Bokanmeldelse

Kong Alkohol

Publisert 2018-02-07

I vår serie med historiske glimt er vi denne gangen også kommet til boka «Kong Alkohol» av Jack London. Den utkom i 1913 med engelsk tittel «John Barleycorn».

Jack_London_Kong_Alkohol-300.pngI boka «Kong Alkohol» gjennomgår London sitt forhold til alkohol og sine tanker rundt det. Han beskriver sin første smak av alkohol fra da han var fem år og lurte seg til å drikke av farens ølspann, så pass at han ble full. Han syntes ikke det var godt, men drakk det fordi de voksne åpenbart syntes det var godt. Tidlig fikk han også oppleve hvor syk man kunne bli av å drikke alkohol i store mengder, samtidig som han høstet anerkjennelse fra omgivelsene for sin evne til å tåle mye alkohol.

LIKTE IKKE SMAKEN

Han prøvde seg i perioder på lange avbrekk uten alkohol, f.eks. mens han studerte universitetsfag, under flere måneders lange sjøreiser og i tidsrom hvor han måtte arbeide lange fysiske økter for å tjene til livets opphold. Han understreker gang på gang at han ikke hadde noe fysisk behov for alkohol, og at det ikke kostet ham noe å la det være. Ja, mesteparten av alkoholdrikkene har også en dårlig smak, slik at det er ikke for smakens skyld at han drikker. Han skriver: «Jeg var ikke noen arvelig belastet alkoholiker. Jeg var ikke født med noen organisk fysiologisk predisposisjon for alkohol. Jeg var av en ganske normal slekt også i den henseende. Det behovet jeg hadde for alkohol var ervervet. Det var pinefullt ervervet. Jeg hadde hatt absolutt motbydelighet overfor alkohol – ja, mer utpreget enn overfor noen medisin. Selv nå kunne jeg ikke like smaken».

HVORFOR DRIKKER VI?

På denne bakgrunnen er han opptatt av: Hvorfor drikker folk alkohol? Han skriver at «det som til syvende og sist hadde gjort at alkoholen hadde fått overtaket på meg var at den alltid var så lett tilgjengelig. Og det var ikke bare det at den var så lett å få fatt i, men i alle utviklingsårene var jeg blitt trukket mot alkoholen. Som avisgutt på gater og streder, som sjømann, som gruvearbeider, som vandrer gjennom fjerne land, - over alt hvor menn møttes for å snakke sammen, utveksle tanker, for å le og skryte litt og kanskje yppe seg en smule, for å hvile, for å glemme netters og dagers nådeløse slit, bestandig møtte de hverandre over alkoholen. Saloonen var deres forsamlingssted. Menn møttes der som primitive folk møtes ved leirbålet eller ved ilden foran huleinngangen».

DU MÅ SPANDERE TILBAKE

London beskriver også hvordan han ved mange anledninger har følt press fra andre til å drikke, og beskriver de skikkene som innebærer at når en har spandert en drink, så må den andre også spandere en drink, og dersom det er mange i et selskap som alle skal rive i, så blir det nokså mange drinker etter hvert. Og det å unnlate å gjøre gjengjeld blir i saloonmiljøene betraktet som en stor skam og vanære. Han skriver: «Den forlorne sivilisasjon som jeg ble født under, tillot nemlig de autoriserte salooner å selge sjelegift på gater og streder. Livet var så vanvittig ordnet at jeg – og millioner med meg – ble tvunget, lokket og narret ned i disse giftbulene».

