Det er først og fremst smart taktikk og sløvhet hos omgivelsene som har tillatt inntrykket av bred folkelighet i den liberale opinionen, særlig på alkoholfeltet, å feste seg. Egentlig består denne opinionen av tre mindre grupper:
De som har økonomisk interesse i en liberal rusgiftpolitikk er de viktigste pådriverene, også i kampen om opinionen. Næringsinteressenes suksess har vært betydelig de siste årene, og de har styrket sine posisjoner på alle fronter. Aktørene på det illegale rusgiftmarkedet ligger lavere i terrenget, i alle fall inntil videre. Men med en gang vi etablerer legale kanaler for profitt knyttet til narkotikakulturen, vil de komme til syne. Vi kan allerede ane konturene innen musikk- og moteindustrien og deler av utelivsnæringen.
Neste gruppe er folk med høyt forbruk av rusgifter. Det hører til god folkeskikk å være diskret med slike forhold, men like fullt vil overraskende mange av de liberale røstene i den rusgiftpolitiske debatten stamme fra folk som selv har et eget rusgiftbruk som er faretruende høyt. Det er bra at folk ikke henges ut for sine problematiske rusvaner. Naturligvis er også storforbrukere meningsberettiget. Men det er samtidig et problem at koblingen mellom personlige vaner og standpunkter i rusgiftdebatten bare trekkes fram når avholdsfolk engasjerer seg i den offentlige debatten. Dermed skapes et inntrykk av at debatten går mellom avholdsfolk og resten. Men folk flest deler ikke de høyrøstede storkonsumentenes sterke engasjement i kampen mot restriksjoner og reguleringer.
Den siste gruppa i den rusliberale opinionen består av de ideologiske liberalerne. Dette er ideologibyggerne for 1/5-samfunnet. De finnes på begge ytterfløyene i politikken, som økonomiske liberalere på høyre fløy og som en type anarkister på venstresida. Begge fløyene vil reformere rusgiftpolitikken i liberal retning. De passer som hånd i hanske for den internasjonale kapitalens streven for nedbygging av grenser, og for overføring av rettigheter og velferd fra stat til private forsikringsordninger. Den venstreradikale fløya har riktignok helt andre motiver. Men takket være at kapitalen er den eneste kraften som makter å utnytte endringene, vil de være med å bane veg for et samfunn med svekket velferd og økt kapitalisme.
De tre gruppene utgjør egentlig ikke så mange mennesker til sammen, men gruppene har vokst de siste årene. De to første gruppene vokser som en direkte følge av en mer liberal politikk.
Denne rusgiftpolitiske opinionen har hatt stor politisk framgang de siste årene. På alkoholsida har liberal skjenkepolitikk og uthuling av reklameforbudet vært deres fortjeneste. Den narkotikaliberale opinionen, som delvis overlapper den alkoholliberale, er aktive i å bryte ned enigheten om den restriktive narkotikapolitikken.
Men gruppenes kanskje fremste taktiske suksess ligger i at det er skapt en oppfatning av at det går et skille mellom avholdsbevegelsen og resten av folket i synet på rusgiftpolitikken. Denne stemplingen av den restriktive alkoholopinionen kaster skygger også over narkotikadebatten. Her ligger det en klar utfordring for hele den rusgiftpolitiske opinionen. Et klarere fokus på hvem som står for hva vil virke opplysende.