetiltak innenfor stoffbrukeromsorgen. Dette sier noe om at nærhet og tilgjengelighet til helsetilbud må være størst mulig, men også noe om at helsevesenet kanskje ikke over alt signaliserer godt nok at også stoffbrukere, på linje med andre pasienter, må ha krav på respektfull hjelp og behandling når de oppsøker helsevesenet.

"Stortinget ber regjeringen utrede etablering av "sprøyterom" bemannet med helsepersonell".

Noen steder i utlandet er det etablert sprøyterom, hvor stoffbrukere kan injisere illegale rusgifter under tilsyn og hvor de hygieniske forholdene er gode. Slike er også blitt foreslått opprettet i Oslo, og foreslås nå av Arbeiderpartiet som et uspesifikt tiltak. Et slikt tiltak skulle ha som formål å forhindre overdosedødsfall, ved at helsepersonell skulle være tilstede og gripe inn ved overdoser, og dessuten kunne bedre stoffbrukernes helse ved at bedret hygiene skulle kunne føre til mindre smitte ved sprøytedeling, og bedre stell av sår og skader.

Det kan reises betydelig tvil om den overdoseforebyggende virkningen av slike tiltak.

Det finnes også legale og narkotikapolitiske innvendinger, som må tas hensyn til.

Tvil om de overdoseforebyggende virkningene av sprøyterom

Det første en må spørre om , er om sprøyterommene har hatt noen overdosereduserende effekt i de byene hvor slike er blitt etablert. Det er ikke nok å fastslå at overdosetallene i disse byene er gått ned, ettersom det er blitt satt i verk et sett av tiltak. For eksempel ble det etablert sprøyterom i Frankfurt som et ledd i en total omlegging av narkotikapolitikken i mer repressiv retning. De 2/3 av stoffbrukerne som befolket den offentlige narkotikascenen, og som ikke var tilhørende i byen, ble effektivt sendt tilbake til sine hjemkommuner. Dette gjorde naturligvis rekrutteringsgrunnlaget for nye overdoser mye mindre, og en reduksjon i dødsfallsstatistikken fulgte, uten at en kunne si at dette var til stor hjelp for de stoffbrukere som ble sendt ut av byen, og uten at det kan hevdes at denne nedgangen skyldtes sprøyterommene.

  • Svært mange stoffbrukere for eksempel i Frankfurt er også kjørt inn i ulike former for metadon vedlikeholdsbehandling. Dette gjaldt så store andeler som ca. 20 prosent av de registrerte injiserende stoffbrukerne. Det er grunn til å hevde at dette er mye av grunnen til at svært mange av de stoffavhengige ikke lenger løper samme risiko for overdoser og dødsfall. En del andre byers politikk har også lagt overordnet vekt på metadonforskrivning, og kan oppvise bedre overdoserater enn Oslo. Men den totale overdødeligheten blant registrerte stoffbrukere for eksempel i Amsterdam og Oslo ligger på omtrent samme nivå.
  • Sprøyterommene i Frankfurt ble heller ikke etablert primært som et overdosereduserende tiltak, men som et kontaktmiddel i forhold til målgruppen, en kontakt som man i stor grad for lengst har etablert til målgruppen i Oslo. Frankfurt bør derfor ikke brukes som eksempel på hva vi trenger i Oslo.
  • Erfaringene fra den første sprøyterometableringen i Schielestrasse i Frankfurt var slik at stoffsalg og annen kriminalitet kom helt ut av kontroll. For å få noenlunde kontroll med dette måtte man sette strenge grenser for hvor mange stoffbrukere som kunne oppholde seg der samtidig, og hvor lenge de kunne være der. Flertallet av injeksjonene hos sprøyteromsbrukerne settes derfor fortsatt utenfor sprøyterommene.
  • Det eksisterende sprøyteromstilbudet i Frankfurt benyttes i dag av 380-450 personer, dvs. 5-10 prosent av de injiserende stoffbrukerne. Sannsynligvis ville et eller flere sprøyterom i Oslo kunne nå en tilsvarende marginal del av målgruppen.
  • I Oslo forekommer ca. 60 prosent av overdosetilfellene hjemme eller på hospits, og det er liten grunn til å tro at etablering av ett eller flere sprøyterom skulle ha noen betydning for disse. Når det gjelder de øvrige, opplyses det at dødsfall på offentlig sted, som offentlige toaletter, parkeringshus osv. gjerne skjer på formiddagen, mens man ikke har noen god oversikt over om det er noen systematikk i dødsfallsstedene senere på dagen. I hvert fall for morgendødsfallene er det overveiende sannsynlig at vedkommende har søkt ensomhet for å sette sin injeksjon i fred. Det er lite trolig at tilbud om sprøyterom ville ha hatt betydning for flertallet av disse.
  • Det eksisterer tendenser i miljøet i retning av å søke ensomhet når man skal sette skudd, bl.a. for å unngå å dele med andre. Dette taler heller ikke i retning av at sprøyterom ville ha den forebyggende effekt man forestiller seg.
  • De 25-30 prosent av målgruppen som er utenbystilhørende, ville neppe oppsøke sprøyterommene, hvis de i det hele ville få adgang. Den store toppen av dødsfall skjer i sommermånedene, og helgerusere og leilighetsrusere er i flertall, mange utenbysfra. Noe av bakgrunnen for dette er også at heroin er langt billigere i Oslo enn i resten av landet. For disse ville ikke sprøyterommene være noe alternativ. Tvert imot ville effektive tiltak som gjorde det vanskeligere å få tak i stoff og dyrere å bruke heroin ha en umiddelbar effekt på dødsfallene.
  • Det begynner å bli en erkjennelse i fagmiljøene at det eksisterer en ekstrem sprøytekultur når det gjelder heroinbruk i Norge. Mens andre land har et stor innslag av heroinrøyking, er stoffbrukerne i Norge fanget i en kick-kultur hvor sprøyter er en nødvendighet. Etablerte sprøyterom ville bygge opp om denne kulturen istedenfor å svekke den.