DEN SELSKAPELIGE ATMOSFÆRE

Men London bruker hele tiden den erfaring at han kan være uten alkohol i lange perioder uten å savne den som et bevis på at han ikke er avhengig. Etter en fire måneders lang sjøreise uten alkohol spør han seg: «Det reiste seg da et problem for meg, et enkelt og klart problem: Det er jo så lett å la være. Hvorfor ikke fortsette med det når du kommer i land?» Han skriver: «Alkoholtrangen er helt og holdent av rent sjelelig opprinnelse. Den skyldes en åndelig trening og den er skutt opp av selskapelighetens grunn. Ikke én dranker av en million er begynt å drikke alene. Alle drankere er begynt med å drikke sammen med andre, og denne form for drikk har fått de største sosiale følger… Disse sosiale formene er det stoff som vanedrikkingen etter hvert utvikler seg fra. Den rolle som alkoholen i seg selv spiller, er forholdsvis uvesentlig sammenlignet med den selskapelige atmosfære som omgir drukkenskapen».

MED GLASSET I HÅNDEN

Men hva er det da som får ham til å fortsette?: «Og på den måten overveier jeg problemet. Jeg ville ikke bry meg om å se igjen alle disse herlige stedene rundt om i verden, uten at jeg kunne gjøre det på samme måte som før. Med glasset i hånden. Det er noe magisk i den setningen. De ordene betyr mer enn alle ordene i leksikonet. Det er en åndelig vane som jeg er blitt oppdratt til gjennom hele mitt liv, og nå er den blitt noe av meg selv. Jeg elsker den muntre og vittige tonen, den lystige latteren, de klangfulle stemmene, når folk løfter sine glass og stenger den grå hverdagslighet ute, mens spøk og glede fyller sinnet og får blodet til å strømme fortere.

Nei, sa jeg til meg selv, jeg vil ta min drink når det passer meg. Ganske kaldt og veloverveiet besluttet jeg meg til å fortsette som jeg var vant til… Jeg ville drikke – men selvfølgelig – mer forsiktig, mer behersket enn noen gang før».

Vi ser at hans innvendinger mot Kong Alkohol ikke fører til at han vil avstå for sin egen del. De fleste av hans positive livsopplevelser har skjedd i samvær med alkoholen, og derfor vil han fortsette, samtidig som han har illusjoner om at han vil drikke mer kontrollert enn før. En kan nesten få forståelsen av at han føler at det er for sent for ham selv å stake ut en ny kurs.

VIL IKKE VÆRE SOM DE AVHOLDENDE

jacklondon-200.jpgSamtidig er det tydelig at det også ligger noe annet bak. Han skriver: «Gud fri meg for hele det sleng av gjennomsnittsmennesker som ikke er gode kamerater, for dem som er kalde av hjerte og kalde av forstand, som hverken røker eller drikker eller banner, som aldri innlater seg på å gjøre noe som er farlig, dristig, frysende eller fortærende, fordi det aldri i deres usle nerver har vært den livets brand og brynde som ikke kjenner grenser for mot og fandenskap. Den slags folk treffer en ikke på saloonene,…»

ALKOHOLEN ØDELEGGER DE BESTE

I motsetning til disse gjennomsnittsmenneskene som hverken røyker eller drikker, bebreider han kong Alkohol at han ødelegger de verdifulle menneskene: «Ut fra dette retter jeg fordømmelsen mot kong Alkohol. For det er nettopp alle de gode kameratene som er noe verdt, de som lider av den svakhet å ha for meget styrke, for meget humør, for meget ild og varme og flott fandenskap i seg, - det er dem som han forfører og ødelegger.

Selvfølgelig ødelegger han mange utskudd, men de usleste krypene beskjeftiger vi oss ikke med her. Min påstand er jo tvert imot, at det nettopp er de beste i hver generasjon som kong Alkohol ødelegger. Og grunnen til at de beste blir ødelagt, er just den at kong Alkohol alltid står ferdig ved hver hovedvei og hver bygdevei, alltid like for hånden, beskyttet av loven, hilst med høyaktelse av alle, til og med av politikonstabelen i tjeneste, - og han snakker til alle, tar dem i hånden og fører dem til de stedene hvor hyggelige folk møtes og kikker for dypt i glasset. Hvis kong Alkohol ble ryddet vekk, ville disse kjekke, fandenivoldske fyrene bli født til verden som før, men de ville utrette noe istedenfor å gå til grunne.»

