Hvilke virkninger den omfattende etterretningen og den manglende kontrollen har hatt for det norske samfunnet, og hvilke sikkerhetsrisiko en slik virksomhet utgjør, er et langt viktigere tema. Norge må også føre debatten om disse virkningene før vi kan legge saken bak oss.

Samtidig som etterretningsskandalen ruller videre, fortsetter regjeringens bestrebelser på å føre Norge inn i Schengen-samarbeidet. Fri grensepassering mellom Shengenlandene vil nødvendigvis frata oss en viktig mulighet for å kontrollere reisendes identitet og bagasje, og dermed svekke vår beredskap i forhold til smugling. I stedet skal en bygge opp et mer effektivt etterretningssamarbeid og styre kreftene vekk fra grensekontrollen. Kort sagt: Mer overvåkning, kartlegging og hemmelige tjenester. Desverre er kontrollen med etterretningssamarbeidet i Schengen mildt sagt diffus.

Omleggingen av narkotikapolitikken til stadig større vektlegging av etterretningen, har pågått over lengere tid. Til en viss grad kan dette forsvares. Men ikke alt som har skjedd i "den gode saks" tjeneste har vært like heldig. FMR stillte seg i sin tid kritisk til den omfattende telefonavlyttingen og til romavlytting. Denne skepsisen er fortsatt vel begrunnet.

Om vi innretter oss slik at et omfattende etterretningsapparat blir det eneste gjenværende tiltaket for å begrense narkotikasmuglingen, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Omfattende hemmelige tjenester vil være en belastning for ethvert demokrati. Effektiviteten er også så som så. Prioriteringen av etterretning hviler på teorien om at markedet holdes oppe og styres av mektige bakmenn. En står dermed i fare for å undervurdere betydningen av andre ledd i kjeden. Får vi ikke de forventede resultatene, kastes vi raskt ut i en narkotikapolitikk som preges av desperat symbolpolitikk og resignasjon. Symbolpolitikken vil blant annet ha utslåtte personer og mennesker med mørk hudfarge som offer.

Narkotikapolitikken må være en balansert satsing på kontroll, forebygging og omsorg. I denne politikken, hvor det stadig må gjøres vanskelige avveininger mellom fellesskapets interesse og vernet for den enkelte, må vi bygge på et solid etisk fundament. Om vi innretter oss slik at allerede utsatte grupper stigmatiseres og belastes, svekkes hele politikkens legitimitet. Debatten om dilemmaene i forhold til straff har vært et hett tema i den norske narkotikadebatten. Vi forsvarer straffebruken, bl.a. fordi den er forutsigbar og fordi den enkeltes rett til forsvar og rettssikkerhet kan ivaretas. Omfattende etterretning kan ikke på samme måte kontrolleres. Derfor foretrekker vi noen ekstra minutter venting i passkontrollen framfor ytterligere styrking av etterretningsvirksomheten.