Legale og narkotikapolitiske innvendinger.

  • Ifølge norsk lov er innehav og bruk av narkotika forbudt. Etablering av sprøyterom ville bety at stoffbrukerne kunne samles og injisere sine illegalt anskaffede rusgifter med det offentliges godkjennelse, mens politiet ville bli avskåret fra å håndheve forbudet og gripe inn mot narkotikaomsetning og -bruk.
  • Sprøyterom ville gjøre omsetning og bruk av narkotika enda lettere, gjennom den store uforstyrrede samling av stoffbrukere på et relativt lite område. Dette er alminnelige erfaringer fra steder der dette er prøvd.
  • Etablering av sprøyterom må påregnes å ha en signaleffekt overfor så vel lovhåndhevere, som overfor stoffbrukere og publikum generelt i retning av at stoffbruk ikke er så forkastelig som vi tradisjonelt har ment.
  • Etablering av sprøyterom vil også være i strid med de internasjonale narkotikakonvensjonene som Norge har sluttet seg til. I artikkel 3, paragraf 2 i narkotikakonvensjonen av 1988 om Illegal handel med narkotiske og psykotrofe stoffer blir underskriftsnasjonene bedt om å kriminalisere innehav og omsetning, og produksjon av narkotika for eget bruk, som kriminelle lovbrudd. Sprøyterom vil heller ikke være i tråd med ideene bak de to tidligere narkotikakonvensjonene, som legger vekt på at bruk og innehav av narkotika bare skal tillates i samband med medisinske og vitenskapelige formål.

"Stortinget ber Regjeringen organisere arbeidet mot overdosedødsfallene på linje med hvordan arbeid med epidemiliknende forhold med dødelig utgang organiseres".

Overført til narkotikaområdet, vil denne oppfordringen kunne tolkes i retning av:

  1. Identifisering og bekjempelse av smittestoffet, dvs. det narkotiske stoffet heroin.
  2. Isolasjon av brukeren - slik at ikke flere blir smittet.
  3. Vaksinasjon av den øvrige befolkning.
  4. Evaluering av om insidensen av nye tilfeller er gått ned.

Vi er klar over at Arbeiderpartiet kanskje ikke har tenkt så bokstavelig, men vil ikke avvise at en epidemitankegang kan ha noe for seg. Rusgiftproblemer kan etter sin historie, opphav og utbredelse deles inn på følgende måte:

  1. Enkelttilfeller
  2. Epidemiske rusgiftproblemer
  3. Endemiske rusgiftproblemer.5)

Enkelttilfeller av narkotikaproblemer har man når helsepersonell forgriper seg på medisinskapet og pasienter med smertefulle sykdommer får så mye smertestillende at en narkotikaavhengighet oppstår. For den enkelte kan disse tilstandene være problematiske, men for samfunnet er de relativt enkle å hanskes med.