FRAMTIDENS UNGDOM SKAL REDDES

Så selv om han vil fortsette å drikke for sin egen del, ønsker han at framtidens ungdom skal få en oppvekst og ungdomstid uten alkohol. Han skriver: «Og når de lykkelige tider en gang kommer, da kong Alkohol er blitt landsforvist sammen med andre barbarer, må en sørge for andre institusjoner og andre møtesteder hvor folk kan treffe hverandre og få vite det de vil».

Han skriver også: «Med stort hell har vi satt igjennom at arsenikk, stryknin, tuberkelbasiller og tyfusbasiller ikke må drive fritt omkring i samfunnet så våre barn blir ødelagt. Men man skulle behandle kong Alkohol på samme måte. Utrydd ham. La ham ikke ferdes overalt, la ham ikke uforstyrret av loven og politiet drive sitt ødeleggelsesverk på ungdommen.

Det er ikke av hensyn til alkoholikerne jeg skriver, men for de unges skyld, for dem som bare blir drevet i hans armer av eventyrlyst og livsglede, av det ungdommelige instinkt at de gjerne vil være sammen med voksne og modne menn, og derfor ledes på gale veier av vår barbariske sivilisasjon, som strør gifter ut på alle gatehjørner som om det var nærende mat. Det er for de sunne og normale gutter jeg skriver, for dem som lever nå eller fødes etter oss.»

KVINNENE SKAL REDDE OSS

På denne bakgrunnen setter han sin lit til kvinnene. På denne tiden pågikk det avstemninger i USA om kvinners stemmerett, og London stemte for. «Og jeg gjorde det fordi jeg vet at slektens hustruer og mødre vil stemme kong Alkohol ned og mane ham tilbake til det forhistoriske mørkekammer hvor andre barbariske skikker fra for lengst henfarne tider hører hjemme.»

I denne siste forhåpningen tok Jack London feil. Selv om kvinnene i alle vestlige land er mer edrue-

lige enn mennene, har kong Alkohol forskanset seg godt i våre samfunn også i dag, og kvinnenes alkoholforbruk øker mest. Men «Kong Alkohol» forteller oss mange sannheter og noen illusjoner om alkohol også i dag.

 

 Jeg var ikke noen arvelig belastet alkoholiker. Jeg var ikke født med noen organisk fysiologisk predisposisjon for alkohol. Jeg var av en ganske normal slekt også i den henseende.

 Jeg ville ikke bry meg om å se igjen alle disse herlige stedene rundt om i verden, uten at jeg kunne gjøre det på samme måte som før. Med glasset i hånden.

Jack London (1876-1916) var en amerikansk forfatter, journalist og sosial aktivist og en foregangsmann innenfor den da framvoksende kommersielle ukeblad fiction-genren. Han var en av de første fiction-forfatterne som oppnådde verdensberømmelse og tjente gode penger på fiksjonsfortellinger, inkludert science fiction. (Wikipedia). Han var en eventyrer, og skrev i sitt korte liv hele 49 bøker, hvorav flere er preget av hans sosialistiske overbevisning, som f.eks. «Jernhælen» og «Avgrunnens folk», og hans mange opplevelser på sjø og land, som f.eks. «Ulf Larsen», «Når villdyret våkner» og «Gullgraverliv». Ved sin død var han sterkt preget av sykdommer som dysenteri, langt framskreden alkoholavhengighet og nyresvikt. På grunn av sterke smerter, tok han morfin, og det har vært spekulert på om hans død var et selvmord.

 

Jack London: «Kong Alkohol»

Gyldendal Norsk Forlag, Norsk Utgave: 1965, 167 sider

Den norske utgaven av Kong Alkohol fra 1965.

Anmeldt av Knut T. Reinås