Leder: Hasj på dagsordenen

Uenigheten dreier seg i stor grad om hvilke virkemidler man skal bruke, hvor stor prioritet spørsmålet skal få, med hvilken besluttsomhet samfunnet skal bekjempe bruken av cannabis. I dette nummeret av Mot Rusgift tar vi ikke stilling til slike spørsmål. Vi forsøker imidlertid ved å dokumentere disse stoffenes virkemåte og betydning, å gi bakgrunn for å ta stilling til viktigheten og riktigheten av den politikk som hittil har vært ført for å holde cannabisstoffene ute.

Spørsmålet om hasj og marihuana er etter vår oppfatning et kjernespørsmål innenfor narkotikapolitikken. Dersom vi skal lykkes i å få en dreining i den utviklingen vi har sett de siste årene, med stadig økende bruk av illegale rusgifter, må vi rette søkelyset mot disse stoffene. Av ungdom, og mange voksne blir de sett på som mindre risikable enn andre stoffer. De er derfor blitt mer utbredt enn noen andre illegale stoffer. En pågående legaliseringsbevegelse kommer med jevne mellomrom med utspill som bagatelliserer farene ved cannabisbruk, og som gir stoffbrukere og andre ungdommer argumenter for en mer liberal holdning, til cannabis i første instans, men også til illegale rusgifter generelt.

Foreldre, lærere, ungdoms- og idrettsledere, politikere og massemedie-aktive har ofte ikke holdt seg oppdatert, og har derfor i mange tilfeller valgt å ligge lavt i diskusjoner om narkotika. I mange klasserom, fritidsklubber og ungdomsorganisasjoner er lærere og ledere unnvikende når det gjelder disse spørsmålene, fordi de frykter at ungdommene vet mer enn dem selv, og at de dermed kan komme opp i en diskusjon de ikke har forutsetninger for å komme hederlig ut av. Men en slik unnfallenhet lar også de tre fjerdedelene av ungdommen som ikke røyker hasj og marihuana i stikken, de som kunne trenge at noen autoriteter sto opp og bekreftet deres atferd og ga dem noen gode argumenter med på veien.

I dette nummeret av Mot Rusgift forsøker vi å legge fram det vi nå vet om cannabisstoffene, hovedsakelig basert på innledningene ved dagskonferansen «Hasj ­ er det så farlig da?», som Forbundet Mot Rusgift arrangerte høsten 1999. Som det vil gå fram, legger innlederne ulik vekt på ulike typer skadevirkninger, men det er ingen uenighet om at det er skadelige stoffer vi her snakker om. Dersom man oppsøker den internasjonale forskningslitteraturen for øvrig, er det også enighet om dette.

Det store paradokset består naturligvis i at samfunnet har akseptert bruken av nervegiften tobakk og rusgiften alkohol som både tjener som innfallssport til illegal rusgiftbruk, og som dessuten hver for seg forårsaker langt større skadevirkninger og tar flere liv enn de narkotiske stoffene gjør til sammen. Spørsmålet er imidlertid ikke om hasj er mer eller mindre farlig enn alkohol eller tobakk. Spørsmålet er om det er bra eller ikke at vi får enda en passiviserende og sløvende rusgift inn i ungdomskulturen, med skadevirkninger som kommer i tillegg til - ikke istedet for - dem vi allerede har fra alkohol og tobakk. Og her tror vi at vi, enten vi selv bruker alkohol og tobakk eller ikke, kan enes om at det ikke er bra å få et nytt rusgiftproblem i tillegg.

På denne bakgrunnen håper vi gjennom dette nummeret av Mot Rusgift å ha gitt informasjon som kan tjene som grunnlag for nye diskusjoner om cannabis i de tusen hjem og nærmiljøer hvor dette er aktuelt, eller hvor det kan bli det. Lykke til.

Knut T. Reinås