Den nye typen av stoffbruk som oppsto på midten av 1960-tallet, den s.k. ungdomsnarkomanien, var en epidemisk situasjon, hvor stoffbruken spredte seg fra bruker til bruker, og hvor brukerkulturen hadde et opposisjonelt preg. Her står det klart at den viktigste spredningsmekanismen var den direkte kontakten mellom jevnaldrende, likesinnede, kjærester, skolekamerater osv. Epidemien ble hindret i sin utvikling først av radikaliseringen av ungdom på 1970-tallet, hvor stoffbruk gikk av moten, så av oppdagelsen av HIV og konstateringen av sammenheng mellom narkotikabruk og AIDS på midten av 1980-tallet.

Epidemien har ikke stoppet opp, men har skutt ny fart på 90-tallet, med økende utbredelse av cannabis, amfetamin og ecstasy, og med sterk utbredelse av billig heroin over hele landet.

Vi opplever nå en ny rekruttering til de tyngst belastede sentrumsmiljøene i de største byene våre, av betydelig yngre folk enn det som har vært vanlig de siste årene, i tillegg til sterk økning av antall stoffbrukere som foreløpig ikke tilhører noe definert og identifisert stoffmiljø, men som helt klart befinner seg i faresonen for å pådra seg store problemer, og samtidig påføre familie, nærmiljø og samfunnet store belastninger.

Dersom stoffepidemien får bre seg uhindret, vil den etter hvert gå over til å bli et endemisk rusgiftproblem, slik alkoholproblemet er hos oss. Dvs at det blir oppfattet som en normalatferd å bruke stoffet. Det innebærer at også alle personer med psykisk eller sosial bakgrunnsproblematikk vil komme til å bruke stoff, med en kraftig økning i sosial, medisinsk og psykiatrisk problematikk og avhengighetsproblemer som følge. Det er viktig å begrense epidemien før den kommer dit hen. I denne sammenhengen tror vi det kan være like hensiktsmessig å oppfatte epidemien som en markedsmekanisme, styrt av tilgjengelighet, sosial og kulturell akseptering av stoffbruk og i samspill med bakenforliggende faktorer.

Storsamfunnet, lokalsamfunnet og nærmiljøet må aktivt ta ansvar for dem som bruker narkotika. De som frivillig vil slutte, må selvsagt få hjelp og støtte til dette. Men like selvfølgelig må samfunnet ta ansvar for de stoffbrukerne som ikke vil, orker eller kan bryte ut av sitt forhold til stoffene. De fleste stoffbrukere, spesielt i begynnelsesfasen av en karriere, er ikke bare konsumenter, men også langere og spredere av stoffkultur og stoffbruk. I en kjede av bakmenn - importører - grossister - langere - konsumenter er stoffbrukeren det eneste uerstattelige leddet.

Arbeidet for å redusere narkotikamarkedet må naturligvis skje på alle nivåer, og særlig viktig er det å rette effektive tiltak inn mot de tunge stoffbrukergruppene, som på mange måter kan sies å være drivmotoren i narkotikamarkedet, spesielt dersom de får fortsette å bruke og omsette stoff. Men på lokalsamfunns- og nærmiljøplan er det like viktig at man reagerer på begynnende og eksperimenterende stoffbruk.

I denne sammenhengen er det viktig å etterlyse gjensidige forpliktelser mellom stoffbrukeren og samfunnet. Det snakkes her ikke om juridiske forpliktelser, men forpliktelser man har som medlem av et demokratisk samfunn.

  • Det må være en forpliktelse for en eksperimenterende stoffbruker å opphøre med en slik virksomhet, som ikke bare har store potensielle skadevirkninger for ham/henne selv, men også for omgivelsene, kameratene og samfunnet.
  • Dersom stoffbrukeren selv ikke er i stand til å slutte med sin stoffbruk, må det være en forpliktelse å motta den hjelp som er nødvendig for å komme ut av problemet.
  • Det må være en forpliktelse for alle instanser som kommer i kontakt med stoffbrukende enkeltpersoner eller miljøer å bidra til at denne aktiviteten opphører på et så tidlig tidspunkt som mulig.
  • Det må være en forpliktelse for samfunnsinstansene og storsamfunnet å stille opp med de støttetiltak og behandlings- og hjelpetilbud som er nødvendige for at en stoffproblematiker skal kunne få kontroll over sitt problem.

Hva gjør man så i forhold til de tungt belastede stoffavhengige. Mange av dem utgjør en fare for seg selv og sin egen helse, noe overdosene er et klart bevis på. De burde ha vært utredet etter Sosialtjenestelovens § 6-2 eller § 6-2a, og fortest mulig fått inn i stoffri behandling. De fleste har også en omfattende og pågående kriminalitet på gang, noe som av og til resulterer i langvarige fengselsdommer. Vi mener fengsel ikke er noe sted for en langtkommen stoffavhengig, og at det bør legges opp til alternativ soning etter Fengselslovens § 12 i en helt annen utstrekning enn hittil, hvor hele, eller mesteparten av dommen skal sones i behandlingsinstitusjon. Dette er den måten man kan få både eksperimentbrukere og langtkomne stoffbrukere og -omsettere ut av sirkulasjon på. Dette må settes i verk som ledd i en nasjonal handlingsplan mot narkotika.

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for opprettelsen av spesielle bokollektiv for utsatte grupper".

Det er en god ide å opprette bokollektiv og andre boformer med oppfølging for mennesker som har hatt og har rusgiftproblemer. Men det er også viktig å dra nytte av de erfaringer man har når det gjelder sammenhengen mellom strukturerte boformer og for eksempel hospitsbruk. Mange langtkomne stoffbrukere ønsker ikke å bo i hybelhus eller andre kommunale botilbud som legger hindringer i veien for deres fortsatte stoffbruk, stoffsalg, kriminalitet eller prostitusjon. Spørsmålet er i hvor stor grad man skal etablere botilbud på stoffkulturens premisser. FMR forutsetter at så ikke skjer. Dermed ikke sagt at FMR ønsker noen fortsettelse av hospitspolitikken fra for eksempel Oslo. Et ledd i en nasjonal handlingsplan mot narkotika må bli å finne løsning på boproblemene for stoffklienter som er/har vært inne i behandlingsapparatet. En større grad av mindre boenheter med oppfølging vil være et klart bedre alternativ enn den nåværende hospitsbruken, og på lang sikt også billigere. Det vises for øvrig til punktet foran.

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det forebyggende arbeidet lokalt organiseres mer tverretatlig, med samarbeid mellom skolehelsetjenesten, politi, skole, PP-tjeneste og barnevernet."

Dette er en helt riktig vurdering, selv om også sosialtjeneste, kultursektor og frivillige organisasjoner og nettverk må ha en helt klar plass i et slikt samarbeid. Imidlertid må man da se på bl.a. de vansker som oppstår fordi sosialtjenesten ifølge sosialtjenestelovens § 3-1 er blitt oppfattet å ha et koordineringsansvar når det gjelder ikke bare hjelpetiltak, men også forebyggende innsats, mens øvrige tjenester arbeider etter andre lovverk, og samarbeidet hemmes ofte av for eksempel taushetspliktsbestemmelser osv. Det anbefales at man ser på den modell for lokalt samarbeid mellom kommunale etater og instanser som er blitt utviklet gjennom Kriminalitetsforebyggende Råd, s.k. SLT-grupper (Samordning av Lokale Tiltak), og at man setter forebygging av rusgiftproblemer som en hovedoppgave for disse gruppene. Det vil også være nødvendig at et slikt arbeid inngår i en nasjonal handlingsplan mot narkotika, og at det i alle fall i de store byene avsettes øremerkede midler til koordinering av slik lokal virksomhet. I denne sammenhengen spiller skolen, både grunnskolen og videregående skole en helt avgjørende rolle, og det må sees på hvordan rusgiftundervisning kan komme inn i læreplaner, og bli en del av skolens faste virksomhet. Det er åpenbart at ressursene i hver enkelt skole, så vel som ved Statens Utdanningskontorer ikke er tilstrekkelige til å ivareta dette feltet. Spesielt ikke dersom skolen også skal ivareta et betydelig rusgiftforebyggende samspill mellom skole, lokalsamfunn og foreldre.

"Stortinget ber regjeringen sørge for at skolehelsetjenesten får en mer sentral oppgave i det forebyggende og sosiale arbeidet med barn og unge, bl.a. gjennom oppbygging av foreldrekompetanse".

Skolehelsetjenesten, bl.a. gjennom helsestasjoner for unge, kan ha en helt klart forebyggende effekt, og kan også bidra til å sette inn tiltak i forhold til risikoelever. Det er imidlertid viktig at dette også må bli et ansvar på lærersiden, at sosiallærerordningen blir mer utbredt og offensiv, og at tiltak overfor risikoelever gruppeorganiseres i skolen, og eller i samspill/samarbeid med lokale etater/frivillige organisasjoner/politi etc. Skolen har helt klart en samspillsrolle i forhold til foreldrene, og det bør også åpnes for en større grad av elevegenaktivitet som prosjektgrupper, interessegrupper etc. knyttet til holdningsskapende virksomhet mot rusgift. I en slik sammenheng kan også skolehelsetjenesten spille en viktig rolle.

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge hovedansvaret for tiltak mot overdosedødsfall blant stoffmisbrukerne til helseavdelingen i departementet"

Dette forslaget vitner om en tro på at helsevesenet har svar på narkotikaproblemene som dagens system ikke har. Det er enighet om at helsevesenet har et vesentlig ansvar for tiltak for stoffbrukere. I Oslo er det for eksempel ambulansetjenesten som har ansvaret for utrykninger ved overdoser. Men det er også enighet om at stoffavhengighet er et sosialt problem, og hovedansvaret er i sosialtjenesteloven plassert i sosialsektoren. Det vil være en fordel at tiltak mot rusgiftproblemer kan vurderes samlet, og at de medisinske innslagene i tiltakskjeden kan integreres i det øvrige samlede tiltaksapparat. En diskusjon om hvor ansvaret for enkelttiltak nå skal forankres er et blindspor. Derimot kan det være fruktbart å diskutere om det skal være større innslag av helseorienterte tiltak, eventuelt hva slags, i det totale tiltaksbildet. Her er det en balansegang mellom vårt ønske om kollektivt å forebygge omsetning og bruk av narkotika, og styrke stoffavhengiges sjanse til å komme over i en rusgiftfri tilværelse på den ene siden, og langtkomne stoffbrukeres individuelle behov for helserettede tiltak på den andre.

"Stortinget ber Regjeringen, i samarbeid med Fagrådet innen Rusvernet i Norge, å utarbeide en ny modell for å gjennomgå kapasitet og behov for behandlingstilbud etter nye og moderne behandlingsprinsipper".

Regjeringen har etter Stortingets ønske nedsatt en arbeidsgruppe som allerede er i gang med en gjennomgang av behandlingstiltakene, og som skal legge fram resultatene av sitt arbeid før sommeren. Siden dette resultatet er så nær forestående, syns FMR det er liten grunn til å sette i gang enda én, parallell gjennomgang. Vi vil også minne om at Fagrådet er en sammenslutning av allerede etablerte institusjoner og instanser, som driver etter vidt forskjellige behandlings- og rehabiliteringsprinsipper. Vi tror derfor man skal være nøktern når det gjelder å forvente seg enhetlige råd derfra. Vi har merket oss at lederen av Fagrådet har gått ut og anbefalt sprøyterom, men tror ikke dette standpunktet er representativt for fagrådets medlemmer. I alle fall har vi ovenfor gått imot, og argumentert mot et slikt standpunkt. Fagrådet representerer først og fremst behandlingssektoren, og like viktig vil det være å se både nye og eksisterende tiltak i lys av muligheten for forebygging av rekruttering til neste generasjons overdosedødsfall, som allerede er godt i gang

Avsluttende kommentar

Narkotikasituasjonen i Norge er bekymringsfull, både når det gjelder utbredelsen av eksperimentering og rekreasjonsbruk av narkotika, når det gjelder rekruttering til de tunge stoffmiljøene, og når det gjelder overdosedødelighet. Situasjonen roper på en nasjonal handlingsplan mot narkotika, fulgt av tilstrekkelige bevilgninger og en skikkelig koordinering av tiltak. Paradoksalt nok kan derfor Johs. Andenæs' forslag om en narkotikakommisjon, avhengig av sammensetning og mandat, munne ut i en fornyet nasjonal og internasjonal innsats mot narkotika, samtidig som man finner fram til bedre løsninger enn i dag på de verst rammede stoffbrukernes problemer.

Dersom forslaget innebærer at kommunene blir gitt mulighet til å opprette en kartleggingsberedskap, kan dette komme til nytte også ved kommunal planlegging av andre rusgiftpolitiske tiltak. Vi tilrår at en forbedring av rusgiftstatistikken på nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå blir etablert som et utviklingsprosjekt, med øremerkede midler over statsbudsjettet i en treårsperiode.